Gå til innhold
Hundesonen.no

En historie om en hund og en katt


Blackburn

Recommended Posts

Vi fikk for en stund siden en kattunge- som fort ble venn med hunden våres.

I det siste har den fått lov til å være ute, men idag fikk kattungen en annen katt mot seg. Hunden våres (Max) har en hundegård som han står i.

Kattungen våres ble jaget av den største gårdskatten i område- og fant tilflukt i hundegården som Max stod i. Og lille negergutten min beskytta katta! Er så stolt av han nå. Jeg har lenge vist at de var gode venner, men at de vår så nære kunne jeg bare drømt om... Den gårdskatten har lenge vanka her, men nå har hvertfall våres lille katt et trygt sted å være :D

De som sier at hunder og katter ikke går sammen er jeg nå skeptiske til... :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Så koselig!

Sånn er det her og. Hunden min forsvarer katta mot andre fremmede katter, men også mot hunden til onklen min som elsker å jage katter. Selv om hunden min og onklen min sin aldri er uvenner ellers stopper hun effektivt ett hvert forsøk på å angripe katta. Ble veldig overraska første gangen, men det har gjentatt seg ved flere anledninger. Til hverdags tror jeg egentlig hunden min ser på katta som et lite irritasjonsmoment, men ovenfor andre er han en del av flokken som må forsvares...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt katt så lenge jeg kan huske. Når jeg fikk Dina var jeg redd for at kattene skulle gå løs på henne og se på henne som en trussel. Heldigvis ble den minste katten veldig god venn med Dina. Det hender at Dina slikker på katten, og av og til inn i øret!

Den eldste katten jeg har er ikke venn med Dina, men angriper ikke. Hun liker å holde seg på avstand.

Nabokatten som er en diger hannkatt har angrepet Dina et par ganger. Nå er hun ikke så liten så han tørr ikke. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe..Lotte mor her var så søt når hun bodde sammen med gamle Sheila. De kom begge omplassert til meg fra det samme hjemmet og var oppvokst sammen. Lotte digget å være med Sheila på tur og når vi møtte på fremmede katter så kunne man tydelig se hvordan hun vokste 10cm på å ha med seg "hunden sin". Utrolig festlig syn..ingen turde yppe.. Jeg pleide forøvrig å slippe ut Sheila når jeg hørte det var katteslagsmål på utsiden av huset, Hun var nemlig ram på å jage alle andre katter enn Lotte og hun løp aldri ut av hagen uten min tillatelse.Lotte gjemte seg selvfølgelig bak "redningshunden" sin.

Jeg har alltid hatt hund og katt sammen og kommer alltid til å ha det. Synes de ofte får et spesiellt vennskap :icon_redface: Ser at pusekattene her er blitt vedlig knyttet til Loke og de løper alltid for å gni seg opp til han når han kommer hjem fra tur. Skjegghunden derimot er de mer avmålt mot enn så lenge*ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Awww, så snill Max er :icon_redface:

Du får hilse godgutten og si at det var et tøft bilde av han i sist hund & fritid :icon_redface:

Ellers så har jeg hørt om katter som beskytter hunden :wub:

Noe jeg ikke vet om? :unsure:

Konklusjonen er hvertfall: Katter og hunder er super søte sammen :icon_redface:

Men på en annen måte blir det no spesielt med katten som tilhører familien, andre katter er super morsomme å jage :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...