Gå til innhold
Hundesonen.no

Såret over nedlatende kommentarer om hund..


Djervekvinnen

Recommended Posts

Timon er babyen min siden jeg ikke har noe mennenske baby enda! så det så! han vet godt hvem mamma og pappa er også! så tuller hele familien med farmor og mormor ++! :lol: har noen i familøien som ikke liker hund så godt selv ja.. jeg sier bare skal jeg respektere dine intresser så får du respektere mine! ferdig arbeid! :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ganske heldig med familien sånn sett, de liker ikke egentlig hunder noe særlig, men de blir jo alltid sjarmert av triksene til Kali, og at hun kommer for å få kos.

Det de pleier å tulle en del med er at siden jeg er så hundefrelst så kommer jeg ikke til å få unger, bare en haug med hunder, og at jeg må kjøpe hus langt ute i ødemarka for at det er ingen som vil leie til noen som har så mange hunder. Jeg synes egentlig bare det er morsomt og er helt enig forsovet, jeg sier bare at de får sove i hundegården når de kommer på besøk.. Dette er da mamma sin side.

Pappa sin side er mer hundefolk, noen har hund og andre har hatt. De synes ikke det er noe spennende med trening av hund utenom at man skal ha kustus på hunden, de er ikke akkurat klkkertrenere. Onkelen min og jeg kan snakke hund lenge, han har drevet mye med agility, og var faktisk en av de første i Norge som drev med det.

Når det gjelder menneskeliggjøring av hund, så er jeg ikke noe for det. Jeg kaller Kali for babyen min, men jeg sier aldri at jeg er mammaen hennes. Familien min, spesielt stefaren min kaller meg for mamma når han snakker til Kali. feks "Nå må hun der moren din gå en tur med deg ikke sant?". Det er jo bare morsomt da..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så fryktelig irriternde med sånne mennesker! Håper at søsteren din aldri får seg et dyr! Jeg har ikke barn selv, så hund er det nærmeste jeg kommer barn,selv om jeg er fullt klar over at det helt sikkert ikke kan sammenlignes... Og hvordan du velger å ha hund er vel opp til deg, så lenge hunden har det bra? Har søsteren din barn? Begynn å rakke ned på alle feilene hun gjør med barna sine. Har hun ikke barn, begynn å kritisere alt du kan som har med hennes liv å gjøre.... Jeg blir skikkelig bitchy når noen kommer med lignende kommentarer til meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med å være bikkjegal og ha famile som ikke skjønner det er ikke alltid like enkelt. Og at din søster sier slikt forstår jeg godt at det sårer deg. Min familie er hundegale selv de og er vel grunnen til at jeg selv driver med hund :D Svigers på den annen side, er et kapittel fro seg selv. De er alle "allergiske" og vil ikke passe våre barn lenger, fordi "Vi kan for det selv" når vi spør om barnevakt fordi vi skal reise bort på utstillinger o.l. Nå er minstejenta såpass stor at hun snart også kan være med på lsikt, takk og lov, så slipper vi spørre den delen av familien etter tjenester lenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pleier bare å si at hugolille er mitt barn, og sånn er det med den saken. Jeg er fullt klar over forskjellene mellom dyr og barn, men jeg har ikke barn, og ikke planer om det på en stund, så hugo er mitt barn. Og siden jeg ikke flyr rundt og skal oppdra eller klage på andres barn så skal jeg ha meg frabedt at noen prøver det med hugo. Jeg tror søsteren din er litt sjalu jeg, siden hun føler for å rakke ned på småting på en hyggelig dag. Bare forklar at hun ikke har noe med dette og gjøre, og at du kan gå med t-skjorter der det står at du er en gal øksemorder hvis du vil det. Det kalles ytringsfrihet :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for fine svar! Ja det har liksom alltid vært sånn med henne. hun har alltid sagt akkurat hva hun mener om meg og mitt, greit nok, men hun sier det på en så frekk måte. og jeg som er såpass følsom i utgangspunktet. :unsure: Jeg bryr meg ikke om hva hun mener, bortsett fra å bli såret/snurt i det øyeblikket. Mamma sier at hun bare har vanskeligheter med å formulere seg rett pga dysleksi osv. og at hun egentlig ikke mener det sånn. (men mamma sier også at hun er sjalu på meg.. )

Men hun er nok ganske mye slik selv om, siden hun dømmer veldig folk både pga utseende, klær og jobb. hun ville ikke sitte på meg i bilen min fordi da kunne vennene se henne i et sånnt vrak. :D

Vi er så utrolig forkjellige at man ikke skulle tro man var søsken, og jeg er glad for vi ikke er javngamle. kanskje like greit at hun ikke bor i samme by også. Hun som kaller meg den "lille spesielle" :rolleyes:

Hun har ikke dyr og det kommer hun aldri til å få. Og heller ikke barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min familie har de aller fleste sansen for dyr så mye nedlatende kommentarer er det ikke. Hvis vi da ser bort ifra min farmor som gjerne kan ha besøk av mitt søskenbarns Golden Retriver, men min schæfer er hun "allergisk" mot.... :) Generelt sett er ikke jeg og min farmor spesielt nære på noen måter så det er ikke noe tap egentlig. Bare litt festlig at hun uten å noen gang ha hilst på boffen min vet at hun er allergisk på'n... Men forrige hunden min, Westien, den kunne få være med når som helst.. :rolleyes: Har til og med sagt at bikkja kan sitte i bilen mens jeg er på besøk, har tross alt svær Chevy Suburban så han har god plass, men neeeei da... Det er ikke bra nok for a...

Her i heimen er jeg "mamma'n" til Mikey. Han er go' ungen min.. Jeg har ingen planer om å få barn noen sinne så dyra mine er unga mine. Og mora mi er "bestemor".. Sånn har det alltid vært og kommer det nok alltid til å være.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min familie respekterer de aller fleste min interesse for hunder. Enkelte blir sure dersom jeg snakker om hund, og synes hund i seg selv er noe ordentlig tøys. Det fnyser jeg av. Som regel vitner det bare om mangel på kunnskap, erfaring eller interesse. Jeg vet at ei i familien min er redd hunder, noe hun uttrykker ved til stadighet å snakke dritt om hund, hundemennesker og hundehold generelt. Hun har ikke peiling på hva hun uttaler seg om når hun sier at "alle hunder er drapsmaskiner".. Men jeg må bare godta at hun reagerer som hun gjør. Jeg forstår jo at ikke alle liker hunder. Når det gjelder faren min, som alltid har vært superallergisk, vet jeg at han hadde likt hunder kjempegodt dersom han hadde fått muligheten til å se hvilken glede en hund kan gi. For jeg merker godt han blir glad når han får klappe Chessea. Men han begynner å reagere med en gang han er nær henne, og det resulterer dermed i at "hunder er teite".

Men ingen kan få meg til å endre mitt syn på hund, eller få meg til å slutte med hund. Jeg vet så godt med meg selv at hund gir meg så mye, at jeg ikke trenger å bry med om hva andre i familien eller venner synes om den hobbyen. Heldigvis er alle som faktisk eier hunden, svært enige i at hund er supert å ha og å drive meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...