Gå til innhold
Hundesonen.no

Vanligste katteraser?


MarieR

Recommended Posts

Nå håper jeg kattesoniserne er like aktive og hjelpsomme som hundesoniserne ;)

Saken er at jeg og ei vennine har fått en oppgave om å skrive om de mest vanlige katterasene. Javel..så hva definerer vi som de vanligste katterasene? Synns oppgaven var litt lite forklarende, så da trenger jeg hjelp:

-List opp rasene dere mener er de vanligste!

-Skriv gjerne noe om rasene, eller hvor jeg kan finne litt info om dem.

Takk på forhånd. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville sjekket på www.nrr.no (Norske Rasekatters Riksforbund).Her finner du masse info også om de forskjellige rasene, deres særtrekk og utseende.

Mest vanlige er nok selvsagt huskatt (vanlig blanding), etter det vil jeg anta og tro at Perser og Siameser er de to rasene folk flest vet om. Norsk Skogkatt er nok også meget vanlig i Sverige/Norge.

Perser finnes i både langhåret og korthåret variant - Perser (langhåret) og Exotic (korthåret) - samme rasestandard men kun pelsen som skiller.

Langhåret Siameser finnes også, og den rasen heter Balineser.

Av andre ganske vanlige raser er kanskje Hellig Birma ganske så utbredt. Det er en rase som har tegninger som en Siameser (dvs "masket" - lys farge på kroppen, en annen farge som maske i ansiktet, på halen og nederst på alle bena). Den er såkalt semi-langhåret, som betyr at den ikke har SÅ mye pels som en Perser, men klart lang pels.

Lykke til!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Norsk Skogkatt

Det vil kanskje overraske noen at vi faktisk har en egen katterase i Norge - den har vært godkjent i FIFe siden 1977, men er egentlig en mye eldre naturrase. De kattene du ser på utstilling, med stamtavler og sløyfer, stammer alle som en fra den typen katter vi kaller skogskatt eller skaukatt. Fram til 1990 kunne man få registrert skogskatter med ukjent bakgrunn, som noviser1. Nå er denne muligheten stengt og bare de som er kommet inn i varmen kan kalles Norsk Skogkatt. Det gjelder å ha boka i orden ...

Straks rasekattvenner i Norge fikk organisert seg på slutten av 1930- tallet var de klar over at vi hadde en helt spesiell kattetype i skogskatten. Det skulle gå lang tid før arbeidet med å få godkjent katten førte fram, først i 1977 gikk kunngjøringen ut om at Norsk Skogkatt var internasjonalt godkjent som en katterase.

Norsk Skogkatt er en stor, kraftig, muskuløs katt, med trekantet hodeform, store ører som står noe skrått utover slik at de følger trekantformen, rett profil uten stopp eller dip i nesen, og en dobbelt pels - myk, ullen underpels og stri, vannavstøtende dekkpels. Halen er lang og buskete, og ser du en skogkatt hilse ved å løfte halen til værs er det (nesten) aldri tvil om rasen.

Jack Bjønnes - den eventyrlystne jenta fra Kanada som havnet i Norge - skrev: «Den Norske Skogkatten ble skapt av snø, kaldt regn, norske skoger, busk og kratt, av sult og frykt». Det er ingen tvil om at Skogkatten er en naturkatt som har utviklet egenskapene sine under harde vilkår - likevel i nær kontakt med mennnesker.

Norsk Skogkatt fins i alle kattefarger unntatt masking, dvs. siameser/ burmeser-mønster, men noen farger er ikke godkjent for konkurranse på utstilling, det gjelder fargene sjokolade, lilla, cinnamon og fawn. Det er funnet sjokolade- og lilla-fargete katter, det er ennå usikkert om cinnamon og fawn er funnet. De vanligste fargene er bruntigret, bruntabby, og svart/hvit. Rød og sølvfarger er også populære farger.

Den er selskapelig og vennlig, knytter seg sterkt til sine mennesker og utekatter liker godt å gå tur med menneskefamilien, heller enn å sitte på fanget. En skogkatt foretrekker å sitte ved siden av deg mens du klør den mellom ørene, fremfor å ligge på fanget - men den vil svært gjerne være hos deg det meste av tiden. Hunder og skogkatter går godt sammen i samme husstand, men katten er nok helst sjefen...

Trass i størrelsen og den tykke pelsen trives Norsk Skogkatt godt som innekatt. Den bør nok ha god plass å bevege seg på, for som katter flest trenger den å holde seg i form. Katter jogger ikke, men løper for full fart rundt i leiligheten når treningsiveren griper dem, og da bør det nok være noen kvadratmeter til rådighet.

Norsk Skogkatt fins nå i alle verdensdeler, og øker stadig i popularitet.

1 En novise er en katt som altså blir ført inn i stamboken som den første i sin slekt, den og dens etterkommere blir ført i en egen stambok i 3 generasjoner og hver generasjon må ha egen godkjennelse for avl. Fjerde og senere generasjoner skrives inn i hovedstamboken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Russian blue

Bakgrunnen til denne rasen er omdiskutert. Mange katteoppdrettere mener at den første Russian blue stammer fra havnebyen Arkhangelsk ved polarsirkelen og ble brukt som handelsvare av handelsreisende om bord på skip som drev handel med engelskmennene. Under andre verdenskrig døde rasen nesten ut og ble bare såvidt reddet ved at den ble krysset med siameseren. Etter hvert klarte oppdretterne å gjøre et felles fremstøt for å få tilbake rasens særpreg fra før krigen, og fra 1965 var standarden at siamesertypen ble fraskilt russisk blå på utstillingene.

Russian blue katten er kjent for dens elegante pels, de gnistrende grønne øynene og for dens aristokratiske fremtoning. Katten har en dobbelt pels som skiller seg helt fra alle andre raser – den er kort, tykk og svært fin, og tettheten gjør at det doble pelslaget står ut fra kroppen. Den klare blå fargen gir katten en skinnende glans som ytterligere forsterker det kongelige preget.

Den vakre Russian blue katten har et mildt temperament. Den er aktiv og leken, men foretrekker et rolig miljø. Den kraftige og elegante katten er ikke ekstrem på noen måte – og dette gjør den til et attraktivt kjæledyr. Den vil gå godt sammen med alle i hjemmet, det være seg mennesker eller dyr, så lenge den behandles med den respekten den fortjener.

Siameser

Selv om det har vært en rekke ulike teorier om herkomsten til siameseren, er det mange oppdrettere i dag som mener at den kom fra den thailandske byen Ayudha, som ble grunnlagt i 1350. Den var hovedstad frem til den ble ødelagt av en brann under burmesernes invasjon i 1767.

De opprinnelige kattene bodde i templer der de ble godt bevoktet slik at rasen ble holdt ren, og bare medlemmer av kongefamilien fikk eie dem.

Siameseren er en stilig katt med dype, blå øyne som er det mest fremtredende karaktertrekket til dette intelligente dyret. Dagens siameser er helt forskjellig fra utgaven fra en del år tilbake – i dag er rasen lang og slank med et langt hode og relativt store ører. Den har en kort og tett pels med mørke felter som begrenser seg til ansiktet, ørene, halen, beina og potene.

Pelsen kan være kremfarget, lilla, karamell, kanel, gulbrun og aprikosfarget.

Siameseren er en intelligent katt som liker selskap med mennesker og er et utmerket kjæledyr. Dog kan den være krevende og den som eier en siameser vil kunne fortelle deg at når denne katten ønsker noe, da ønsker den det med en gang! Hvis du er bevisst på dens behov, vil siameseren være en av de mest hengivne kattene man kan ønske seg. Det merker du når den slår seg ned på fanget ditt og det gjør den ved den minste anledning!

Artikkel (her er rasene, da er det bare å finne ut hvem som er mest vanelig da?)

katteraser. Europas største katteklubbforbund, FIFe, og Norske Rasekattklubbers Riksforbund har anerkjent 37 k.: exotic, perser, american curl korthår og langhår, maine coon, ragdoll, sibirkatt, tyrkisk van, norsk skogkatt, birma, tyrkisk angora, abyssiner, britisk korthår, burmilla, cornish rex, egyptian mau, german rex, korat, kurilean bobtail korthår og langhår, ocicat, snowshoe, somali, bengal, burmeser, chartreux, devon rex, europé, japanese bobtail, manx, russian blue, sokoke, sphynx, siameser, balineser, orientalsk korthår og langhår.

Enig i at oppgaven deres er lite forklarende. Er helt enig med Susanne om rasene hun skrev.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...