Kastrering av hund- ? ?

[Tina&Ella]

Hei.

Nå trenger ejg virkelig noen råd her dere.... har en hann-hund på 7måneder (blanding av schafer, rottwailer og toller)som jeg vurderer å kastrere, men er så usikker, når det først er gjort så er det litt sent å angre...! Har vært hos veterinæren, og han anbefalte kastrering. Vesle (store) gutten min har en utrolig sterk kjønnsdrift, noe som er slitsomt for meg og han. På tur markerer han for hver meter, mens han reiser bust og lager lyd. har prøvd å trene det bort, men det har funka dårlig. Bortsett fra dette så fungerer han veldig fint, han er rolig og fin inne, og den snilleste og godeste hunden jeg har vært borti (finnes ikke et gram vondt i han) Blandt andre hunder har han en tendens til å skulle dominere. Han har også en lav "stressterskel" og koker derfor lett over. Men han roer seg fort når han får beskjed om å legge seg og være rolig. Noen der ute som har kastrert hunden sin og eller noen som har noen synspunkt på dette ???

Veit de kan få problemer med stoffskiftet når de blir eldre, og at de får lett for å legge på seg, men ved tidlig kastrering så er sannsynligheten mindre for at han får disse problemene. tenker mye på nettopp dette, og det faktum at han er i "trass-alderen", men så er jo dette et problem vi har hatt fra han var 5måneder......

[Vala]

Hei hei!

Ja, kastrering er det flott at du tenker godt over. Det er jo som du sier, for sent å snu når det er gjort. Sam at det er jo et "unødvendig" inngrep i utgangspunktet. Når dette er sagt, så har jeg selv kastrert pelsen min.

Først, når det gjelder evt. vektøking, så er det iallefall det "minste" problemet ditt. Dette regulerer du fint ved enten redusere matinntaket eller øke på trening. Jeg har faktisk ikke gjort noen av delene med Sofus. Eller det vil si, etter at han ble kastrert så startet han faktisk å spise. Så her, om noe, så spiser han mer. Han har økt 0,2 kg. i vekt siden jeg kastrerte ham (men dette kan være diff mellom to forskjellige veterinæres vekt.. jeg kan jo ikke si noe sikkert).

Når du sier at han er i trass alderen, så er det jo forsåvidt to trass aldre da (om ikke flere.. jeg lurer på om vi har en rundt hjørnet her selv ), hvor gammel er han egentlig?

Jeg har selv aldri trent en eneste hund med en overdreven kjønnsdrift o.l. til å bli "kvitt det". Så der kan jeg ikke komme med noe. Jeg har hatt en hannhund før, som må ha vært særdeles monogam (kun en "dame" han interesserte seg for, og dermed markerte han nærmest bare rundt "hennes" hage), også Sofus da. Som måtte markere for hver meter, kunne ikke spise, kunne ikke bæsje, bare markere- utendørs selvfølgelig.

Det jeg gjorde her var jo at jeg nektet ham å markere. Tok det hele litt på skjønn, fordi gutten må jo få tisse. Men etter at jeg mente at nå må han ha tisset nok, så var det krappe "nei" fra meg, og det var det. Det samme gjorde jeg med snusing. Gikk han i bånd, så fikk han ikke lov til dette.

Det kan høres brutalt ut, men det var en relativ nødvendig "adferd" fra min side for å øke sjansen for at gutten skulle fikse nok ro i hodet sitt til å bæsje (vetrinæren truet med å sette klyster på ham en gang, ... og både for gutten (og min) del, så ble det "hårda bud" )

For å si det slik, det at jeg nektet ham gjorde ikke at han fant seg i det og droppet det å markere osv.. Men det ble litt mer "ro" iallefall..

Når det gjaldt innendørs, så var det vel det som fikk meg til å se at det ble rett og slett for mye for ham. Der kokte det over for ham. Sofaen var full av gugge (nei, ikke forhudsbetennelse.. sjekket ham ofte hos vet), vinduene var nedgriset med slev, og han rev nærmest ned alt han kunne i ren desperasjon fordi han MÅTTE ut (jf. hans tanker ).

Men summasumarum, jeg kastrerte ham tilslutt, etter mange måneders fundering over saken. Først forsøkte jeg en kjemisk kastrering for å se om det hadde noen effekt på ham. Nå er det jo ikke alltid at kjemisk har en effekt på hunden og at dette nødvendigvis betyr at en fysisk kastrering heller ikke vil ha det. Men en viss pekepinn kan det gi.

På Sofus fungerte det veldig bra.. Men det gikk også fort utigjen av kroppen hans.

Nå har det seg slik, at jeg vil heller velge en fysisk greie fremfor en kjemisk behandling når som helst. At dyr eller mennesker skal måtte putte kjemikalier i seg over lengre tid, når det finnes et bedre alternativ, så er jeg mot det. Iallefall i mitt hus

Så da bestemte jeg meg for en fysisk kastrering.

Etter denne er det fremdeles ting vi jobber med. Mye av det samme som før, som f.eks. nei til markering (men nå, ikke fordi det hemmer ham på noen måte) dette fordi hovedissuet til oss er at jeg må få god kontakt trening med ham. Dette går bedre enn noensinne, men vi er definitivt heller ikke i mål.

Innendørs er han noe helt annet. Det er ingenting som "river og sliter" i ham på samme måte som tidligere. Men det er klart, han merker faktisk løpetid enda. Men nå er det mer "mas, mas".. Så sier jeg "nei" eller "kutt", så er det liksom ok

Hm, nå ble dette meget langt. Og ikke vet jeg om jeg fikk frem det jeg ville. Men det du må være klar over (som jeg tror du også er) er jo at du må fortsette å belage deg på trening av forskjellige ting til tross for at han er kastrert. Mye av det dere sliter med idag, kan ha blitt innlærte vaner hos ham. Og det krever mye for å få det "vekk".

En stor forskjell mellom din og min hund, er at Sofus aldri har forsøkt å være "dominerende" (jeg har egentlig ingen forståelse av det ordet, men det kan jo være basert på utrygghet også) ei heller bustet eller laget lyd. Så sånn sett, har det ikke vært noen indikasjon på at han "kunne" utvikle noen form for aggressivitet. Men dette vet man jo aldri. Han kan jo fremdeles bli aggressiv selv om jeg har tatt nøttene på ham, men det skal nå noe helt annet til-enn hormonblindhet

Eh, tror jeg slutter å skrive nå jeg, ellers forvirrer jeg deg sikkert

Lykke til!

EDIT: Husk bare å sette klare grenser for ham vedr. markering og dårlig oppførsel... Gi ham beskjed om at dette finner du deg ikke i og nekt ham å utføre det. Om det gjelder riding på andre hunder eller hva. Ta ham vekk, slik at han rett og slett må avfinne seg med at det er DU som bestemmer det hele.

[Tina&Ella]

Hei Vala

TUSEN TAKK for langt og fint svar - det satte jeg (eller skal jeg si vi) virkelig pris på

Er godt å høre at det finnes kastrerte hunder der ute som har det bra og fungerer fint uten nøttene sine.

Har hørt skrekkhistorier om hunder som helt mister livsgnisten osv osv..... det kan jo sikkert skje det også, men Theodor gutten min er så full av livslyst og energi så tror/håper ikke det kommer til å skje med han.

Theodor fyller 8 måneder 17 desember. Og skal ha kastreres så blir det i slutten av desember eller begynnelsen av januar. (jo tidligere de tas jo bedre blir vistnok resultatet, og jo mindre bivirkninger får de - har jeg hørt) Veterinæren sa vel noe sånt som at det var viktig å få tatt det før han fikk nøtter i huet også... ( han mener nok noe sånt som at de må tas før alle uvanene er printa inn i adferdsmønsteret)

Regner med at det blir mye trening etter kastreringa også, er jo ikke bare bjellene som er problemet her. Vi trener fast tre dager i uka, også blir det jo trening hver dag også da når det faller seg naturlig (passerings trening på tur, hilsetrening, og masse trening av "rolig" kommandoen. Har gått valpekurs og unghundkurs med han, noe vi begge likte veldig godt - han er helt super å trene med, når han først klarer å konsentrere seg. Men akkurat nå er det vel kun en ting som står i hodet på den vesle karen "damer, damer, damer, damer, pusekatt, damer damer damer" *ler*

Treningsøktene våre er ikke så bra for tiden, da Theodor er mer opptatt av å "smelle med dørene", så fokuserer på det jeg veit han kan for å bygge opp en følelse av mestring og treningsglede hos han, og det fungerer så lenge det ikke er noen tisper i nærheten *ler* Men jeg må jobbe utrolig hardt for å få han til å samarbeide - men når vi først får det til så er det verdt alt strevet vi blir jo så glade begge to

Verken jeg eller de som hadde hundekurset vi gikk på kunne se noe tegn på aggresivitet hos Theodor, men han er det de kalte en krevende hund, det er masse hund i den lille kroppen. Fikk der tips om hvordan jeg skulle takle han når det kokte over, lærte å roe han ned (og å roe ned meg selv, må innrømme at jeg ble en smule stressa hver gang han kokte over) Etter det har vi fungert mye bedre sammen, han koker ikke over så ofte som før, men helt bort er det ikke.

Har derfor utsatt han for ting jeg veit fører til høyt stressnivå hos han, slik at vi begge skal klare å takle disse situasjonene bedre. Har blitt mange turer til byen i det siste, der setter vi oss midt på torget på en benk og deler en pølse, mens det flakser duer rundt oss, labber tusenvis av mennesker forbi, og bussene durer avgårde. Jo flere inntrykk på en gang, jo raskere koker han over - men nå takler han det relativt bra synes jeg. Sist vi var i byn flaksa en hel dueflokk over hodet på oss, og Theodor ble sittende pent på plass (var litt stolt da ja ) men kommer det en tispe så kan du jo tenke deg selv hva som skjer..

Tror vi begge kan få det bedre sammen hvis han kastreres, men samtidig så får jeg så dårlig samvittighet når jeg vurderer den løsningen.... men hvis det kan føre til at vi får et langt og fint liv sammen så er det jo det som er vesentlig her. Er jo så utrolig glad i denna rakkerungen min - et ordentlig sjarmtroll er han

[Turnip]

jeg har snakket med veterinæren min ang kasterering av Mike, han er i en liten trassalder nå (8 måneder gammel) men hun rådet meg til å vente til han var 2 år med å ta denne avgjørelsen, for å se om han roet seg ned når han ble eldre og ferdig med trassalderen og pubertet og hele pakka...

Silje

[netteliten]

Jeg har en kastrert gutt. Han ble det som 9 mnd gammel.

Han var da omplassert, aldri trent, veldig til å markere ute som inne, vondt å få oppmerksomhet pga hormoner. Og det faktum at det er en del tisper her.

Etter kastrringen fikk han matlyst, men det hadde han ikke fra før, så med å passe på hvor mye mat han får, så går det kjempe fint.

Han har ikke markert siden, ikke jokket siden og er mye roligere.

Fikk bedre kontakt og treningen går myyye bedre, han er blitt en grei hund nå. 6 mnd har jeg brukt på å få ham dit han er i dag. Mye gjenstår, men føler jeg har mer kontakt med ham, vi er blitt kjent med hverandre og han er snill med hanner og tisper, leker bra og er slett ikke dominant.

Jeg har bare positive erfaringer med kastrater, kjenner flere og ingen har hatt noe problemer.

Det er styr de 14 dagene de har sting, passe på stingene, lampeskjerm etc.

Men når det er over, har jeg ikke angret et sekund!

[marcoograya]

Helt enig med netteliten. Marco er og kastrert og jeg angrer ikke ett sekund

[akela]

Veterinærer har knapt vært borti atferdslære i sin utdannelse, men har lett for å mene veldig mye om det - ofte uten den helt store relevansen.

Siden du akter å gjøre dette av flere årsaker, der dameinteressen er én, men der det også høres ut som en hund som er stresset og usikker i dine ord, samtidig som han jo bare er en litt stor valp... så hadde jeg altså kontaktet en dyktig atferdskonsulent/hundetrener og fått hunden vurdert.

Er hovedproblemet hans, slik du ser det, at han koker over og skal mase med andre hunder - "dominere", som du kaller det, så ville jeg kanskje sett MER på det i denne sammenhengen. Det er en ikke helt lett raseblanding, det der - med raser som hver for seg sliter med mye moro. Andre hannhunder behandler kastrerte hannhunder annerledes, og er han usikker i forhold til andre hunder kan det bli litt mye for ham muligens.

Jeg er relativt imot kastrering som førstehånds løsning på "alt", siden det er et mindretall av hannhunder som faktisk ER overhormonelle - og der mange kastreres fordi de rett og slett er litt vanskelige å dressere. Når de da dempes, så kommer de "ned" på eierens kompetansenivå... for å si det litt stygt. Overhormonelle hannhunder er ekstreme - slik en annen beskriver, det er ikke litt kontaktvansker da, det er spisenekt, avmagring, overstress, ekstrempiping. De blir "normale" etterpå... mens de andre, som kanskje kan sies å ha vært rett og slett normale hannhunder i puberteten, vel kanskje heller blir et hakk slakkere... og "lettere" å ha med å gjøre.

At en sju måneders hannhund skal være så ekstremt problematisk? Så ung, og at dette skal ha vært så over tid? Kanskje er det også andre ting som bør vurderes - og derfor hadde jeg, hvis jeg først skulle gjort mot min overbevisning (niks, jeg skulle prøvd mye før kastrering av valp gitt), gått til atferdskonsulent og fått hunden evaluert. Han virker usikker på meg; tissing og markering er like mye en måte å booste selvtilliten på for unge jyplinger som er usikre på sin plass i verden, som det er uttrykk for "tispegalskap". Og så kan du kanskje lese mer på www.manimal.no under "artikler" om kastrering.

Der skriver Gry Løberg blant annet:

"Det er påvist at kastrering resulterer i en senkning av androgenene innen 6 timer og at en har nådd en bunnivå etter 72 timer. Dette resulterte i en reduksjon på 62% i hannhund-hannhund aggresjon, 50% på urinmarkering og 80% på knurring. Ved kastrering ble også streifing hos hannhunder redusert med inntil 75%. Disse atferdene har også en stor læringskomponent som kan være lett å overse. Derfor vil ikke kastrering alene gjøre noe med problemet. Men om en oppdager problemet tidlig har ikke tiden med læring vart så lenge, og kastreringen vil ha større effekt. En annen ting en også må ta hensyn til er at de fleste aggresjoner er en sosial, og ikke en hormonell tilstand."

"Kastrering minker markant streifing, urinmarkering, og slåssing mellom hunder og reduserer frekvensen av disse atferdene hos ca 60% av alle hunder med slike problemer."

Tenk på tallene: Hos bare halvparten vil markeringsgreia hjelpe på! Det betyr ingen virkning på den andre halvparten... To femtedeler av hannene vil ha like store problemer med andre hannhunder etterpå... Du har allerede disse problemene, sier du. Og det siste sitatet, fra en artikkel om aggresjon mellom hunder, betyr at 40 prosent IKKE blir bedre...

Det som igrunnen EGENTLIG er det viktige, er dette:

"Om en velger å kastrere en hannhund p.g.a. aggresjon er det viktig at en i forkant får utelukket om aggresjonen kommer av frykt. Fryktaggresjon har ikke noe med testosteron å gjøre og vil ikke bli bedre etter an kastrering, i noen tilfeller er det rapportert en forverring."

Og det er kanskje DER jeg lurer litt på din hund? At det kan være verdt å utrede? "Tøffe" hunder er gjerne nettopp usikre hunder, som reagerer med aggresjon på ting de er usikre på. Hunder har heller ikke trassalder, de gjennomgår en naturlig utvikling der de strekker grenser litt - og trenger solide og trygge grenser fra eier.

Ellers så er det mange av de kastrerte hannhundene jeg har truffet i parker, som blir litt "plaget" av andre hunder. Hannhunder rir på dem, og gidder ikke høre på at de sier fra; de maser og maser, eierne bare ler, og de kastrerte hannene kan bli riktig så frustrerte - men tas ikke mer på alvor enn en litt småkjeftete tispe ofte... Det er også en del av greia; noe av det man bør vurdere. Jepp, kjekkere for en selv som eier - men for hunden? Kommer jo an på hvor mange en omgås.

Du ba om synspunkter, det har du fått også

Jeg har selv kjent et par kastrerte hannhunder som var riktig overhormonelle, og som ble prakteksemplarer etterpå. Og jeg har sett kastrerte hannhunder som ikke har blitt noe bedre - fordi de har vært mer fryktredde, enn "aggressive" som eierne mente. Derimot ville solid trening tidlig gjort endel sus, trur eg. Er de overhormonelle, tester man vel helst med kjemisk kastrering først? Virker det, så ja, kanskje det er en løsning. Virker det ikke, så er vel ikke hunden overhormonell - da er det vel heller at man ikke selv helt klarer det, for å være slem. Og det er klart - noen hunder kan jo være riktig vanskelige å få til, ut fra den genetiske bagasjen de har med seg. Men hannhund er nå hannhund... de har noen drittperioder, uten at jeg har kappet bjellene av dem for det...

[Vala]

jeg har snakket med veterinæren min ang kasterering av Mike, han er i en liten trassalder nå (8 måneder gammel) men hun rådet meg til å vente til han var 2 år med å ta denne avgjørelsen, for å se om han roet seg ned når han ble eldre og ferdig med trassalderen og pubertet og hele pakka...

Silje

Her må jeg si meg litt uenig med veterinæren din. Men det er bare sånn som utsagnet står her "svart på hvitt". Joda, noen veterinærer sa det samme til meg. "Vent til gutten er 2 år, DA ser du hva som er et problem".

Unnskyld meg, men det er tilnærmet sprøyt å si noe slikt til en person. Det en vet burde si, var å anbefale eier å ta kontakt med en adferdsspesialist (som Akela forteller så bra om over her). Disse er mye mer kompetente til å foreta en vurdering av en hund enn hva en vet er (nå snakker jeg altså ikke om medisinsk syke hunder, men psykisk stressete og utagerende hunder..).

Grunnen til at jeg i utgangspunktet sier meg uenig er fordi ganske mange (tror jeg har mistet naiiviteten min på området nå), nærmest setter seg ned på rompa til hunden blir 2 år for så å finne ut at det enten gikk eller ikke gikk...

Hvis en vet i utg.pkt anbefalte folk å ta kontakt med adferdspes. så vil hunden bli arbeidet med og dermed øker sjansen for å jobbe ned dårlig adferd (som ellers, etter to år på rompen, vil være uoverkommenlig for de fleste å takle).

Dette ble litt på siden av diskusjonen, men det koker ned til å faktisk være veldig så relevant. Det viktigste er ikke alltid å høre hva vet'en har å si. Finn en adferdsspesialist som faktisk "ser" hunden og kan gi råd fra det punktet.

SÅ tar man stilling til hva man gjør videre.

Så til trådstarter, Tina!

Vet du, det høres ut som du har veldig mange gode tanker rundt dette her. Hvis du ikke har hørt med en som virkelig jobber med adferd, så kan det være en god ting å tenke på. Du får mye gratis med på kjøpet!

Nå ble jeg litt "tom" etter toppen av innlegget mitt her jeg, så akkurat nå har jeg ikke så mye mer å si, hehe...

[Tina&Ella]

Takker for mange fine svar og synspunkter

Må bare få tydelig frem at Theodor IKKE finnes AGGERESIV, og er langt ifra usikker blandt andre hunder. Har som nevnt før gått to hundekurs med han, og har snakket mye med instruktørene der - de mener det samme, han er verken aggresiv eller usikker - men en litt vanskelig hund som krever mye stimulering både fysisk og psykisk - noe han får hver dag. Skal ta en såkalt "mental test" på han, men det anbefalte de å ta når han har blitt 2 år.

Er en fin tanke å vente med kastrering til han er to år, for å se om han vokser det av seg, men tingen er det at de da letter får disse typiske komplikasjonene som kan oppstå, og at effekten av kastreringen er mindre. Og på de to årene kan de legge til seg en masse vaner (eller skal jeg si uvaner) som er vanskelig å bli kvitt..

Når det gjelder kjemisk kastrering så har vi prøvd det - noe som fungerte veldig bra, så lenge den hadde effekt. Men det varte ikke i tre måneder slik som det skal. Er på bakgrunn av det faktum at kjemisk kastrering hadde effekt at jeg håper at fysisk kastrering skal virke like bra, og kanskje bedre.

Jeg kastrerer ikke bikkja for morro skyld, er noe jeg har vurdert sidelengs og baklengst og litt til, og er ennå ikke helt sikker på hva det blir til, men akkurat nå så heller det veldig mot kastrering. Ser ikke på det som en løsning på alle våre problemer, men tror og håper det kan hjelpe oss begge veldig. Å ha fem tisper i nabolaget er ikke akkurat lett for denne lille karen her, blir mye hyling og hopping på døra når løpetiden er i gang.

Det som er viktig for meg er at vi kan fungere fint sammen, og at han en dag kan fungere fint som en familiehund og turkamerat. Går ting som jeg ønsker så skal vi drive aktivt med lydighet og spor - hvis han viser interesse for dette og trives med det. (noe jeg tror han vil) Hvis kastrering kan medføre at han roer seg, slapper av og har det bedre med seg selv og andre - så er det den beste løsningen for oss alle - bare så synd man ikke veit resultatet helt på forhånd..........

Men skal gå inn på den nettsiden og lese om kastrering, og fortsette å finne informasjon om emnet - har planer om å ta kontakt med veterinærhøgskolen og høre hva de tenker rundt emnet, og rådføre meg med hundeskolen vi bruker en gang til (de kjenner jo både bikkja og meg).

Tusen tusen takk for ALL tilbakemelding

og må bare si at Marco er helt nydelig Hilsen fra Tina & Theodor

[Vala]

*klippet*

Tusen tusen takk for ALL tilbakemelding

og må bare si at Marco er helt nydelig Hilsen fra Tina & Theodor

*host* Sofus er også nydelig altså

[Turnip]

Det var ikke akkurat noe sprøyt dette at hun sa at jeg burde vente til Mike er 2 år, jeg har vært hos adferds spesialist pga han ble tatt av en pittbull, og både han og veterinæren min sa jeg burde vente til han var rundt 2 år. får å se hvordan dette ville utvikle seg, så jeg tar i mot råd fra adferd spesialisten min og veterinæren min...

[Vala]

Det var ikke akkurat noe sprøyt dette at hun sa at jeg burde vente til Mike er 2 år, jeg har vært hos adferds spesialist pga han ble tatt av en pittbull, og både han og veterinæren min sa jeg burde vente til han var rundt 2 år. får å se hvordan dette ville utvikle seg, så jeg tar i mot råd fra adferd spesialisten min og veterinæren min...

Hehe, beklager du misforsto meg nok litt. Sånn som jeg skrev det, så svarte jeg utifra sånn som det sto i innlegget ditt "svart på hvitt", altså - uten all bakinformasjonen som du nå fortalte. Fordi det er mange veterinærer som sier akkurat det samme, men uten å henvise eier videre til en adferdsspesialist.

Da blir det jo feil å si hvis du skjønner hva jeg mener.

[Tina&Ella]

Hei Vala - Sofus er utrolig nydelig han også var ikke meningen å ikke nevne han Hva er han blanding av ? ?

[Vala]

Hei Vala - Sofus er utrolig nydelig han også var ikke meningen å ikke nevne han Hva er han blanding av ? ?

Hehe, jeg er litt kravstor til tider! Ikke snakk om at noen må overse Sofus

Pappaen hans var blanding mellom golden retriever og bearded collie og mor var blanding mellom gordon setter og cocker spaniel.

Mange forskjellige trekk og adferd fra de forskjellige rasene som sikkert ikke er alltid like lett for ham å kanalisere i hverdagen. Og slettes ikke alltid lett for "mor"

Men han har mest trekk fra setteren "igjen" mtp oppførsel og utseendet.

Vedr. kastrering, så må jeg også bare legge til at jeg ikke er negativ til å utføre dette. På en måte, så mener jeg vel også at når man har en hund som ikke skal reprodusere seg- og som nærmest bare tenker i de baner selv, så må det vel også være en viss befrielse for pelsene å slippe den frustrasjonen. Men samtidig, som jeg tror Akela var innom, man skal vel egentlig ikke kastrere over en lav kam bare for at hunder skal bli så "lette å gjøre med". Til det trenger vi (og hundene) å jobbe mer intenst med trening.

[:)Kine]

Hei hei. Jeg lurte på hvordan kastrerte hunder blir rundt tisper med løpetid?

[akela]

Selv om mange sier "neida, alle er så greie mot kastrerte hannhunder", så var det i parken for to-tre dager siden en kastrert hannhund som ble grisebanket av en stor tispe.

Det er verdt å huske på at selv om det heller ikke blir slåsskamp mellom en kastrert hannhund og intakte hannhunder, så ER det ikke hyggelig for den kastrerte å bli mast, mast, mast på - slik det ofte skjer. Eierne av de intakte flirer gjerne litt, "han skjønner visst ikke at det er en hannhund, han tror det er tispe".

Så akkurat som man bør skåne tisper fra å plaget av uhøflige, udresserte hannhunder som eierne ikke setter noen grenser for, men som får hoppe rundt med "fangarmene" sine og prøve å ri på tisper som etterhvert blir ganske fortvilte (hehe, en gammel kampgreie jeg virkelig irriterer meg over; hvorfor ikke flere sier "nei" til hannhunden sin når den ikke GIDDER å høre på en tispe som ikke klarer å si fra strengt nok).... så bør man også være grei mot en kastrert hannhund og la den beholde selvfølelsen sin.

Jeg er litt for Kardemomme By-loven: Den biten hvor det står noe a la "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill", og er det dumme hunder - så bør man skåne sin egen litt.

For jeg har truffet eiere som angrer på kastreringen, når deres hund mases med - og de merker at den reagerer på det, blant dem en stor brukshund. Andre, som kanskje i utgangspunktet er litt røffere og tøffere i gemyttet, lar seg ikke merke.

Jaja, min egen tispe er veldig glad i kastrerte hannhunder... nettopp fordi de ER litt spakere, ikke så pågående. Men som sagt... litt trist er det på et vis.

[ElZorro]

For jeg har truffet eiere som angrer på kastreringen, når deres hund mases med - og de merker at den reagerer på det

Akkurat dette skulle jeg til å nevne! Jeg har en kastrert hannhund. Og jeg angrer ikke på at han ble kastrert, bortsett fra når det gjelder slike tilfeller som Akela nevner.

For veldig ofte når han blir sluppet løs i parken og møter andre hunder, så blir han mast skikkelig med! Pelsen min er veldig tolmodig og ignorerer som oftest hunden han har (bokstavelig talt) i rompa, og de andre eierene står å ser på, og griper ikke inn. Dette gjør jo sitt til at vi ikke er så innmari sosiale på tur. For all del, vi hilser på å møter andre hunder, men så fort jeg ser det blir masing prøver jeg å trekke meg unna.

Her om dagen gikk det faktisk så langt at Zorro sa ifra til halehenget sitt, og dette var en tispe av den litt bitchy sorten (og halvparten så stor som han) som faktisk tok igjen for fulle mugger! Og en kan vel si rett ut at det ble en solid slosskamp, hvor blonde ungjenta meg sto og prøvde å skille stor pels fra liten pels, og mannen på par og førti sto å skrek på sidelinjen, prøvde å sparke vekk Zorro, og til slutt fant en stokk (!!) som han slengte etter MIN hund... For det var jo selvsagt han som var skyld i det hele, stor svarting til hannhund som han er. Jeg fikk huket tak i halsbåndet og geleidet min hissige herremann bort fra tispa (som kom etter), mens jeg mumlet noen unevnelige gloser til dusten med stokken.

Heldigvis skjer ikke det her hver dag... Men akkurat der og da kunne jeg gitt veldig mye for å sette på igjen noen edle deler på stakkars kastratet mitt.

Moi og Zorro

[netteliten]

Jeg bare tenker litt.

Det at kastrering øker.

Har det ikke litt å si at det er unaturlig mange hunder i et forholdsvis lite område.

Hundene kan ikke ha territoriene sine i fred, det er mange tisper.

Mange blir jo litt "stresset" når det er tisper med løpetid hele tiden.

jeg personlig synes det er bedre med en kastrert hund som ikke bryr seg omløpetid og territorie, enn en frustrert hund som hele tiden må forsvare sitt revir, samt være parresyk hele tiden.

Når hunden min blir jokket på, så er det av ikke kastrater som er kjempe hormonbomber. (to tillfeller)

Ellers går den sammen med absolutt alle. Og den markerer ikke mer, og er generelt mye roligere.

Men ikke kurert fra sitt stress etc.

Vi har kjempe mye jobb forran oss.

Men jeg er helt sikker på at ting hadde vært verre om jeg ikke hadde kastrert ham!

Jeg leser også at folk som driver med omplassering av hund anbefaler kastrering.

[akela]

Stakkars Zorro, det er høyst ufortjent, og det er irriterende med sånne eiere. Tisper som ikke er flinke til å si fra hardt nok, får ofte også gjennomgå - og det er en j... irriterende greie med eiere som ikke ser når ting ikke er moro lenger, men er en regelrett plage.

Som nevnt tidligere, så er det ingen garantier rundt kastrering - det blir bedre for endel over halvparten, mindre på annen såkalt problematferd. Så det er et sjansespill, som folk som er "på kanten" ofte er villig til å ta - eller de blir anbefalt det av veterinærer som ikke kan noe særlig om atferd.

Dermed luker man vekk de problematiske hundene, som blir "usynlige" i rasen, og oppdrettere fortsetter å kunne lage enda flere hormonbomber - siden ingen "klager". Det er nemlig en ikke særlig ny trend, ifølge Anders Hallgren, at man avler på såkalt "sterkt kjønnspreg" for utstilling, og at dette har økt de overhormonelle hannhundene som folk tydeligvis sliter med. Så det er ikke at det er flere hunder, eller tettere, det er heller avlen som har gått i feil retning - kanskje ubevisst/tilfeldig.

Nå er det bare et mindretall, er det snakk om 30 prosent eller så, som anslås å være overhormonelle. Resten... er ofte hunder som har et gemytt som enten er kanskje litt vanskelig for uerfarne eiere å kontrollere, eller det er rett og slett snakk om feil rase og/eller feil kjønn til de aktuelle eierne. Dessverre, for å si det slik, så blir "løsningen" da å kastrere - siden man ikke kan komme i ettertid og si at "denne hunderasen burde ikke du kjøpt".

Noens problemhunder blir andres drømmehunder - politi og vektere leter ofte etter store hannhunder som ferske eiere mislykkes med, og som de kanskje kan få gode arbeidshunder ut av fordi det er stor kapasitet som er problemet til hunden. Ser en slik sak bli diskutert på et annet hundenettsted nå, der eieren sliter med en hund som en politimann har tilbudt seg å kjøpe.

Utagerende, usikre hunder har også en tendens til å bli anbefalt kastrering; kanskje i håp om at uansett HVA man demper, så håper man det skal "virke". Omplasserere kastrerer ofte, ja, men det er jo fordi det ofte ER nettopp problemhundene som dumpes hos dem - hunder som andre ikke fikser.

Så jeg vil heller si ja takk til en intakt, sunn og vettug og godt avlet hannhund, som får være seg selv uten justeringer - og så er det opp til meg å velge riktig rase og finne rette hunden for meg.

Du sliter jo med flere problemer på din hund, og der var vel kastrering også en måte å prøve å "tvangsroe" hunden på - men du blir jo ikke kvitt alt heller. Det er også erfaringen til et par andre jeg kjenner med usikre hunder; det virker ikke alltid, langt fra.

Å skulle forhåndskastrere for at eiere som vil ha "for mye" hund skal klare å håndtere dem... det er uetisk, og en utvikling jeg håper vi aldri vil se her. Kastrerer man dem nærmest som valp, så unngår man jo det meste - men helt ærlig, det er målrettet avl som bør være svaret.

Se på hesteverdenen: I galoppstaller er hingstene omtrent like greie å håndtere som de andre, man vet at noen hingster gir mer uhåndterlige avkom iblant, men det er uhensiktsmessig - så man ønsker ikke det. Verdien av en løpshest ligger også mye i sprangpenger senere, så man kapper jo ikke av rubbel og bit på forhånd da, men antar at mange, mange generasjoners avl på håndterbarhet ligger til grunn. Mens på andre raser så er hingstene ikke veldig morsomme i sammenligning.

[netteliten]

Jeg vet jeg sliter mye med min hund.

Og jeg har tid til en "uønsket" hund og angrer jo ikke på at jeg tok på meg problemet!

Og jeg er hjemme hele dagen, så tur og stimulering har jeg tid til.

Kastrert eller ikke kastrert.

jeg angrer ikke på at jeg fikk Bajas.

Jeg lærer kjempe masse og ber om hjelp her og der, og synes det er moro å lære.

Men ikke moro når han er syk, men det har ikke noe med kastreringen å gjøre.

Og på 6 mnd har jo mye skjedd!

Han er jo en god hund også, selv om han nok burd bodd hos mennesker som KAN fuglehunder og kanksje bruke ham i jakt.

Men han er født, han var uheldig som ble født, og hadde ukritisk tispeeier som ikke brydde seg om hvor valpene havnet.

Og de som hadde Bajas i starten hadde slett ikke tid til ham eller hund i det hele tatt!

Men skulle jeg si nei til ham, fordi han var uheldig fra starten av?

Da vil jeg heller hjelpe der jeg kan, trene så godt jeg kan, og gjøre det beste ut av situasjonen!

Kastrering eller ikke kastrering, fikk han ikke FORDI HAN SKULLE KASTRERES!

Han er min første omplasseringshund, men ikke min første hund.

Og jeg kastrerte han ikke fordi det skulle kurere alt, det gjør det så klart ikke, noe jeg også sa!

Men han er ikke hormonell på samme måte, markerer ikke hver 2. meter, tisser ikke lengre inne etc.

Så noe har det hjulpet!

Og vi er fornøyde.

Alle tjenestehunder blir jo kastrerte, som førerhunder, hjelpehunder og noen politihunder. (vet ikke om alle politihunder blir det, men de 3 jeg kjenner er kastrerte og steriliserte)

Jeg mener ikke at alle MÅ kastrere.

Men om noen velger det, så bør en respektere det.

Mener ikke at det for hunden på noen måte er GALT å bli det.

hva med katter da? Der blir jo alle kastrert og sterilisert ukritisk, kan hende de blir mobbet også, om så er?

[akela]

Beklager hvis du oppfatter dette som veldig personlig, det er ikke min mening, men mer som en motvekt til din muligens noe ensidige og høyst personlige anbefaling av kastrering - men når du samtidig er inne i en annen tråd, og snakker om de andre problemene du har med samme hund, så er det et poeng - slik jeg ser det. For da blir jo ikke "anbefalingen" like klar - synes jeg.

Særlig når atferdseksperter som Gry Løberg faktisk er litt mer balansert i sine synspunkter på det, noe som jeg synes er vesentlig å få frem.

Det er nok av eksempler på "dårlige" hunder som reddes og omplasseres, og kanskje det kreves både kastrering og det ene og det andre for at de skal få leve videre. Jeg kjenner også slike. Men flertallet av hundene er faktisk både normale, stabile og TRENGER faktisk ikke å kastreres/steriliseres - hvis de kommer til rette eiere fra starten av.

Derfor føles det veldig feil at de mer dårlig fungerende/omplasserte/problemhundene brukes som beviset på hvor "bra" alt fra kastrering til burbruk er - og DET er mitt poeng.

Førerhunder og hjelpehunder blir kastrert så de ikke skal bli så "brysomme" når det er eller de har løpetid, men det er fordi man har definert det slik at det er "verdt det" - fordi synshemmede får hjelp. Der er hunden blitt et hjelpemiddel på linje med andre, og det er en diskusjon i seg selv - det er jo derfor man har fokus for eksempel på dette at gamle førerhunder som pensjoneres, faktisk ikke avlives når den blinde får ny hund, men får et siste hjem. Og at de også får være litt hund iblant og løpe løs. Ingen synshemmet kan heller KREVE å få hund, man skal være egnet - og det er nettopp ut fra dette med at hundens velferd tas hensyn til så langt man kan. Nei, politihunder blir IKKE kastrert, eventuelt blir tispene kastrert, fordi de faktisk mister mye av det en tjenestehund av det kaliberet SKAL ha - innsatsvilje, initiativ, mot, guts.

Men når vi snakker om hund til hobbybruk - og ikke definert nyttebruk, så synes jeg at det bør reise seg atskillig større vurderinger. Fordi ALT skal ikke anrettes og gjøres så praktisk som mulig, hvis det går over evne - og man må gjøre så mye med dyrene for at de "skal passe inn".

I USA drev man med declawing av katter en tid - huskatten der jeg leide i sin tid, manglet klør for det var mest praktisk, mente eierne som ikke ville ha møblene ødelagt dengang de hadde innekatt. Kanskje katter burde åke i bur også, som hundene som ødelegger? Man bruker bjeffehalsbånd av ymse sorter, eller DAP, som forsåvidt er prisverdig, men som har en årsak - nemlig mentalt svake og redde hunder.

Det er så MYE man kan gjøre for å modifisere dyrene, men de har en egenverdi - og man bør iallfall være villig til å diskutere hvorfor. Skal man overta vanskelige hunder, så bør man for eksempel være sikker på at man faktisk klarer det - og ikke gjør hunden en bjørnetjeneste ved å ta seg vann over hodet, fordi man vil berge den. Det samme når det gjelder rasevalg: Er den store drømmen en gigantisk hannhund, fordi man liker store hunder som ser flotte ut, så bør man tenke gjennom OM man klarer det.

En staselig riesen jeg treffer, ble kastrert rett og slett fordi eier ikke maktet en høyst normal riesenhann da han ble to år - hun klarer den dempede, mer puslete kastraten han ble istedet. Jeg synes fremdeles det er trist, men eier har lært - "mindre hund, tispe", sier hun nå. Så jada jada, for å berge en hund hos sin nåværende eier ER det forsåvidt greit, hvis eier ikke klarer å gjøre ting bedre gjennom å gå kurs, legge inn en innsats, oppsøke rette instanser (snakker nå altså GENERELT), men samtidig er det en veldig, veldig betenkelig utvikling sett under ett.

Kanskje en oppdretter skulle vært ærligere da hun kjøpte den? Eller at man bør tenke seg om på forhånd om man klarer DET VERSTE hunden kan bli - for eksempel utagerende, sint, etc, enten det er fysisk eller rent praktisk i hverdagen? Da kan man bare bli gledelig overrasket...

[netteliten]

Det er mange useriøse oppdrettere.

Kanskje flere useriøse oppdrettere av blandingshunder.

Men når man først har fått hunden i hus, SELV om det er evt. feil rase, kanskje kjemien ikke stemmer, en feil hund. Da er jo hunden der.

Er det da ikke bedre å kastrere enn å ha en hund man ikke takler?

Er jo mange som ikke ØNSKER at det skal gå galt, men kanskje ikke fått snakket ordentlig med oppdretter, kanskje har man ikke selvinnsikt nok.

Mye kan skje, helsa kan bli skral, livssituasjon endret.

Jeg fikk Bajas fordi jeg ikke ville han skulle bli avlivet.

Kanskje var det feil av meg, men jeg ØNSKER i alle fall at det skal gå bra.

Jeg hadde erfaring med bordercollie, men ikke fuglehunder.

Og ja, burde nok tatt meg bedre tid.

Men nå er han her, han er høyt elsket og VELDIG mye fungerer.

Kanskje hadde det fungert selv med en ikke kastrert hund.

Jeg har kjenner bare "den rosenrøde" siden av kastrater. Hunder som er blitt bedre.

Jeg ble anbefalt å kastrere av omplassering vest, og tenkte ikke så mye på det.

Og det faktum at det er en del tisper her, om han er en "stikke av hund" blir det i alle fall ikke uønsket valper av det. og han er desidert en hund jeg ikke vil avle videre med.

Samt, trassalder, nytt sted, ting ble jo mye enklere.

Men om jeg evt, kastrerer neste hund, da ser jeg det an.

Men angrer ikke på det.

Og håper jeg får en trygg hund tross store problemer nå. (selv om anfallene er sjeldne, så innser jeg allvoren av dem)

Jeg beklager om jeg formidler at kastrering er løsningen på alt, for det er det IKKE.

Og det prøvde jeg å si, men ikke lett å formulere seg.

men jeg mener også at ditt synspunkt kan virke som en fasitt, for det er det ikke.

Ikke alle har din kompetanse.

Ikke alle er så interesert heller.

Desverre.

Men greit.

Jeg vil bare at folk skal gjøre så godt de kan!

[blizzard]

Nå ble jeg faktisk utrolig usikker. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å kastrere min 2,5 år gamle rhodesian ridgeback hannhund... Ikke fordi han har problem adferd, men fordi han blir så stresset av løpetid. Han piper, spiser ikke, vil ikke gå på do (bare markere) og ute vil han kun stå og slikke i gresst. Tur er bare å glemme, og vanskelig å få ham til å holde oppe vekten.

Ellers er han rolig inne, og går pent i bånd så lenge vi ikke møter andre hunder (men han reagerer like mye på tisper som hannhunder, så det er nok ikke noe kastrering vil hjelpe på... ). Tror grunnen til at han reagerer på andre hunder er at han har blitt angrepet av løse hunder flere ganger mens han går i bånd. Er SÅ lei av idiotiske hundeeiere i Bergen som ikke har kontroll på de aggresive drittbikkjene sine!

Egentlig skulle han brukes til avl, men det viser seg at han har en haleknekk, og da anbefalte dyrlegen kastrering så han slipper å lide pga hormonene.

Men hvis det kan gjøre det vanskelig i forhold til andre hunder... Uff, dette ble vanskelig. Riktignok møter han ingen hunder nå heller, men det er jo noe det går an å trene på. Hvis han blir kastrert er kanskje løpet kjørt for sosialisering?

La det være sagt at omplassering er uansett IKKE et alternativ. Jeg kan tåle det, men tenker på hundens beste...

[Terrier]

Jeg syns hannhunden virker som en normal 7 mnd gammel blanding av rottweiler, schäfer og toller, jeg.

Min erfaring med de kastrerte hannhundene jeg har møtt, er at de lett blir mobbeoffer blant andre hunder. De regelrett mobbes, og det er ikke spesielt hyggelig for hunden.

De situasjonene med andre hunder som trådstarter nevner er jo forholdsvis enkelt å unngå. Ta inn hunden, begrens lek og avslutt før det renner over.

Så lenge tisper med løpetid i nærheten bare resulterer i litt klynking og skraping på døra - samt vansker med kontakt med eier - så sier jeg gratulerer med normal hannhund! (jada, jeg regner med at problemet er større enn som så, men jeg klarte ikke la være)

[Vala]

Nå ble jeg faktisk utrolig usikker. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å kastrere min 2,5 år gamle rhodesian ridgeback hannhund... Ikke fordi han har problem adferd, men fordi han blir så stresset av løpetid. Han piper, spiser ikke, vil ikke gå på do (bare markere) og ute vil han kun stå og slikke i gresst. Tur er bare å glemme, og vanskelig å få ham til å holde oppe vekten.

Ellers er han rolig inne, og går pent i bånd så lenge vi ikke møter andre hunder (men han reagerer like mye på tisper som hannhunder, så det er nok ikke noe kastrering vil hjelpe på... ). Tror grunnen til at han reagerer på andre hunder er at han har blitt angrepet av løse hunder flere ganger mens han går i bånd. Er SÅ lei av idiotiske hundeeiere i Bergen som ikke har kontroll på de aggresive drittbikkjene sine!

Egentlig skulle han brukes til avl, men det viser seg at han har en haleknekk, og da anbefalte dyrlegen kastrering så han slipper å lide pga hormonene.

Men hvis det kan gjøre det vanskelig i forhold til andre hunder... Uff, dette ble vanskelig. Riktignok møter han ingen hunder nå heller, men det er jo noe det går an å trene på. Hvis han blir kastrert er kanskje løpet kjørt for sosialisering?

La det være sagt at omplassering er uansett IKKE et alternativ. Jeg kan tåle det, men tenker på hundens beste...

Nja, det hele er jo noe en skal tenke godt over... det er jo en såkalt "unødvendig" operasjon. Men når det er sagt, jeg har aldri møtt noen kastrerte gutter som blir mobbet av andre hunder. Har jo en kastrat selv. Og det eneste jeg kan se er at han får mer bakkekontakt i løpetiden, spiser og kan gjøre andre ting enn bare å markere. Stressingen inne er helt bortevekk. Jeg angrer ikke i det hele tatt på at jeg tok den avgjørelsen.

Veien Sofus og jeg har igjen vedr. trening og kontakt osv. er slettes ikke over, men det var jeg også klar over når jeg kastrerte ham.

Men når det er sagt, så var jeg mer bekymret over hans forhold til verden og ikke verdens forhold til ham... Det har han aldri hatt problemer med før kastreringen heller. Han er en veltilpasset, sosial gutt- og det fortsetter han nok med uansett (bank i bordet!).