Gå til innhold
Hundesonen.no

Adferd hos hunder på rømmen


Petra

Recommended Posts

(Litt usikker på om denne tråden passer inn her, men det handler jo om adferd så...)

Jeg har ved flere anledninger vært med på å lete etter hunder som har blitt borte. I enkelte tilfeller har hunden blitt skremt av noe, i andre tilfeller har den stukket av på jakt etter katter eller rådyr eller noe. I alle tilfellene har det vært vanskelig å vite hvor vi skulle lete hen, om vi skulle konsentrere oss om området der hunden ble borte eller utvide søket til et større område, og i så fall hvor stort.

Så spørsmålet mitt er derfor: Finnes det noen generelle "retningslinjer" for hvordan en hund på vidvanke oppfører seg? Altså, vil hunder flest holde seg i området de forsvant i, eller kan de like gjerne gå lang unna? Vil dette variere med f.eks. rase, fysisk form, selvstendighet etc? Kan man gå ut fra at en sprek, jakttrent setter vil ha kommet seg lengre vekk enn en ung og førerorientert sheltievalp? Finnes det noen form for informasjon om hunders adferd generelt eller om den spesifikke hunden som forteller meg noe om hvordan man bør legge opp søket?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer veldig ann på fra hund til hund...

De fleste hunder som stikker av her i oslo er jo familie hunder.. så den har ikke noe imot å søke kontakt hos mennesker de finner.

Også er det de som elsker å erte da.. umulig å få tak i.

Når det gjelder avstanden så kan de bevege seg ganske langt.

Har hatt flere tilfeller her i oslo der hunden har tatt t-banen til å med.. hehe :)

Og løpt gjennom skogen LANGT!

Så de kan faktisk forflytte deg ganske så langt.

Ble mye Langt på slutten her.. Men du skjønnte sikkert pointet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det avhenger av utrolig mye. Det ER jo den store skrekken, har selv vært med på å lete etter andres hunder.

Først har det kanskje noe med om hunden ble skremt eller ikke - rettere sagt om den ble veldig skremt, over mot sjokk - da kan den bli rimelig irrasjonell, og jeg har også lest at de kan regelrett bli redd folk, selv egen eier har etter en tid problemer med å få hunden inn, den blir sky når "alt" krasjer i hodet på den.

Kjente en hund som stakk til skogs etter et slagsmål, den dro til et tursted milevis inni marka, og hjem igjen, og da eier ikke var på plass der (men ute og lette), så dro den tilbake til turstedet - strekker den aldri hadde gått hele veien til fots, siden "hjem" var i byen. Frem og tilbake - og så blid når den ble "funnet".

Kanskje litt avhengig av tid det går fra hunden stikker - til den støter på folk, og hvem den støter på?

Går det tid, blir kanskje hundene mer sky fordi alt er så galt og unormalt, kan man jo fundere over.

Jakthunder som er mer ute på streifern kan ordne fælt - noen går bakspor, går tilbake til bil eller startsted, andre virker som kan gå og gå... Er de vant til å ferdes langt fra eier blir de kanskje ikke så redde? Traff en bortløpt jaktdachs engang som var rimelig fornøyd med livet, da var det varmt i været og fint vær, men han "jaktet" på egenhånd han - dagen etter. Og var svært tillitsfull. Jaktfolk pleier vel å legge ut en jakke eller så, og vende tilbake dit med jevne mellomrom.

Noen hunder har det kanskje i seg at de vil stikke seg unna og vekk, synes jeg ser noen sånne i parken også - når de blir redd, skal de gå sin vei. Hadde engang en slik hund, en gang den ble skremt gikk den på bussen hjem.... så sjåføren tok hånd om den, hadde vel ikke penger til billett! Hundene jeg har nå, søker til meg, og stikker ikke vekk på samme måte - de er av annen rase/type.

Terrenget kan også ha noe å si - om det er i nærmiljøet eller om det er langt unna. Vet ikke om dette med hunders stedsans, har sett det har slått begge veier - noen som søker til kjente steder og finner dem, andre som roter seg vekk og går motsatt vei.

En erfaring hjelpearbeiderne etter Katrina-orkanen gjorde, var at folks kjæledyr kunne bli utrolig tilbakeholdne - og stakk seg unna, særlig hvis det ble satt ut mat, slik man gjorde i starten når hjelpearbeidet for dyrene ble satt igang av noen ildsjeler som trosset de offisielle myndighetene. Man hadde jo plassproblemer, så det å sette ut mat ble et midlertidig tiltak. Da holdt mange hunder seg også unna de som prøvde å få tak i dem - mens andre, igjen, søkte TIL folk.

En ting er selve hunden. Så er det dette med å merke den godt med telefonnummer. Samtidig bør man kanskje være litt obs, særlig ute i skauen og sånn, på at hunder som går med sele eller halsbånd kan sette seg fast. Så det er litt blandet der.

Stikker den først unna, gjelder det også å bruke fantasien og appellere til dem man kan: Ringe politi, tigge om de kan sende ut en melding til sine patruljebiler om å se opp, prøve seg i forhold til taxier også, hvis man har noe kjentfolk, ringe lokalradio og aviser, legge ut etterlysning på "folkelige" nettsteder, kanskje slå opp plakater rundt parkering på utfartssteder hvis det er i marka det skjedde, ta kontakt med bussjåfører/togpersonell på aktuell strekning, fastboende der, høre med for eksempel redningshundgrupper/bruksfolk som kan tenkes å trene der.

Til fjells vet jeg at noen har prøvd med å la hund søke etter hund, så at en instruktør satte igang slike kurs - og jeg har selv prøvd å la eldstehunden her, som er veldig målrettet og glup på hva jeg prøver å få henne til å gjøre, lete etter en hund som stakk av mens vi hadde den med på tur. Tror hunden hadde løpt litt i siksak, for eldstehunden tok ikke noe spor, men ville i en bestemt retning. Og når jeg til slutt bestemte meg for å gå tilbake til bilen, så insisterte den på å gå inn på den stien igjen - så jeg fulgte hunden, og joda, der kom den vekkløpne tuslende. Men nå er det en dreven runderings- og sporhund.

Har hunden vært savnet over tid, så husk på å sjekk daglig - det er ofte sviktende rutiner hos politi i forhold til innbragte hunder, erfarte noen bekjente; hunden hadde vært trygt tatt hånd om fra dag to, men det fant de ikke ut før etter fem-seks dager, fordi politimannen som hadde tatt imot beskjeden om funnet hadde gått av vakt eller noe. Ringe og mase... og ringe til omkringliggende politi/lensmannsdistrikter, til oppstallingskenneler, til dyrleger etc.

Det er hva jeg kommer på... det er jo den store skrekken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(Litt usikker på om denne tråden passer inn her, men det handler jo om adferd så...)

Jeg har ved flere anledninger vært med på å lete etter hunder som har blitt borte. I enkelte tilfeller har hunden blitt skremt av noe, i andre tilfeller har den stukket av på jakt etter katter eller rådyr eller noe. I alle tilfellene har det vært vanskelig å vite hvor vi skulle lete hen, om vi skulle konsentrere oss om området der hunden ble borte eller utvide søket til et større område, og i så fall hvor stort.

Så spørsmålet mitt er derfor: Finnes det noen generelle "retningslinjer" for hvordan en hund på vidvanke oppfører seg? Altså, vil hunder flest holde seg i området de forsvant i, eller kan de like gjerne gå lang unna? Vil dette variere med f.eks. rase, fysisk form, selvstendighet etc? Kan man gå ut fra at en sprek, jakttrent setter vil ha kommet seg lengre vekk enn en ung og førerorientert sheltievalp? Finnes det noen form for informasjon om hunders adferd generelt eller om den spesifikke hunden som forteller meg noe om hvordan man bør legge opp søket?

Jeg har ved et par anledninger lett etter rømmliger. Dette har vært familiehunder som har kommet på vidvanke og fellesnevneren i mine eksempler har vært at de har vært vanskelig å komme inn på. De har streifet i området men skydd mennesker. Den siste..en labrador..kjærlig og vennlig.. hadde på en måte funnet sine "røtter" Den hadde streifet nede i skogsområdet bak huset noen dager, men så fort den så et menneske forduftet den. Den var sikkert sulten, så jeg strødde ut frolick og slapp løs min egen tispe Toppsi...som var omgjengelig og snill med alle. Der satt jeg med ryggen til skogholdet og ventet. Plutselig kommer Toppsi og labradoren i lek sammen og jeg kunne uten videre kobble båndet på rømmlingen. Eieren kom og overtok og det var som å slå på en bryter. Der og da ble den igjen den vennlige snille labradoren den alltid hadde vært. Merklig fenomen det der..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svarene. Dere nevner at hundene lett kan bli sky og ikke tør å søke kontakt med folk, selv ikke egen eier. Hvis man har mistanke om noe slik, finnes det da noe man kan gjøre for å få tak i den igjen? Å legge ut mat som Ingar beskriver fungerer vel hvis man vet hvor hunden er, men ikke hvis den kan være hvor som helst i en stor skog. Vil en redd hund lettere søke til en annen hund (som i Ingars historie) enn et menneske?

Akela, du beskrev noen kurs hvor man lærte hunder å søke etter andre hunder. Vet du hvordan dette ble lagt opp? Var det en form for ID-søk hvor søkshunden lukter på noe som tilhører rømlingen og så forsøker å lete opp akkurat den hunden, eller var det mer å lete etter ferten av hvilken som helst hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...