Gå til innhold
Hundesonen.no

Adferd hos hunder på rømmen


Petra

Recommended Posts

(Litt usikker på om denne tråden passer inn her, men det handler jo om adferd så...)

Jeg har ved flere anledninger vært med på å lete etter hunder som har blitt borte. I enkelte tilfeller har hunden blitt skremt av noe, i andre tilfeller har den stukket av på jakt etter katter eller rådyr eller noe. I alle tilfellene har det vært vanskelig å vite hvor vi skulle lete hen, om vi skulle konsentrere oss om området der hunden ble borte eller utvide søket til et større område, og i så fall hvor stort.

Så spørsmålet mitt er derfor: Finnes det noen generelle "retningslinjer" for hvordan en hund på vidvanke oppfører seg? Altså, vil hunder flest holde seg i området de forsvant i, eller kan de like gjerne gå lang unna? Vil dette variere med f.eks. rase, fysisk form, selvstendighet etc? Kan man gå ut fra at en sprek, jakttrent setter vil ha kommet seg lengre vekk enn en ung og førerorientert sheltievalp? Finnes det noen form for informasjon om hunders adferd generelt eller om den spesifikke hunden som forteller meg noe om hvordan man bør legge opp søket?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer veldig ann på fra hund til hund...

De fleste hunder som stikker av her i oslo er jo familie hunder.. så den har ikke noe imot å søke kontakt hos mennesker de finner.

Også er det de som elsker å erte da.. umulig å få tak i.

Når det gjelder avstanden så kan de bevege seg ganske langt.

Har hatt flere tilfeller her i oslo der hunden har tatt t-banen til å med.. hehe :)

Og løpt gjennom skogen LANGT!

Så de kan faktisk forflytte deg ganske så langt.

Ble mye Langt på slutten her.. Men du skjønnte sikkert pointet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det avhenger av utrolig mye. Det ER jo den store skrekken, har selv vært med på å lete etter andres hunder.

Først har det kanskje noe med om hunden ble skremt eller ikke - rettere sagt om den ble veldig skremt, over mot sjokk - da kan den bli rimelig irrasjonell, og jeg har også lest at de kan regelrett bli redd folk, selv egen eier har etter en tid problemer med å få hunden inn, den blir sky når "alt" krasjer i hodet på den.

Kjente en hund som stakk til skogs etter et slagsmål, den dro til et tursted milevis inni marka, og hjem igjen, og da eier ikke var på plass der (men ute og lette), så dro den tilbake til turstedet - strekker den aldri hadde gått hele veien til fots, siden "hjem" var i byen. Frem og tilbake - og så blid når den ble "funnet".

Kanskje litt avhengig av tid det går fra hunden stikker - til den støter på folk, og hvem den støter på?

Går det tid, blir kanskje hundene mer sky fordi alt er så galt og unormalt, kan man jo fundere over.

Jakthunder som er mer ute på streifern kan ordne fælt - noen går bakspor, går tilbake til bil eller startsted, andre virker som kan gå og gå... Er de vant til å ferdes langt fra eier blir de kanskje ikke så redde? Traff en bortløpt jaktdachs engang som var rimelig fornøyd med livet, da var det varmt i været og fint vær, men han "jaktet" på egenhånd han - dagen etter. Og var svært tillitsfull. Jaktfolk pleier vel å legge ut en jakke eller så, og vende tilbake dit med jevne mellomrom.

Noen hunder har det kanskje i seg at de vil stikke seg unna og vekk, synes jeg ser noen sånne i parken også - når de blir redd, skal de gå sin vei. Hadde engang en slik hund, en gang den ble skremt gikk den på bussen hjem.... så sjåføren tok hånd om den, hadde vel ikke penger til billett! Hundene jeg har nå, søker til meg, og stikker ikke vekk på samme måte - de er av annen rase/type.

Terrenget kan også ha noe å si - om det er i nærmiljøet eller om det er langt unna. Vet ikke om dette med hunders stedsans, har sett det har slått begge veier - noen som søker til kjente steder og finner dem, andre som roter seg vekk og går motsatt vei.

En erfaring hjelpearbeiderne etter Katrina-orkanen gjorde, var at folks kjæledyr kunne bli utrolig tilbakeholdne - og stakk seg unna, særlig hvis det ble satt ut mat, slik man gjorde i starten når hjelpearbeidet for dyrene ble satt igang av noen ildsjeler som trosset de offisielle myndighetene. Man hadde jo plassproblemer, så det å sette ut mat ble et midlertidig tiltak. Da holdt mange hunder seg også unna de som prøvde å få tak i dem - mens andre, igjen, søkte TIL folk.

En ting er selve hunden. Så er det dette med å merke den godt med telefonnummer. Samtidig bør man kanskje være litt obs, særlig ute i skauen og sånn, på at hunder som går med sele eller halsbånd kan sette seg fast. Så det er litt blandet der.

Stikker den først unna, gjelder det også å bruke fantasien og appellere til dem man kan: Ringe politi, tigge om de kan sende ut en melding til sine patruljebiler om å se opp, prøve seg i forhold til taxier også, hvis man har noe kjentfolk, ringe lokalradio og aviser, legge ut etterlysning på "folkelige" nettsteder, kanskje slå opp plakater rundt parkering på utfartssteder hvis det er i marka det skjedde, ta kontakt med bussjåfører/togpersonell på aktuell strekning, fastboende der, høre med for eksempel redningshundgrupper/bruksfolk som kan tenkes å trene der.

Til fjells vet jeg at noen har prøvd med å la hund søke etter hund, så at en instruktør satte igang slike kurs - og jeg har selv prøvd å la eldstehunden her, som er veldig målrettet og glup på hva jeg prøver å få henne til å gjøre, lete etter en hund som stakk av mens vi hadde den med på tur. Tror hunden hadde løpt litt i siksak, for eldstehunden tok ikke noe spor, men ville i en bestemt retning. Og når jeg til slutt bestemte meg for å gå tilbake til bilen, så insisterte den på å gå inn på den stien igjen - så jeg fulgte hunden, og joda, der kom den vekkløpne tuslende. Men nå er det en dreven runderings- og sporhund.

Har hunden vært savnet over tid, så husk på å sjekk daglig - det er ofte sviktende rutiner hos politi i forhold til innbragte hunder, erfarte noen bekjente; hunden hadde vært trygt tatt hånd om fra dag to, men det fant de ikke ut før etter fem-seks dager, fordi politimannen som hadde tatt imot beskjeden om funnet hadde gått av vakt eller noe. Ringe og mase... og ringe til omkringliggende politi/lensmannsdistrikter, til oppstallingskenneler, til dyrleger etc.

Det er hva jeg kommer på... det er jo den store skrekken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(Litt usikker på om denne tråden passer inn her, men det handler jo om adferd så...)

Jeg har ved flere anledninger vært med på å lete etter hunder som har blitt borte. I enkelte tilfeller har hunden blitt skremt av noe, i andre tilfeller har den stukket av på jakt etter katter eller rådyr eller noe. I alle tilfellene har det vært vanskelig å vite hvor vi skulle lete hen, om vi skulle konsentrere oss om området der hunden ble borte eller utvide søket til et større område, og i så fall hvor stort.

Så spørsmålet mitt er derfor: Finnes det noen generelle "retningslinjer" for hvordan en hund på vidvanke oppfører seg? Altså, vil hunder flest holde seg i området de forsvant i, eller kan de like gjerne gå lang unna? Vil dette variere med f.eks. rase, fysisk form, selvstendighet etc? Kan man gå ut fra at en sprek, jakttrent setter vil ha kommet seg lengre vekk enn en ung og førerorientert sheltievalp? Finnes det noen form for informasjon om hunders adferd generelt eller om den spesifikke hunden som forteller meg noe om hvordan man bør legge opp søket?

Jeg har ved et par anledninger lett etter rømmliger. Dette har vært familiehunder som har kommet på vidvanke og fellesnevneren i mine eksempler har vært at de har vært vanskelig å komme inn på. De har streifet i området men skydd mennesker. Den siste..en labrador..kjærlig og vennlig.. hadde på en måte funnet sine "røtter" Den hadde streifet nede i skogsområdet bak huset noen dager, men så fort den så et menneske forduftet den. Den var sikkert sulten, så jeg strødde ut frolick og slapp løs min egen tispe Toppsi...som var omgjengelig og snill med alle. Der satt jeg med ryggen til skogholdet og ventet. Plutselig kommer Toppsi og labradoren i lek sammen og jeg kunne uten videre kobble båndet på rømmlingen. Eieren kom og overtok og det var som å slå på en bryter. Der og da ble den igjen den vennlige snille labradoren den alltid hadde vært. Merklig fenomen det der..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svarene. Dere nevner at hundene lett kan bli sky og ikke tør å søke kontakt med folk, selv ikke egen eier. Hvis man har mistanke om noe slik, finnes det da noe man kan gjøre for å få tak i den igjen? Å legge ut mat som Ingar beskriver fungerer vel hvis man vet hvor hunden er, men ikke hvis den kan være hvor som helst i en stor skog. Vil en redd hund lettere søke til en annen hund (som i Ingars historie) enn et menneske?

Akela, du beskrev noen kurs hvor man lærte hunder å søke etter andre hunder. Vet du hvordan dette ble lagt opp? Var det en form for ID-søk hvor søkshunden lukter på noe som tilhører rømlingen og så forsøker å lete opp akkurat den hunden, eller var det mer å lete etter ferten av hvilken som helst hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...