Gå til innhold
Hundesonen.no

Få katt nr 2


Marthe

Recommended Posts

Så lenge det er en kattunge tror jeg det har lite å si. Får holde et øye med dem den første tiden. Så vil de nok bli bestevenner etterhvert! :) Så gøy å se to katter sammen. Har mye selskap ihverandre.

Det har ikke noe å si med hvilket kjønn jeg velger? :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har ikke noe å si om det er gutt eller jente du velger :lol:

En kattunge er nok enklest å få til å gå sammen med den dere har fra før. Men det kan gå like greit om dere tar til dere en voksen. Jeg hadde en 2år kastrert da jeg tok til meg en liten guttekattunge. Da han var 2år så dro jeg til dyrebeskyttelsen å tok med meg ei hu-katte på 1år. Jeg kunne levere henne tilbake om det ikke gikk så bra mellom kattene, men det var 1dag det så hadde hun funnet plassen sin :)

Nå har jeg 6katter, alle er fra litt over alt. Jeg har kun gitt opp engang da vi prøvde å ta til oss en 13år gammel hu-katt. Hun var gammel og sær. Hata alle di andre kattene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde to kastrerte hannkatter på 8 mnd da vi fikk en jentekattunge i hus, de første tre dagene var det nesten bare fresing og knurring - og litt dasking (lite klask oppå hodet til den minste for å vise hvem som er sjefen), etterpå har det bare vært fryd og gammen. Vi gjorde vel ingenting riktig da vi fikk den minste, bare kastet henne ut i det sammen med de største og lot det stå til. Heldigvis ble de verdens beste venner etter kort tid!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Psycho var 2 år og kastrert da Lucifer kom i hus som 12 uker gammel drittunge. Jeg var så dum at jeg samtidig tok inn mor og tanta til Lucifer på barnepass 1 mnd og da ble Psycho grinete av seg, så det tok litt tid før Psycho godtok Lucifer, men 3 mnd etter han kom i hus var det kos og lek.

Hadde jeg kun tatt inn kattungen, tipper jeg de hadde vært venner på 1 uke. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørs på katten da. Min gamle hokatt hatet mammas nye hokatt, og de ble aldri venner. Min freste bare den nye gikk inn i rommet.

På den jeg har nå tør jeg ikke ha kattunge til, han skal slåss med alle, uansett størrelse, så hadde vært en sjanse for at han hadde drept den. (Nå er de jo 4 stykker da, så det er ikke SÅ aktuelt...enda... :D )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi flyttet sammen to voksne katter. Den ene har bodd hos oss alltid og er vant til å være dronning i huset. Hun var vel 12 når vi flyttet inn den andre pusen som var 2-3 år. De kranglet litt iblant. Men var stort sett glade for å ha en pusevenn :D De ordnet alltid opp selv, så hos oss gikk det som en drøm! Dette var to jenter. Men tror ikke det har så mye å si når de er kastrert. Naboen har en gammel hunnkatt, en kastrert hannkatt og en såvidt voksen hannkatt. De går fint sammen, om ikke de akkurat er bestiser :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en hannkatte for noen år tilbake, så fikk vi tak i en liten hunkatt. Det endte med at hankatta løp på dør etter noen dager, å siden har vi ikke sett han:( men det er jo utrolig forskjellig hvordan dyrene reagerer da, og utrolig vanskelig å vite før man har prøvd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter min erfaring, så er det sjeldent et problem med å innføre en ny katt, uansett alder. Og jeg må si at jeg har hatt noen sære katter i huset å bryne meg på :) Men det har alltid gått greit.

Sitter mer og klør meg i hodet over at det tar så inn i hampen lang tid før hunden og kattene kommer overens!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har 2 jentepuser.

Den ene er 2 år eldre enn den andre, tenkte at når det kom en liten kattunge, så kom hun til å få et enormt morsinstinkt... veeeeeel <_<

Jeg hentet Vippsi en fredag. Da vi kom hjem sprang pusi rett under sofaen og veste. Og der lå hun hele kvelden og kun veste. Hun kom av og til drem fra sofaen når vippsi var på gulvet for å klappe til henne. Stakkars vippsi, hun ble redd og skjønte ingen ting.

Natten gikk, og jeg hadd vippsi på soverommet og Knerten (hund) og Pusi på stua.

Lørdag kom og Pusi kom litt mer frem for å vese Vippsi rett i øynene og klappe til henne. Natten kom og jeg hadde soveromsdøren åpen, Pusi kom inn la seg i sengen og veste. Da tenkte jeg at i morgen skal jeg ringe de jeg fikk Vippsi av og si jeg ikke kan ha henne.

Søndag våknet jeg til 2 bestevenner som satt ved siden av hverandre og mjauet for å få mat. Siden har de vært uadskillelige...... :D

De er utekatter og de passer på hverandre når de er ute. Visst det kommer en uønsket katt så samarbeider de får å jage den!

Så tilenning må til :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...