Gå til innhold
Hundesonen.no

"Venninna mi", er meldt savnet...... :cry:


BareLinn

Recommended Posts

Jeg har ei venninne jeg har blitt kjent med på nett...hu er 1år yngre enn meg, men erfaring så det holder...

Idag fikk jeg tlf fra politiet i kommunen hennes om at hun er meldt savnet...

Jeg er den eneste som vet hvor hun er, når hun dro, og hvem hun er med...

Dette fortalte jeg...Men ingen får tak i henne..... :icon_redface:

Jeg VET hun har det bra...Og at det ikke er noe "galt"....

Men problemet mitt er at...INGEN får tak i henne...

Vi har hatt kontakt LENGE, men aldri møttes...Men alikevel er jeg glad i jenta...

Vi har liksom "delt" alt...

Hvordan forholder man seg til sånt??.....

Jeg klarer ikke engang legge meg.... :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vet du hvor hun er?

kan ikke du eller politiet dra dit?

jeg aner ikke hvordan man takler slikt rett og slett ..

Må bare prøve å legge deg og prøve å sove..

Jeg VET hvor hun er...Hun er ikke i Norge...

Vanskeligere å hente henne hjem da...

Men hun har det bra...

Akkuratt fått prata med henne nå :unsure:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ei venninne jeg har blitt kjent med på nett...hu er 1år yngre enn meg, men erfaring så det holder...

Idag fikk jeg tlf fra politiet i kommunen hennes om at hun er meldt savnet...

Jeg er den eneste som vet hvor hun er, når hun dro, og hvem hun er med...

Dette fortalte jeg...Men ingen får tak i henne..... :icon_redface:

Jeg VET hun har det bra...Og at det ikke er noe "galt"....

Men problemet mitt er at...INGEN får tak i henne...

Vi har hatt kontakt LENGE, men aldri møttes...Men alikevel er jeg glad i jenta...

Vi har liksom "delt" alt...

Hvordan forholder man seg til sånt??.....

Jeg klarer ikke engang legge meg.... :wub:

For det første: noe er galt. Kanskje hun ikke er i fare, men jenta trenger hjelp til å takle noe hun rømmer fra. Det er tøft for henne, ellers hadde hun vel ikke rømt, og hun føler sikkert at livet er bedre når hun er på rømmen. Men det hjelper ikke å flykte. Selv om hun føler at hun ikke har fått hjelp før, blitt hørt etc, så må man fortsette å tro at man èn dag møter et menneske som forstår situasjonen og ser deg! Ofte skal det bare ett menneske til for å se lyst på livet.

Så til deg og ditt dilemma. Det er et vanskelig, og hadde det fantes gode svar på dilemmaer hadde det ikke blitt kalt et dilemma. På den ene siden vil du at hun skal komme til rette og få hjelp, og på den andre siden føler du sikkert et ansvar for jenta som har betrodd seg til deg? Spørsmålet blir da: Går det ann å kombinere dette? Være lojal som venn, en som vil personen det beste, samtidig som man hjelper pårørende å finne henne? Det er sikkert panikkslagne foreldre som savner jenta si, og mest sannsynlig er det kanskje foreldrene hun rømmer fra. NOEN savner henne ihvertfall, siden hun har blitt meldt savnet.

Hvis du har gitt ALL informasjon til politiet, så syns jeg det er beundringsverdig. Da hjelper du henne ved å hjelpe politiet.

Jeg vet ikke om det er så lurt av meg å gi deg mer konkrete råd, fordi dette er et tema som er vanskelig å håndtere over internett. Så først og fremst vil jeg råde deg til å kontakte politiet og høre med dem om hva du skal gjøre. Det finnes sikkert gode rådgivere på skolen din (nå går jeg bare ut i fra at du fortsatt går på skole), og disse vet ofte mye om nettopp dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får vel oppdatere dere..

Jeg pratet med henne for 2dager siden...og 3dager siden...

Igår ringte politiet meg fra min kommune..

Jeg fortalte hva hun hadde sagt til meg di 2andre dagene...

Og jeg ble bedt om å komme dit med engang..

Jeg dro, og ble sittende i vitneavhør i 2 og 1halv time..

Jeg fortalte hver minste detalj jeg kunne huske, fra jeg ble kjent med henne, og frem til nå..

Jeg fortalte hva hu har fortalt meg..osv...

Tidligere på dagen igår pratet jeg åsså med henne...

Og fikk "lurt" ut av henne hvilken by hun var i...

Jeg følte meg RÅTTEN !

Hun sa det, og trodde jeg lurte på det...

Men på en annen side..Jeg hjelper politiet..

Da jeg skulle inn til avhør, måtte jeg ta meg sammen..

Jeg holdt på å gå rett i gulvet, og følte meg skikkelig DÅRLIG...

Men NÅ...Jeg tenker..

Greit..Jeg lurte henne..

Men kun for hennes del...

Jeg vet hvorfor hun ikke vil hjem, og som jeg sa til politiet...

Barnevernet skulle vært koblet inn her for LENGE siden...og han var enig...!

Hun er velkommen til meg den dagen hun lander i Norge...

Og jeg tror faktisk hun kommer innom meg...FØRST...

Men det er dette...

Kommer hun FØR jul?? Etter Jul? NÅR?

Og hvordan er han som hun er hos?

Dette er det ingen som vet...Selvom hun forteller meg at han er verdens beste, og at hu har det fiint...

Men,men...

Ellers vet jeg ikke noe mer ennå.... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...