Gå til innhold
Hundesonen.no

Kallenavn/Kjælenavn


vipsen

Recommended Posts

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Karris og kakka. De to kjælenavnene er visst alltid ment for å være der. Kakka blir jeg sjelden kalt nå lenger, men det hender. Karris blir jeg ofte kalt. Legger ikke merke om folk sier det lenger, det bare er der på en måte. :icon_redface: Tidligere holdt jeg på å bli gal når folk brukte kallenavn på meg, men nå synes jeg egentlig at det er litt koselig. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde mange andre navn da jeg var mindre. Om det var kjælenavn er vel heller tvilende. Det er utrolig mye som rimer på navnet mitt når man er nordnorsk og alt har a-endinger.

Gardina, sardina, har klina osv... :rolleyes::icon_redface:

Heldigvis var jeg så ''tøff i trynet'' at jeg aldri tok meg nær av andres patetiske forsøk på mobbing. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjært barn har mange navn, og i min familie er vi ekstreme på kjælenavn så her kommer et lite knippe av dem:

Zitrus

Speedy

Silly

Zamonda

Pidepinkå te dittenolå si (dette er oldemor sitt navn på meg hihi :icon_redface:)

Lillesille

Genklumpen (pappa som hver gang jeg fikk bra karrakterer eller gjorde noe annet supert mente at han var skylden siden jeg var Genklumpen hans! hurra)

Så Maria, du kan få lov til å få et par av meg :wub: Velg fritt på øverste hylle

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har sluppet unna de verste, var verre før jeg begynte å bruke Helene istedenfor mitt andre fornavn.. Helene har fort blitt Helle, men noe mer orginalt enn det har jeg ikke hatt på meg..

Bestefar åpnet dog bryllupstalen til sin yngste datter med å kalle henne skrapekaka si :wub: Det må være det beste kallenavnet jeg har hørt :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, kallenavn ja.. Jeg har hatt en drøss. Først har Pappa og stemor, tanter og onkler på farssiden, alltid kalt meg Mossa. Av en eller annen grunn (fortsatt ukjent), men det gjør de igrunn enda. Ellers har jeg blitt kalt Aya de siste fire årene av alle venner, endel lærere osv. Mange tror at det er det jeg egentlig heter også, og blir litt snurte og skuffede når de hører at det bare er en oversatt variant av Ingvild (laaangt utti der:p).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen av mine beste venner kaller meg Mikki. Ellers blir jeg seffe kaldt Mikkel Rev, Reven og Mr Fox...

Heldigvis sluppet unna alt for mange rare navn da... Selv om en person kalte meg for reinsdyret en periode, pga nordlandsdialekt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lillesøstra mi kaller meg Nænnæ. Hun har alltid gjort det. Syns det er helt rart om hun sier Ane. Jeg kaller henne Ia, men ikke så konsekvent som hun kaller meg Nænnæ. De navnene kommer fra da Ingvild var liten, for det var det hun kalte både meg og seg selv, og da har liksom bare de navnene blitt der.. Sysn det er kjempe koselig med kallenavn jeg. :icon_redface:

Har aldri hatt noen kallenavn fra noen andre. Selvfølgelig har jeg hørt Ane-pane og sånn.. men det kaller jeg ikke kallenavn..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også alltid vært misunnli på de med kallenavn når jeg var mindre :D

Men jeg likte ikke at de i barnehagen kalte meg Katta, derfor ville jeg hete Kathrine for da kunne de ikke det (kjempelogisk, NOT :rolleyes:)

Men hu ene venninna mi har alltid kalt meg det, og da var det helt greit igjen :icon_redface:

Fant jeg jo ut at jeg har jo en del faktisk:

Katta blant venner (og han ene treneren min) :wub:

Katty/ Katty blue (av han andre treneren min)

Tjommi av og til av mamma :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri hatt noen kalle navn blandt vennene mine, men her hjemme har jeg hatt et og annet.

Søskene mine kalte meg, snjet.. ikke min favoritt akkurat <_<

Ellers har mamma å de hatt noen på meg, som fortsatt er der.. Gullet (de bruker de ofte) også kaller de meg Motte Totte.. hehe litt rart, men det står i stil til resten av gjengen..

Eldste søsteren min: Pætronælla

Andre store søsteren min: Molle Malle

Storebroren min: Bolle Balle

Og meg: Motte Totte..

Opfinsome foreldre eller??? :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pip og Paulus er de som har fulgt meg gjennom livet... :wub: Ellers så har det vært innslag som Pauler`n og et annet som ligner, pluss andre som heller ikke skal nevnes høyt i offentligheten. :D

Eh, Paulus... *host*

Snill du er *fnis*

Eneste jeg har hatt er mamma som kalte meg M-A innimellom, hender hun gjør det fremdeles, savner det litt :icon_redface:

Ey, teller ikke mitt kallenavn på deg da?

Hihi, ja Nene kalte broren min meg da han var liten og ikke klarte å si Caroline :DDeretter avanserte han til Kline, oh joy..

Åh, jeg antar at han samtidig også avanserte inn i den perioden hvor han ble irriterende og ufyselig også *ler*

Jeg har vel hatt noen opp igjennom "tidene". Men altså, det mest "skikkelige" kallenavnet jeg har hatt var Nøtten. Det var egentlig litt vittig, fordi dette fikk jeg i den laaaaaaange perioden mine foreldre ikke kunne enes om hva jeg skulle heter, dvs. hva jeg i det hele tatt skulle hete (hørtes jo litt ut som om de ikke klarte bli enige.. men altså, de lette etter navn til meg liksom.. her snakker vi om forberedte mennesker :D *ler*)

Men altså, etter at Folkeregisterert hadde ringt hjem til mine foreldre lettere fortvilet over dette "unavnede" barnet noen ganger, så måtte de bare krype til korset med Vala.. og dermed, så ble det jo litt artig.. for gjett om det for noen avanserte til "Valnøtten". Men Nøtten satt i mange år det.. Til min 7 år eldre søster kom inn i puberteten og tydeligvis jeg også (på en eller annen bisarr hormonell måte) slik at jeg gikk over til å hete "Krapylet" eller "Monsteret" (også blant familiens venner.. ).

Jeg var ikke så ufyselig når jeg var liten, det var alle de andre som gjorde meg sååååånn *host*

:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...