Gå til innhold
Hundesonen.no

Et valpekull blir til...


SusanneL
 Share

Recommended Posts

Uhøflig som jeg er så var jeg så oppslukt av tråden og det å lære av dette, at jeg i slengen glemte å gratulere deg med valpene! Det er jo en stund siden nå, men likevel utrolig spennende å lese denne tråden! Lærerikt! :blink:

Takk for flott tråd, og gratulerer med valpene! :ahappy:

Et siste spørsmål... hvordan 'slynger' du en valp som er surklete??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...
  • Svar 206
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

kjempespennende! gleder meg til å høre mer:)

Jeg har også drektig tispe, hun er 57 dager på vei nå, så jeg kan vell vente meg valper nesten hva tid som helst!

Så jeg og trenger MYE råd og veiledning:) har aldri hatt kull før jeg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

kjempespennende! gleder meg til å høre mer:)

Jeg har også drektig tispe, hun er 57 dager på vei nå, så jeg kan vell vente meg valper nesten hva tid som helst!

Så jeg og trenger MYE råd og veiledning:) har aldri hatt kull før jeg

Dette kullet er nå tre år, så det kommer neppe flere oppdateringer :ahappy:

Then again, det kunne jo vært artig å høre fra Susanne hvordan det går med "valpene", om de ble som hun trodde i valpekassa, osv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...

Det er litt dumt at bildene i denne tråden er "forsvunnet" ettersom at du har endret på hjemmesiden din, Susanne. Hadde vært kjekt å fått inn igjen :)

Signerer denne- Kjempefin tråd, men endel av sammenhengen blir "borte" når man ikke ser bildene. Iallefall der du forklarer om tegninger o.l.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Næææ.. våknet denne tråden også?? Kult!

Først - bildene er borte, da har jeg ny nettleverandør, nå.. dessverre.

De er nå faktisk over 4 år, ja - utrolig nok.

Jeg beholdt Moses (den brune). Han var og ER et sjarmtroll på alle måter - forble bitteliten, mørkebrun og var ganske stilig.. Han ble kjapt champion, men med to andre ch.hanner i huset, som begge var langt bedre enn han, gadd jeg ikke satse noe mer på utst. med han.

Røntging viste også en liten anmerkning på den ene albuen - ikke noe som kommer til å påvirke han i det minste, og vi har ingen krav på rasen å engang røntge.

Han var (er) skjønn, uredd og herlig liten fyr - men hjemme hos meg (som definitivt yngst og minst) fikk han aldri helt "vokse opp" på en måte. Han var trykket og selv om Mac (nest eldst) lekte mye med han, føltes det riktig å la han flytte HVIS det rette hjemmet dukket opp.

Det gjorde det i fjor sommer/høst, og han flyttet inn til et ungt par som har en tispe fra det siste kullet vi hadde (halvsøsken til Moses) - 1 år yngre. Og NÅ trives Moses og får "være seg selv", og får ubegrensede mengder med kos... (Også treffer jeg han minst en gang i mnd - ofte oftere - for leketreff med alle hundene!)

Ellers har jeg litt kontakt med søsteren Jessica (som hannhundeieren fikk) - kjempesøt, smekker og tander.. Fikk et cert, og er stilig nok til å ta flere, hvis man bare hadde giddet å gjøre jobben. Jeg vet hun slet med noen krystaller i urinen i lang tid, men sist jeg hørte var det vist under kontroll. Det gjorde dog at hun brukte vannvittig lang tid på å bli renslig..

Hun ble også en herlig, åpen og trivelig voksen. En sånn som kan gå løs på tomten uten å stikke av, leke med ungene det ene øyeblikket, ligge foran peisen i neste, etc.

De to som reiste nordover (Fauske og Trondheim, en tispe Shakira og en hannhund Justin) har jeg ingen kontakt med. Vi holdt kontakt til hundene ble sånn nogenlunde voksne, men så... Begge hadde jo årelang erfaring med rasen, så de behøvde jo ikke noen "full pakke" heller, da. Den siste Caesar bor hos sønnen til de som tok over mamma'n Mitten (fòrverten).

Han var en flott hannhund, men dessverre var eierne av sånn oppfatning at man bør kastrere alle hannhunder. Så han ble kastrert og klippet ned som ganske ung.

MEN - han har et supert liv som høyt elsket familiehund, da - ikke noe å "kimse" av det heller.

Men i det store og hele - et godt kull, med trivelige hunder (etter hva jeg vet). Eierne er fornøyde, og da får titler og premier være nettopp dèt..

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 8 months later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...