Hvor lenge skal en hund holdes i live?

[Aya]

Ja- hvor lenge skal vi holde disse dyrene våre i live? Hva mener dere er etisk forsvarlig? Er det forsvarlig å la en brukshund med kroniske, smertefulle skader få et liv i halvt tempo og på rimadyl? Eller hunder med seriøse allergier og plager som følge av dette. Hunder som lever et liv i angst eller som har et annet psykisk problem. Hva mener dere? Går vi for langt når det gjelder å redde hundene våre, eller har hundene et fint liv selv om de kanskje aldri får løpe, leke og gjøre andre naturlige ting?

[SusanneL]

Hypotetisk sett - Nei til alle de første spørsmålene dine, men JA til det siste...

Menneskelig, eller emosjonelt, sett er det SÅ enkelt å sitte på utsiden av en slik sak å se at enkelte hunder klart hadde hatt det bedre i himmelen enn her på jorden.

Det er derimot ikke så enkelt å se det på sin egen hund, og det blir mye menneskelige tanker kring dette..

Vi tillater oss jo ikke å tenke at gamle og/eller syke mennesker har det bedre som død, og det smitter også over på vårt syn på hundene. "Jamenn hunden er fortsatt glad, kosete, spiser og fungerer hvis hun ikke får gå på for lang tur og leke.." - ergo trives den med livet..

Jeg har avlivet mange hunder opp igjennom årene, og vet med meg selv at det ikke er en eneste av dem som er avlivet for TIDLIG. Man vil jo la det gå så langt at man vet at det er ingen løsning på problemet, ingen mirakel-forbedring, etc. Men samtidig så prøver man jo å se kynisk på dette, tenke at de er jo bare dyr, vi gjør dem en tjeneste, det gjør ikke vondt å være død, etc.. Om man har en hund eller 10 - det er omtrent like vanskelig uansett.

MEN, jeg synes dog at det må være lov til å bli gammel også!

En eldre hund som kanskje er litt stiv og støl av og til, som likevel trasker rundt med sin eier på rolige turer har sin plass i livet. Jeg tror også hunder skjønner at de blir eldre, ikke så lekne lenger, at en roligere tilværelse faktisk passer dem i det stadiet av livet. Uten at man derved kan si at fordi den ikke lenger kan være med på 6 timers skogsturer så må den dø..

Gamle hunder ER koselige å ha hjemme, de som tar livet med ro, koser seg ekstra med de små tingene i livet. Selv om de kanskje ikke orker å løpe og herje med den yngre garde, så trives dem med å se på herjingene og ta de små løperundene de gidder/orker sammen med gjengen sin...

En vanskelig tema altså, som det er lett å ha en "skrivebordsløsning" på - men vanskelig å gjennomføre i det virkelige livet.

Susanne

[Lotta]

Jeg er av den oppfatning at vi gjør alt for mye for å holde hunder i live - uansett hvilke fysiske og psykiske plager de har - og uansett hvilke belastninger dette påfører både hund OG eier.

Veterinærmedisin og forsikring gjør at "the sky is the limit" mht MULIGHETER for behandling - og mitt inntrykk er at veldig mange hundeeiere føler seg tvunget til å gå langt i ressursbruken før de setter strek, også når det gjelder atferdsproblemer - det finnes snart ikke det problem man ikke kan "trene bort" og "leve med", hvis bare viljen er tilstede. Sludder selvsagt - og ikke snilt hverken mot hund eller eier...

At hunder skal få bli gamle og nyte sitt otium derimot er selvsagt - det synes jeg Susanne beskriver på en utmerket måte - og jeg har nettopp vært så heldig å treffe en veterinær som har et veldig balansert og reflektert syn på den saken. Heldigvis, og til stor glede og nytte både for meg og hundene våre, tror jeg...

[xxx12345]

Så lenge hunden har det bra, selv om det er med medisinering, bør den ha sin plass i hjemmet. Men da bør den ha et liv, ikke bare ligge i kurven sin.

Var engang på besøk hos noen som hadde en golden som absolutt burde få slippe. Den var særdeles overvektig, lam i bakparten og blind. Denne hunden akte seg fram og tilbake mellom kjøkkenet og stua, 3-4 meter. Isolert sett kan en blind hund ha et bra liv, så også en overvektig hund. (En hund som er lam i bakparten er jeg mer usikker på.) Så en plage er ikke i seg selv nok til å avlive en hund, men må rett og slett vurdere livskvaliteten.

[sveintore]

Kloke ord Susanne

[Terrier]

Jeg er av den oppfatning at vi gjør alt for mye for å holde hunder i live - uansett hvilke fysiske og psykiske plager de har - og uansett hvilke belastninger dette påfører både hund OG eier.

Veterinærmedisin og forsikring gjør at "the sky is the limit" mht MULIGHETER for behandling - og mitt inntrykk er at veldig mange hundeeiere føler seg tvunget til å gå langt i ressursbruken før de setter strek, også når det gjelder atferdsproblemer - det finnes snart ikke det problem man ikke kan "trene bort" og "leve med", hvis bare viljen er tilstede. Sludder selvsagt - og ikke snilt hverken mot hund eller eier...

At hunder skal få bli gamle og nyte sitt otium derimot er selvsagt - det synes jeg Susanne beskriver på en utmerket måte - og jeg har nettopp vært så heldig å treffe en veterinær som har et veldig balansert og reflektert syn på den saken. Heldigvis, og til stor glede og nytte både for meg og hundene våre, tror jeg...

Helt enig!

Og som en over her skrev: det er vanskelig når man står midt oppe i det. Samtidig er det da viktigere enn noen gang å se helheten og være objektiv. At hunden logrer og viser tegn til glede innimellom er IKKE grunn god nok til å la enkelte ting fortsette. Ethvert dyr har rett til å bli gammel, og vise tegn på alderdom - men når hunden rett og slett blir funksjonshemmet tilsvarende "ufør", så må det være greit å avslutte leken mens livet er godt.

[ElinT]

Jeg tror det er vanskeligere å innse for eieren at enn hund som har sterke psykiske problemer burde vært avlivet enn en som er fysisk syk. Hvor synes dere grensen går for hva som er "levelig" når det gjelder

det psykiske? stress,nervøsitet og andre adferds problemer ?

[Lotta]

Jeg tror det er vanskeligere å innse for eieren at enn hund som har sterke psykiske problemer burde vært avlivet enn en som er fysisk syk. Hvor synes dere grensen går for hva som er "levelig" når det gjelder

det psykiske? stress,nervøsitet og andre adferds problemer ?

Den grensen blir dessverre flyttet lengre og lengre ut i periferien - takket være et utall mer eller mindre kvalifiserte "hundepsykologer", "atferdsterapeuter", "hundeskoler" og "eksperter" som ikke skyr noe middel for å forsøke å "kurere" et hvilket som helst atferdsproblem, uansett hvor belastende det er for hunden eller farlig det er for omgivelsene...

[Aya]

Som vanlig veldig enig med deg Lotta..

Elin&Ebbe: jeg tror du sier noe veldig viktig der.. Jeg har selv hatt hund som var psykisk (og fysisk) syk. Han ble avlivd 16 mnd gammel. Han var et vrak, på slutten hadde han sep. angst, han skyggejaget 24/7, han jaget halen sin, slappet aldri av- uansett, osv. Jeg fikk selvsagt tilbakemeldinger på at han var sånn pga av understimulans, så jeg burde omplassere han (for andre gang, han var allerede omplassert), og på at jeg måtte gjøre det og det og det, den og den personen skulle oppsøkes og så videre. Det var kjempevanskelig for meg å si stopp, sette foten ned og si nei: denne prøvingen og feilingen går så kraftig utover hans livskvalitet, at nå er nok nok. Nå skal han få slippe. Alle dyrlegene jeg var hos med unntak av en ga meg dårlig samvittighet fordi jeg- på tross av at dette var min første egne hund, og at jeg var fryktelig glad i han- egentlig ville avlive han. Jeg tok han selv, alene, til dyrlegen, og han sovnet inn i fanget mitt etter at også denne dyrlegen foreslo omplassering...

Jeg mener at vi i dag, pga av økonimisk frihet gjennom blant annet forsikringer, og pga økt menneskeliggjøring av dyrene våre, glemmer å stille spørsmål om hvem vi egentlig holder kjæledyret i live for. Er det hunden? Har hunden det GODT? Ikke bare om hunden har det bra, men har hunden det bra i forhold til det optimale? Eller er det for oss selv, fordi det er vanskelig å ta avgjørelsen om å avlive "et familiemedlem". Jeg tror det gjerne er det siste. Jeg var redd jeg skulle angre da jeg avlivde min første, men ikke en dag, ikke ett sekund. Jeg VET at det var det ENESTE riktige å gjøre- nå i ettertid. Når man har en syk hund blir man så fort dratt inn i en vane. Etter en stund blir det ”normalt” at hunden ikke kan gå skogsturer, så er det kanskje at hunden aldri kan leke med andre hunder. Deretter blir det en ”vane” at hunden tisser på seg hvis den beveger seg litt for kjapt i en retning, og så videre. Hvis du sammenligner med en frisk hund vil det jo allerede på første stadium være grunn til å si til seg selv at dette skal evalueres fortløpende, at man hele tiden må huske å ha HUNDEN sitt beste i tankene.

Jeg snakker ikke egentlig mest om eldre hunder, for en del plager er naturlig aldersrelaterte, og da blir det straks noe annet (selv om man selvsagt må prøve å være så objektiv som mulig også i de tilfellene), men kanskje mer om unge hunder, med sykdommer/skader som snevrer inn livskvaliteten, eller livsmulighetene ganske kraftig allerede fra svært ung alder.. Jeg har blitt fortalt at jeg er kynisk og gir opp altfor fort, men er det det dette handler om? Jeg har lært at hvis man har tatt ansvaret for et dyr, så har man også ansvaret for å avslutte livet til dyret mens det fremdeles har "verdigheten" i behold- at uansett hva så skal tanken på dyrets beste komme først. Og klart- det er kjempevondt og kjempevanskelig å ta valget om å avlive- "drepe"- en bestevenn, men det er IKKE det det handler om. Mine følelser skal ikke komme i første rekke her, altså.

Uff, dette ble skikkelig usammenhengende (sitter i en kald bil og venter på at sambo skal bli ferdig med avløserjobben i fjøset, har klart å stjele bittelitt nett av naboen), men jeg regner med at dere tar poenget mitt allikevel.

[Tiv]

Har holdt på med leddhunder i flere år nå, og klarer aldri bli enig med meg selv hva som er fasiten. Hundene lever som uførepensjonister fra de er ett år gamle, men de er pensjonister i forhold til det tempoet JEG forventer og ikke det tempoet andre ville forlangt. Jeg vil ha hunder som lever et svært aktivt liv, kan jobbe tungt med trekk og kløv, gå flere timers turer i krevende terreng hver dag. Det er de ikke i stand til, men likevel lever de mer aktivt enn det naboens jaktraser gjør. Naboens hunder er friske og sunne og får minimalt med mosjon. Mine er operert både her og der og går på smertestillende, allergifòr, får planlagt og tilpasset mosjon. De ser lykkelige ut, men mange vil mene at de burde vært avlivet. Jeg er til dels enig, men kun fordi de ikke greier å holde det tempoet jeg forventer. De kan holde halvvveis tempo vha medisiner, ja, men uten medisiner ville de blitt sofahunder eller kanskje levd livet slik naboens hunder gjør. Jeg vil ikke at mine skal leve som de, da vil jeg heller at de skal avlives!

For at de skal kunne fungere slik de gjør, har vi brukt fryktelig mye penger på dyrlege- og apotekregninger. Om det har vært verdt det? Nei, egentlig ikke. De får noen få år til å gå på, men de blir aldri slik jeg vil. Jeg burde avlivet med en gang, kjøpt nytt og fått en perfekt hund. Men så er jeg litt bløt av meg og, og for meg har det vært en selvfølge å gi de det vi kan så lenge vi tror at det kan gjøre livet enklere for de uten at det blir dyremishandling.

Jeg er hjemmeværende og kan tilpasse mosjonen deres, noe som betyr at de går tur opptil tre timer hver dag for å holde leddene myke og smidige. Naboens hunder går kanskje 20 minutter om dagen, og knapt det.

Bortkastede penger? Ja, sikkert, men det er mine penger og jeg gjør som jeg vil så lenge strømregningen blir betalt. Hadde jeg latt være å bruke penger på hundene, ville de oppsparte midlene neppe gått til Afrika likevel..jeg ville sikkert bare kjøpt noe unødvendig luksus som moteklær eller campingvogn

[meg123]

Synes det aya sa var veldig fint.

Familien min og jeg har akkurat snakket mye om dette temaet nå. Hunden vår,Gordonsetteren Kaiza har blitt skikkelig dårlig. Etter masse prøver og utredelser viste det seg at hun er allergisk for absolutt alt! Hun bør ikke være ute,da hun blir veldig dårlig av gress,trær,blomster osv. Hun bør ikke være inn,eda hun er sterkt allergisk for husstøv.

Hva står man igjen med da...Er det et liv for en hund.Kaiza som skulle ut å jakte rype,løpe fritt i skogen å gjøre alt det en fuglehund skal gjøre,åsså blir hun kjempedårlig av skogen Dett er en hund som nettopp har fylt 1 år. Hun er full av åpne sår,som selfølgelig klør fryktelig. Pelsen detter av henne,og hun går hele tiden med konstant infeksjon i kroppen. Er det et verdig liv? Vi mener nei. Vi har snakket masse om det,å vi vil ike la henne lide som hun gjør. Hun er ikke den hun er.

Hun går på 6 ulike piller om dagen nå,å vaskes i spesiell shampoo hver dag. Hun har gått på ulike tabletter med triste bivirkninger bla at hun tisser på seg i lang tid nå,å ingenting hjelper.Vi fikk beskjed om at det eneste som vil virke er kortison,men det er noe hun kun kan bruke i kort tid. Avgjørelsen skal taes snart og vi er vel enig alle sammen. Andre ville kanskje latt henne gå,men vi mener dette ikke er riktig.

Så jeg mener det kommer helt ann på hvor dårlig hunden er. Kan hunden leve med det uten å ha for store plager? Hvis hunden lider mener jeg den skal få slippe. Jeg har tatt ansvaret for et dyr og må hjelpe det å få slippe hvis det lider mener jeg.