Gå til innhold
Hundesonen.no

Vanskelig valg av dyrlege..


Tiv

Recommended Posts

Et hjertesukk..

Er kommet ny dyrlege til bygda, og jeg vil gjerne bruke ham, det er jo så nært. Neste er flere mil unna. Problemet er at han ikke vil ta seg av enkelte av hundene mine, spesielt en av de. Dermed må jeg til ham med noen, og til neste dyrlege med den andre, og får to honorar. Den ene bruker medisin som han ikke vil skrive ut, og det respekterer jeg.

Jeg blir så lei meg, for jeg har ikke lyst å bruke de som er langt unna, men jeg er presset til å gå dit om jeg skal beholde denne hunden. Går jeg ikke dit, får jeg ikke medisiner og må avlive ham. Føler at jeg maser og styrer, og hver gang jeg må til en eller annen dyrlege med en hund, går jeg og funderer på om vi egentlig er velkommen dit. Når jeg skal bestille time er svaret i andre enden alltid det samme: ''Hvilken hund er det, det er vel ikke ham?''. Av og til har jeg presset uvillige dyrleger til å ta seg av ham, og især når det bare er brukne klør, flis i foten etc. Men selv da merker jeg at jeg går litt over grensen, og jeg angrer forferdelig på det jeg har gjort.

Jeg forstår at mange ikke vil se ham, og det har ofte satt meg i vanskelige situasjoner når en dyrlege ber meg gå. Økonomien min er ikke såå god og det er veldig langt til andre dyreklinikker..

Hva skal man gjøre, uten at man blir en slags pass-deg-for-henne-kunde? Jeg er ikke sint, bare frustrert og lei meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aya.

Ja, det hørtes kanskje ut som han feiler noe vitenskapelig sjeldent, men det gjør han jo ikke. Han har forkalkninger i to ledd, og bruker en type smertestillende som ikke er så vanlig i Norge, iallefall ikke til hund. De fleste vil gjerne skrive ut rimadyl eller metacam til ham, men det blir han veldig dårlig av. De vil derimot ikke skrive ut den typen han ikke får bivirkninger av, fordi de ikke er vant til å bruke dette.

Han bruker også kortison, og har bivirkninger av dette(håravfall, tørste osv), og det tror jeg også enkelte syns er vanskelig å forholde seg til.

Han har hatt problemer med leveren pga rimadyl, men er helt ok nå og har vært det lenge.

Han har også allergi av noe slag, men fungerer ganske bra nå.

Ergo blir det så mange ting at de ikke vil ha noe med ham å gjøre. Det eneste han har behov for, er resept på smertestillende og ikke noe annet. Er ikke noe mer å gjøre med ham, hverken å operere, røntge eller noe som helst egentlig. Han skal bare ha sine medisiner og sin mat, og bli sydd om han river seg opp eller andre vanlige hundeting.

Jeg føler at jeg vet selv hva han trenger, og han har ikke behov for noe mystiske greier som en vanlig dyrlege ikke kan finne ut av. Jeg kjenner ham, og jeg mener at han ikke er noen vanskelig pasient selv om han har hatt mange problemer. Han lever på nåde, og det finnes ingenting i verden som kan hjelpe ham. Den dyrlegen vi må bruke, gjør ikke noe ekstraordinært, han skriver bare ut resepten eller ordner med ting jeg ber om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det virker jo helt utrolig at de ikke vil hjelpe dere? Jeg skjønner godt at du blir frustrert og lei deg, man føler seg jo lett uønsket også. Jeg har dessverre ikke noen råd eller tips, men jeg føler virkelig med deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner frustrasjonen. Hvertfall å ha noen hunder her og noen der. Var i en lignende episode med min forrige hund og forkalkninger, da den nærmeste veterinæren som da var min faste ikke ville gjøre noe mer og ga meg derfor eneste utvei å avlive. Jeg så ikke på situasjonen som at jeg var egoistisk og ville holde han i live mot hans vilje og valgte derfor å dra til veterinæren som er lenger unna. Der fikk han behandling og levde i nesten ett år til frisk og rask før han ble verre og jeg lot han slippe.

Så min erfaring er å ikke alltid velge den nærmeste veterinæren. Men den veterinæren som du og ikke minst hundene dine får den rette behandlingen av.

Også er det igjen andre som bor nærmest den veterinæren jeg går hos nå som drar til den som er nærmest meg fordi de har ett annet syn. Synd, men sånn er det.

Jeg har hvertfall funnet meg to veterinærer som er langt og enda lengre unna, men som har mye samme meninger/ syn som meg angående forskjellige medisiner, operasjoner og hvordan ting skal gjøres ,så jeg reiser med glede den ekstra veien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har styra lenge med å finne ting og tang som kan hjelpe denne hunden, og det meste er sånt som hundefolk på diverse mailinglister har fortalt meg. Så setter jeg meg litt inn i det og foreslår til dyrlegen at vi kan prøve det ut. Deretter er det opp til ham å bestemme, men slik det har vært til nå, er det ingen som har kommet med særlig mange forslag utover mine egne. Har også hendt at de sier nei, men at de kan strekke seg til å gjøre det så lenge jeg tar ansvaret selv. Enden er iallefall at hunden har fått det bedre enn om ingenting var gjort.

Jeg føler at det er opp til meg selv om noe skal gjøres, hva som skal gjøres og hvordan, og jeg har bare behov for en dyrlege som er villig til å prøve ut ''nye'' ting. Som oftest foreslår de rimadyl, og virker ikke det, er avliving neste. Denne gangen har vi kommet langt, men jeg skulle ønske det var mulig å få andre veterinærer til å engasjere seg mer i akkurat denne problematikken. Da blir man ikke så avhengig av denne en som tør å stille opp.

Nestemann er en tøffing som gjør hva som helst om han tror hunden kan ha nytte av det, men dessverre er det altfor langt dit. De andre tør ikke blande seg inn, og det forstår jeg ikke.

De har sjansen til å få nye erfaringer, og slik det er fatt med denne hunden, behøver de ikke være redd for å ødelegge en lys og lovende framtid. Det finnes ikke noe sånt likevel, og det er fint lite de kan klare å ødelegge. Lever han et år til, har vi gjort en god jobb. Han skal ikke ha et langt liv for enhver pris, men et liv han har glede av og hvor han fremdeles kan få være med på ting.

Er enig med deg til en viss grad, er jo sånn vi også har det. Skulle bare ønske at dyrleger var mer interessert og villige til å høre på det man sier. For noen er det kanskje ikke manglende interesse det går på, men det å måtte ta ansvar for ting de ikke vet så mye om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...