Vanskelig valg av dyrlege..

[Tiv]

Et hjertesukk..

Er kommet ny dyrlege til bygda, og jeg vil gjerne bruke ham, det er jo så nært. Neste er flere mil unna. Problemet er at han ikke vil ta seg av enkelte av hundene mine, spesielt en av de. Dermed må jeg til ham med noen, og til neste dyrlege med den andre, og får to honorar. Den ene bruker medisin som han ikke vil skrive ut, og det respekterer jeg.

Jeg blir så lei meg, for jeg har ikke lyst å bruke de som er langt unna, men jeg er presset til å gå dit om jeg skal beholde denne hunden. Går jeg ikke dit, får jeg ikke medisiner og må avlive ham. Føler at jeg maser og styrer, og hver gang jeg må til en eller annen dyrlege med en hund, går jeg og funderer på om vi egentlig er velkommen dit. Når jeg skal bestille time er svaret i andre enden alltid det samme: ''Hvilken hund er det, det er vel ikke ham?''. Av og til har jeg presset uvillige dyrleger til å ta seg av ham, og især når det bare er brukne klør, flis i foten etc. Men selv da merker jeg at jeg går litt over grensen, og jeg angrer forferdelig på det jeg har gjort.

Jeg forstår at mange ikke vil se ham, og det har ofte satt meg i vanskelige situasjoner når en dyrlege ber meg gå. Økonomien min er ikke såå god og det er veldig langt til andre dyreklinikker..

Hva skal man gjøre, uten at man blir en slags pass-deg-for-henne-kunde? Jeg er ikke sint, bare frustrert og lei meg.

[Aya]

Jeg beklager at jeg snoker- men kan jeg spørre hva slags medisiner han ikke vil skrive ut, og hvorfor de ikke vil behandle hunden din? Jeg ble fryktelig nysgjerrig..

[Tiv]

Aya.

Ja, det hørtes kanskje ut som han feiler noe vitenskapelig sjeldent, men det gjør han jo ikke. Han har forkalkninger i to ledd, og bruker en type smertestillende som ikke er så vanlig i Norge, iallefall ikke til hund. De fleste vil gjerne skrive ut rimadyl eller metacam til ham, men det blir han veldig dårlig av. De vil derimot ikke skrive ut den typen han ikke får bivirkninger av, fordi de ikke er vant til å bruke dette.

Han bruker også kortison, og har bivirkninger av dette(håravfall, tørste osv), og det tror jeg også enkelte syns er vanskelig å forholde seg til.

Han har hatt problemer med leveren pga rimadyl, men er helt ok nå og har vært det lenge.

Han har også allergi av noe slag, men fungerer ganske bra nå.

Ergo blir det så mange ting at de ikke vil ha noe med ham å gjøre. Det eneste han har behov for, er resept på smertestillende og ikke noe annet. Er ikke noe mer å gjøre med ham, hverken å operere, røntge eller noe som helst egentlig. Han skal bare ha sine medisiner og sin mat, og bli sydd om han river seg opp eller andre vanlige hundeting.

Jeg føler at jeg vet selv hva han trenger, og han har ikke behov for noe mystiske greier som en vanlig dyrlege ikke kan finne ut av. Jeg kjenner ham, og jeg mener at han ikke er noen vanskelig pasient selv om han har hatt mange problemer. Han lever på nåde, og det finnes ingenting i verden som kan hjelpe ham. Den dyrlegen vi må bruke, gjør ikke noe ekstraordinært, han skriver bare ut resepten eller ordner med ting jeg ber om.

[Aya]

Det virker jo helt utrolig at de ikke vil hjelpe dere? Jeg skjønner godt at du blir frustrert og lei deg, man føler seg jo lett uønsket også. Jeg har dessverre ikke noen råd eller tips, men jeg føler virkelig med deg.

[Argon]

Skjønner frustrasjonen. Hvertfall å ha noen hunder her og noen der. Var i en lignende episode med min forrige hund og forkalkninger, da den nærmeste veterinæren som da var min faste ikke ville gjøre noe mer og ga meg derfor eneste utvei å avlive. Jeg så ikke på situasjonen som at jeg var egoistisk og ville holde han i live mot hans vilje og valgte derfor å dra til veterinæren som er lenger unna. Der fikk han behandling og levde i nesten ett år til frisk og rask før han ble verre og jeg lot han slippe.

Så min erfaring er å ikke alltid velge den nærmeste veterinæren. Men den veterinæren som du og ikke minst hundene dine får den rette behandlingen av.

Også er det igjen andre som bor nærmest den veterinæren jeg går hos nå som drar til den som er nærmest meg fordi de har ett annet syn. Synd, men sånn er det.

Jeg har hvertfall funnet meg to veterinærer som er langt og enda lengre unna, men som har mye samme meninger/ syn som meg angående forskjellige medisiner, operasjoner og hvordan ting skal gjøres ,så jeg reiser med glede den ekstra veien.

[Tiv]

Vi har styra lenge med å finne ting og tang som kan hjelpe denne hunden, og det meste er sånt som hundefolk på diverse mailinglister har fortalt meg. Så setter jeg meg litt inn i det og foreslår til dyrlegen at vi kan prøve det ut. Deretter er det opp til ham å bestemme, men slik det har vært til nå, er det ingen som har kommet med særlig mange forslag utover mine egne. Har også hendt at de sier nei, men at de kan strekke seg til å gjøre det så lenge jeg tar ansvaret selv. Enden er iallefall at hunden har fått det bedre enn om ingenting var gjort.

Jeg føler at det er opp til meg selv om noe skal gjøres, hva som skal gjøres og hvordan, og jeg har bare behov for en dyrlege som er villig til å prøve ut ''nye'' ting. Som oftest foreslår de rimadyl, og virker ikke det, er avliving neste. Denne gangen har vi kommet langt, men jeg skulle ønske det var mulig å få andre veterinærer til å engasjere seg mer i akkurat denne problematikken. Da blir man ikke så avhengig av denne en som tør å stille opp.

Nestemann er en tøffing som gjør hva som helst om han tror hunden kan ha nytte av det, men dessverre er det altfor langt dit. De andre tør ikke blande seg inn, og det forstår jeg ikke.

De har sjansen til å få nye erfaringer, og slik det er fatt med denne hunden, behøver de ikke være redd for å ødelegge en lys og lovende framtid. Det finnes ikke noe sånt likevel, og det er fint lite de kan klare å ødelegge. Lever han et år til, har vi gjort en god jobb. Han skal ikke ha et langt liv for enhver pris, men et liv han har glede av og hvor han fremdeles kan få være med på ting.

Er enig med deg til en viss grad, er jo sånn vi også har det. Skulle bare ønske at dyrleger var mer interessert og villige til å høre på det man sier. For noen er det kanskje ikke manglende interesse det går på, men det å måtte ta ansvar for ting de ikke vet så mye om.