Hunder som pakkepost.. hunder som lånes ut til alle verdens hjørner..

[Guest Belgerpia]

I all hast, si meg er du her bare for å kverulere på detaljer, eller faktisk for å diskutere sak??

.............. uhu

Gi oss NOE som KAN diskuteres da...............

[akela]

Igjen - så kommer alt an på MENNESKENE involvert.

Noen ekte eksempler:

Stjernen fra et europeisk land (uten karantene) som ble "lånt ut" til et nordisk land, der han ble stilt heftig, og parret endel tisper. To uker før han skal sendes hjem igjen, får han rasens arvelige øyensykdom - hvorpå de hyggelige britiske oppdretterne ikke er interessert i å få ham hjem, mens låneren heller ikke vil være bekjent av den syke hunden - som kunne levd atskillig og smertefri tid til med behandling. Da var det istedet blank avlivning, og sterk nedhysjing. VAR noen av disse særlig glad i hunden? Hadde det ikke vært ålreit å få hunden hjem, der den hadde bodd i en årrekke? Niks, den var blitt uinteressant... den var syk.

Stjernen fra et naboland, som kom til mennesker den aldri hadde truffet i USA og et asiatisk land, den ble sendt på rundgang til store kenneler, rundt til folk som den aldri hadde møtt - for å få disse titlene som oppdretter/eier, som drev et lite familieoppdrett med hushunder, ønsket så sterkt. Og så var det vel noe med den også... så den kom aldri hjem igjen.

En eier drømte om å få den store vinneren, som han også selv skulle oppdage i valpekassen. Jeg tror det var nærmere åtte valper som var innom der, før de ble gitt videre i hytt og pine - i jakten etter en som hadde "det rette", var høy nok, pen nok. Ikke hadde vedkommende tid til å vente heller, de røk ut når de var rundt året - et par av dem trengte litt lenger tid på å vokse seg pene, ja, men neida. "Han finner jo så gode hjem til dem", var omkvedet. Men tenker de samme selgerne at hva når hunden blir for gammel til å være den eventuelle stjernen? Er det rett ut etter få år da?

Hehe, jeg husker også en berømt oppdretter som elsket sin store vinner SÅÅÅÅ høyt - helt til det kom et fett bud på den fra USA, hvor den fikk ørten valper på en storkennel der eier bodde et annet sted, etter å ha bodd på landet hos oppdretteren/første eier med grønne enger å løpe på.

Og så naturligvis også:

Den dyktige oppdretteren med kontaktnett verden rundt, som finner "den rette" hunden, får til en avtale, har den som hushund og gir den et strålende liv når den er på besøk, og som bruker dette besøket til å utvide avlsbasen med helt nye linjer - som passer inn i de nåværende.

Den nye oppdretteren, som selger det første kullet med kontrakter på flere tisper, for å være sikker på å kunne velge den beste NÅR neste kull planlegges - og ikke bare "ta det man har", og som sørger for å holde kontakten med eierne hele tiden imellom så hundene bare hygger seg når de er på sitt "valpebesøk" i idylliske omgivelser.

Kenneler som samarbeider over landegrensene med folk som står for det samme som dem, som gjør at avlsbasen utvides på det vis som er mulig - etter nøye uttenkte langtidsplaner og så videre, og som SELV reiser rundt, ser hva som skjer rundt om, plukker nøye ut, og etablerer gode kontakter. Noen hunder reiser "hjem" igjen, andre får bli der resten av livet og leve like bra som stjernene - bokstavelig talt hvile på laurbærene.

Den anerkjente oppdretteren som har alle sine hunder som hushunder, fordi hun mener rasen har best av det - og som nekter å selge sine valper til å bli kennelhunder i ordets rette forstand, og unngår for eksempel storoppdretteren/storvinneren i et annet land fordi vedkommende kommer med 20 hunder på en utstilling, ikke har helt oversikt over hvordan hundenes adferd er i normale hverdagsliv, og har endel dårlige hunder mentalt som går vakkert i ringen men med halen ned... Den anerkjente oppdretteren finner likevel flotte eiere til valpene, som har hatt stor betydning rundt om i avlen.

Men også storoppdretteren som sørger for å finne flotte fôrverter til sine valper, fordi de selv driver såpass stort at hundene ikke ER hushunder - fordi oppdretterne vil vite hvordan tispene fungerer i hverdagslivet også, ikke bare i bruk. Og som faktisk kan finne egnede hjem til den gamle stjernen på 10 år hos gode venner, som fremdeles lar ham gå sporene sine og trener ham - der de selv ikke har tid. Gjort på rette måten, av rette årsakene, ER dette faktisk også greit - slik akkurat de gjør det.... synes jeg.

Så det er eksempler på begge deler - og det slår egentlig tilbake på en ting: Oppdretteres seriøsitet, der det finnes begge deler. Som på de fleste andre steder i livet og verden.... og at det faktisk går an å si mot det ene, uten å ta med det andre - slå barnet ut med badevannet. Vitsen er vel at hunder faktisk ER kjæledyr, og at det må være et slags minstekrav at de ikke får det dårligere enn de er vant til - i sitt nye hjem. Eller at de går tilbake til "kennelhelvetet" etter å ha smakt bedre tider som elsket hushund et halvt år...

Hele vitsen er vel STADIG å diskutere etikken i det, ellers kan ting lett gli ut? Jeg synes det er greit med kritiske blikk på praksis innen også hundeavlen/hundesporten, da kan man vite om "dette er greit", mens "dette ikke er greit".

Jeg synes endel av det som skjer nå er betenkelig, med internett- og epostkjøp av hunder fra og til folk som aldri har møtt hverandre, uten at det bes om referanser, med mye lureri ene og andre veien (traff en chihuahua kjøpt på "postordre" fra USA, som helt tydelig var en blanding - en riktig dyr en, og det var lærepengen sin for de kjøperne som ikke hadde tid og ville ha noe "spesielt" i farveveien). Jeg synes personlig kontakt ER en forutsetning, eller iallfall referanser som er personlige. Ellers blir det litt mye "vare" for meg... personlig. Nå snakker jeg IKKE egentlig om oppdrettere, men like mye privatfolk som har funnet ut at etter karantene og denslags tull var forbi, så kan man nettshoppe verden over.

[Lotta]

Igjen - så kommer alt an på MENNESKENE involvert.

Det er jo hele saken, selvsagt. For meg blir det fjernt å diskutere hvorvidt reisingen foregår fjernt eller nært, i inn- eller utland, når det eneste vesentlige må være hvordan hundene blir behandlet der de er og om de har konstitusjon til å ha det bra selv om de bor på et par ulike steder i løpet av livet...

Noen ekte eksempler:

Stjernen fra et europeisk land (uten karantene) som ble "lånt ut" til et nordisk land, der han ble stilt heftig, og parret endel tisper. To uker før han skal sendes hjem igjen, får han rasens arvelige øyensykdom - hvorpå de hyggelige britiske oppdretterne ikke er interessert i å få ham hjem, mens låneren heller ikke vil være bekjent av den syke hunden - som kunne levd atskillig og smertefri tid til med behandling. Da var det istedet blank avlivning, og sterk nedhysjing. VAR noen av disse særlig glad i hunden? Hadde det ikke vært ålreit å få hunden hjem, der den hadde bodd i en årrekke? Niks, den var blitt uinteressant... den var syk.

Frågan er vel ganske enkelt om han ikke hadde blitt avlivet om sykdommen ble oppdaget hjemme i England om han aldri hadde reist noe sted i utgangspunktet. Jeg vet ikke om dette for meg er et så graverende eksempel, jeg forstår at oppdrettere kvier seg for å fylle huset med "ubrukelige" hunder som er dyre i drift, må ha stell og pleie, kostbar behandling og oppfølging på alle vis. Nettopp engelske (og amerikanske) hundeoppdrettere har jo hatt suksess fordi de har vært "harde" med seleksjonen, og sett på hundeoppdrett som husdyrproduksjon. En død hund lider ihvertfall ikke, det kan vi jo være enige om?

- Derimot har jeg ingen forståelse for at man ønsker å dysse ned slike sykdomstilfeller - det er naturligvis ingen tjent med på sikt, hverken den enkelte oppdretter eller rasen.

Stjernen fra et naboland, som kom til mennesker den aldri hadde truffet i USA og et asiatisk land, den ble sendt på rundgang til store kenneler, rundt til folk som den aldri hadde møtt - for å få disse titlene som oppdretter/eier, som drev et lite familieoppdrett med hushunder, ønsket så sterkt. Og så var det vel noe med den også... så den kom aldri hjem igjen.

At noen kan sende en hund fra seg til asiatiske land (i min hundegruppe er særlig Japan stadig på jakt etter "show prospects" - og alle vet hvordan hundene har det hos de mest iherdige hundehandlerne der, og de seriøse skyr dem selvsagt som pesten!) - det er for meg en gåte. Selv har jeg hørt flere historier om folk som har "lånt"/"tatt imot for å stille ut" hunder som har blitt så glade i dem, og satt så stor pris på dem at hundene har blitt værende av DEN grunn. Som regel er jo begge parter interessert i at hunden skal ha det så godt som overhode mulig, og det trenger ikke å være "dårlige" grunner for at en hund ikke kommer tilbake til eieren...

En eier drømte om å få den store vinneren, som han også selv skulle oppdage i valpekassen. Jeg tror det var nærmere åtte valper som var innom der, før de ble gitt videre i hytt og pine - i jakten etter en som hadde "det rette", var høy nok, pen nok. Ikke hadde vedkommende tid til å vente heller, de røk ut når de var rundt året - et par av dem trengte litt lenger tid på å vokse seg pene, ja, men neida. "Han finner jo så gode hjem til dem", var omkvedet. Men tenker de samme selgerne at hva når hunden blir for gammel til å være den eventuelle stjernen? Er det rett ut etter få år da?

Iblant kan det jo bety at de utrangerte må flytte - men det kan jo være til det beste for hunden, ikke sant? En eier som den du beskriver her er hverken kunnskapsrik nok eller tålmodig nok til å hverken kunne velge valp, fø opp en unghund eller ta vare på en gammel hund - det beste er vel for hunden at den får komme til et annet hjem?

Hehe, jeg husker også en berømt oppdretter som elsket sin store vinner SÅÅÅÅ høyt - helt til det kom et fett bud på den fra USA, hvor den fikk ørten valper på en storkennel der eier bodde et annet sted, etter å ha bodd på landet hos oppdretteren/første eier med grønne enger å løpe på.

Den første hunden jeg kjente personlig som ble "lånt ut" reiste langt avgårde og skulle gjøre tjeneste som "avlshund" "over there"... Matmor var en av flere deleiere og ble nedstemt da h*n ønsket å beholde hunden hjemme - avgårde dro han, ble borte et år, fikk ikke et eneste kull, fordi en infeksjon rett før avreise hadde gjort ham steril...

Og så naturligvis også:

Den dyktige oppdretteren med kontaktnett verden rundt, som finner "den rette" hunden, får til en avtale, har den som hushund og gir den et strålende liv når den er på besøk, og som bruker dette besøket til å utvide avlsbasen med helt nye linjer - som passer inn i de nåværende.

Den nye oppdretteren, som selger det første kullet med kontrakter på flere tisper, for å være sikker på å kunne velge den beste NÅR neste kull planlegges - og ikke bare "ta det man har", og som sørger for å holde kontakten med eierne hele tiden imellom så hundene bare hygger seg når de er på sitt "valpebesøk" i idylliske omgivelser.

Kenneler som samarbeider over landegrensene med folk som står for det samme som dem, som gjør at avlsbasen utvides på det vis som er mulig - etter nøye uttenkte langtidsplaner og så videre, og som SELV reiser rundt, ser hva som skjer rundt om, plukker nøye ut, og etablerer gode kontakter. Noen hunder reiser "hjem" igjen, andre får bli der resten av livet og leve like bra som stjernene - bokstavelig talt hvile på laurbærene.

Og dette må da være greit? Det spiller da vel ingen rolle HVOR hundene reiser, så lenge de har det godt og rasen er tjent med utvekslingen?

Men også storoppdretteren som sørger for å finne flotte fôrverter til sine valper, fordi de selv driver såpass stort at hundene ikke ER hushunder - fordi oppdretterne vil vite hvordan tispene fungerer i hverdagslivet også, ikke bare i bruk. Og som faktisk kan finne egnede hjem til den gamle stjernen på 10 år hos gode venner, som fremdeles lar ham gå sporene sine og trener ham - der de selv ikke har tid. Gjort på rette måten, av rette årsakene, ER dette faktisk også greit - slik akkurat de gjør det.... synes jeg.

Jeg er helt enig - og jeg mener også at slike oppdrettere får kunnskap og erfaring som dem som driver i mindre skala vanskelig kan tilegne seg, hvilket vi alle i hunderiet er tjent med på en eller annen måte!

Så det er eksempler på begge deler - og det slår egentlig tilbake på en ting: Oppdretteres seriøsitet, der det finnes begge deler. Som på de fleste andre steder i livet og verden.... og at det faktisk går an å si mot det ene, uten å ta med det andre - slå barnet ut med badevannet. Vitsen er vel at hunder faktisk ER kjæledyr, og at det må være et slags minstekrav at de ikke får det dårligere enn de er vant til - i sitt nye hjem. Eller at de går tilbake til "kennelhelvetet" etter å ha smakt bedre tider som elsket hushund et halvt år...

Enig, veldig enig. Men saken er vel iblant at hele perspektivet er snudd på hodet? - Jeg synes det er like vanlig at hundene blir plassert/flytter til folk med mer tid/kapasitet/ressurser og får det BEDRE hos enn hos oppdretter/eier... Det er jo de færreste med sofahunder som orker å slippe dem fra seg i utgangspunktet, ikke sant?

Hele vitsen er vel STADIG å diskutere etikken i det, ellers kan ting lett gli ut? Jeg synes det er greit med kritiske blikk på praksis innen også hundeavlen/hundesporten, da kan man vite om "dette er greit", mens "dette ikke er greit".

Enig, men da må man også være villig til å se nyanser, kunne differensiere mellom ulike situasjoner og vurdere fordeler mot ulemper. Her synes jeg Quest hittil har kommet til kort.

Jeg synes endel av det som skjer nå er betenkelig, med internett- og epostkjøp av hunder fra og til folk som aldri har møtt hverandre, uten at det bes om referanser, med mye lureri ene og andre veien (traff en chihuahua kjøpt på "postordre" fra USA, som helt tydelig var en blanding - en riktig dyr en, og det var lærepengen sin for de kjøperne som ikke hadde tid og ville ha noe "spesielt" i farveveien). Jeg synes personlig kontakt ER en forutsetning, eller iallfall referanser som er personlige. Ellers blir det litt mye "vare" for meg... personlig.

Igjen, veldig enig. Historien min fra i sommer hvor vi valgte bort en oppdretter (riktignok ikke fra "det veldig store utland", bare det "litt store utland") handlet NETTOPP om det - at oppdretter var totalt uinteressert i oss som valpekjøpere og potensielt framtidig hjem til en valp h*n var ansvarlig for å sette til verden, og bare interessert i oss som utstillere og promotører av en valp med vedkommendes prefix.

Dog skal det sies at slike folk treffer man også utenfor internettet... Uinteresserte/useriøse oppdrettere kan man like gjerne møte i annonser i lokalavisa, dessverre...

[akela]

Internett-bekymringen min skriver seg vel egentlig mer rundt dette med "useriøs valpekjøper" surfer på nettet og finner "matchende" oppdretter, tar inn hund uten å stille de spørsmålene som bør stilles (helse etc), og så blir dette avlet på.... og så får vi kanskje både eksteriørt og mentalt semre hunder enn vi hadde behøvd, og får dem "blandet inn" i det kanskje relativt greie rasebildet vi hadde før dagens tider...

Dyktige valpekjøpere har vel gjerne klart å finne sine matchende oppdrettere, og det til alle tider, men siden "gud og hvermann" nå har valpekull - etter karantene/strengere regler tok slutt, så kan konsekvensene bli litt større...

Særlig siden jeg synes en god del avl skjer "utenfor systemet" - altså utenfor godkjenning/raseklubber/avlsråd etc, og at dette er det blitt mer av???? Eller bare virker det sånn på enkelte populære raser?

Når det gjelder dette med avlivning/omplassering av "avdankede" hunder, så er dette igjen et område der jeg synes det bør rå visse etiske regler/tankegang: Jepp, får man fremgang som oppdretter gjennom sin seleksjon, og det skjer fra generasjon til generasjon, så kan jeg synes det er greiere enn med dem som "produserer" - altså gjentar kombinasjoner gang på gang, holder seg i samme generasjon, eller kanskje ikke har noen reell fremgang.

Man behøver jo ikke drive så voldsomt stort, for likevel å ha fremgang i generasjonene. Med mindre man faktisk har som mål å produsere noe som trengs, for eksempel dyktige jakt- eller tjenestehunder, som det er reell etterspørsel etter. Men litt mer sære raser som er vanskelige å finne gode nok hjem til... der er det ofte litt flere valper enn "nødvendig". Da blir det for meg forskjellen på "produksjon" og "forbedre rasen" (det evige mål!!).

[Lotta]

Når det gjelder dette med avlivning/omplassering av "avdankede" hunder, så er dette igjen et område der jeg synes det bør rå visse etiske regler/tankegang: Jepp, får man fremgang som oppdretter gjennom sin seleksjon, og det skjer fra generasjon til generasjon, så kan jeg synes det er greiere enn med dem som "produserer" - altså gjentar kombinasjoner gang på gang, holder seg i samme generasjon, eller kanskje ikke har noen reell fremgang.

Absolutt - i eksempelet over var hunden syk, og jeg forstår at hundens eier (som allerede hadde tatt avskjed med ham) valgte å ikke ta ham tilbake... Det er kanskje merkeligere at eieren/"leaseren" her i Skandinavia ikke forsøkte å finne et hjem til ham den tiden han hadde igjen?

Man behøver jo ikke drive så voldsomt stort, for likevel å ha fremgang i generasjonene. Med mindre man faktisk har som mål å produsere noe som trengs, for eksempel dyktige jakt- eller tjenestehunder, som det er reell etterspørsel etter. Men litt mer sære raser som er vanskelige å finne gode nok hjem til... der er det ofte litt flere valper enn "nødvendig". Da blir det for meg forskjellen på "produksjon" og "forbedre rasen" (det evige mål!).

Tja, man behøver ikke å "drive så voldsomt stort" for ganske raskt å få et "overbefolkningsproblem" heller. Ta min rase, f eks - de færreste kan ha mer enn 3-4 stk i huset og fortsatt leve et "vanlig" familieliv med barn og "normale" aktiviteter. De er store, tar mye plass, spiser kolossalt og bare det å ta hele gjengen vår med på tur krever adskillig mer enn en vanlig stasjonsvogn.

Selv har jeg 1 tispe (mor til 2 kull a 8 valper m/2,5 års mellomrom), 1 tispe som skulle kunne hatt et kull, men som muligens aldri blir satt i avl av ulike grunner "beyond my control", 1 valp fra tispas første kull og 1 fra hennes andre (som vi ikke solgte av grunner "beyond my control")...

Så - hva gjør jeg da i neste generasjon, når tispe"valpen" skal ha sitt kull i relativt nær framtid? Avliver mamma´n for å få "plass til en ny" (mammahunden er da 7-8 år gammel og har forhåpentligvis noen år igjen?) - selger "valpen som ikke skulle være her" som vi er blitt fryktelig glade i alle sammen? Omplasserer tispa som muligens aldri får noe kull uansett, som har bodd her i årevis, og som kom til oss fra en stor kennel da hun var relativt voksen? Legger oppdretter"karriæren" på hylla og lar andre holde på? Eller kanskje vi kan selge alle valpene i kommende kull, og ha opsjon på et kull på de(n) beste tispen(e), kanskje? ...

[Mud]

For å begynne med det siste først; jeg skulle nok muligens formulert meg litt klarere med hensyn til pakkepost; jeg mener ikke kjøp/salg av hvalper til eller fra utlandet. Jeg snakker om voksne hunder som eieren sender rundt, etter eget forgodtbefinnende og statusjag..

Jeg mener at som en regel har hunder ikke godt av å bli omplassert, med mindre det er snakk om at hunden får det bedre hos ny eier enn i sitt opprinnelige hjem. Jeg har selv/har hatt tre omplasseringshunder og jeg vil ikke si at de har vært upåvirket av å bli omplassert.. Selvfølgelig finnes det mange tilfeller der det er det beste for hunden å bli omplassert, ofte er det snakk om det eller avliving.

Angående påstander om hvorfor man ikke vil omplassere, tja.. man kan jo snu litt på flisa og si at dine argumenter kan brukes som en lettvint og fin unnskyldning for å kvitte seg med en hund." Fido manglet tre tenner, så jeg vil ikke ha han, men omplassering skader ikke hunden, så da omplasserer jeg han bare, og får en ny.."

Nå har jeg aldri omplassert noen av mine hunder, jeg har bare tatt i mot omplasseringshunder så jeg kan neppe bruke det som noen unnskyldning.. Hvis noen omplassere Fido fordi at Fido ikke holder mål til sitt tenkte bruk så synes jeg det er legitimt.. Faktisk synes jeg det er fornuftig. Fido vil sannsynligvis få det like bra et annet sted. Faktum er at hunder er utrolig tilpassningsdyktige, det er vel heller vi mennesker som liker å føle oss uunnværlige og liker tanken på en Lassie som løper Australia på tvers alene for å finne tilbake til den dypt savnede eieren hun ikke kan leve foruten... Ingen av mine omplasseringshunder har ofret sin forrige eiere en tanke så vidt jeg har kunnet sett. Tispa mi hadde faktisk jevnlig kontakt med sine forrige eiere da de er nær familie og hun var selvfølgelig glad når de kom på besøk, men likeglad når de dro.. Jeg tror neppe det er så veldig unikt for mine hunder.