Gå til innhold
Hundesonen.no

Aldersforskjell


Martine

Recommended Posts

Jeg har blitt sammen med en på 18 år, og er 15 selv. Familien min mener at jeg er helt dum, og de er skikkelig sure på meg. Brødrene mine mener at de alltid har rett om folk, selv om de aldri har møtt dem før. Eksen min var drittsekk, og de mente de hadde sagt det hele tiden. Eksen min prøvde å voldta en jente mens vi var sammen, og slang dritt til alle, inkludert meg. (Det var mest på slutten, og jeg visste ikke om voldtektsforsøket før etter at han slo opp) Nå har han mistet alle vennene sine.

Foreldrene mine var veldig fornøyd med han, bare fordi han kun var to mnd eldre enn meg. De hadde nesten aldri snakket med han.

Han på 18 år er supersnill. Mot alle! Alle vennene mine mener at vi er kjempesøte sammen, og de godtok han med en gang. Moren hans synes også aldersforskjellen er litt stor, men hun sier det er greit så lenge vi er glade i hverandre, og har det bra sammen. Og det har vi absolutt. Familien min mener at grunnen til at de synes det er så teit at vi er sammen, er at han får lov til så mye mer enn meg. Ja, han har lov til å røyke, snuse, drikke, være lenger ute. Men han verken røyker, snuser, drikker, eller er lenger ute enn meg. Kan snakke med han om alt, og vi er kjempeglade i hverandre.

Hva mener dere? Bedre å være med en som er ca like gammel som deg, men er skikkelig drittsekk, eller en som er 3 år eldre, og er supersnill?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva mener dere? Bedre å være med en som er ca like gammel som deg, men er skikkelig drittsekk, eller en som er 3 år eldre, og er supersnill?

Pass litt på fram til du er 16, om dine foreldre får ham helt i halsen kan de få ham anmeldt for seksuell omgang med en mindreårig. Feks. Men ja, presenter ham for familien din og kos deg med ham du, synes det der høres supert ut for din del ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en utrolig sta jente, så jeg gjør ikke ting hvis jeg ikke har lyst til det. :) Sånn som f.eks sex. Han er absolutt ikke en person som presser folk til å gjøre noe, han er heller litt sjenert. Ikke så frampå. Vi har vært masse hos hverandre, og foreldrene kommer ofte innom for å sjekke. Hehe! Men er litt dumt at de har så mye i mot han, bare fordi han er 3 år eldre. For han er virkelig en flott person!:)

De driter seg litt ut, for de klager på at 3 års forskjell er alt for mye, osv. Men det er like stor forskjell mellom foreldrene mine. Husker ikke helt hvor gamle de var da de ble sammen, men tror ikke de var så veldig mye eldre. Har skjedd mye dritt i livet mitt, så for meg er det viktigste at jeg har en JEG er glad i, og ikke tenker på hva familien min mener om aldersforskjellen. Jeg trenger virkelig å ha en jeg kan stole på, uansett hvor gammel den personen er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke 3 år er alt for stor forskjell - men det er 3 ganske viktige år i den alderen dere er i nå.

Jeg anbefaler deg å "skynde deg langsomt", kos deg som du har det nå, men ta ting gradvis - og fortsett å gjøre ting for deg selv med bare dine venner også. Det er viktig å huske på å ha tid hver for seg, ellers risikerer du bare at du føler du har mistet deler av ungdomstiden om noen år - fordi du ikke har fått utfolde deg med dine venner.

Prøv å få familien din til å godta ham -finn på noe sammen. Feks lag en god middag sammen med ham til foreldrene dine - en arangert romantisk kveld feks, stearinlys, god mat, dempet belysning, lav rolig musikk, og dere to som kokker og kelnere? Eller fisketur kanskje? Ikke nøye hva man gjør, men at de får sett litt av ham sånn at de kanskje ser hva du faktisk ser i ham?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, skjønner hva dere mener :)

Er med vennene mine ganske mye. Og er så koselig at de endelig godtar kjæresten min!;)

Han kommer mest sannsynlig hit i morgen, men er bare mamma som er hjemme da. Hun har hilst på han, og synes faktisk at han virker veldig snill!;) Han er den mest "ordentlige" i gjengen, så jeg har fortalt henne om det. At folk har prøvd å presse meg til forskjellige ting, og at han aldri finner på noe sånt.

Får håpe familien min godtar det snart!;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner hvordan du har det. Var selv "sammen" med en gutt på 18 når jeg var 15. Foreldrene mine likte han ikke fordi har var 3 år eldre enn meg, lov til å kjøpe røyk, snus og øl og sånt. Og fordi jeg var mindreåring var de livredde for at jeg skulle ha sex med han.

Jeg synes du burde la foreldrene dine hilse på han. Kanskje spise middag sammen eller noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo lett å skjønne at foreldrene dine er skeptiske - kanskje ikke så mye på grunn av de 3 årene i aldersforskjell - men fordi han har adgang til en helt annen verden enn du har. En verden de ikke vil at du skal ta del i riktig ennå.

Så langt er det lett å forstå foreldrene dine, de vil jo bare det beste for deg.

Når det er sagt er det jo koselig å lese at du har funnet deg en "skikkelig" gutt. De finnes faktisk de også (flere enn mange tror?) :) Som flere har sagt, ta ham med hjem og vis ham fram - det er nok den beste taktikken for å få familien til å akseptere ham. De har jo bare som utgangspunkt at det finnes mye rart der ute - så får du vise dem at din kjære ikke er som "alle andre".

Samtidig må du selvfølgelig tviholde på din egen integritet og ikke la deg presse inn i noe du ikke er klar for. En lur ting er å tenke flere år framover i tid - ikke bare dager og uker. Verden faller ikke i grus om dette skjærer seg, du har mange gode år foran deg. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg var 15 så ble jeg sammen med en på 20. Min far hatet ham (les: pusse geværet hate...) og min mor elsket ham. Hvorfor? Fordi han var baker og i tillegg, fan av økologiske varer. Så hver gang han kom på besøk, så var det kaker og brød, da av type helkornede ting (brødene altså, kakene var mer økologisk gulerot kake :). Derav min mors kjærlighet. MEEEEEN, det holdt ikke lenge fra min side, han var så ultra følsom, *knis* Nå derimot, hadde jeg nok satt mer pris på en fyr som ham. Bare ikke akkurat ham da, blir fremdeles små kvalm over tanken av de sukkersøte diktene han skrev *spyyy*

Flash er inne på noe veldig vesentlig her. Introduser ham og tvihold på din egenhet. Da kan ikke foreldrene dine ha så veldig mye imot ham over lengre sikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

syns ikke det høres så ille ut. Ble selv sammen med med en på 20 når jeg var 15 og mine foreldre tvilte veldig, og jeg fikk nærmere kjeft. Men jeg ga ikke opp, og du virker som en fornuftig jente og du vet når du er klar for ting, så syns foreldrene bør gi han litt tid. Ta han med hjem å presenter han, og stå på ditt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At man kan være veldig glad i hverandre selvom aldersforskjellen er stor, tviler jeg ikke et sekund på.

Jeg har en venninne som ble samme med en 19 - åring da hun var 13 år, og når har de vært kjærester i 4 år :) Det finnes mange slike eksempler!

Det virker som at du og kjæresten din også har et veldig fint forhold, og jeg skjønner at du kan bli frustret når foreldrene dine ikke vil akseptere at dere er sammen pågrunn av aldersfoskjellen.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at du bør prøve å la foreldrene dine bli kjent med kjæresten din. Lag middag, sett av en kveld der dere kan prate om det, finn på noe moro som f.eks bowling eller noe.

Kanskje foreldrene til kjæresten din og foreldrene dine ogsdå kan hilse på hverandre...!?

Om dere ikke lar forholdet bli ødelagt pågrunn av foreldrene dine, så vil de nok skjønne at dere virkelig er glad i hverandre. La foreldrene dine få tid, så akspeterer de det sikker snart. De er nok litt redde for deg, vet du ;)

Du virker som en fornuftig jente, og det gjør kjæresten din også, så dette går nok bra! Lykke til ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle positive svar!:)

Jeg er en sta person, og gir ikke opp uansett hvordan "hindringer" som kommer i veien. Er det noe jeg vil, gjør jeg det uansett hva andre sier. Er det noe jeg ikke vil, så gjør jeg det ikke. ;) Selv om folk prøver å presse meg. Jeg trenger virkelig en som han nå. Som lar meg snakke når jeg vil, ikke presser meg til det. Det gjør at jeg bare stoler mer, og mer på han, og kan snakke med han om alt.

Men igjen, alle sammen, tusen takk!;) Veldig mange gode råd her!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg var 15 var jeg sammen med en på 21 :) Foreldrene mine likte han kjempe godt. Jeg fikk lov å ligge over hos han, bare jeg lå på et annet rom :rolleyes: Akkurat som det skjedde ;)

Jeg synes det er bedre når de er litt mer voksne. Det er jo bare 3 år forskjell på dere, det er jo ingenting ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forskjellen mellom 15 og 18 år er kjempestor. Det samme er forskjellen mellom 9 og 12 år. Forskjellen mellom 47 og 50 er liten, og det er også forskjellen mellom 22 og 25. Jo eldre dere blir, jo mindre blir forskjellen. Hvis du får foreldrene dine til å forstå det, tror jeg du har kommet langt. :huh: Så får vi bare satse på at dere får det bra sammen! Skjønner at foreldrene dine reagerer, men det er da virkelig ikke så ille.. B) Men du trenger jo ikke å kaste bensin på bålet, men vise at dere faktisk er voksne til alderen å være, og dermed mer ansvarlige. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...