Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Norsk Lundehund.

DSC03068rlek.JPG

Lyrypa's Lucky Luke og Maahornet's Embla

Norsk lundehund er en svært gammel spisshundrase, med helt spesielle egenskaper og forutsetninger til å fange lundefugl i ulendt terreng. Rasen har en unik anatomi og regnes som en av verdens mest sjeldne hunderaser.

Man vet jo ikke sikkert, men man regner med at buhund kan ha vært en viktig stamfar for lundehunden. Den er større og sterkere, så trolig har man gjennom selektiv avl på små individer med spesielle egenskaper skapt lundehunden. Noen hevder imidlertid at lundehunden er mye eldre enn buhunden, og at den kan være en etterkommmer av en forhistorisk hundetype, Lat. Canis forus. I så fall går lundehundens røtter tilbake til før siste istid.

Pjokken.JPG

Ålvisheim's Ide Jotne

Foruten at lundehunden har minst 6 tær på hver fot, har den også en rekke andre anatomiske særtrekk. Mange av disse særtrekkene finner man ellers kun hos ville hunder. Muskulaturen i ytre del av øret fungerer f. eks. slik at denne hunden kan lukke øret for smuss og sand, slik at det indre øret beskyttes. Muskulatur, sener og leddbånd i buken er så fleksible at lundehunden kan «slå ut med armene» som en fugl, og derav få bedre feste under klatring i fjellene. Det øverste nakkebeinet er dessuten forbundet med hodeskallen på en slik måte at lundehunden kan legge hodet sitt rett bakover på ryggen, slik at hodet blir liggende oppned. Slike anatomiske særtrekk finner man ellers hos Ny-Guinea syngehund, borneohund og dingo. Et annet særtrekk er at lundehunden mangler 2. premolar på begge sider i overkjeven, på lik linje med den urnordiske varangerhunden.

Lundehunden er liten og lett, men sterk og svært utholdende. Kroppen er rektangulær. Hannene blir ca. 35-38 cm i mankehøyde, og tispene ca. 32-35 cm. Vekten på en hannhund er ca. 7 kg, mens tispene veier ca. 1 kg mindre. Overpelsen er tett og stri, mens underpelsen er bløt. Fargen er normal rødbrun til gulbrun, med sorte hårspisser og hvite tegninger. Voksne hunder er ofte mer markert sorte i overpelsen enn unghunder.

Øynene skal være gulbrune og lyse.

Lundehunden kan kategoriseres som urhund og spisshund.

DSC03104r.JPG

Lyrypa's Lucky Luke

Bilder hentet fra Lundehundklubbens nettsted www.lundehund.cc , og tekst fra www.wikipedia.no

  • 1 year later...
Guest Snusmumrikk
Skrevet

Tenkte jeg skulle dele to filmer med dere som jeg syns forteller mye om lundehunden.

Den første er en lang NRK-dokumentar om lundehunden laget på 70-tallet. Den forteller om historien bak lundehunden og folket på Værøy. Den forteller om lundehundens verdi som jakthund på lundefugl og de spesielle fysiske særtrekkene den har for å egne seg til lundefugljakt i fuglefjellene.

Her er NRK-dokumentaren som lundehunden.

Den andre er en kort dokumentar vist på tysk tv.

  • 1 year later...
Skrevet

Ja det er en fantstisk hund - Stolt over at den er Norsk - Selv kunne jeg veldig gjerne tenkt med de der "Syngehundene" eller Thai Ridgback og Spesielt PariaHunder, d er vell den Rasen jeg mest kunne tenke meg av de Urhundene, alt av Dingo variantene er kult - En liten Flokk med Paria hadde vell vært noe spesielt å ha ! :)

kanskje en gang i fremtiden men d spørs om d virkelig skjer, blir nok med drømmen :icon_confused:

  • 1 year later...
Skrevet

Er det flere her inne som har lundehund, og som kan fortelle litt om hvordan de er å leve med til daglig?

Når jeg leter på nettet finner jeg masse spennende om rasens historie og denslags, men ikke fullt så mye om hvordan de er å eie... Er det fordi de rett og slett ikke er så kompliserte eller krevende? Eller bare fordi det ikke er så mange av dem?

Skrevet

Er det flere her inne som har lundehund, og som kan fortelle litt om hvordan de er å leve med til daglig?

Når jeg leter på nettet finner jeg masse spennende om rasens historie og denslags, men ikke fullt så mye om hvordan de er å eie... Er det fordi de rett og slett ikke er så kompliserte eller krevende? Eller bare fordi det ikke er så mange av dem?

Jeg kan ihvertfall dele min oppfatning av rasen da jeg er på min andre lundehund! Den første var en hannhund, Ulrik.

Ulrik var noe for seg selv og man skulle nok lete lenge etter en mer uoppdragen bikkje enn han. men han var snill og god som dagen var lang, så da gjorde det ikke så mye at han tidvis stjal maten min, stakk av hvis han var løs, bjeffa og aldri ble helt husren (han markerte inne tidvis). Men på den lyse siden, så var han trygg, stødig, snill og alltid happy go lucky! En real liten lykkepille rett og slett. Og man kunne ikke gjøre annet enn å le av han med alle hans sprell. han var usedvanlig lett å dele hus med, sett bortfra hvis det var løpetid hos tisper i nærheten eller i huset.. Da var det bare å flykte hjem til mor og far med han :P Han var min drømmehund uten tvil!

Ulrik ble 5 år og slet hele livet med mageproblemer.. Han ble avlivet pga epilepsi, men hadde han ikke fått epilepsi så hadde han nok uansett ikke blitt gammel, med tanke på at han nesten daglig hadde diare, uten at det var så mye dyrlegene fant utav.

Nå har vi Shensi på litt over året. og hun er rett og slett fantastisk! Men hun har også noen unoter som nok ville gått de fleste på nervene løs :P Hun er ikke husren enda. har ikke så mange uhell i løpet av dagen lenger, men om natten er det nesten alltid. Problemet hadde nok forsvunnet om vi hadde satt henne i bur, men det er ikke aktuelt, så da får det heller bare ta den tiden det tar! Og så bjeffer hun. Som nok er relativt vanlig hos rasen. men vi begynner å få bukt med det også. Sett bort i fra de to tingene så er Shensi en veldig ukomplisert hund. Inne sover hun stort sett, hvis hun ikke leker med kattene eller andre hunden vår da. Ute er hun råflink på å gå løs, og nå i båndtvangen helt ok i bånd også! Begge mine lundehunder elsket å være ute da, så det er hunder som setter stor pris på lange turer eller bare å sitte ute på timesvis og nyte livet! :D

Vel, det jeg vil fram til er at for meg så er lundehund en av de mest ukompliserte rasen og det er uten tvil min drømmerase! Men de har dette med at de er vanskelige å få husrene, de bjeffer en del OG de kan være svært vanskelig med hjemme alene trening. Vi jobba i ett år med Shensi før hun taklet det, men fremdeles må det som regel stå på musikk til henne, for det er beroligende for henne. Ulrik hadde bare problem med å være alene på slutten når han var på det sykeste, men da var det vel mest det at jeg var borte som var et problem for han.

Jah, jeg skriver visst når det er snakk om lundehund :P Du får bare spørre om det er noe mer konkret du lurer på! Kjenner rasen ganske godt etterhvert :)

  • 8 months later...
Skrevet

Ettersom hva jeg har lest så er dette en rimelig frisk rase foruten dette "lundehundsyndromet" som gir dem mageproblemer. Er det noen som vet hvor utbredt dette er og om det skyldes uforsiktig avl? Er det mindre sjanse for at hunden får dette om man velger riktig oppdretter?

Jeg vurderer lundehunden som min neste hund, men bor i et hus med flere leiligheter, bør jeg da bare droppe ideen pga bjeffinga eller er det noe som er lett å få kustus på?

Skrevet

Jeg har lundehund og de er som alle andre raser å du kan fint plukke av dem bjeffingen..

Il sykdommen kan vel skyldes at Lundehunden nesten døde ut på 1950 tallet( pga valpesyken)og Eleanor Christie fikk tilsendt 5 hunder fra Moelv(mener jeg og huske) så hun startet oppdrettet sitt med disse 5 hundene som var igjen.Så litt innavl er det på nesten alle lundehunder,men det er det en del av på andre raser også..Man vet vel sånn 100% sikkert ikke hvorfor Il sykdommen oppstår,men det er ikke alle som får det heller..Norsk Lundehund klubb har gitt mye penger til Nvh så de driver nå og forsker på Il sykdommen og hvorfor den oppstår på noen indevider og ikke andre..

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...