Gå til innhold
Hundesonen.no

Problemløsning?


Guest Belgerpia

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Altså - vi har ett kull med seks søte små groenendaeler. Mamma er en særdeles blond variant av arten, dum og deilig juba juba. Hun har aldri vært særlig for seg når det gjelder å løse verdensproblemer, det har vært lettere å bare å sette seg ned å vente på at noen skal løse dem for henne liksom. Litt sånn "drømmedame" og "bare se på meg dame" som ikke trenger å si no........

Vel - nå er hun mamma for første gang, til en yndig liten bande med glade pelsdotter som nå er litt over 3 og en halv uke gamle......... Jeg har enda ikke erstattet valpekassen med seng, så de bor enda i den - i alle fall er det intensjonen at de skal bo i den, at gjengen mener at det er greit å vippe seg ut på gulvet og har ment det i en uke nå får så være. Jeg flytter ikke ut valpekassen før valpene er nærmere fem uker og ferdig med det liksom..... :) Vel, valpekassen vår er 40 cm høy på utsiden, litt lavere på innsiden naturlig nok - laget sånn helt bevisst for å unngå valper overalt frem til de kan flytte ned i kennelen å få større plass å boltre seg på....... Vanligvis så har da tidligere kull vært over kanten i fire ukers alder - denne gjengen var ute av kassen forrige helg - altså før fylte 3 uker..........

Nå tror ikke jeg at de har planlagt det, det bare blir sånn ikke sant? Man henger på kanten og brått så er man på feil side....... I motsetning til tidligere kull så blir imidlertid ikke denne gjengen overrasket over å være på feil side - nope, da tusler de rundt har det helt kult - imidlertid blir det av og til litt ensomt å være på utsiden så de vil gjerne tilbake - hvilket fra utsiden av kassen er en fysisk umulighet - fordi de rett og slett ikke når kanten - men denne gjengen vet råd..........

Kassen er plassert i ett hjørnet på vårt gamle baderom, en del av kassen står foran døren inn til vaskerommet - og inn til vaskerommet er dørterskelen høy - veldig høy - og her kommer problemløsningen inn - valpene har funnet ut at dersom de klatrer opp der - mellom døra og kassen så kommer de høyt nok til å kunne kravle opp i kassen igjen........... og det er på det tidspunktet jeg blir mektig imponert over hva disse små som enda sliter med å få fokus på lydkilder og ikke helt er sikker på hva de ser om de ser noe - har klart å finne ut helt på egen hånd......

Altså - valper fra tidligere kull har jo bare satt seg ned å gaula når livet på utsiden av valpekassen har blitt for kjedelig - i påvente av at den hyggelige damen med maten skal komme å redde dem - disse her går da bare inn igjen selv........... Flott at de har fått hjernekapasitet altså - men jeg er nesten på nippet til å geniforklare disse her jeg......

Jovisst - det kan være basert på flaks, men området de kan klare å komme seg opp i kassa fra er i enden av rommet - den enden mamma ikke er så ofte og helt motsatt av hvor de går ut - strekka er forøvrig også bare 20 cm - sånn at det er liksom ikke snakk om at de har kommet seg opp på kanten og turna rundt , det er bare en liten flik........

Kan det være at de har løst ett problem slik jeg tror, eller handler det om noe annet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Jeg har en hund som løser alle problemer som kommer i hennes vei. Og det begynte med at hun var den eneste som klarte å klatre ut av valpekassa. Man ser de små grå går når hun blir presentert for et problem, og hun finner alltid en løsning!

Dine valper er nok likedan. Og vil nok vokse opp og være veldig intelligente og selvstendige!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

morsomt det du skriver... :D

Jeg TROR at noen valper er problemløsere. Min forrige tispe var det fra hun var veldig ung og fortsatte med å være en skikkelig smarting når det gjaldt slike ting hele livet.

Jeg fulgte henne tett når hun var i valpekassa (min daværende kjæreste som hadde dette kullet) og hun og en bror var helt rå når det gjaldt problemløsning. Og min lille tispe lå hakket bak broren sin, han var helt suveren.

En dag vi hadde vært i butikken kom vi hjem til to valper for lite i valpekassa, valpene var da drøye to uker. Tispevalpen min sto utenfor å skrek, uten mulighet til å komme seg tilbake i den varme kassa. Hannvalpen var søkk borte..... Vi lette frenetisk rundt, før vi fant han i en filttøffel. Der lå han krøllet sammen og sov i sin dypeste søvn.

Denne tøffelen sto av en eller annnen grunn på samme plass hele tiden, og etter denne hendelsen gjentok dette seg daglig omtrent, helt til han ikke maktet å få plass der... :)

Når valpene var rundt 3 uker, hadde vi de mye ute på dagtid. Det var en fin og varm sommer, og vi bygde en stor valpegård ved hjelp av gjerdestolper og hønsenetting. De hadde ikke vært der mange gangene før utbryter kongen og dronninga hadde funnet løsningen på å komme seg over. Hønsenettingen var 90 cm høy. Først var hannvalpen over, mens tispa fulgte nøye med på hvordan han gjorde det, og etter at hannvalpen hadde gjort dette noen ganger, kom tispa etter og vips så hadde vi to små valper som fant gresset på andre siden grønnere. De syv andre valpene sto fortsatt på innsiden og klarte aldri å komme seg over...

Selvfølgelig veldig morsomt med to så forseggjorte valper, men også rimelig problematisk. Vi visste aldri om vi hadde klart å stenge de godt nok, og det var mer enn en gang at vi gikk med hjertet i halsen å lette etter disse to små utbryter-barna.

Tispa mi var en god problemløser hele livet, hun skjønte kjapt dette med å "gå rundt" for å komme til det som er på andre sider o.l, men sluttet heldigvis med å være så veldig opptatt av å ikke være innesperret.

Hannhunden fortsatte med å "bryte seg ut", enten det var av bur eller hundegårder. I hundegården gikk han bare i et hjørne å klatret i vei, på bilburet sitt måtte han ha hengelås, låsen på døra skjønte han i løpet av 2 dager...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flinke, glupe bebisene! :D

Altså - vi har ett kull med seks søte små groenendaeler. Mamma er en særdeles blond variant av arten, dum og deilig juba juba. Hun har aldri vært særlig for seg når det gjelder å løse verdensproblemer, det har vært lettere å bare å sette seg ned å vente på at noen skal løse dem for henne liksom. Litt sånn "drømmedame" og "bare se på meg dame" som ikke trenger å si no........

Er ikke det en måte å løse problemer på nå da, liksom? :D Jeg har da sett menneskelige varianter av frøkna jeg - de løser problemene sine på omtrent samme måte.. Og det funker jo.. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...