Gå til innhold
Hundesonen.no

dobermann


janne&kenny

Recommended Posts

Skrevet

jeg skal ikke kjøpemeg en dobermann,men har lenge hatt lyst på denne rasen og kunne tenke meg den senere i livet.

det er en rase jeg sikkler etter når jeg ser dem på gata. hehe!

vi har en nabo som hadde to dobermann, og en dag hadde de komt hjem med en puddel i kjeften! :)

hvordan er denne rasen? hvordan er gemyttet?

takker for svar!

Skrevet

Beklager for at jeg ikke har sett denne før nå. Jeg skal selvfølgelig svare på det du lurer på om denne flotte rasen! :) Det er mye å si om den, men du kan ta en titt innom min side og lese det jeg har skrevet om rasen der: dobbermann info

I korte trekk er det en veldig aktiv rase. Høyt aktivitetsnivå og stressnivå. Trenger en kosekvent hånd og regler. Høyt stressnivå krever at du må klare å holde nivået mellom under og overstimulering, siden begge deler er lett å få på denne rasen. De elsker å jobbe og være i bevegelse. Kort lettstelt pels. Men fryser om vinteren og må ha dekken hvis det er veldig kaldt. Piper og har masse lyder. En kassiker. Noe som går igjen blandt de fleste dobermann eiere. Jeg selv mener at lydene er en av de større negative tingene med dobermann.

Generellt en krevende rase, som ikke anbefales til nybeynnere. (selv om jeg var det selv, så har det gått bra med mye kontakt med oppdretter, og vært heldig med individ ) Hannhunder er mer krevende enn tisper sånn generellt. Det er store sterke hunder, og pga folks syn må man ta ekstra hensyn.

Men alt i alt en fin hund med mye motor. Den idelle hund i mine øyne. Veldig vakker og sterk. Er det noe mer du lurer på, bare spør!

Skrevet

At Dobermann er en aktiv og tidvis stresset hund, det kan jeg skrive under på. Kjenner ikke rasen så veldig godt, har hatt et par av dem inne til omplassering og har en unghund inne nå. Han er et skikkelig pipedyr! Tydlig savnet eieren sin, bortskjemt enmannshund, men snill og har et utrolig godt temprament. Samboeren min har hatt han med seg to dager på jobb for å teste han ut, og det finnes ikke noe aggresivitet i han. Han er stabil som et fjell. Men, han krever aktivitet, både fysisk og psykisk.

Dobermann er flotte hunder, men de krever sin eier, det er i allefall min erfaring med dem.

Ask - som vi har inne nå, er utrolig flott da. Har sagt nei til mange interesserte, for de har ikke vært bra nok for han. Han trenger en eier som vil jobbe med han, ikke bare ha han som "sofasliter" som de fleste som har ringt har vært interessert i. Ikke det, han kan fint være en sofasliter han, men han fortjener noe mer.

Skrevet

Ja høres veldig ut som typisk dobber det. Min hund er en skikkelig mammadalt og piper og syter som bare det hvis jeg går ifra henne og andre skal passe henne feks. eller at hun står alene ute. Hun trives ikke alene overhodet. Somsagt kan jeg bli meget lei å piping iblandt, og har snakket med flere som sier samme. Det skjærer seg inn i hjernebarken sier de! :D Det er utrolig slitsomt.

Bra du er kresen på nye eiere! Det er flott! En lykkelig dobermann er en aktiv dobermann! :) Og erfaring er jo også et pluss.

Skrevet

Jeg kan bare uttale meg om de dobermenn jeg kjenner: De kan ikke stå ute i en går om våren, de vil pipe og bjeffe. Men er de sammen med en annen hund kan det nok gå, men jeg ville ikke satt en Dobermann i en hundegård alene. Med mindre jeg hadde hørselsvern og bodde langt utpå landet uten naboer.

Skrevet

Ja negative ting er somsagt at de piper. De kan nok stå ute hvis de vennes til det fra ung alder. Noen hunder er også selvstendige av natur, og vil ikke ha noen problemer med det. Men om våren kan det være kjølig, og står hunden mye iro ute i kulden blir hunden nok rastløs og pipete fordi den fryser. Så det er ikke noe utehund dette, som kan ligge ute hele dagen. (men det er jo ikke noe iveien med å la hunden stå å lufte seg om dagen eller kvelden en stund)

Annet negativt er at de har et høyt stressnivå som kan være vanskelig å håndtrere riktig. De kan fort kjede seg og dermed blir typisk "ulydig" hund som finner på ting på egenhånd. Så er det også viktig med ro trening fra ung alder, slik at ikke hunden blir veldig rastløs innendørs.

Rasen krever mye sosialisering fra tidlig alder. Da kommer rasen fint overens med andre hunder. Men dette er jo selvfølgelig individuelt. Kjenner en drøss med andre dobbeiere og de med hannhunder, har litt trøbbel når det kommer til andre hannhunder (slossing/ypping) men tror det er sånn med de fleste hannhunder? :unsure: Jeg har inntrykk av at denne rasen ikke trives alene. Er veldig knyttet til flokken. Så tror man må legge mye vekt på alene trening fra valpetiden. Min hund har skreket mye når vi har forlatt henne. Men det er jo fordi hun bare er sånn (lite selvstendig av natur) Mange jeg kjenner har jo hundene sine være hjemme alene hele dagen uten problem. Så det er veldig forskjellig. :)

OG JA! de lærer veldig lett! Er veldig motiverte hunder!

Skrevet

Nei de skal ikke være aggresive. Har heller ikke noe inntrykk av at denne rasen er det. Men desverre har det blitt sånn at nervøsistet har kommet mer inn i bildet, pga avel. og dette kan gi utslag pga usikkerhet (som kanskje for andre kan virke som aggressivitet? ). Derfor er det viktig å bruke god tid på å finne rette oppdrettere som legger vekt på mentalitet. Ikke bare eksteriør. For det er forskjeller ute å går.

Skrevet

ok. jeg forstår at dette er en krevende hund! kanskje når jeg blir 40 at jeg kan skaffe meg en;) det er jallefall en vanvittig flott rase! jeg er seriøst farlig i trafikken hvis en dobermann går langs veien!!

takker for svar! har ikke noen spørsmål på lager akkuratt nå, men det kommer kanskje senere.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...