Gå til innhold
Hundesonen.no

Apportbukkens plassering i munnen


Ingvild

Recommended Posts

Jeg likte artikkelen om apportering i siste nummer av Canis, så i dag har jeg hatt et par økter med Tinka og apportbukken. Og allerede har jeg funnet et spørsmål/problem.

Jeg gikk rolig bakover med apportbukken foran meg, ca knehøyde. Tinka grep etter den, og jeg prøvde å gå et par skritt lenger bak, men hun glapp apportbukken med en gang. Jeg prøvde to ganger til med samme resultat, så jeg satte henne ned og holdt fram apportbukken, og Tinka åpnet munnen automatisk for å ta tak i den. Jeg la apportbukken sånn at den "hvilte" på hjørnetennene i underkjeften (på samme stedet hvor hun grep tak i apportbukken da jeg gikk langsomt bakover), for å se ordentlig hvordan apportbukken ligger i kjeften hennes. Hos hunder som ikke har overbitt regner jeg med hjørnetennene i overkjeven lukker åpningen på en sånn måte at bukken ligger nesten i et perfekt hulrom?

Vel, Tinka har ingen tenner i overkjeven som egner seg for å holde igjen apportbukken. Dette gjør at bukken enten må bli støttet opp av hjørnetennene i underkjeven og få litt støtte fra et par tenner i overkjeven, slik at hun lett kan glippe apportbukken (bare jeg gir bittelitt motstand faller den ut). Eller så må hun ha apportbukken lenger inn i munnen slik at den blir holdt igjen like mye av tenner i over- og underkjevene. Holder hun apportbukken slik faller den ut om hun åpner munnen bare litt. Det ideelle hadde jo selvsagt vært at hun da hadde holdt munnen lukket, men jeg kan ikke akkurat garantere at hun klarer det. Dessuten kan det ikke være særlig behagelig å holde apportbukken såpass langt inn i munnen.

Hvilken måte å holde bukken på bør jeg prøve å få fram, syns dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...