Gå til innhold
Hundesonen.no

jaja..sånn var det jeg gjorde det denne gangen..


henrikke

Recommended Posts

Fredelig ettermiddag, Henrik ligger ute på terassen i bånd, jeg netter på pc'n, med et halvt øre til hva som skjer ute.

Registerer i øyekroken to gutter ,7-8 år gamle ute på parkeringspassen.Stemmene kommer nærmere, og nærmere, og jeg følger litt ekstra med.(Bjeffende hunder skal inn, uten nåde!)

Så hører jeg midt i dialogen om smågutteres verden , (Henrik ligger like rolig ennå)

"vi går bort til hunden der da!"

"JAAA" ser kompisen og styrer en sykkel i retning min terasse.

Henrik spretter opp, jeg hører klør mot treverk, og klirrende halslenke og og hund som gir full hals, noe som ville gjort meg betenkt iallefall, han virker slett ikke særlig glad i kontakt ved første møte, lite oppmuntrende for to småtasser.

Jeg er oppe av stolen det øyeblikket jeg hører det dårlige forslaget, og ute på terassen bare et par meter før gutta var fremme.

Det er mulig jeg var streng i stemmen, men jeg lød ikke sint, synes jeg selv, men det er klart, Henrik var jo fremdeles på bjeffern men jeg snakket på vei ut av døra, og jeg kjente heller ikke de to små så jeg da jeg kom ut ...

"Nei nei nei, dere må ikke komme bort til hunden, dere må alltid spørre eieren først..alltid!"

de to ukjente smågutta rygget forskremt, og løp og tråkket så fot de kunne omtrent før jeg var ferdig med å snakke...

jaja, så er jeg kanskje ett hakk nærmere den sure kjerringa med den sinna bikkja da...

jeg kunne jo satt meg ned med dem også,vært pedagogisk, delt ut godbiter og lært dem å sitte rolig og alt det der... men jeg gjorde altså ikke det.Det ville tatt lenge før Henrik hadde sluttet å prøve å skremme dem vekk med å bjeffe,og jeg var vel egentlig mest opptatt av å hindre guttene å komme bort til ham..

Føler meg litt slem, litt ubetenksom, og litt i min fulle rett...

de virket som greie gutter de...

og noe nærmere en barne vennlig hund er jeg vel i grunnen ikke..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, trodde alle unger ville ha rygget unna jeg :D med en hund som bjeffer for full hals så høres det ikke akkurat ut som en invitasjon til og komme å kose med meg. Men men de er jo unger, De gjør det sikkert ikke noen flere ganger :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du? Dette er ikke for å være slem med deg altså.. Jeg tror kanskje du må lære deg å ha litt is i magen jeg, for Henrik er ikke så ille med unger han, når bare mor puster med magen og ikke brøler?

Selvsagt burde ikke småtroll bare styrte på, han er jo en sjenert fyr, men når mor kommer brasende ut verandadøra og brøler til småtrolla, da har jo Henrik fått bekrefta sine mistanker da, dette her BØR vi bjeffe på.. For sikkerhets skyld? Tror du ikke? :D

PS! Fikk meldingen din, og er glad han er frisk og rask.. Snakkes når jeg kommer hjem fra ferien?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du reagerte som du skulle jeg! Hva om disse guttene ikke var "snille"?!

Jeg er blitt den sure kjerringa med hundene her. Men så har gutter klatret over gjerdet og jaget hundene med pinner før. Og vi bor i et rolg strøk :D De guttene fikk så kjeft at hele nabolaget hørte meg tror jeg. Det var nok, nå tør de færreste å røre hundene fra utsiden av gjerdet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du? Dette er ikke for å være slem med deg altså.. Jeg tror kanskje du må lære deg å ha litt is i magen jeg, for Henrik er ikke så ille med unger han, når bare mor puster med magen og ikke brøler?

Selvsagt burde ikke småtroll bare styrte på, han er jo en sjenert fyr, men når mor kommer brasende ut verandadøra og brøler til småtrolla, da har jo Henrik fått bekrefta sine mistanker da, dette her BØR vi bjeffe på.. For sikkerhets skyld? Tror du ikke? :D

PS! Fikk meldingen din, og er glad han er frisk og rask.. Snakkes når jeg kommer hjem fra ferien?

eh ja.. men her er vi føre var..

ikke alle er som dine praktbarn med gopølse i pose vøtt..

og han gneldra lenge før var kommet ut..

Folk og unger vi skal være sammen med i lengre tid, dete rno annet, da kommer pedagogen fram..

men du er definitivt inne på noe..

En 2ne.. joda du er inne på noe der..men her er man føre var liksom..

Ikke alle unger er som praktbarna dine heller, som stiller med godpølse ipose og gode fakter..

Noe annet er det når det er folk og unger en skal være sammen med en stund, da kommer pedagogen fram i meg.

men du er inne på noe.

Tiltross for selvrkrtikken så kan jeg ikke hjelpe for at en liten stemme i meg hyler : hvorfor må jeg lære bikkja mi å tåle denslags fra enhver unge på denne jord..??

jeg vet jo svaret..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

eh ja.. men her er vi føre var..

ikke alle er som dine praktbarn med gopølse i pose vøtt..

og han gneldra lenge før var kommet ut..

Folk og unger vi skal være sammen med i lengre tid, dete rno annet, da kommer pedagogen fram..

men du er definitivt inne på noe..

En 2ne.. joda du er inne på noe der..men her er man føre var liksom..

Ikke alle unger er som praktbarna dine heller, som stiller med godpølse ipose og gode fakter..

Noe annet er det når det er folk og unger en skal være sammen med en stund, da kommer pedagogen fram i meg.

men du er inne på noe.

Tiltross for selvrkrtikken så kan jeg ikke hjelpe for at en liten stemme i meg hyler : hvorfor må jeg lære bikkja mi å tåle denslags fra enhver unge på denne jord..??

jeg vet jo svaret..

Praktbarn? *kremt* :rolleyes:

De var klar over at han var litt sjenert, og under strenge trussler om å oppføre seg fint med han, så hadde de ikke egentlig noe valg :) De er jo vokst opp med hunder, de veit bedre.. Er ikke alle barn som er like heldige sånn sett..

Og klart du ikke trenger å lære bikkja di å tåle denslags fra enhver unge på denne jord.. Men du trenger ikke å lære han at det er best å si fra til mor, sånn at dere kan jage småbeista sammen heller? Pedagogen i deg veit jo bedre? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmf.. pedagogen har stundom ferie... men du har såå rett.

og du har praktbarn.. med eller uten hundeerfaring.. my lord, hadde alle unger hatt ungerefaring, hadde det vært mindre problemer i verden...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen hunder tar lettere etter eierne enn andre, derfor sluttet jeg forsøksvis med å være grinete "så hunden hører det" da jeg fikk min lojale eldstehund her. Tok litt tid - les flere år - før det demret for meg, så der var det mye dum læring, som fortsatt kan sitte igjen. Hunder som "ser til mor/far", kan være så finstemt - at de nærmest "føler" din reaksjon.

Og jo flere bekreftelser de får, jo mer henger det i.

Unger er unger, og har man ikke hunder som tåler barn, så er det en selv som hundeeier som må forebygge at dumme ting skjer. Har du ikke fått jobbet inn "barnevennlighet" fra valpestadiet, blir det du som må ta belastningen nå - sånn er verden. Dessverre, kan man kanskje si?

Vennene mine flirer, når jeg utad - med hunder - fremstår som svært så barnevennlig, som smiler og prater og diller og daller med enhver unge som viser hundene interesse. Jeg er kun egoist, og gjør det for at MINE hunder skal få det bra og leve lenge og lykkelig i landet - interessen for ungene var NULL, selv om det nå faktisk begynner å bli litt trivelig ;)

Men altså:

MÅ hunden din ligge ute, når du sitter inne og ikke kan styre ham? Ligger hunder og ser på utsikten, eller kunne han like gjerne ligget på innsiden - kanskje bare med en grind foran døren? Små ting som det gjør stor forskjell. Når du overlater ham "alene" på utsiden, så vil han antagelig bjeffe lettere - for å varsle deg, be deg om hjelp, og så kommer du jo stormende ut og bekrefter at "dette virker" :-)

Og henter du ham inn når det bjeffes, så er jo ikke det noen "straff" eller lignende - bjeffing i slike situasjoner er et "rop om hjelp" også, og da belønner du på en måte hunden - "å, når det er skummelt og jeg bjeffer, så kommer mor og tar meg inn der jeg er trygg". Slik jeg oppfatter din situasjon... kanskje jeg tar feil.

Er jeg opplagt, så trener jeg i enhver slik anledning. Er jeg ikke opplagt, ja da forsøker jeg å forebygge at en slik situasjon skjer - i ditt tilfelle ville jo det vært å holde hunden inne. Da slipper du å "måtte orke". Og det er jo ditt valg--- å bo der slik kontakt kan risikere å skje, og der det kan virke som om barna faktisk har mulighet til å komme fysisk helt bort til hunden? Hva med et gjerde eller grind foran terrassen?

Forresten tenkte jeg på en ting... kanskje helt feil, men tenkte å nevne det: Det vil kanskje ikke hjelpe at hunden din må HILSE på barna... det er kanskje noe du kan tenke litt etter?

Min erfaring - fra når hunder skal hilse på hunder - er at selve HILSEsituasjonen er én ting, og at de 10-15 meterne frem til fysisk hilsing skjer er noe annet - i hundens hode. Så uansett hvor mange unger det hilses på, behøver det ikke hjelpe - det kan være selve "forventningen"/gruingen FREM til det er hilst som like gjerne kan være vanskelig å takle for en usikker hund. Skjønner?

Det er så små nyanser i dette, inklusive det en selv gjør, at småtterier kan gjøre STOR forskjell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akela, du vet hvor mye jeg beundrer dine velformulerte råd, og det er mye jeg ikke har tenkt på gitt..

Noen hunder tar lettere etter eierne enn andre, derfor sluttet jeg forsøksvis med å være grinete "så hunden hører det" da jeg fikk min lojale eldstehund her. Tok litt tid - les flere år - før det demret for meg, så der var det mye dum læring, som fortsatt kan sitte igjen. Hunder som "ser til mor/far", kan være så finstemt - at de nærmest "føler" din reaksjon.

Og jo flere bekreftelser de får, jo mer henger det i.

skyldig - big time..det slo meg at stemmebruken ovenfor gutta nok kunne ha vært litt røff..

Unger er unger, og har man ikke hunder som tåler barn, så er det en selv som hundeeier som må forebygge at dumme ting skjer. Har du ikke fått jobbet inn "barnevennlighet" fra valpestadiet, blir det du som må ta belastningen nå - sånn er verden. Dessverre, kan man kanskje si?

få småbarn i min familie, det er min unnsklyldning.

Men altså:

MÅ hunden din ligge ute, når du sitter inne og ikke kan styre ham? Ligger hunder og ser på utsikten, eller kunne han like gjerne ligget på innsiden - kanskje bare med en grind foran døren? Små ting som det gjør stor forskjell. Når du overlater ham "alene" på utsiden, så vil han antagelig bjeffe lettere - for å varsle deg, be deg om hjelp, og så kommer du jo stormende ut og bekrefter at "dette virker" :-)

godt poeng.han liker å ligge ute, men det blir fort kjefting, og da er det inn..som du legger til ikke er oen straff..jeg derimot er ikke like glad i å sitte ute.

Og henter du ham inn når det bjeffes, så er jo ikke det noen "straff" eller lignende - bjeffing i slike situasjoner er et "rop om hjelp" også, og da belønner du på en måte hunden - "å, når det er skummelt og jeg bjeffer, så kommer mor og tar meg inn der jeg er trygg". Slik jeg oppfatter din situasjon... kanskje jeg tar feil.

Han må hales inn, men han er utvilsomt mer på den utrygge enn den trygge siden.Selv om han virker illsint.

Er jeg opplagt, så trener jeg i enhver slik anledning. Er jeg ikke opplagt, ja da forsøker jeg å forebygge at en slik situasjon skjer - i ditt tilfelle ville jo det vært å holde hunden inne. Da slipper du å "måtte orke". Og det er jo ditt valg--- å bo der slik kontakt kan risikere å skje, og der det kan virke som om barna faktisk har mulighet til å komme fysisk helt bort til hunden? Hva med et gjerde eller grind foran terrassen?

jeg eier ikke selv, så inngjerding er ikke noe altnernativ.

Forresten tenkte jeg på en ting... kanskje helt feil, men tenkte å nevne det: Det vil kanskje ikke hjelpe at hunden din må HILSE på barna... det er kanskje noe du kan tenke litt etter?

Min erfaring - fra når hunder skal hilse på hunder - er at selve HILSEsituasjonen er én ting, og at de 10-15 meterne frem til fysisk hilsing skjer er noe annet - i hundens hode. Så uansett hvor mange unger det hilses på, behøver det ikke hjelpe - det kan være selve "forventningen"/gruingen FREM til det er hilst som like gjerne kan være vanskelig å takle for en usikker hund. Skjønner?

hva gjør jeg med en sånn gruing, for her tror jeg du er inne på noe..

Det er så små nyanser i dette, inklusive det en selv gjør, at småtterier kan gjøre STOR forskjell.

gjett om!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt dårlig med klipp og lim... tar det punktvis:

- ikke småbarn i familien?

Det finnes barnehager, glitrende til valpertrening fordi ungene er i bur, og løper rundt og skriker og herjer INNENFOR gjerdet. Da har man med seg godbit, eventuelt klikker, og fôrer hunden strategisk; hylende unge = godis. Senere er skoler greie å passere. Clouet er å gjøre dette tidlig, mens valpen ennå er tillitsfull (slik en god valp SKAL være), og styre det strengt, men tilsynelatende vennlig, overfor barna :huh:

- ute/inne.

En "inngjerding" behøver ikke være verre enn en kompostgrind som du setter opp, hunden din ligger jo likevel i bånd, og det er like mye for å gjøre det mindre åpent og tilgjengelig ved første blikk, som en reell sperring. Hvis han på død og liv MÅ ligge ute... hvilket jeg personlig tror jeg hadde begrenset. Du får veie opp: Hvor mange slike episoder i løpet av en uke eller måned, kontra hvor stort utbytte han har av det, og om de gjør ham verre eller bedre.

- din oppførsel.

For en litt vár hund kan eiers adferd gjøre enorm forskjell. Dessuten er det viktig, når man har en hund som sliter med et slikt problem, at du som eier kan kreve full tillit av hunden til dine "vurderinger" - fordi hunden skal indoktrineres til å tro at du har rett. Eh... det krever rett og slett at du lærer deg å vurdere både din egen hund og situasjoner, slik at han aldri må "gjøre" noe selv - fordi du ordner det. Hverken utfall eller å fortsette å bjeffe når du sier at "nå er det nok" (ofte klarer de ikke å la være å komme med et vuff eller tre, men etter det BØR du kunne nå inn). Det ER også snakk om lydighet oppi dette.

Kjenner en hund som "gruer seg" til å møte andre hunder. Den krangler ikke når de først har snust, men den har litt liten tro på at det faktisk stort sett rår fred i verden, så den tror litt verre om den andre hunden enn nødvendig. Eier løser det ved å ta styringen, kalle hunden inn når det kommer nye hunder, holde den i halsbåndet mens hilsingen styres rolig og positivt. Men ser hunden ut til å være ubehagelig, så går man unna - så det ikke skjer noe. Det krever en solid porsjon vurderingsevne av andre hunder og egen hund, men det pådrar man seg jo gjerne? I ditt tilfelle er det jo å se an ungene, og kunne ta styringen - og min erfaring er at så lenge det ikke er voksne i nærheten, så går det ganske greit, da mister iallfall JEG hemningene.

Mine går ikke umiddelbart bort til barna, de står gjerne og titter litt på meg - og så får jeg dem til å gjøre en kunst, kanskje: Sier til ungene - vent nå, så får dere se noe morsomt. Så gjør hundene et eller annet tull, og så får barna prøve. Da blir det ikke så mye klemmeforsøk eller "kaste seg over søte hunden"-greier. Og min ene veier jo bare 10 kilo, så han er på størrelse med din, tror jeg.

Jeg vet ikke NÅR din hund drar igang, og hvordan samspillet mellom dere er. Men som sagt... like mye avhenger av eier og eiers håndtering av hunden og hundens tillit til at eier "tar saken" (dersom den blir for vanskelig) til bare ungene selv.

Men som sagt: Å reparere er alltid vanskeligere enn å lære inn... men alle monner drar. Og så er alle hunder forskjellige. Men likevel... tenk litt på forskjellige ting, kanskje du finner en liten tråd å nøste i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt dårlig med klipp og lim... tar det punktvis:

- ikke småbarn i familien?

Det finnes barnehager, glitrende til valpertrening fordi ungene er i bur, og løper rundt og skriker og herjer INNENFOR gjerdet. Da har man med seg godbit, eventuelt klikker, og fôrer hunden strategisk; hylende unge = godis. Senere er skoler greie å passere. Clouet er å gjøre dette tidlig, mens valpen ennå er tillitsfull (slik en god valp SKAL være), og styre det strengt, men tilsynelatende vennlig, overfor barna :huh:

- ute/inne.

En "inngjerding" behøver ikke være verre enn en kompostgrind som du setter opp, hunden din ligger jo likevel i bånd, og det er like mye for å gjøre det mindre åpent og tilgjengelig ved første blikk, som en reell sperring. Hvis han på død og liv MÅ ligge ute... hvilket jeg personlig tror jeg hadde begrenset. Du får veie opp: Hvor mange slike episoder i løpet av en uke eller måned, kontra hvor stort utbytte han har av det, og om de gjør ham verre eller bedre.

- din oppførsel.

For en litt vár hund kan eiers adferd gjøre enorm forskjell. Dessuten er det viktig, når man har en hund som sliter med et slikt problem, at du som eier kan kreve full tillit av hunden til dine "vurderinger" - fordi hunden skal indoktrineres til å tro at du har rett. Eh... det krever rett og slett at du lærer deg å vurdere både din egen hund og situasjoner, slik at han aldri må "gjøre" noe selv - fordi du ordner det. Hverken utfall eller å fortsette å bjeffe når du sier at "nå er det nok" (ofte klarer de ikke å la være å komme med et vuff eller tre, men etter det BØR du kunne nå inn). Det ER også snakk om lydighet oppi dette.

Kjenner en hund som "gruer seg" til å møte andre hunder. Den krangler ikke når de først har snust, men den har litt liten tro på at det faktisk stort sett rår fred i verden, så den tror litt verre om den andre hunden enn nødvendig. Eier løser det ved å ta styringen, kalle hunden inn når det kommer nye hunder, holde den i halsbåndet mens hilsingen styres rolig og positivt. Men ser hunden ut til å være ubehagelig, så går man unna - så det ikke skjer noe. Det krever en solid porsjon vurderingsevne av andre hunder og egen hund, men det pådrar man seg jo gjerne? I ditt tilfelle er det jo å se an ungene, og kunne ta styringen - og min erfaring er at så lenge det ikke er voksne i nærheten, så går det ganske greit, da mister iallfall JEG hemningene.

Mine går ikke umiddelbart bort til barna, de står gjerne og titter litt på meg - og så får jeg dem til å gjøre en kunst, kanskje: Sier til ungene - vent nå, så får dere se noe morsomt. Så gjør hundene et eller annet tull, og så får barna prøve. Da blir det ikke så mye klemmeforsøk eller "kaste seg over søte hunden"-greier. Og min ene veier jo bare 10 kilo, så han er på størrelse med din, tror jeg.

Jeg vet ikke NÅR din hund drar igang, og hvordan samspillet mellom dere er. Men som sagt... like mye avhenger av eier og eiers håndtering av hunden og hundens tillit til at eier "tar saken" (dersom den blir for vanskelig) til bare ungene selv.

Men som sagt: Å reparere er alltid vanskeligere enn å lære inn... men alle monner drar. Og så er alle hunder forskjellige. Men likevel... tenk litt på forskjellige ting, kanskje du finner en liten tråd å nøste i.

takker hjertlig.. mye tanke mat her...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...