Gå til innhold
Hundesonen.no

jaja..sånn var det jeg gjorde det denne gangen..


henrikke

Recommended Posts

Fredelig ettermiddag, Henrik ligger ute på terassen i bånd, jeg netter på pc'n, med et halvt øre til hva som skjer ute.

Registerer i øyekroken to gutter ,7-8 år gamle ute på parkeringspassen.Stemmene kommer nærmere, og nærmere, og jeg følger litt ekstra med.(Bjeffende hunder skal inn, uten nåde!)

Så hører jeg midt i dialogen om smågutteres verden , (Henrik ligger like rolig ennå)

"vi går bort til hunden der da!"

"JAAA" ser kompisen og styrer en sykkel i retning min terasse.

Henrik spretter opp, jeg hører klør mot treverk, og klirrende halslenke og og hund som gir full hals, noe som ville gjort meg betenkt iallefall, han virker slett ikke særlig glad i kontakt ved første møte, lite oppmuntrende for to småtasser.

Jeg er oppe av stolen det øyeblikket jeg hører det dårlige forslaget, og ute på terassen bare et par meter før gutta var fremme.

Det er mulig jeg var streng i stemmen, men jeg lød ikke sint, synes jeg selv, men det er klart, Henrik var jo fremdeles på bjeffern men jeg snakket på vei ut av døra, og jeg kjente heller ikke de to små så jeg da jeg kom ut ...

"Nei nei nei, dere må ikke komme bort til hunden, dere må alltid spørre eieren først..alltid!"

de to ukjente smågutta rygget forskremt, og løp og tråkket så fot de kunne omtrent før jeg var ferdig med å snakke...

jaja, så er jeg kanskje ett hakk nærmere den sure kjerringa med den sinna bikkja da...

jeg kunne jo satt meg ned med dem også,vært pedagogisk, delt ut godbiter og lært dem å sitte rolig og alt det der... men jeg gjorde altså ikke det.Det ville tatt lenge før Henrik hadde sluttet å prøve å skremme dem vekk med å bjeffe,og jeg var vel egentlig mest opptatt av å hindre guttene å komme bort til ham..

Føler meg litt slem, litt ubetenksom, og litt i min fulle rett...

de virket som greie gutter de...

og noe nærmere en barne vennlig hund er jeg vel i grunnen ikke..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, trodde alle unger ville ha rygget unna jeg :D med en hund som bjeffer for full hals så høres det ikke akkurat ut som en invitasjon til og komme å kose med meg. Men men de er jo unger, De gjør det sikkert ikke noen flere ganger :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du? Dette er ikke for å være slem med deg altså.. Jeg tror kanskje du må lære deg å ha litt is i magen jeg, for Henrik er ikke så ille med unger han, når bare mor puster med magen og ikke brøler?

Selvsagt burde ikke småtroll bare styrte på, han er jo en sjenert fyr, men når mor kommer brasende ut verandadøra og brøler til småtrolla, da har jo Henrik fått bekrefta sine mistanker da, dette her BØR vi bjeffe på.. For sikkerhets skyld? Tror du ikke? :D

PS! Fikk meldingen din, og er glad han er frisk og rask.. Snakkes når jeg kommer hjem fra ferien?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du reagerte som du skulle jeg! Hva om disse guttene ikke var "snille"?!

Jeg er blitt den sure kjerringa med hundene her. Men så har gutter klatret over gjerdet og jaget hundene med pinner før. Og vi bor i et rolg strøk :D De guttene fikk så kjeft at hele nabolaget hørte meg tror jeg. Det var nok, nå tør de færreste å røre hundene fra utsiden av gjerdet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du? Dette er ikke for å være slem med deg altså.. Jeg tror kanskje du må lære deg å ha litt is i magen jeg, for Henrik er ikke så ille med unger han, når bare mor puster med magen og ikke brøler?

Selvsagt burde ikke småtroll bare styrte på, han er jo en sjenert fyr, men når mor kommer brasende ut verandadøra og brøler til småtrolla, da har jo Henrik fått bekrefta sine mistanker da, dette her BØR vi bjeffe på.. For sikkerhets skyld? Tror du ikke? :D

PS! Fikk meldingen din, og er glad han er frisk og rask.. Snakkes når jeg kommer hjem fra ferien?

eh ja.. men her er vi føre var..

ikke alle er som dine praktbarn med gopølse i pose vøtt..

og han gneldra lenge før var kommet ut..

Folk og unger vi skal være sammen med i lengre tid, dete rno annet, da kommer pedagogen fram..

men du er definitivt inne på noe..

En 2ne.. joda du er inne på noe der..men her er man føre var liksom..

Ikke alle unger er som praktbarna dine heller, som stiller med godpølse ipose og gode fakter..

Noe annet er det når det er folk og unger en skal være sammen med en stund, da kommer pedagogen fram i meg.

men du er inne på noe.

Tiltross for selvrkrtikken så kan jeg ikke hjelpe for at en liten stemme i meg hyler : hvorfor må jeg lære bikkja mi å tåle denslags fra enhver unge på denne jord..??

jeg vet jo svaret..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

eh ja.. men her er vi føre var..

ikke alle er som dine praktbarn med gopølse i pose vøtt..

og han gneldra lenge før var kommet ut..

Folk og unger vi skal være sammen med i lengre tid, dete rno annet, da kommer pedagogen fram..

men du er definitivt inne på noe..

En 2ne.. joda du er inne på noe der..men her er man føre var liksom..

Ikke alle unger er som praktbarna dine heller, som stiller med godpølse ipose og gode fakter..

Noe annet er det når det er folk og unger en skal være sammen med en stund, da kommer pedagogen fram i meg.

men du er inne på noe.

Tiltross for selvrkrtikken så kan jeg ikke hjelpe for at en liten stemme i meg hyler : hvorfor må jeg lære bikkja mi å tåle denslags fra enhver unge på denne jord..??

jeg vet jo svaret..

Praktbarn? *kremt* :rolleyes:

De var klar over at han var litt sjenert, og under strenge trussler om å oppføre seg fint med han, så hadde de ikke egentlig noe valg :) De er jo vokst opp med hunder, de veit bedre.. Er ikke alle barn som er like heldige sånn sett..

Og klart du ikke trenger å lære bikkja di å tåle denslags fra enhver unge på denne jord.. Men du trenger ikke å lære han at det er best å si fra til mor, sånn at dere kan jage småbeista sammen heller? Pedagogen i deg veit jo bedre? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmf.. pedagogen har stundom ferie... men du har såå rett.

og du har praktbarn.. med eller uten hundeerfaring.. my lord, hadde alle unger hatt ungerefaring, hadde det vært mindre problemer i verden...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen hunder tar lettere etter eierne enn andre, derfor sluttet jeg forsøksvis med å være grinete "så hunden hører det" da jeg fikk min lojale eldstehund her. Tok litt tid - les flere år - før det demret for meg, så der var det mye dum læring, som fortsatt kan sitte igjen. Hunder som "ser til mor/far", kan være så finstemt - at de nærmest "føler" din reaksjon.

Og jo flere bekreftelser de får, jo mer henger det i.

Unger er unger, og har man ikke hunder som tåler barn, så er det en selv som hundeeier som må forebygge at dumme ting skjer. Har du ikke fått jobbet inn "barnevennlighet" fra valpestadiet, blir det du som må ta belastningen nå - sånn er verden. Dessverre, kan man kanskje si?

Vennene mine flirer, når jeg utad - med hunder - fremstår som svært så barnevennlig, som smiler og prater og diller og daller med enhver unge som viser hundene interesse. Jeg er kun egoist, og gjør det for at MINE hunder skal få det bra og leve lenge og lykkelig i landet - interessen for ungene var NULL, selv om det nå faktisk begynner å bli litt trivelig ;)

Men altså:

MÅ hunden din ligge ute, når du sitter inne og ikke kan styre ham? Ligger hunder og ser på utsikten, eller kunne han like gjerne ligget på innsiden - kanskje bare med en grind foran døren? Små ting som det gjør stor forskjell. Når du overlater ham "alene" på utsiden, så vil han antagelig bjeffe lettere - for å varsle deg, be deg om hjelp, og så kommer du jo stormende ut og bekrefter at "dette virker" :-)

Og henter du ham inn når det bjeffes, så er jo ikke det noen "straff" eller lignende - bjeffing i slike situasjoner er et "rop om hjelp" også, og da belønner du på en måte hunden - "å, når det er skummelt og jeg bjeffer, så kommer mor og tar meg inn der jeg er trygg". Slik jeg oppfatter din situasjon... kanskje jeg tar feil.

Er jeg opplagt, så trener jeg i enhver slik anledning. Er jeg ikke opplagt, ja da forsøker jeg å forebygge at en slik situasjon skjer - i ditt tilfelle ville jo det vært å holde hunden inne. Da slipper du å "måtte orke". Og det er jo ditt valg--- å bo der slik kontakt kan risikere å skje, og der det kan virke som om barna faktisk har mulighet til å komme fysisk helt bort til hunden? Hva med et gjerde eller grind foran terrassen?

Forresten tenkte jeg på en ting... kanskje helt feil, men tenkte å nevne det: Det vil kanskje ikke hjelpe at hunden din må HILSE på barna... det er kanskje noe du kan tenke litt etter?

Min erfaring - fra når hunder skal hilse på hunder - er at selve HILSEsituasjonen er én ting, og at de 10-15 meterne frem til fysisk hilsing skjer er noe annet - i hundens hode. Så uansett hvor mange unger det hilses på, behøver det ikke hjelpe - det kan være selve "forventningen"/gruingen FREM til det er hilst som like gjerne kan være vanskelig å takle for en usikker hund. Skjønner?

Det er så små nyanser i dette, inklusive det en selv gjør, at småtterier kan gjøre STOR forskjell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akela, du vet hvor mye jeg beundrer dine velformulerte råd, og det er mye jeg ikke har tenkt på gitt..

Noen hunder tar lettere etter eierne enn andre, derfor sluttet jeg forsøksvis med å være grinete "så hunden hører det" da jeg fikk min lojale eldstehund her. Tok litt tid - les flere år - før det demret for meg, så der var det mye dum læring, som fortsatt kan sitte igjen. Hunder som "ser til mor/far", kan være så finstemt - at de nærmest "føler" din reaksjon.

Og jo flere bekreftelser de får, jo mer henger det i.

skyldig - big time..det slo meg at stemmebruken ovenfor gutta nok kunne ha vært litt røff..

Unger er unger, og har man ikke hunder som tåler barn, så er det en selv som hundeeier som må forebygge at dumme ting skjer. Har du ikke fått jobbet inn "barnevennlighet" fra valpestadiet, blir det du som må ta belastningen nå - sånn er verden. Dessverre, kan man kanskje si?

få småbarn i min familie, det er min unnsklyldning.

Men altså:

MÅ hunden din ligge ute, når du sitter inne og ikke kan styre ham? Ligger hunder og ser på utsikten, eller kunne han like gjerne ligget på innsiden - kanskje bare med en grind foran døren? Små ting som det gjør stor forskjell. Når du overlater ham "alene" på utsiden, så vil han antagelig bjeffe lettere - for å varsle deg, be deg om hjelp, og så kommer du jo stormende ut og bekrefter at "dette virker" :-)

godt poeng.han liker å ligge ute, men det blir fort kjefting, og da er det inn..som du legger til ikke er oen straff..jeg derimot er ikke like glad i å sitte ute.

Og henter du ham inn når det bjeffes, så er jo ikke det noen "straff" eller lignende - bjeffing i slike situasjoner er et "rop om hjelp" også, og da belønner du på en måte hunden - "å, når det er skummelt og jeg bjeffer, så kommer mor og tar meg inn der jeg er trygg". Slik jeg oppfatter din situasjon... kanskje jeg tar feil.

Han må hales inn, men han er utvilsomt mer på den utrygge enn den trygge siden.Selv om han virker illsint.

Er jeg opplagt, så trener jeg i enhver slik anledning. Er jeg ikke opplagt, ja da forsøker jeg å forebygge at en slik situasjon skjer - i ditt tilfelle ville jo det vært å holde hunden inne. Da slipper du å "måtte orke". Og det er jo ditt valg--- å bo der slik kontakt kan risikere å skje, og der det kan virke som om barna faktisk har mulighet til å komme fysisk helt bort til hunden? Hva med et gjerde eller grind foran terrassen?

jeg eier ikke selv, så inngjerding er ikke noe altnernativ.

Forresten tenkte jeg på en ting... kanskje helt feil, men tenkte å nevne det: Det vil kanskje ikke hjelpe at hunden din må HILSE på barna... det er kanskje noe du kan tenke litt etter?

Min erfaring - fra når hunder skal hilse på hunder - er at selve HILSEsituasjonen er én ting, og at de 10-15 meterne frem til fysisk hilsing skjer er noe annet - i hundens hode. Så uansett hvor mange unger det hilses på, behøver det ikke hjelpe - det kan være selve "forventningen"/gruingen FREM til det er hilst som like gjerne kan være vanskelig å takle for en usikker hund. Skjønner?

hva gjør jeg med en sånn gruing, for her tror jeg du er inne på noe..

Det er så små nyanser i dette, inklusive det en selv gjør, at småtterier kan gjøre STOR forskjell.

gjett om!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt dårlig med klipp og lim... tar det punktvis:

- ikke småbarn i familien?

Det finnes barnehager, glitrende til valpertrening fordi ungene er i bur, og løper rundt og skriker og herjer INNENFOR gjerdet. Da har man med seg godbit, eventuelt klikker, og fôrer hunden strategisk; hylende unge = godis. Senere er skoler greie å passere. Clouet er å gjøre dette tidlig, mens valpen ennå er tillitsfull (slik en god valp SKAL være), og styre det strengt, men tilsynelatende vennlig, overfor barna :huh:

- ute/inne.

En "inngjerding" behøver ikke være verre enn en kompostgrind som du setter opp, hunden din ligger jo likevel i bånd, og det er like mye for å gjøre det mindre åpent og tilgjengelig ved første blikk, som en reell sperring. Hvis han på død og liv MÅ ligge ute... hvilket jeg personlig tror jeg hadde begrenset. Du får veie opp: Hvor mange slike episoder i løpet av en uke eller måned, kontra hvor stort utbytte han har av det, og om de gjør ham verre eller bedre.

- din oppførsel.

For en litt vár hund kan eiers adferd gjøre enorm forskjell. Dessuten er det viktig, når man har en hund som sliter med et slikt problem, at du som eier kan kreve full tillit av hunden til dine "vurderinger" - fordi hunden skal indoktrineres til å tro at du har rett. Eh... det krever rett og slett at du lærer deg å vurdere både din egen hund og situasjoner, slik at han aldri må "gjøre" noe selv - fordi du ordner det. Hverken utfall eller å fortsette å bjeffe når du sier at "nå er det nok" (ofte klarer de ikke å la være å komme med et vuff eller tre, men etter det BØR du kunne nå inn). Det ER også snakk om lydighet oppi dette.

Kjenner en hund som "gruer seg" til å møte andre hunder. Den krangler ikke når de først har snust, men den har litt liten tro på at det faktisk stort sett rår fred i verden, så den tror litt verre om den andre hunden enn nødvendig. Eier løser det ved å ta styringen, kalle hunden inn når det kommer nye hunder, holde den i halsbåndet mens hilsingen styres rolig og positivt. Men ser hunden ut til å være ubehagelig, så går man unna - så det ikke skjer noe. Det krever en solid porsjon vurderingsevne av andre hunder og egen hund, men det pådrar man seg jo gjerne? I ditt tilfelle er det jo å se an ungene, og kunne ta styringen - og min erfaring er at så lenge det ikke er voksne i nærheten, så går det ganske greit, da mister iallfall JEG hemningene.

Mine går ikke umiddelbart bort til barna, de står gjerne og titter litt på meg - og så får jeg dem til å gjøre en kunst, kanskje: Sier til ungene - vent nå, så får dere se noe morsomt. Så gjør hundene et eller annet tull, og så får barna prøve. Da blir det ikke så mye klemmeforsøk eller "kaste seg over søte hunden"-greier. Og min ene veier jo bare 10 kilo, så han er på størrelse med din, tror jeg.

Jeg vet ikke NÅR din hund drar igang, og hvordan samspillet mellom dere er. Men som sagt... like mye avhenger av eier og eiers håndtering av hunden og hundens tillit til at eier "tar saken" (dersom den blir for vanskelig) til bare ungene selv.

Men som sagt: Å reparere er alltid vanskeligere enn å lære inn... men alle monner drar. Og så er alle hunder forskjellige. Men likevel... tenk litt på forskjellige ting, kanskje du finner en liten tråd å nøste i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt dårlig med klipp og lim... tar det punktvis:

- ikke småbarn i familien?

Det finnes barnehager, glitrende til valpertrening fordi ungene er i bur, og løper rundt og skriker og herjer INNENFOR gjerdet. Da har man med seg godbit, eventuelt klikker, og fôrer hunden strategisk; hylende unge = godis. Senere er skoler greie å passere. Clouet er å gjøre dette tidlig, mens valpen ennå er tillitsfull (slik en god valp SKAL være), og styre det strengt, men tilsynelatende vennlig, overfor barna :huh:

- ute/inne.

En "inngjerding" behøver ikke være verre enn en kompostgrind som du setter opp, hunden din ligger jo likevel i bånd, og det er like mye for å gjøre det mindre åpent og tilgjengelig ved første blikk, som en reell sperring. Hvis han på død og liv MÅ ligge ute... hvilket jeg personlig tror jeg hadde begrenset. Du får veie opp: Hvor mange slike episoder i løpet av en uke eller måned, kontra hvor stort utbytte han har av det, og om de gjør ham verre eller bedre.

- din oppførsel.

For en litt vár hund kan eiers adferd gjøre enorm forskjell. Dessuten er det viktig, når man har en hund som sliter med et slikt problem, at du som eier kan kreve full tillit av hunden til dine "vurderinger" - fordi hunden skal indoktrineres til å tro at du har rett. Eh... det krever rett og slett at du lærer deg å vurdere både din egen hund og situasjoner, slik at han aldri må "gjøre" noe selv - fordi du ordner det. Hverken utfall eller å fortsette å bjeffe når du sier at "nå er det nok" (ofte klarer de ikke å la være å komme med et vuff eller tre, men etter det BØR du kunne nå inn). Det ER også snakk om lydighet oppi dette.

Kjenner en hund som "gruer seg" til å møte andre hunder. Den krangler ikke når de først har snust, men den har litt liten tro på at det faktisk stort sett rår fred i verden, så den tror litt verre om den andre hunden enn nødvendig. Eier løser det ved å ta styringen, kalle hunden inn når det kommer nye hunder, holde den i halsbåndet mens hilsingen styres rolig og positivt. Men ser hunden ut til å være ubehagelig, så går man unna - så det ikke skjer noe. Det krever en solid porsjon vurderingsevne av andre hunder og egen hund, men det pådrar man seg jo gjerne? I ditt tilfelle er det jo å se an ungene, og kunne ta styringen - og min erfaring er at så lenge det ikke er voksne i nærheten, så går det ganske greit, da mister iallfall JEG hemningene.

Mine går ikke umiddelbart bort til barna, de står gjerne og titter litt på meg - og så får jeg dem til å gjøre en kunst, kanskje: Sier til ungene - vent nå, så får dere se noe morsomt. Så gjør hundene et eller annet tull, og så får barna prøve. Da blir det ikke så mye klemmeforsøk eller "kaste seg over søte hunden"-greier. Og min ene veier jo bare 10 kilo, så han er på størrelse med din, tror jeg.

Jeg vet ikke NÅR din hund drar igang, og hvordan samspillet mellom dere er. Men som sagt... like mye avhenger av eier og eiers håndtering av hunden og hundens tillit til at eier "tar saken" (dersom den blir for vanskelig) til bare ungene selv.

Men som sagt: Å reparere er alltid vanskeligere enn å lære inn... men alle monner drar. Og så er alle hunder forskjellige. Men likevel... tenk litt på forskjellige ting, kanskje du finner en liten tråd å nøste i.

takker hjertlig.. mye tanke mat her...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...