Gå til innhold
Hundesonen.no

hunderaser og hvor like er de egentlig?


dorab01

Recommended Posts

Man hører jo støtt og stadig at man har størst risiko med å kjøpe blandings hund for da for man ikke vite hvordan hunden blir. I denne tråden er jeg lit inspirert av den lydighets tråden om egnede raser til lydighet.

Jeg mente også fast bestemmt på at en rase har noenlunde lik oppførsel... men har de egentlig det? Så vil det da egentlig si at vis du kjøper deg en rotweiler at du da kan forutsi hvordan hunden oppfører seg? hva med arv og miljø da? Hvorfor er det da så mange hunder som blir omplasert er det fordi folk ikke visste hva de kjøper seg ? eller fordi de de trodde de fikk et typisk temperamang og så ble det helt anderledes?

Jeg kom på disse spørsmålene da jeg begynnte å forstå at mine to hunder er helt anderledes. Selv om jeg ønsket noenlunde samme temperamang og oppførsel, det var jo derfor jeg valgte å velge samme rase en gang til da jeg likte hva jeg hadde. jeg har en tispe som er rake motsetningen til hun andre. De er så forskjellige at hadde du beskrevet begge hundene så hadde man sagt at det aldri kan være samme rase.

Så etter å ha skrevet ned det jeg lurer på... HVa synes dere om det. er det bare tull at samme rase har noenlunde lik reaksjon og oppførsel? Hva har dere opplevd? og deres mening?

Og så skall vi lage en saftig diskusjon ut av dette :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du finner nok individer som skiller seg stort fra hverandre innen en og samme rase. Eieren, treningsmetode, oppvekstmiljø, sosialisering osv. er ting som påvirker hunden og hvordan den oppfører seg. Men min erfaring er i alle fall at hunder har veldig ulike personligheter, akkurat som oss mennesker, men at de hundene som er av samme rase har mange fellestrekk. Blant annet har de instinkter som er typisk for rasen, og bruksegenskapene er de samme hos så og si alle individene inad i rasen.

For å ta min egen hund, og min veninne sin hund som eksepmel: Hundene er av samme rase, og man kjenner igjen en hel del som er særegent for begge hundene (og rasen). Blant annet er ingen av hundene særlig interessert i fremmede, forbipasserende mennesker. Men min hund er avslappet, veldig rolig, og kanskje litt "daff", spesielt i treningssammenheng. Min venninne sin hund er kvikk og ivrig under trening. Begge hundene leker på samme måte.

Det er mange sånne ting man kan sammenligne på de to. Så jeg tror da i alle fall hunder av samme rase har enkelte fellestrekk, men at de også har hver sin særegne personlighet som påvirker måten de er på, også om de har samme eier. Det er jo derfor man kjøper akkurat den rasen man gjør, fordi man har en viss peiling på NOEN av dens egenskaper. Men selve hunden må man jo nesten forme helt selv, og dens personlighet har den uansett.

Da jeg kjøpte Portugisisk vannhund var det delvis fordi de skulle ha egenskaper som passet meg bra. Disse egenskapene ser jeg faktisk hos alle individene av rasen jeg har møtt fram til nå. Men som sagt former eieren hunden. Jeg har sett hundeeiere som har to ulike raser, men der hundene viser mye av de samme adferdene. Da sier det seg jo selv at den adferden de to hundene viser stammer fra eierens oppdragelse og arbeid med hunden. (Da tenker jeg på for eks. vokting, arbeidslyst, gemytt osv.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder er individer, men jeg ser samme reaksjonsmønster på mange ting innenfor individer av min rase. Min erfaring er at man kan forutse masse når man velger en rase, dette gjelder da det jeg har sett på mine og andres hunder.

Selv om det overfladiske er forskjellig, er grunnprinsippene like. De har automatisk vaktinnstinkt, de er bastante og de er sta.

Årsaken til at mange hunder omplasseres er nok heller det at eierene/kjøperene ikke har tenkt seg grundig nok om før de skaffer seg hund. Dette gjelder i allefall på de hunder jeg omplasserer. Det er eiere som trodde hunden skulle bli som den de en gang kjente - snill og lydig, men ingen hund er klar snill og lydig, det kreves jobbing fra eieren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror nok alle raser har sitt særpreg. Du vil nok se at den rasen er DEN rasen, hvis dere skjønner. Feks. dobermann som jeg har, så ser jeg masse likhetstrekk med alle dobermenn jeg har møtt. De typiske trekkene kommer frem. Så ja jeg mener at alle raser har typiske rasetrekk, som alle har ett eller annet av. Men såklart alle blir samtidig forskjellige iforhold til personligheter og sånn. Men trekkene vil være der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...