Gå til innhold
Hundesonen.no

Å flytte inn med typen..


konkylie

Recommended Posts

Ok.. vet at jeg enda ikke har presantert meg, men dere virker så greie, så jeg skal slenge inn mitt første "ikkehundespørsmål" her...:)

Hvor lenge hadde du kjent typen/hvor lenge hadde dere vært i lag før dere flyttet inn?

Jeg sitter her og funderer, har virkelig funnet drømmemannen, vi har kjent hverandre i 3mnd, vært i lag i 2av de og vurderer nå å flytte i lag.. Blir jo billigere, men ikke minst så har vi begge lyst til det, og det er et forhold som begge satser på... Kan vel si at jeg er i midten av 20årene og han i slutten.. hehe;) Vennene mine er litt fortvilet, for vi har jo ikke vært i lag så lenge, men har det så mye å si? Hvordan har dere gjort det?

Konkylie:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hopp i det, sier jeg... ;)

Så lenge dere begge har lyst til å satse, er det vel ingen grunn til å vente?

Jeg flyttet inn med min eks etter kun kort tid, vi er riktig nok ikke sammen i dag, men vi bodde sammen i 5 år.

Om man ikke bor sammen, er man jo stort sett hos den ene eller den andre allikevel i den første nyforelska tida, så hvorfor ikke heller finne noe sammen. Ikke bare blir det billigere, men jeg tror man også lettere finner ut av hverandre når man bor sammen. Ikke så lett å oppdage motpartens uvaner før man flytter i hop... :)

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakker jo ikke av erfaring eller noe. Selvom jeg gjerne skulle flytta inn me han. (men gjør det ikke pga litt ustabilitet) :)

Men jeg ville satsa på å leie først om jeg var deg. Så heller kjøpe når dere vet åssen det er å bo sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde kjent gubben min i to uker da vi ble sammen. To måneder etter at vi traff hverandre første gang flyttet vi sammen -i Italia. Det er fem år siden nå.

Føles det riktig, så ta sjansen. Det er lurt å leie istenden for å kjøpe, og kanskje ikke så dumt å leie noe som en av dere har råd til å bli boende igjen i alene hvis det ikke skulle gå så bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis dere føler dere klare for å se hverandres skitne klær, lukte på hverandres bæsjelukt:p, leve med hverandres uvaner og ikke minst, våkne opp sammen hver dag (det er ikke SÅ vanskelig:p), så ja- hopp i det. Men noen tips: ikke kjøp leilighet med en gang, og ikke lei en som er så dyr at ingen av dere har råd til å sitte alene med den. Ikke ha kortere oppsigelsestid enn tre mnd,og lag noen faste regler før dere flytter inn om hvordan dere vil ha det. Prøv å kjøpe hver deres møbler, i tilfelle det skulle bli slutt. Jeg har flyttet sammen med kjæresten nå, og må si at forholdet vårt virkelig har blomstret opp! Det er herlig!

Bare gi hverandre rom, og ta opp ting FØR dere blir irriterte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde kjent gubben min i to uker da vi ble sammen. To måneder etter at vi traff hverandre første gang flyttet vi sammen -i Italia. Det er fem år siden nå.

Føles det riktig, så ta sjansen. Det er lurt å leie istenden for å kjøpe, og kanskje ikke så dumt å leie noe som en av dere har råd til å bli boende igjen i alene hvis det ikke skulle gå så bra.

OT: Men han virket jo så koslig og. Trodde jeg var italiensk å greier, det likte jeg å høre:) Hehe

Jeg sier som de andre her; hopp i det. Hvis dere vil begge vil det og satser på forholdet så why not:) Dere er begge gamle nok til å da deres egne valg og ta evt konsekvensene for det:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi flyttet sammen etter 1 mnd vi. Det ble jo litt lettvindt hos oss, da jeg bodde for meg selv og han bodde hjemme til faren sin (jeg var 19 og han var 21). Men vi er fortsatt sammen vi, etter 4 år, så det gikk jo bra! :) Så dersom dere begge har lyst, så ser jeg ingen grunn til å vente! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg flyttet sammen med min kjæreste etter et halvt år. Da hadde vi blitt noenlunde kjent og vi bodde så og si hos hverandre allerede. Var ikke vits i å ha to hybler stående, så vi bestemte oss for å flytte sammen. Har nå vært samboere i 3,5 år og vi har kjøpt egen leilighet. Det gjorde vi etter å ha bodd sammen i leie leilighet i knappe halvåret.

Hvis dere begge har lyst å bo sammen, så ser jeg ingen grunn til å ikke flytte sammen. Det er først da man virkelig blir kjent med den andre! Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier også hopp i det, men anbefaler at dere setter opp ett slags pengesystem før dere hopper. Betale like mye husleie, mat og fellesting, evt. ha en felleskonto, og to separate. lite kan bli styggere enn pengekrangler med følelser involvert. Lag noen vaskeregler og følg dem. Og lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og sambo flytta "offisellt" sammen etter 9 mnd, men da hadde jeg mer eller mindre vært hos han i hans leiighet mnd før det ;) Jeg bodde nemlig hjemme, mens han hadde egen leilighet hos sine foreldre. Etter 9 mnd leide vi vår første leilighet sammen. Nå har vi vært samboere i drøyt 6 år, og de siste 4 i kjøpt leilighet.

Så lenge dere har lyst til å flytte sammen synes jeg dere bare skal gjøre det, men lei en leilighet først. På den måten får man mindre problemer om det skulle skjære seg. Lag en samboerkontrakt, der det dere har med inn i samboerskapet også skal være med den aktuelle personen ut, hvis det skulle skje. I tillegg fører dere opp hvordan det økonomiske i leieforholdet skal løses. Det er greit å ha ting skriftlig, just in case.

Lykke til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med mamma og pappa gikk det ganske greit å. De var sammen i 1 mnd før de flytta sammen i en leie-leilihet (hun var 19 og han var 21). 3 mnd senere villa de ha barn sammen og fikk det (altså meg). Nå har de vært gift i 18 lykkelige år og kjærester i 19 lykkelige år :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så flott! Vi har ikke tenkt til å kjøpe, greit å vente med noe, dessuten er det vanskelig å komme seg inn på boligmarkedet her når man er studenter... Men, vi blir å leie noe når vi finner noe som begge liker. Og ikke minst når vi finner noe hvor det er greit å ha hund;)

Tusen takk folkens! :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg flytta sammen med typen min etter 6 mnd, og nå har vi vært sammen i 7 år.

Så lenge man bare leier sammen så er det jo ikke helt krise om der ikke skulle funke. Er jo verdt å prøve.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*kremt* Jeg skjønner jeg er sær eller overforsiktig eller ett eller annet.. Har hatt samme kjærste i 5 år jeg, og det ser ikke ut til at vi kommer til å flytte sammen i år heller.. hehe :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener også at dere bare skal "kaste" dere ut i det! Altså, når det bare er dere, så kan man jo feile uten at det går utover andre enn seg selv, ikke sant ;-) MEN, ikke kjøpe noe felles enda.. den tid kommer nok hvis det er noe.

*kremt* Jeg skjønner jeg er sær eller overforsiktig eller ett eller annet.. Har hatt samme kjærste i 5 år jeg, og det ser ikke ut til at vi kommer til å flytte sammen i år heller.. hehe :P

Ja, til tross for svaret mitt over-så tror jeg nok at vi to er relativt like. D.v.s. jeg har enda ikke fått meg en kjæreste engang nettopp fordi jeg er så overforsiktig og sær etter forrige havarerte forhold... Men en dag kaster jeg vel meg ut i det også, håper jeg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den første typen jeg flyttet sammen med hadde jeg vært sammen med i 2 år.

Den andre typen hadde jeg bare vært sammen med i 1 mnd.

Jeg kommer til å vente litt før jeg flytter sammen med en kjæreste igjen. For meg har forholdene dødd ut av det. Men dette gjelder selvfølgelig ikke alle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...