Gå til innhold
Hundesonen.no

Gamle folk som får barn


Mirai

Recommended Posts

Helt enig. Skikkelig egoistisk. I Norge har vi heldig vis en aldersgrense på slikt (både en nedre og øvre grense). Men det gjelder jo bare for kvinner. Menn er jo fruktbare livet ut, så vi har jo noen kjente folk i Norge som har bli pappa i godt v ksen alder. Fiolonisten Arve Tellefsen ble pappa da han var 64 og 66 år ( http://pub.tv2.no/TV2/underholdning/kjendi...ticle135514.ece )

Da jeg gikk på vgs var det ei som hadde en far som var 80år! Hun syntes det var velig flaut og hadde aldri med folk hjem og hadde ikke en normal ungdomstid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

SVÆRT egoistisk, synes jeg det er! I mine tanker er 40 år MAKS alder når det gjelder å få barn. Det sier seg selv at barnet ikke vil ha foreldre "så lenge" om de er 62 da barnet blir født... Og barn trenger også foreldre som "henger litt med". Selvsagt er noen 60-åringer spreke og hippe og alt det der, men det sier seg selv at man i en alder av 60-70 år er klar for et litt roligere og mer "ordentlig" liv..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Menn kan som regel få barn så lenge fysikken er god nok ellers.. :) Kvinner derimot har ofte vansker med å få barn etter 35-års alder.

Men mange eldre par som får barn bruker inseminerings-metoden, da naturen ikke alltid klarer å gå sin gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enige med dere som synes det er egoistisk.

Man må jo tenke på barnas beste. Er det virkelig i barns interesse å ha mammaer og pappaer som er 60-70 år når de f.eks går på barneskolen?

Når man er 70 år så er det jo ganske så lenge siden man selv var barn, og mye har forandret seg siden 1940 tallet :)

Føler at oppforstringen fort kan bli litt gammeldags.

Som regel når man har så gamle foreldre, så er det jo heller ikke så lenge man har besteforeldre heller! Om man i det hele tatt har! Syns man frarøver barnet fra en "normal" barndom.

Og husker de som jeg gikk i klasse med som hadde gamle foreldre, lettere ble mobbet etc.

Huff nei, grøsser ved tanken!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

DE må jo tenkte litt før de får barn som 60-70 åringer..

Om de får ungen nor de er 70 år.

og nor ungen er 10 år så er foreldrene 80 :) Ungen vokser jo ikke opp med foreldrene .

No ungen er 20 år er foreldrene 90 år. kankje dø også!

De kan ikke gjøre så stort med ungen da.. Alt de kan er jo sitte i en rullestol.

Tenk nor ungen er 10 år. og foreldrene er 80 år og er på gamle hjem.

Så spør de i klassen: ' hva jobber din mamma og pappa som?'.

Så svareer ungen:' ingenting. de er pensjonister og er nå på gamle hjem...

hello det er jo helt sykt ! de kan ikke tenkte på hva som er best hos ungen.

Om de skulle tenkte hva som er best for ungen så må de ikke få barn som 60-70 åringer.

Jeg synes 40-50 år er NOK! B)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

DE må jo tenkte litt før de får barn som 60-70 åringer..

Om de får ungen nor de er 70 år.

og nor ungen er 10 år så er foreldrene 80 :) Ungen vokser jo ikke opp med foreldrene .

No ungen er 20 år er foreldrene 90 år. kankje dø også!

De kan ikke gjøre så stort med ungen da.. Alt de kan er jo sitte i en rullestol.

Tenk nor ungen er 10 år. og foreldrene er 80 år og er på gamle hjem.

Så spør de i klassen: ' hva jobber din mamma og pappa som?'.

Så svareer ungen:' ingenting. de er pensjonister og er nå på gamle hjem...

hello det er jo helt sykt ! de kan ikke tenkte på hva som er best hos ungen.

Om de skulle tenkte hva som er best for ungen så må de ikke få barn som 60-70 åringer.

Jeg synes 40-50 år er NOK! B)

Det er vel ganske liten sjanse for at kvinner kan få barn når de er 70 da...

Faren til en i klassen min pensjonerte seg da vi gikk 6.klasse. Det synes jeg var litt rart.

Og en venn jeg hadde da jeg var liten skulle bli hentet av faren i barnehagen, og når han kommer utbryter "barnehagetanten": "Å, er det bestefar som henter i dag!".

Jeg synes det forsåvidt er ganske sent å få barn når man er i 40-årene. Det er ganske kjedelige for barna når foreldrene er mye eldre enn alle andre sine og de på en måte er litt utenfor. Det er ihvertfall altfor sent å få barn når man er over 60.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

MIN mamma er 52 år på fredag hun.. Tror jeg hadde gitt henne bank om hun kom og sa hun var gravid nå <_< Hun kan forøvrig rekke å bli oldemor innen hun er 62, hun - Skrekkscenarioet ville jo vært om både mamma, jeg og datteren min var gravide samtidig om en 10 års tid? :D

Jeg skjønner ikke at en 62åring ORKER å få barn jeg da, jeg er halvparten så gammel ca :D og syns det er gammelt nok når jeg løper gjennom f.eks Tusenfryd for å holde følge med mine søte små.. Som er 9 og 12 år gamle.. Tenk om jeg hadde vært 70 istedet? Med rullator og hele pakka? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Jeg lurer på om innskriverne i tråden selv kommer til å få barn i 20- åra ?

Faktum er at folk venter lengre og lengre med å stifte familie. Det skal studeres, leves, reises, skaffes egnet bolig etc. Og vips er man 40 år..

Men greia er jo at de som har eldre foreldre blir flere og flere. Ergo vil synet på "gamle" foreldre bli mer nyansert av ungene selv.

Vil man f.eks hevde at Brad Pitt ikke burde fått unge med Angelina Jolie fordi han er 42 år ?

Jeg er selv en halvgamling som fikk førstemann når jeg var 38. Neste kommer nå ganske snart :rolleyes: og da nærmer jeg meg 41. Mor er noe yngre (37) men ganske oppegående likevel.

Er i utgangspunktet enig i at man burde fått ungene i 20 åra, men dagens knallharde krav til god utdanning for å få en godt betalt jobb, samt alle kravene til matriell velstand, gjør dette vanskelig for mange.

Hvor mange av dere vil være villig til å ofre egen karriere for å være husmor i 20 åra ? Være avhengig av ektefellens inntekt og almisser fra dennes konto ?? For dere må ikke glemme at karrieregrunnlaget legges i årene etter endt utdanning.

Aldersgrensen oppad for å få unger er vanskelig å sette. Mange faktorer spiller inn. Men at det vil bli flere og flere som får egne unger utover i 40 -åra er sannsynlig.

Håper for min egen del at mange av dere får mange unger slik at grunnlaget for min pensjon trygges B)

Giktbrudden hilsen :)

cl

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mor var 41 da hun fikk meg. Enebarn er jeg også. Faren min er dog fem år yngre. Og jeg kunne ikke bedt om en bedre barndom! :D

Makan til gode foreldre: modne, verdensvante, trygge, lekne, voksne og kunnskapsrike.

Sukk, jeg tror det vil ta meg noen år før jeg kan gi det samme til mine fremtidige barn... :)

Det er STOR forskjell på å få barn før man fyller 45, til nød rett i begynnelsen av femtiårene, og å ha fylt 60 år..

Ja, veldig enig. Men det var noen over her som syntes at maksgrensen ihvertfall burde være ved 40 år, og det er jeg ikke enig i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Maksgrense på førti synes jeg var i drøyeste laget! Men det er i mine øyne fryktelig egoistisk å få barn når man er 60 +. For det første vil jo barnet tidlig miste foreldrene, og jeg vil tro at, selv om det aldri vil være lett på noen måte, vil du kanskje ha mer i bagasjen til å takle det når du er fra 30 og oppover, enn når du er kanskje 22, 23..

Men tross alt, i mine øyne er ikke en 40 åring gammel akkurat, sånn som noen av dere gir inntrykk av at dere mener;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

syntes at det er litt drøyt når folk får unger når de er langt over 40, men nå er jeg vant med "unge" foreldre da,...

mamma var litt over 20 da hu fikk meg...

men syntes det var kvalmt at et foreldrepar til en av de som gikk i klassen min var over 60.. da vi gkk på barneskolen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Jeg lurer på om innskriverne i tråden selv kommer til å få barn i 20- åra ?

Kan bare svare for meg selv, og ja, jeg fikk mine barn i 20-åra.. Førstemann da jeg var 20, andremann da jeg var 23..

Faktum er at folk venter lengre og lengre med å stifte familie. Det skal studeres, leves, reises, skaffes egnet bolig etc. Og vips er man 40 år..

Men greia er jo at de som har eldre foreldre blir flere og flere. Ergo vil synet på "gamle" foreldre bli mer nyansert av ungene selv.

Vil man f.eks hevde at Brad Pitt ikke burde fått unge med Angelina Jolie fordi han er 42 år ?

Jeg er selv en halvgamling som fikk førstemann når jeg var 38. Neste kommer nå ganske snart :rolleyes: og da nærmer jeg meg 41. Mor er noe yngre (37) men ganske oppegående likevel.

Det er en ørliten forskjell på noenogtredve/førti og noenogseksti, syns du ikke.. 20-30 år, faktisk..

Er i utgangspunktet enig i at man burde fått ungene i 20 åra, men dagens knallharde krav til god utdanning for å få en godt betalt jobb, samt alle kravene til matriell velstand, gjør dette vanskelig for mange.

Hvor mange av dere vil være villig til å ofre egen karriere for å være husmor i 20 åra ? Være avhengig av ektefellens inntekt og almisser fra dennes konto ?? For dere må ikke glemme at karrieregrunnlaget legges i årene etter endt utdanning.

Jeg håper du fleiper nå? Det er da et fåtall som "ofrer" karriere for å være husmor og er avhengig av ektefellens inntekt og almisser - sånn som det er i dag, er man nesten nødt til å ha 2 inntekter, for å kunne "oppfylle minstekravene" til materiell velstand.. Og de "knallharde kravene" er vel noe man påfører seg selv, mer enn at andre påfører deg de? Du har et valg, hvorvidt du syns det er viktig å ha finere bil enn naboen og større leilighet enn studiekompisene, eller du kan velge å gå ned litt på standarden og ha tid til unger og familieliv..

Aldersgrensen oppad for å få unger er vanskelig å sette. Mange faktorer spiller inn. Men at det vil bli flere og flere som får egne unger utover i 40 -åra er sannsynlig.

Håper for min egen del at mange av dere får mange unger slik at grunnlaget for min pensjon trygges B)

Giktbrudden hilsen :D

cl

Det er flere og flere som får barn når de har etablert seg, fått orden på karriere og har "sanka" seg alt man "må" ha, så det er det ingen tvil om.. Jeg for min del er glad jeg fikk mine to når jeg var "ung", hadde jeg venta til jeg var over 30, hadde jeg ikke kunnet få egne barn, siden medisinene jeg må gå på fordi jeg faktisk er giktbrudden, er ukompatibelt med normale fostere.. Livet har noen merkelige overraskelser for en, sant? :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg var 26 da jeg fikk nr.1 og 36 da jeg fikk nr.2. Syns jeg var passe voksen begge gangene, jeg og utdannelsen tok jeg litt sånn innimellom. Har ikke naturen ordnet det sånn greit for oss kvinner at det blir en naturlig stopp et sted i 40årene, da?

Å tukle med naturen, vil jo hele tiden reise etiske dilemma!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...