Å være ærlig med folk

[Mirai]

Må bare få noe ut, hehe..

Jeg har jo ny kjæreste. Han bor ikke hjemme, han bor hos "Per" og "Liv." Per var sammen med moren hans da han var sånn rundt 12 år, men de har ingen kontakt nå, men typen min og Per er gode venner. Så han får bo hos dem gratis. Jeg møtte dem første gangen på 17. mai, og følte meg velkommen med en gang. De har en valp, og vi snakket leeenge om hund, har jo en felles interesse der. De er utrolig koselige og fikk meg til å føle meg hjemme etter å bare ha vært der et par ganger. Per hadde også samme formen for tørr og ironisk humor som jeg selv har. Og selv om de har runda 30 og et par år til, så har de fortsatt bakkekontakt og det går an å snakke med dem om alt mulig. De har også vært kjempegreie og kjørt oss mye rundt og vært med på ting.

Så var jeg med dem på hyttetur, og etter det så ble det så rar stemning. Så jeg tenkte at det sikkert var en forbigående greie, alle kan jo ha dårlige perioder. Jeg sa selvfølgelig ingenting, for jeg regnet jo med at det ikke hadde noe med meg å gjøre.

Men så merket jeg at det hadde blitt så utrolig dårlig stemning, og de snakket nesten ikke til meg. Liv bare omtrent så stygt på meg hver gang hun så meg, og Per ble knapp og ikke munter og morsom som han hadde vært.

Så jeg spurte typen om han visste hva som hadde skjedd. "Jeg tror ikke de liker meg lenger" sa jeg faktisk også. Syntes det var så rart siden jeg hadde jo vært godt likt der! Men han skjønte heller ikke hva som hadde skjedd.

På tirsdag så kom jeg dit etter en fotballkamp typen hadde spilt, så jeg var der fem minutter før ham. Da var Liv i hagen og ordnet med noe greier. Jeg var i godt humør og med nyklipt hår og smilte og sa "hei, jeg bare er her litt jeg, han kommer sikkert snart." Men hun bare kastet et irritert/surt blikk på meg. Og så bare gikk hun inn. Jeg tenkte, javel, her er det fortsatt dårlig stemning. Så jeg gikk til innkjørselen og ventet der, trengte jo ikke akkurat trenge meg på. Typen kom etter ett minutt eller noe og lurte på hvorfor jeg stod der. Så sa jeg at nei, Liv virket så....ja, at det virket som om noe var i veien og hun virka relativt sur på meg, så jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg (kunne jo ikke akkurat bare gå inn i huset, og særlig ikke når jeg ikke følte meg spesielt velkommen). Så da ble han sint, og vi gikk inn. Jeg stod i gangen mens han gikk inn i stua og ropte på Liv. Hun småkjefta litt på han først fordi han klarte å slippe ut bikkja, som skulle være inne. Og så spurte han hvorfor hun var så sur på meg hele tiden.

Liv: Er det fordi jeg gikk inn nå? *hissig*

Typen: Nei, men dere har jo ikke akkurat vært særlig hyggelige i det siste

(begge to er ganske hissige nå og de krangler)

Så husker jeg ikke ordrett hva hun sa, men hun sa at jeg hadde DEN holdningen og var frekk og kom med kommentarer hele tiden, og ikke engang gadd å gå ut med bikkja mi da vi var på hytteturen.

Jeg trodde jeg skulle kaste opp der jeg stod, jeg ble så uvel. Det var helt sykt å faktisk høre en helt ærlig mening fordi hun ikke visste at jeg stod ute i gangen og hørte alt hva hun sa. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Så avslutta de med at typen sa "ikke snakk til meg som om du skulle være morra mi" og så gikk vi. Bestemora bor rett i nærheten, så vi gikk dit.

Sekundet etter vi hadde kommet frem så vrenger Per inn på plassen med bilen, marsjerer ut og bort til typen og sier "nå blir du med hjem og sier unnskyld til Liv, ellers så får jeg nøkkelen av deg med èn gang." Typen sier, ok, du skal få nøkkelen.

Jeg står og lurer på hva i helvete det er som egentlig skjer. Så da typen har gitt fra seg nøkkelen og Per er på vei bort, prøver jeg å få kontakt med ham for jeg er nødt til å vite hva som har skjedd. Men han bare fnyser "nei, det kan du bare glemme." Så sier typen at han skal hvertfall oppføre seg som et voksent menneske og snakke med meg, så han stopper og snur. Og jeg sier alt det med at jeg merket at noe var i veien (og mens jeg snakker begynner jeg selvfølgelig å grine, jeg er lekk når det kommer til sånne ting), og trodde at det bare var en greie som skulle forsvinne, og det med bikkja på hytteturen (for Per hadde nemlig sagt at han kunne ta henne ut hver morgen og det virket som om han gjorde det med glede) og alt.

Og da sa han at de syntes at jeg behandla dem som dritt og var frekk og bare kom og tok meg til rette, fordi jeg hadde bare forsynt meg av maten og brukt dusjen. (??!) Jeg skjønte jo ikke dritten. For de 3 gangene jeg har lånt dusjen, så har jeg alltid spurt typen, og når han sier at det er greit så regner jeg med at det selvfølgelig er det. Og noen ganger har vi spist brødskiver og frokostblanding sammen fordi enten en av oss eller begge har vært sultne. Ikke fordi jeg har ment å ta meg til rette!

Videre sa han at de oppfattet det som om jeg bare syntes at de var to nisser og behandla dem som dritt. Det med frekke kommentarer osv igjen.

Jeg følte meg kvalm igjen og klarte jo ikke å forklare noenting. Men jeg prøvde hvertfall å forklare hvordan det er jeg kødder. Og jeg vet at noen ganger så er jeg utrolig ironisk, og hvis man ikke oppfatter det, så høres jeg antakeligvis frekk ut, det kan jeg være enig i. Problemet er jo at jeg var bombesikker på at de var med på samme måten å tulle på! Det er jo derfor jeg har gjort det. Og så har de tydeligvis tatt alt jeg har sagt personlig og alvorlig. Er ikke rart ting går til h******. Typen og Per ble hvertfall enige om å ta en prat senere på kvelden. Så typen fulgte meg til bussen og gikk dit bort, og de fikk faktisk ordnet opp. De sa at jeg var velkommen igjen. Og at det hadde vært kommunikasjonssvikt hele veien, og at det var alles skyld, og vi skulle starte på nytt.

Jeg lå i senga og skrev 2,5 sider håndskrift om hvordan jeg ser på ting, og hva jeg tror og mener. Ikke noe sint brev, men et trist brev. Så det skal jeg gi til dem, for det blir litt av det samme som jeg har skrevet her (minus historien, den kjenner de jo). Det er mye lettere å skrive ting enn å snakke om det. Dessuten har jeg ingen å snakke med dette om.

Nå sitter jeg på jobben og er helt nervevrak, jeg tror at alle går rundt og hater meg men later som ingenting. Nå har jeg jo allerede opplevd det. Det var som å bli klappet til i ansiktet å få sannheten servert på den måten. Jeg har jo blitt oppdratt til å være høflig borte, ikke ta meg til rette og rakke ned på folk.

Jeg gruer meg til jeg skal dit igjen, skammer meg når jeg tenker på hvordan de ser/så på meg. Greit at de sier at vi begynner på nytt, men jeg kommer til å sitte stiv som en pinne hver gang jeg er der, og aldri klare å slappe av eller si noe i nærheten av morsomt mer.

Jeg spurte Per hvorfor de ikke hadde sagt noe. Og han sa det var pga meg og typen og de ikke ville ødelegge noe mellom oss. Men det ble jo fucked up uansett nå.

Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke bare har sagt noe! I stedet så sitter man og griner i hvert sitt hus og får hverdagen ødelagt.

Sorry utblåsningen, takk for at du leste. Håper noen bare kan si ett eller annet

[MartineH]

Kommer til å gå så bra. Ja, sikkert litt rart til å begynne med, men det løsner om kort tid. Dette fikser du, isåfall er det ikke verdens undergang. Det er dems problem om de ikke vil ha noe med deg å gjøre...

[Aya]

Åh, kjære Julie, jeg synes synd på deg nå. Jeg vet ikke hva jeg kan si som vil gjøre det bedre, men jeg skjønner at det er fryktelig vanskelig for deg. Det er kjempevondt og litt skummelt også at de har ment det, uten å si noe. Og å få vite det på den måten gjør det jo ikke akkurat bedre. Spesielt fordi det føles så viktig at typens familie liker deg. Du må bare stå på videre, ikke gjør deg til noe du ikke er- vær deg selv, men du får heller "tone litt ned" hvis de er så treige at de går rundt og er falske, og blir sure for sånne småting. Ikke la dette ødelegge for deg og typen. Og vær helt ærlig med hvordan du oppfattet det hele.. Gjør ingenting om du begynner å gråte heller.. Lykke til, og kos deg med kjæresten og sommeren. Og Mona, såklart! *klemmepå*

[Rebi]

Huff og huff. Stakkars deg. Det er litt av en situasjon å være i.

Må si at jeg synes det er smålig og umodent av de å oppføre seg slik. Som voksne mennesker burde de tatt opp tingene med deg med en gang, istedenfor å gå slik å surmule.

Og at de "ikke ville ødelegge for dere ved å ta det opp" viser jo tydelig at de heller unngår ubehagelige situasjoner enn å ville fronte problemer.

Får håpe det brevet du skriver får de til å innse at som voksne må de ta hensyn til at ikke alle oppfatter ting på samme måte som de gjør.

Selv er jeg fyllt 30, og har ei på 19 som ofte lufter hunden min. Innimellom steiler jeg på måten hun snakker på, men nå har jeg kjent henne siden hun var liten pluss at jeg har jobbet med 14-20 åringer i årevis. Så jeg VET at det ikke er noe vondt ment om de er sleivete i kommentarene sine. (dessuten husker jeg godt hvordan jeg selv snakket) Har blitt litt mer forsiktig i måten jeg uttaler meg på som voksen...

Jeg håper tingene ordner seg for deg.

Lykke til, og fortell hvordan det gikk.

[ida]

Først vil jeg si at det var modig av deg å legge ut denne tråden, med tanke på at temaet er ganske sårbart. I allfall for deg! Så vil jeg si at det var kjempemodig av deg å stoppe "Per" på gårdsplassen og prate med ham, enda du følte deg temmelig liten og flat akkurat da.

Det er ikke lett når det klabber seg til med nye "svigerser". Men som mamma til en som har hatt en del kjærester (ikke altfor mange da) og ikke minst overnattende venninner, har jeg jo litt erfaring fra den "andre siden".

Det er alltid hyggelig når en ny kjæreste (iallfall ny som husgjest), er litt beskjeden sånn til vi blir vant til hverandre. Greit om vedkommende ikke står i dusjen når jeg trenger den for å komme tidsnok på jobb, eller ikke spiser opp brødet så minsten ikke får skolemat! Når man er blitt mer husvarm, er det også greit om det er en viss balanse i utgiftene. Hvis man mer eller mindre flytter inn, vil jeg gjerne at det enten handles inn litt mat, eller iallfall at jeg opplever at den unge sjarmøren setter pris på at han er velkommen som gjest med "all inclusive". Det er lurt å holde det rent og ryddig på kjøkkenet og badet! Tilby seg å sette på en vaskemaskin når man har brukt håndkler. Hjelpe til å lage middag eller ta ut av bordet og rydde på kjøkkenet! I det hele tatt være på tilbudssiden, blid og litt beskjeden. Husk du er gjest i noen andres hjem.

Helt konkret kan det tenkes at selvom Per syns det var hyggelig å gå morgentur en gang, ville han kanskje satt pris på at det ikke ble tatt som en selvfølge resten av turen! Det kan nok være lurt av deg å tilby å lufte hvalpen, når du er der. I det hele tatt ikke være den som sover lengst og spiser mest. , men en de syns det er hyggelig å ha på besøk.

Nå har jeg bare forholdt meg til hva du kan gjøre for å bedre situasjonen, uten at det betyr at jeg ikke forstår at det var/er fryktelig vanskelig både for deg og typen. Særlig det med nøklen var utrolig kipt! Tar man på seg omsorgen for et menneske, får man oppføre seg som en voksen omsorgsperson! Ingen orntlig mamma eller pappa ville forlange å få nøklen tilbake pga noe sånt. Simpelt!

Så håper jeg dere klarer å etablere en fin dialog og lærer å sette pris på hverandre. Lykke til!

[Mirai]

Dette er vel svar til alle sammen egentlig.

Jeg vil jo gjerne at de skal like meg, og jeg trodde jo det gjorde det også!

De gangene jeg har fått middag der, så har jeg ryddet vekk det jeg har brukt, bestikk, tallerken osv, og hjulpet til med å ta av bordet. Da vi spiste brød, var det også nok mat der, og vi ryddet opp etter oss etterpå. Samme med dusjen (som jeg jo trodde var ok), jeg har ikke latt noe latt bli liggende igjen og slenge. De tre gangene jeg har lånt den så har det vært på ettermiddagen når ingen andre har trengt den (altså ikke noen spesiell happening, jobb osv).

Som sagt er jeg jo oppdratt til å IKKE være alt det de tror om meg! Jeg bare skjønner ikke hva som har skjedd, for jeg er ikke en person som bare brøyter meg inn i huset til andre folk og tar meg til rette. Jeg er heller den jenta som sitter og sulter ihjel på besøk og venter med å bruke doen til jeg kommer hjem Jeg lånte penger av Per en gang, men de fikk han jo igjen.

Og så har jeg bare sovet hos dem èn gang, det var faktisk nå på lørdag og da så jeg dem ikke engang..

Selvfølgelig skjønner jeg måten de har reagert på, fordi når man feiltolker en person så blir jo alt veldig feil. Altså.. Når noen er ironisk og man ikke tar ironien så blir det jo garantert feil. Så det tar jeg på egen kappe. Jeg er bare så skuffet over at de ikke har sagt noe. Og at det skulle bli på denne måten.

Så jeg skal hvertfall ikke si noe som kan feiltolkes med det første, og holde meg i ro. Jeg har også tenkt å holde meg litt unna, for jeg har ikke lyst til å ødelegge forholdet mellom de tre fordi det er kræsj mellom meg, Per og Liv. For jeg vet at typen har det bra der.

[alucinor]

Har blitt litt mer forsiktig i måten jeg uttaler meg på som voksen...

:latterkrampe: As if

Og til IW: Får håpe det ordner seg og at dere klarer kommunisere sammen på en skikkelig måte. Det var umodent av dem å ikke ta det opp med deg med en gang men heller snu den kalde skulderen til. Det er jo fint du fikk vite årsaken da, selv om det ikke var noe koselig opplevelse, men da får dere i allefall muligheten til å ordne opp i ting.

[tm100021]

Huff da Julie! Er glad at det har begynt å rette seg opp i det minste da, sånt kommunikasjons svikt er noe dritt:/ Synes heller ikke etter at jeg har blitt kjent med deg at du var en slik person som de mente du var..

[janne&kenny]

jeg vet ikke helt hva jeg skal si, Julie...

jeg kan sammenligne litt... jeg føler meg veldig mye hjemme hos ypen min! litt for mye synest jeg selv! de spør alltid om jeg vil ha mat osv.. jeg liker å være der, og jeg tror de liker å ha besøk (selv om jeg føler det blir litt nye noen ganger...) men hvis det blir gale, forventer jeg at de sier ifra! ikke bare snur ryggen til!

Jeg forstår at det er vanskelig, men ikke gi opp! husk at dette er noe som typen din også sliter med (eller ikke vet jeg..)

men jeg tror at hvis du er hyggelig og ikke annet enn snill vil de nok løsne litt!

lykke til!

[Mud]

Uff..for en forferdelig situasjon Jeg kan ikke skjønne hvordan de har klart å misforstå deg så totalt! Får håpe de skjønner at alt er en misforståelse slik at dere kan begynne med blanke ark.kanskje spesiellt for typen din sin del.Han må jo ha det helt ****** nå

[Argyr]

Men så merket jeg at det hadde blitt så utrolig dårlig stemning, og de snakket nesten ikke til meg. Liv bare omtrent så stygt på meg hver gang hun så meg, og Per ble knapp og ikke munter og morsom som han hadde vært. *klipp*

Og så spurte han hvorfor hun var så sur på meg hele tiden.

Liv: Er det fordi jeg gikk inn nå? *hissig*

Typen: Nei, men dere har jo ikke akkurat vært særlig hyggelige i det siste

(begge to er ganske hissige nå og de krangler)

Så husker jeg ikke ordrett hva hun sa, men hun sa at jeg hadde DEN holdningen og var frekk og kom med kommentarer hele tiden, og ikke engang gadd å gå ut med bikkja mi da vi var på hytteturen.

Forutsetningen for svaret mitt under er at DU har vært ærlig, og det du skriver om hvordan ting har foregått, er riktig (samt at dine sosiale antenner ikke er fullstendig avstumpede, og det tror jeg ikke).

Jeg tror du har misforstått fra det punktet der du skriver "Og selv om de har runda 30 og et par år til, så har de fortsatt bakkekontakt og det går an å snakke med dem om alt mulig. "

For meg virker det som at de har reagert på noe du har sagt eller gjort under hytteturen, et spesielt emne eller en enkelt kommentar, uten å si noe om hva de synes om det. Så har de sittet og tjatet om dette seg i mellom, og laget en riktig fin "grunner til at Julie er teit"-liste, som to skikkelige barneskolejenter, og ikke som to voksne mennesker på godt over tredve. Denne listen fikk du servert mens du stod på gangen, etter en syrlig kommentar som indikerer at hun selv synes hun har vært kjempegrei, og at du er teit som reagerer på at hun går inn når du kommer.

En voksen dame ringer ikke til samboeren sin og får ham til å fly hjem og bli med på kjeftinga.

En voksen mann reagerer ikke på dette ved å be om å få nøkkelen av gutten han har boende hos seg, som han har et far-sønn-forhold til (ikke biologisk, men du skjønner hva jeg mener).

Du har også blitt offer for høflighets-tilbud, den typen folk kommer med for å stille seg selv i godt lys, og så blir sure når folk benytter seg av dem. Føl deg som hjemme (men for guds skyld, ikke sett deg i sofaen uten å be pent om lov eller spis en brødskive!).

For alt du vet, kan det hende de ikke har det så moro for tiden, noen av dem (kanskje det tilogmed er hverandre som er problemet), og de finner noe å ta ut frustrasjonen og sinnet på. Deg. Fordi de fikk en grunn.

Moralen er at tredveåringer slett ikke behøver å være voksne, og at folk flest spiller spill i stedet for å være ærlige. Og da må man lære seg reglene og spille med, ellers går det galt. Enkelte mennesker er rett og slett råtne, og det er vanskelig å vite hvem som er hva.

Har selv vært borti noe i samme kategori, men jeg vet i det minste hva og hvorfor, og at det ikke har noe med meg som person å gjøre (ihvertfall ikke direkte - haha). Det er nok verre for deg, som ikke vet hva dette bunner i. Jeg håper at jeg tar feil, og at dette egentlig er mennesker som har litt selvinnsikt, og at du får sittet ned og snakket ut om dette med dem, sånn at forholdet deres ikke er anspent for evig tid.

[Mirai]

Takk for gode svar. Det er ålreit å se hva andre tenker også!

Jeg har vært helt ærlig, ellers ville jeg ikke sagt at det faktisk KAN være min skyld dersom de har misoppfattet meg. Men det du sier om at de kan ha sittet og kokt ihop ting og gjort meg til et skikkelig monster, det tror jeg godt kan hende. For det har bare blitt verre og verre, og jeg har jo da ikke turt å gjøre noen ting (altså, har vært der mindre, snakket mindre, ikke spist der, ikke sagt at jeg vil ha brus og sånne ting).

Skal dit i kveld. Kan ikke si jeg egentlig gleder meg kjempemasse.

Det er så skadet at det blir sånn

[Basse]

Nå har jeg lest gjennom alt du skrev og de fine tilbakemeldingene og rådene du fikk!

Det må ha vært ødeleggende på deg at de to du trodde du hadde så fin kontakt med pluttselig "vendte ryggen til" på en slik måte!

Om de har fått brevet ditt og de skjønte hva du/dere eventuelt sa til dem så får vi håpe at de også innser at de har vært "dumme" og tatt feil av deg. Så får du heller være litt mer forsiktig når du er hos dem, ikke oppfør deg som at du kommer til en familie som du ikke kjenner i det hele tatt og vær kjempeforsiktig og spinkel, men vær hyggelig mot dem på en respektfull måte (dårlig til å forklare, men oppfør deg slik du ble lært opp til prøver jeg å si).

Det var jo ikke greit å vite for deg om de var så blide og hyggelige mot deg, men kanskje slik som Argyros sier her, så har de følt at de "må" være hyggelige (ikke fordi de sikkert ikke er hyggelige mennesker, men man vil jo gjerne at andre skal like seg i sitt hjem og da oppfører man kanskje seg Litt mer hyggelig ) og så har det blitt en kræsj på veien.

Håper det går bra på nytt besøk, det kommer nok til å bli litt rart i førsten, men forhåpentligvis får dere snakket ut om det og det løsner seg litt mer, "ta tiden til hjep" som mange kloke hoder sier!

Lykke til

[Guest Vicky]

Er utrolig rart av voksne mennesker å oppføre seg sånn, og hvis man ikke har møtt på sånne før kan man bli riktig overasket. Kjedelig opplevelse det der. Har møtt sånne, og ble ganske overasket første gangen. Og det svir skikkelig å få en sånn midt i fleisen. Det vet jeg godt.

Men en regel er fin å ha i bakhodet:

Vær mer hensynsfull enn du egentlig er, til du kjenner dem. Når de f.eks sier de kan gå ut med hunden sin, da sier du at det går bra og det kan du gjøre selv. Vis at du respekterer det de gjør enormt, og ikke gi dem sjansen til å gjøre mye for deg(helst så lite som mulig). Det å gå ut med hunden din var jo en stor tjeneste. Som jeg ikke ville sagt ja til at verten fikk lov å gjøre for meg. Men det er kanskje annerledes i andre områder enn jeg bor... Ikke vet jeg, men jeg merker at de sosiale antennene ofte er annerledes i andre områder eller miljøer. Hvertfall jeg er opplært til å ikke få lov å ta imot slike "goder". Men det er ikke lett å se bestandig, det vet jeg godt. Spesiellt som ungdom(er det selv). Det spørs jo hvem miljø du holder deg i. Jeg er vandt med å være veldig mye med "førervare" voksne mennesker av forskjellige grunner, og da har jeg lært pekepinnene. Og det har svidd for meg også, det har det. Men har man ikke vært tvunget til å sitte så mye med voksne, og mindre ungdommer da er det vanskelig å se de røde strekene ofte. Jeg kan ha mer vansker med å se de røde strekene med ungdommer, siden jeg er mindre med ungdommer... :/ Og det er også kjedelig.

F.eks hvis du er verten, og har besøk og du spør dem om de er sultne. Og de svarer nei. Da serverer du likevel noe, for å vise respekt. Det er bare en sånn regel, eller pekepinn man burde prøve å ha. Vanligvis går det fint å ta ting folk sier for å være sant, men som regel må man vise ekstra respekt og ikke minst varsomhet. Hvertfall når man har med godt voksne mennesker å gjøre. Da er det normalt å være "overhensynsfull" om jeg kan kalle det det.. Med andre ungdommer går det litt mer ut på å snakke rett ut. Jeg ser selv at jeg ofte(men ikke alltid) må "koble over" til menneskegruppen jeg snakker med. Og sarkasme er en felle man fort kan falle i. Jeg bruker lite sarkasme, så for meg er den biten enkel. Men jeg vet at de fleste bruker en del sarkasme. Det er få jeg tør å være så sarkastisk som jeg kan være med. Det er kun med venner jeg kjenner veldig godt og folk jeg vet tenker i samme baner som meg.

F.eks hvis de tilbyr seg å gjøre noe, da sier du nei og gjør det selv for å vise at du for all del ikke vil bry dem på død og liv.

Det går helt sikkert bra. Og etter en stund kommer de til å sette pris på deg, og det blir lettere å ha samtaler med dem. Det kan hende det snur seg til et godt forhold igjen. Ofte må det til med en smell for å komme godt overens. Selv om det svir... :/ Men gi dem tid, og vær varsom.

Lykke til med "svigers"! Det går bra!

[Vala]

Oisann, nå har jeg lest igjennom dette her jeg.. og lurer fælt på hvordan det gikk ikveld (eh, igår kveld). For å si det slik, dette har nok ikke mye å gjøre hvor "voksne" de er, men hvor flinke de er til å kommunisere og ikke minst høre etter!

Jeg tror nok også at det er noe du har sagt iløpet av den hytteturen. Og av en eller annen grunn, så hang jeg meg opp i at de har en valp! Det kan ikke være at du har sagt deg uenig i deres syn på hundeoppdragelse eller noe da? Det er jo et meget sårt tema hvis man ikke er "moden" nok til å ta imot konstruktiv kritikk???

Håper uansett at kvelden i kveld (igår, sukk) gikk bra, og at du gikk hjemover med et smil!!

Klem!

[Mirai]

Det gikk helt greit i går. Vi snakket ikke noe om det, bare helt vanlige ting. Så ga jeg han brevet, og vet at hvertfall hun leste det i går.. Så han gjør vel det i dag.

Nei, innen hundeoppdragelse er vi ganske enige. Eller. Nå vet jeg jo ikke noenting lenger, da :)