Gå til innhold
Hundesonen.no

"Godt temperament"; hva legger dere i det?


QUEST

Recommended Posts

Man hører gjerne enkeltindivider/raser beskrevet som; snille, gode familiehunder,lettdresserte, barnevennlige, o.s.v,o.s.v.. Når man så forhører seg nærmere om hva som legges i disse begrepene, så er det så godt som alltid enkeltindividets/rasens omgjengelighet med mennesker , det er snakk om.. At Fido/rase NN, er kjent for å ha andre hunder på menyen over spiselige ting, ja det er liksom ikke noe å snakke om eller å ta med i betraktning, når rasens/individets gode egenskaper skal beskrives..

At en gitt rase eller individ er "barnevennlig" er i alle fall for meg knekkende likegyldig, da jeg ikke vil beskrive meg selv heller, som spesiellt barnevennlig... ;) For meg er det vel så viktig å vite hvorvidt Fido/rase NN kan omgåes andre hunder, uten større problemer.

Hvilke egenskaper er viktig for dere, når dere skal velge hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja hva kan jeg si?

Mine hunder tåler godt samvær med barn og voksne, de har aldri flydd i andre hunder uansett kjønn(hvis en ser bort i fra den episoden her for en stund siden mellom mine to eldste hunder som ikke er spesielt glad i hverandre, sjalusien lenge leve). de elsker oppmerksomhet fra mennesker, jo jeg skulle no tro de hadde godt gemytt ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om en hund har godt temprament, kommer jo da også veldig ann på eieren og hvordan den har blitt trent, men selvfølgelig har noen "lettere" for det enn andre.

Det jeg mener er godt temprament:

-Trygg, stabil hund som ikke lar seg vippe av lasset med èn dårlig opplevelse.

-Klarer å ommgås andre hunder på en respektabel måte.

-Tåler barn og voksne (Hvis de behandler hunden riktig vel å merke!)

-Ikke ser på angrip som første og beste utvei. (Hvis ikke situasjonen er slik at hunden føler direkte smerte og/eller er i fare)

Dette er vel hovedkriteriene. Kommer ikke på mer i farta :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om en hund har godt temprament, kommer jo da også veldig ann på eieren og hvordan den har blitt trent, men selvfølgelig har noen "lettere" for det enn andre.

Det jeg mener er godt temprament:

-Trygg, stabil hund som ikke lar seg vippe av lasset med èn dårlig opplevelse.

-Klarer å ommgås andre hunder på en respektabel måte.

-Tåler barn og voksne (Hvis de behandler hunden riktig vel å merke!)

-Ikke ser på angrip som første og beste utvei. (Hvis ikke situasjonen er slik at hunden føler direkte smerte og/eller er i fare)

Dette er vel hovedkriteriene. Kommer ikke på mer i farta :P

Enig der ja. En miljøsterk hund som tåler og har "normal" reaksjon på de fleste tilfeller. Jeg legger også inn hvor dresserbar og mottakelig hunden/rasen er i vurdering av temperament.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er VELDIG glad for at jeg har "barnevennlige" hunder, jeg... og har lagt en bevisst innsats i å bygge på det de fikk med seg i gener såvel som valpekasse. Fordi jeg har sett hunder som IKKE har vært "barnevennlige" - og det var lite trivelig, og ganske dødelig for den ene av dem også.

Men det handler jo egentlig "bare" om nervesterke, gode hunder som har høy terskel for skrekker, frykter, hunder som avreagerer greit og tåler mye rart - med litt sosialisering og etterhvert miljøtrening, selvsagt.

Men noen raser ER mer "barnevennlige" - eller kall det barnetilpasset enn andre: Spinkle, spe, små hunder kan lettere bli redde - fordi de er mer utsatt - enn mer robuste, solide bikkjer og nå snakker vi fysisk. Største hunden her er ganske "pansret" rent fysisk, og bare rister av ungene dersom de skal klemme for mye - mens dette er mer krevende for den mindre hunden, som selv om han er solid bygd likevel er liten nok til at unger kan håndtere ham.

Men det er deilig, selv om jeg ikke er så mye rundt barn, å kunne gå tur med en skokk viltre unger vi kjenner - og vite at dette GÅR faktisk kjempebra, og at hundene har det hyggelig, de også.

Og dette med å "omgås" hunder... noen hunder er vennligere enn andre. Men selv en mindre vennlig og interessert hund kan likevel være flott rundt andre hunder, dersom den er trygg nok til å TÅLE andre hunder. Har hatt et par sånne, de er likegyldige - men de andre hundene kan ry rundt dem, og de kan hilse greit og fint, med litt styring i blant da...

Så igjen handler det om egenskaper og trygghet.

Når jeg spaner etter ny rase, og ny kennel å kjøpe fra, så prøver jeg å se hunder derfra hos sine nye eiere, og se hvordan disse hundene reagerer på meg og på hunder jeg har med meg, samt at jeg prøver å se hvordan oppdretteren håndterer sine - og hva det virker som de eventuelt er forsiktige med! For noen hunder kan være godt kontrollerte, men ser du etter ser du hvordan eier sørger for å ha kontroll - så ikke noe skal skje. Og da er det "hvorfor det"... som jeg tenker.

Jeg vil ha hunder som tåler litt, og da gjelder det å finne oppdrettere som snakker om det samme som jeg gjør - og skjønner hva jeg mener. Jeg ville neppe fått kjøpt hund hos en Rugaaser kanskje... men hos bruksfolk, jepp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er godt temperament et korrekt, RASETYPISK temperament. Jeg forventer ikke at en amstaff skal være like omgjengelig med andre hunder som en engelsk foxhound, f eks - ei heller mener jeg at en jack russel skal være like "avslepet" som en cavalier.

For mine egne hunders vedkommende er det uhyre viktig at de fungerer med andre hunder (det er det som er lykken på jord for "oss" - å løpe og leke med andre!), at de kan avreagere og takle ukjente ting, være 100% stuerene (hvilket langt fra er noen selvfølge for alle hunder/raser/blodslinjer), at de er glade og utadvendte og liker barna våre... (og godtar andres :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i det Lotta sier, et rasetypisk temperament er jo viktig. Man bør jo til en viss grad kunne si noe om temperamentet på en rase, så det å kjøpe valp ikke er som å stikke hånda i et vepsebol.

Ellers for meg er det viktig at hunden er trygg og takler ting. At den er stabil i hodet og ikke friker for små ting. Og går bra overens med folk og dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er godt temperament et korrekt, RASETYPISK temperament. Jeg forventer ikke at en amstaff skal være like omgjengelig med andre hunder som en engelsk foxhound, f eks - ei heller mener jeg at en jack russel skal være like "avslepet" som en cavalier.

For mine egne hunders vedkommende er det uhyre viktig at de fungerer med andre hunder (det er det som er lykken på jord for "oss" - å løpe og leke med andre!), at de kan avreagere og takle ukjente ting, være 100% stuerene (hvilket langt fra er noen selvfølge for alle hunder/raser/blodslinjer), at de er glade og utadvendte og liker barna våre... (og godtar andres :P )

Her tar du opp et par emner som er så pass interressante( i alle fall for meg) at de egentlig fortjener egne tråder! Nemlig det med stuerenhet og rasetypisk og /eller "opprinnelig" temperament. Er det egentlig ønskelig med "rasetypisk/opprinnelig" temperament på alle raser, i dagens samfunn?

Når det gjelder stuerenhet; jeg har hatt to hanhunder fra samme kull, den ene markerte sjelden inne selv om tispene var i høyløp mens den andre markerte hyppig! og mye, denne hannen var det jeg kaller overseksuell, mye masing og piping mens tispene hadde løpetid. Jeg har også iaktatt det samme hos andre, overivrige hanner.

Når det kommer til barnevennlighet..det må nok sies at hundene mine er meget mer "barnevennlige" enn eieren... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel feil å si at det er ønskelig med opprinnelig gemytt på ALLE raser. F.eks trenger vi ikke en skarp, 1m høy og ulvejagende hund i dagens samfunn. Derfor har jo det instinktet blitt avlet vekk, og sånn er det jo også hos en del av vokterrasene? Dessverre noen av gjeterne også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det meste er vel sagt allerede. For meg har en hund et "godt temperament" når den tåler å leve et vanlig liv med alt det måtte innebære.

Hundevennlighet og barnevennlighet er viktig for min del. Selv om jeg ikke har barn selv, er det jo barn overalt (og det er ikke for sent å få noen selv ennå heller). Greit å ha hunder som tåler å bli dratt i halen uten å glefse etter "synderen", og som ikke får helt hetta om unger i nærheten løper rundt og skriker og herjer. Vi bor sentralt til og da er det også mest praktisk, og ikke minst hyggelig, med hunder som kan omgås andre hunder også. Og stuerenhet setter jeg selvfølgelig også stor pris på.

Som andre har vært inne på spiller jo det rasetypiske også en rolle når det gjelder hva som er godt temperament. En vokterrase har ikke nødvendigvis dårlig temperament om den vokter. Det blir det samme med andre egenskaper som hundeaggresjon og sterk jaktlyst. Men når jeg velger rase utifra at jeg ikke ønsker disse egenskapene, vil disse egenskapene tyde på et dårlig temperament hos den aktuelle rasen.

Er det egentlig ønskelig med "rasetypisk/opprinnelig" temperament på alle raser, i dagens samfunn?

Det er et interessant spørsmål. For vanlige folk som skal ha familiehund er det kanskje en del egenskaper det er best å unngå. Samtidig er det trist om man skal avle bort bruksegenskapene hos alle raser for å gjøre dem "spiselige" som vanlige familiehunder, og hvis folk ønsker seg en hunderase fordi de syns den er pen, og vil ha eksteriøret uten de andre "plagsomme" egenskapene, burde de kanskje heller finne en annen rase som faktisk har de egenskapene de er ute etter. Men hvis det er snakk om bruksegenskaper som ikke lenger har noen funksjon eller plass i samfunnet (eks. aggresjon mot mennesker eller hunder), kan jeg ikke se verdien av å ta vare på det. Og som IW er inne på når det gjelder ulvehunden, har vi f.eks lite behov for en hund som er spesielt tilpasset ulvejakt i Norge i dag. Da er det like greit å avle rasen til å bli en "grei" selskapshund.

Det betyr ikke at vi til slutt ender opp med en haug med selskapsraser med ulikt utseende, men som i bunn og grunn har samme gemytt. Selv om vi fjerner visse egenskaper, er det mange egenskaper som kan bli igjen og skille rasenes temperament fra hverandre. Blant selskapsrasene er det jo også store variasjoner i gemytt og egenskaper, alt ettersom hva hundene har vært brukt som tidligere. Opprinnelige egenskaper, som ikke har kommet i konflikt med rasens funksjon som selskapshund, har ikke nødvendigvis blitt avlet bort. Hvis man skal velge rase og "bare" skal ha en selskapshund, er det likevel mange ting å ta hensyn til når det gjelder temperament, aktivitetsbehov og hvilke aktiviteter hunden egner seg til (og da er vi tilbake til det opprinnelige spørsmålet i denne tråden :P ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med om man ønsker opprinnelg rasegemytt på dagens hunder(aser) trur jeg er opp til hver enkelt, alt etter hva man vil bruke hunden til. Som IW sier, er det heller ikke alt av rasegemytt vi "trenger" i dag. Den tidligere skapre ulvehunden er jo i dag en megavennlig kjempe. De jeg har møtt hvertfall..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Jeg har lagt merke til at i norge er det vedlg mange (snakker ikke om de som er seriøse) som kjøper seg hunder som de ikke er egnet for. Feks. I england og tyskland de som har rotweiler eller dobermann bruker dem som regel aktivt til noe og ikke kun som familie hunder. Har en tendens til at folk her i norge ikke ser på hva slags hund de kjøper men hvordan hunden ser ut desverre..

Og jeg må si at jeg blir sjokert når jeg leser annonser på finn. no eller dyrenett hvor raser som KO og Marema, cane corso og feks. italiens mastiff blir beskrevet som perfekte familie hunder. Jeg vet om mange oppdrettere i utlandet som ikke selger spsifike raser til barnefamilier eller folk som bare vil ha en kosehund. Desverre nlir dette kun praktisert her i norge med noen brukshundraser av bruks linjer.

Jeg må si jeg ble sjokert da jeg snakket med en mann som eide en yorkshire terrier hvor han stolt fortalte at han kjøpte hunden sin i bursdagsgave til hans 5 år gammle datter. Og han sa også at ingen ville selge han hunden her i norge så han dro tul sverige for å kjøpe en. Heldigvis er det her snakk om en liten hund men denne lille hunden kan gjøre nok av skade og det er en litt mindre utgave av jack russel. Menman må da begynne å lure..... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...