"Godt temperament"; hva legger dere i det?

[QUEST]

Man hører gjerne enkeltindivider/raser beskrevet som; snille, gode familiehunder,lettdresserte, barnevennlige, o.s.v,o.s.v.. Når man så forhører seg nærmere om hva som legges i disse begrepene, så er det så godt som alltid enkeltindividets/rasens omgjengelighet med mennesker , det er snakk om.. At Fido/rase NN, er kjent for å ha andre hunder på menyen over spiselige ting, ja det er liksom ikke noe å snakke om eller å ta med i betraktning, når rasens/individets gode egenskaper skal beskrives..

At en gitt rase eller individ er "barnevennlig" er i alle fall for meg knekkende likegyldig, da jeg ikke vil beskrive meg selv heller, som spesiellt barnevennlig... For meg er det vel så viktig å vite hvorvidt Fido/rase NN kan omgåes andre hunder, uten større problemer.

Hvilke egenskaper er viktig for dere, når dere skal velge hund?

[Lazita]

Ja hva kan jeg si?

Mine hunder tåler godt samvær med barn og voksne, de har aldri flydd i andre hunder uansett kjønn(hvis en ser bort i fra den episoden her for en stund siden mellom mine to eldste hunder som ikke er spesielt glad i hverandre, sjalusien lenge leve). de elsker oppmerksomhet fra mennesker, jo jeg skulle no tro de hadde godt gemytt ja.

[Denise]

Om en hund har godt temprament, kommer jo da også veldig ann på eieren og hvordan den har blitt trent, men selvfølgelig har noen "lettere" for det enn andre.

Det jeg mener er godt temprament:

-Trygg, stabil hund som ikke lar seg vippe av lasset med èn dårlig opplevelse.

-Klarer å ommgås andre hunder på en respektabel måte.

-Tåler barn og voksne (Hvis de behandler hunden riktig vel å merke!)

-Ikke ser på angrip som første og beste utvei. (Hvis ikke situasjonen er slik at hunden føler direkte smerte og/eller er i fare)

Dette er vel hovedkriteriene. Kommer ikke på mer i farta

[MarieR]

Om en hund har godt temprament, kommer jo da også veldig ann på eieren og hvordan den har blitt trent, men selvfølgelig har noen "lettere" for det enn andre.

Det jeg mener er godt temprament:

-Trygg, stabil hund som ikke lar seg vippe av lasset med èn dårlig opplevelse.

-Klarer å ommgås andre hunder på en respektabel måte.

-Tåler barn og voksne (Hvis de behandler hunden riktig vel å merke!)

-Ikke ser på angrip som første og beste utvei. (Hvis ikke situasjonen er slik at hunden føler direkte smerte og/eller er i fare)

Dette er vel hovedkriteriene. Kommer ikke på mer i farta

Enig der ja. En miljøsterk hund som tåler og har "normal" reaksjon på de fleste tilfeller. Jeg legger også inn hvor dresserbar og mottakelig hunden/rasen er i vurdering av temperament.

[akela]

Jeg er VELDIG glad for at jeg har "barnevennlige" hunder, jeg... og har lagt en bevisst innsats i å bygge på det de fikk med seg i gener såvel som valpekasse. Fordi jeg har sett hunder som IKKE har vært "barnevennlige" - og det var lite trivelig, og ganske dødelig for den ene av dem også.

Men det handler jo egentlig "bare" om nervesterke, gode hunder som har høy terskel for skrekker, frykter, hunder som avreagerer greit og tåler mye rart - med litt sosialisering og etterhvert miljøtrening, selvsagt.

Men noen raser ER mer "barnevennlige" - eller kall det barnetilpasset enn andre: Spinkle, spe, små hunder kan lettere bli redde - fordi de er mer utsatt - enn mer robuste, solide bikkjer og nå snakker vi fysisk. Største hunden her er ganske "pansret" rent fysisk, og bare rister av ungene dersom de skal klemme for mye - mens dette er mer krevende for den mindre hunden, som selv om han er solid bygd likevel er liten nok til at unger kan håndtere ham.

Men det er deilig, selv om jeg ikke er så mye rundt barn, å kunne gå tur med en skokk viltre unger vi kjenner - og vite at dette GÅR faktisk kjempebra, og at hundene har det hyggelig, de også.

Og dette med å "omgås" hunder... noen hunder er vennligere enn andre. Men selv en mindre vennlig og interessert hund kan likevel være flott rundt andre hunder, dersom den er trygg nok til å TÅLE andre hunder. Har hatt et par sånne, de er likegyldige - men de andre hundene kan ry rundt dem, og de kan hilse greit og fint, med litt styring i blant da...

Så igjen handler det om egenskaper og trygghet.

Når jeg spaner etter ny rase, og ny kennel å kjøpe fra, så prøver jeg å se hunder derfra hos sine nye eiere, og se hvordan disse hundene reagerer på meg og på hunder jeg har med meg, samt at jeg prøver å se hvordan oppdretteren håndterer sine - og hva det virker som de eventuelt er forsiktige med! For noen hunder kan være godt kontrollerte, men ser du etter ser du hvordan eier sørger for å ha kontroll - så ikke noe skal skje. Og da er det "hvorfor det"... som jeg tenker.

Jeg vil ha hunder som tåler litt, og da gjelder det å finne oppdrettere som snakker om det samme som jeg gjør - og skjønner hva jeg mener. Jeg ville neppe fått kjøpt hund hos en Rugaaser kanskje... men hos bruksfolk, jepp.

[Lotta]

For meg er godt temperament et korrekt, RASETYPISK temperament. Jeg forventer ikke at en amstaff skal være like omgjengelig med andre hunder som en engelsk foxhound, f eks - ei heller mener jeg at en jack russel skal være like "avslepet" som en cavalier.

For mine egne hunders vedkommende er det uhyre viktig at de fungerer med andre hunder (det er det som er lykken på jord for "oss" - å løpe og leke med andre!), at de kan avreagere og takle ukjente ting, være 100% stuerene (hvilket langt fra er noen selvfølge for alle hunder/raser/blodslinjer), at de er glade og utadvendte og liker barna våre... (og godtar andres )

[Mirai]

Jeg er enig i det Lotta sier, et rasetypisk temperament er jo viktig. Man bør jo til en viss grad kunne si noe om temperamentet på en rase, så det å kjøpe valp ikke er som å stikke hånda i et vepsebol.

Ellers for meg er det viktig at hunden er trygg og takler ting. At den er stabil i hodet og ikke friker for små ting. Og går bra overens med folk og dyr.

[QUEST]

For meg er godt temperament et korrekt, RASETYPISK temperament. Jeg forventer ikke at en amstaff skal være like omgjengelig med andre hunder som en engelsk foxhound, f eks - ei heller mener jeg at en jack russel skal være like "avslepet" som en cavalier.

For mine egne hunders vedkommende er det uhyre viktig at de fungerer med andre hunder (det er det som er lykken på jord for "oss" - å løpe og leke med andre!), at de kan avreagere og takle ukjente ting, være 100% stuerene (hvilket langt fra er noen selvfølge for alle hunder/raser/blodslinjer), at de er glade og utadvendte og liker barna våre... (og godtar andres )

Her tar du opp et par emner som er så pass interressante( i alle fall for meg) at de egentlig fortjener egne tråder! Nemlig det med stuerenhet og rasetypisk og /eller "opprinnelig" temperament. Er det egentlig ønskelig med "rasetypisk/opprinnelig" temperament på alle raser, i dagens samfunn?

Når det gjelder stuerenhet; jeg har hatt to hanhunder fra samme kull, den ene markerte sjelden inne selv om tispene var i høyløp mens den andre markerte hyppig! og mye, denne hannen var det jeg kaller overseksuell, mye masing og piping mens tispene hadde løpetid. Jeg har også iaktatt det samme hos andre, overivrige hanner.

Når det kommer til barnevennlighet..det må nok sies at hundene mine er meget mer "barnevennlige" enn eieren...

[Mirai]

Det er vel feil å si at det er ønskelig med opprinnelig gemytt på ALLE raser. F.eks trenger vi ikke en skarp, 1m høy og ulvejagende hund i dagens samfunn. Derfor har jo det instinktet blitt avlet vekk, og sånn er det jo også hos en del av vokterrasene? Dessverre noen av gjeterne også.

[Havana]

Det meste er vel sagt allerede. For meg har en hund et "godt temperament" når den tåler å leve et vanlig liv med alt det måtte innebære.

Hundevennlighet og barnevennlighet er viktig for min del. Selv om jeg ikke har barn selv, er det jo barn overalt (og det er ikke for sent å få noen selv ennå heller). Greit å ha hunder som tåler å bli dratt i halen uten å glefse etter "synderen", og som ikke får helt hetta om unger i nærheten løper rundt og skriker og herjer. Vi bor sentralt til og da er det også mest praktisk, og ikke minst hyggelig, med hunder som kan omgås andre hunder også. Og stuerenhet setter jeg selvfølgelig også stor pris på.

Som andre har vært inne på spiller jo det rasetypiske også en rolle når det gjelder hva som er godt temperament. En vokterrase har ikke nødvendigvis dårlig temperament om den vokter. Det blir det samme med andre egenskaper som hundeaggresjon og sterk jaktlyst. Men når jeg velger rase utifra at jeg ikke ønsker disse egenskapene, vil disse egenskapene tyde på et dårlig temperament hos den aktuelle rasen.

Er det egentlig ønskelig med "rasetypisk/opprinnelig" temperament på alle raser, i dagens samfunn?

Det er et interessant spørsmål. For vanlige folk som skal ha familiehund er det kanskje en del egenskaper det er best å unngå. Samtidig er det trist om man skal avle bort bruksegenskapene hos alle raser for å gjøre dem "spiselige" som vanlige familiehunder, og hvis folk ønsker seg en hunderase fordi de syns den er pen, og vil ha eksteriøret uten de andre "plagsomme" egenskapene, burde de kanskje heller finne en annen rase som faktisk har de egenskapene de er ute etter. Men hvis det er snakk om bruksegenskaper som ikke lenger har noen funksjon eller plass i samfunnet (eks. aggresjon mot mennesker eller hunder), kan jeg ikke se verdien av å ta vare på det. Og som IW er inne på når det gjelder ulvehunden, har vi f.eks lite behov for en hund som er spesielt tilpasset ulvejakt i Norge i dag. Da er det like greit å avle rasen til å bli en "grei" selskapshund.

Det betyr ikke at vi til slutt ender opp med en haug med selskapsraser med ulikt utseende, men som i bunn og grunn har samme gemytt. Selv om vi fjerner visse egenskaper, er det mange egenskaper som kan bli igjen og skille rasenes temperament fra hverandre. Blant selskapsrasene er det jo også store variasjoner i gemytt og egenskaper, alt ettersom hva hundene har vært brukt som tidligere. Opprinnelige egenskaper, som ikke har kommet i konflikt med rasens funksjon som selskapshund, har ikke nødvendigvis blitt avlet bort. Hvis man skal velge rase og "bare" skal ha en selskapshund, er det likevel mange ting å ta hensyn til når det gjelder temperament, aktivitetsbehov og hvilke aktiviteter hunden egner seg til (og da er vi tilbake til det opprinnelige spørsmålet i denne tråden ).

[MarieR]

Det med om man ønsker opprinnelg rasegemytt på dagens hunder(aser) trur jeg er opp til hver enkelt, alt etter hva man vil bruke hunden til. Som IW sier, er det heller ikke alt av rasegemytt vi "trenger" i dag. Den tidligere skapre ulvehunden er jo i dag en megavennlig kjempe. De jeg har møtt hvertfall..

[dorab01]

Hei

Jeg har lagt merke til at i norge er det vedlg mange (snakker ikke om de som er seriøse) som kjøper seg hunder som de ikke er egnet for. Feks. I england og tyskland de som har rotweiler eller dobermann bruker dem som regel aktivt til noe og ikke kun som familie hunder. Har en tendens til at folk her i norge ikke ser på hva slags hund de kjøper men hvordan hunden ser ut desverre..

Og jeg må si at jeg blir sjokert når jeg leser annonser på finn. no eller dyrenett hvor raser som KO og Marema, cane corso og feks. italiens mastiff blir beskrevet som perfekte familie hunder. Jeg vet om mange oppdrettere i utlandet som ikke selger spsifike raser til barnefamilier eller folk som bare vil ha en kosehund. Desverre nlir dette kun praktisert her i norge med noen brukshundraser av bruks linjer.

Jeg må si jeg ble sjokert da jeg snakket med en mann som eide en yorkshire terrier hvor han stolt fortalte at han kjøpte hunden sin i bursdagsgave til hans 5 år gammle datter. Og han sa også at ingen ville selge han hunden her i norge så han dro tul sverige for å kjøpe en. Heldigvis er det her snakk om en liten hund men denne lille hunden kan gjøre nok av skade og det er en litt mindre utgave av jack russel. Menman må da begynne å lure.....