Gå til innhold
Hundesonen.no

Liten hund angriper stor.


Djervekvinnen

Recommended Posts

Ser jo ofte små hunder som skal være så tøffe i kjeften når jeg og Hera går forbi hagen dems. Da er det knurring og bjeffing så det står etter. Også når vi går fobi mindre hunder, så henger de i båndet og bjeffer som galningeer. Men spørsmålet mitt er: Er det noen som har opplevd at en liten hund faktisk angriper en stor hund? Som feks. en cocker spaniel angriper en schæfer? Eller en pomme går løs på en labrador? Er det noen små hunder som faktisk er så dumdristige?

Ja min papillontispe har flydd på naboens labrador. Den flyktet :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Timon fløy på og bet en Rottweiler! jeg tok Timon raskt opp da jeg tenkte at nå kan det umulig være noe Timon igjen men HELDIGVIS var Rottweileren så snill og "redd" så den gjorde ikke noe annet enn å bjeffe..! ellers er det jo få raser som er mindre enn Timon så han har fløyet på små hunder som er større enn han.. han vet å gi beskjed men er redd at tøffheten en gang kan ta slutt når han får skikkelig igjen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eldstefrøkna mi er en relativt stor hund, men hun har ALDRI trøbbel med småhunder uansett - og jeg tror årsaken er at hun selv føler seg trygg på dem, er svært flink til å lese usikkerhet, og hvis hundene virker redde eller utagerende så går hun bare unna dem, forbi, snuser på noe annet, overser dem og så videre.

Det virker helt utrolig bra, og er svært tankevekkende. Akkurat som adferden hennes rundt valper. Ser vi en liten valp, så stormer hun ikke bort og snuser - hun rusler en runde unna dem, og lar valpen komme til henne.

Når det gjelder å bedømme hvordan "små, aggressive hunder" EGENTLIG er, så er min innfallsvinkel: Hvordan er de med JEVNSTORE hunder? Jeg ser på min tikilos sak her at det er stor forskjell - han tar faktisk MER i når han er rundt store hunder, enn når han omgås jevnstore hanner, da roer han signalene ned, han tror tydeligvis - av erfaring? - at han ikke behøver å "ta i" eller overdrive for å gjøre inntrykk?

Det er et helt tydelig mønster i det, og det er noe en bekjent som hadde en liten, tøff hund observerte også med sin: Det var en dvergschnauzer helt uredd store, greie hunder den kjente - da var den helt som en av dem, men den var redd store, fremmede hunder etter noen negative erfaringer, og bjeffet litt hysterisk og krøp litt underkastende rundt på samme tid. Men traff hun jevnstore hunder, så du at hun EGENTLIG var en ganske real liten dame.

Så jeg tror på en kombinasjon av eiere som ikke tar hensyn - BÅDE eierne av store hunder ("min er snill, du må la din tre kilos bli sosialisert på min 40 kilos røffe unghund") og de små hundenes egne eiere ("du får klare deg selv, ikke vær så pysete, løp bort og la deg tråkke ned") sånn satt veeeeldig på spissen - og av erfaringer. Jeg synes det er MANGE "uhøflige" hunder, jeg - som INSISTERER på å hilse og nærmest skremme hunder som helt tydelig er redd dem, og ikke ønsker kontakt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har opplevd flere ganger at små sinte hunder har utagert mot Lokeliten ja.Han er stor og svart og derfor veldig skremende for mange små.En gang han var med på jobb ble han også angrepet av JRT.Mener å huske jeg klagde min nød her på sonen? Noen ganger blir jeg bekymret for at han skal bli skeptisk til små hunder og "ta igjenn", så jeg blir fryktelig glad hver gang vi møter små trygge hunder som gladelig vil hilse.Men jeg lar han ikke hilse lenge av gangen, han har nemlig ikke helt kontroll på labbene sine og han aner overhodet ikke noe om hvor stor han er - noe han beviste i kongsberg hallen i november da han la seg ærbødig ned for en liten tøff schipperckehann :lol: Men ingen vits i å risikere å skade de små bare fordi Lokeliten ikke skjønner når han skal droppe klaskelabbeleken.

Jack russelen Jonas, mitt lille skilsmissebarn, er helt omvendt.Han aner overhodet ikke hvor liten han er. Han er den eneste jrt jeg har møtt som fnyser foraktelig når store hunder bjeffer på han.Han ypper aldri til bråk med mindre han "må" og han er uten tvil kongen av Oslo i sitt eget lille hode.Det rare er at selv de største hundene viser respekt for den lille tassen, akkurat som om de også tror han er stor :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det har jeg oplevd flere ganger. Har en Shih Tzu gutt som tror han er verdens tøffeste gutt. Han er veldig sosial og grei mot små og mellomstore hunder, men når det kommer en stor gordon setter hanne forbi her, ja da skal han"ta" denne. Har vært nære på et par ganger, så jeg priser eiers snarrådighet.

Jeg må jo selvsagt passe ekstra godt på siden han kan finne på sånne ting. Men når vi er på treninger osv så er han helt rolig og grei, så det er litt rart egentlig.

Min pomme gutt er bare 6 mnd og har ikke vist sånne tendenser ennå, heldigvis. Og vi bruker masse tid til sosialisering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en boxwailer(blanding av boxer og rottis)han. Vær gang pappa skulle til parken med han, gikk de forbi en hage, vær gang de gikk forbi kom en liten terrier bjeffende fram mot dem... helt til de kom vekk fra gjerdet. Terrieren trodde sikkert den hadde klart og jakt vekk dem. En dag stod porten tilfeldigvis åpen. Terrieren kom rett mot de, knurrende rett på boxwaileren, som ikke flyttet på seg og fløy rett i strupen på den. Han fikk ristet terrieren av seg og tok tak i nakken til den. Pappa tok vekk boxwaileren, flaks for terrieren, for vårhund var ikke redd får og skade den...og da hadde det jo ikke vært enkelt og forklart at terrieren angrep først... :unsure:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser jo ofte små hunder som skal være så tøffe i kjeften når jeg og Hera går forbi hagen dems. Da er det knurring og bjeffing så det står etter. Også når vi går fobi mindre hunder, så henger de i båndet og bjeffer som galningeer. Men spørsmålet mitt er: Er det noen som har opplevd at en liten hund faktisk angriper en stor hund? Som feks. en cocker spaniel angriper en schæfer? Eller en pomme går løs på en labrador? Er det noen små hunder som faktisk er så dumdristige?

Fikk høre av en fyr som hadde Boxer, hunden hans ble angrepet av en pomme, og var livredd små hunder etter det! :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg lest igjennom hele tråden her, men en ting forundrer meg mye. Det er liksom så akseptert at en liten hund angriper, eller utagerer mot en stor.. de er de jo bare søte, tøffe og morsomme.

Klart konsekvensene gjerne blir større når en stor hund går på en liten, men dog..

Til eksempel så gikk vi langs veien og det kommer en liten Tibbe gående imot oss. Den lille setter igang et helvetes leven og brumlebassen min svarer. Damen ser forskrekket på meg og spør hvordan jeg kan ha et slikt beist av en kjøter! Jeg blir litt matt jeg.. for det første var det hennes hund som startet, og for det andre er det jo akkurat samme adferd!??! :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg lest igjennom hele tråden her, men en ting forundrer meg mye. Det er liksom så akseptert at en liten hund angriper, eller utagerer mot en stor.. de er de jo bare søte, tøffe og morsomme.

Klart konsekvensene gjerne blir større når en stor hund går på en liten, men dog..

Til eksempel så gikk vi langs veien og det kommer en liten Tibbe gående imot oss. Den lille setter igang et helvetes leven og brumlebassen min svarer. Damen ser forskrekket på meg og spør hvordan jeg kan ha et slikt beist av en kjøter! Jeg blir litt matt jeg.. for det første var det hennes hund som startet, og for det andre er det jo akkurat samme adferd!??! :o

Hehe, ganske irriterende. Gikk på tur med hundene mine for noen år siden, begge var løs, men da jeg så det kom en fyr tre småhunder gående kalte jeg dem inn og tok den yngste i bånd, gamlemor derimot (som var blind og aldri gikk lengre enn en meter unna meg) var løs. Hun satt pent ved siden av meg mens fyren med de tre dverg schnauzerne passerte. Det var litt av et leven som kom fra de tre gneldrebikkjene, men jammen var det JEG som fikk passet mitt påskrevet av schnauzereieren fordi jeg hadde gamle hunden løs...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Nå har ikke jeg lest igjennom hele tråden her, men en ting forundrer meg mye. Det er liksom så akseptert at en liten hund angriper, eller utagerer mot en stor.. de er de jo bare søte, tøffe og morsomme.

Klart konsekvensene gjerne blir større når en stor hund går på en liten, men dog..

Til eksempel så gikk vi langs veien og det kommer en liten Tibbe gående imot oss. Den lille setter igang et helvetes leven og brumlebassen min svarer. Damen ser forskrekket på meg og spør hvordan jeg kan ha et slikt beist av en kjøter! Jeg blir litt matt jeg.. for det første var det hennes hund som startet, og for det andre er det jo akkurat samme adferd!??! :o

Det jeg syns er ille er at veldig mange med små agressive hunder syns det er skikkelig tøft at den lille skal ta den store og er stolte av at hunden deres er så "modig". Dette gjelder forøvrig mange med større hund også, men de er oftere bekymra, mens de med små hunder syns det er tøft (vet jeg generaliserer veldig nå). Det er aldri tøft at en hund opptrer aggressivt ovenfor andre uansett størrelse! Og i tillegg er ofte den "tøffe" hunden ganske redd, men det vil ikke eier innrømme fordi han/hun har satt seg ett bilde i holdet sitt at hunden hennes er en skikkelig tøffing som angriper den store hunden. Det er ikke tøft. Ikke på noen måte. Det er synd på det stakkars dyret som ikke klarer å oppføre seg skikkelig og ha trivelige møter med andre hunder enten det kommer av redsel, tillært adferd, stess eller hva som enn er bakgrunnen for en sånn oppførsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes jo mange av historiene her om "tøffe" småhunder egentlig høres ut som LIVREDDE mindre hunder, og at de oppfører seg på en måte som gjør at større, snille hunder faktisk velger å gå unna - fordi adferden til de små er utenfor "alle regler".

Hunder har samme språk unntatt størrelse, og min erfaring er at det er ERFARING som gjør at andre hunder lærer at små hunder kan de kødde med uten at det får særlig konsekvenser.

Har fortalt det før i andre tråder, men minsten her er en streng kar som aldri flyr på - men bruker masse språk og fakter, slik det skal være. Unntaksvis møter han respektløse hunder som driter i at han er en voksen hannhund, de bare overhører beskjedene hans om å la være å klaske til ham med labben etc. Og hva skjer da? Jo, den andre store hunden min kommer ham til unnsetning.... og da ser jeg faktisk at "plageånden" lærer, nemlig at mobbing av denne lille hunden = stor hund som setter meg på plass med hjelp av felles eier...

Og da går det så bra så...

Men altså... det er TRIST med småhunder som flyr på store hunder sånn, og det er trist for store hunder at deres møter med småhunder skal bli dårlige - det blir en ond sirkel, som rammer både eiere av store og små hunder.

Nå synes jeg også at det er en "dårlig" hund som lar én enkelt erfaring farge adferden mot ALLE andre av samme rase/type/størrelse - det er ikke en bra adferd, så den hadde nok kanskje tippet over uansett i en sammenheng eller annen. Gode hunder skal tåle litt mer, før de tilter på alt. Har kjent hunder som er reinspikka rasister, og flyr på både hann- og tisper bare fordi de er av en bestemt rase - og det er da en terskel som er for lav, i mine øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt OT:

Noen som har lest den tegneserien om to hunder som står på hver sin side av et gjerde og bjeffer som gale for å skremme den andre hunden, så løper de langs gjerdet, fortsatt bjeffende. I nest siste rute er det ikke gjerde lengre og begge hundene blir stående som spørsmålstegn, og lusker så hvert til sitt.

Haha, litt OT, men da jeg så denne tråden minnet det meg om den. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...