Gå til innhold
Hundesonen.no

Basenjien


Djinga&Zico
 Share

Recommended Posts

Hvorfor vi valgte Basenjien !

Kopiert fra Hjemmesiden vår :)

I April i fjor (03) kom tankene om å skaffe seg hund. Vi ville prøve en ny rase,siden Jan Frode hadde hatt flere ulike hunderaser helt siden han satt i sportsvogn.

Den første hunden var en Dvergpinscher (Bonny).Denne hunden ble 8 år gammel, og døde pga sykdom.

Den neste hunden var en blandingshund, Dvergpinscher/Samojed (Teddy) "utrolig men sant" .

Denne hunden ble ca 15 år og måtte avlives pga alderdom etter et langt og godt liv.

Dagen etter Teddy ble avlivet, reiste Jan Frode til Bergen og hentet en ny hund, Dobbermann (Zico)

Etter ca 2 år kjøpte han seg en hund til, en Papillon (Bonzo).

Bonzo ble bare 6 år da han var uheldig å ramle på sjøen en Påskeaften og druknet,til stor sorg for Zico og resten av familien.

Etter kun noen mnd kjøpte Jan Frode seg en Amerikansk Cocker Spaniel (Tino).

Denne hunden døde desverre etter 3 uker pga underutviklet nyrer.Trippel vaksinen var sansylig årsaken til dødsfallet, dette ble påvist under obduksjon.

Oppdretteren var behjelplig med å skaffe ny hund, dette også en Amerikansk Cocker Spaniel (Bonzo).

Denne hunden ble også bare 6 år, da den måtte avlives pga kreft i munnen.

Zico ble nesten 11 år, da denne også måtte avlives pga kreft i munnen med spredning til resten av kroppen.

Maggie har hatt en hund, en Engelsk Springer Spaniel (Kipp). Da jeg var ca 5 år skulle vi flytte fra England til Norge.

Ca 1 uke før avreise forsvant Kipp sporløst. Hele familien og hundepatruljen var med på å lete etter hunden, men den var ikke til å finne.

Etter dette har det kun vært katter i hjemmet.

Helsing Matmor Maggie

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi studerte hundebøker og diskuterte raser, vi ble enige om å søke på nettet etter rasen Basenji. Kom da frem til Basenji klubbens sider,og tok da kontakt med valpeformidleren i klubben.

Siden Basenjien har som oftest vinterkull,var det ingen valper for salg gjennom valpeformidlingen.

Valpeformidleren gav oss et tips om en oppdretter i Ålgård, som han trodde hadde 1 valp igjen.

Vi kastet oss på telefonen igjen, og ringte til oppdretteren. Hun hadde 1 valp igjen, men denne skulle beholdes av kennelen.

Det ble snakket mye hund og etter 1 1/2 - 2 timer falt dommen "hunden skulle bli vår"

Tipp om jubelen stod i taket !

Det ble avtalt at vi kunne få hente hunden etter ca 1 uke. Det ble en laaaang uke med venting , og flere samtaler med oppdretteren.

Endelig kom dagen da vi skulle reise til Mortavika (nær Stavanger) og hente hunden.

Vi hadde kun sett bilder av Djinga som vi hadde fått på mail, men møte på kaien kan vel kalles "kjærlighet ved første blikk" .

Vi hadde hørt at Basenjien kunne være avvisende mot fremmende, men Djinga kom til oss som om hun hadde kjent oss lenge.

Da vi skulle reise hjem med det lille vidundret, var vi spente på hvordan Djinga ville ta det å reise fra sine kjente omgivelser, hun var tross alt nesten 6 mnd gammel.

Men turen hjem gikk som en drøm på matmors fang (smiler..)

Djinga tilpasset seg utrolig snart i det nye hjemmet sitt.

Hvor vi hadde 1 kattunge, 1 Chinchilla, akvariet og ikke minst 3 unger.

Djinga ble snart familiens midtpunkt kan du vel skjønne ? hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Basenji: denne rasen har mange navn

Zandehund, Belgisk Congohund,Bongo Terrier ,Congo Terrier, Nyam-Nyam Terrier.

Basenji betyr :ting fra bushen.

Dette er en gammel rase, de har funne malerier i faroenes graver, og en tror at disse hundene ble bragt som gaver fra folk som kom til Egypt fra øvre deler av Nilen.

Basenjien forsvant helt fra det offentlige i tiden mellom det gamle Egypt og til midten av 1800 tallet, da ble den gjenoppdaget av oppdagelsereisende i Kongo og det sørlige sudan.

Denne rasen tilpasser seg de fleste klimaer, men liker ikke regn. Det er derfor vi sette opp party telt i hundegården.( smiler) Prøver en a ta en Basenji med ut på tur i skikkelig Vestlandsvær, kan hunden sette seg helt på bakbeina.

Rasen kan ikke bjeffe, men har alle de andre lydene en hund lager som piping, knurre, og det har en helt unik jodlelyd. vi kaller det for uling, denne lyden får en høre når det er gjensynsglede,ved lek og når de skal hilse på en.

Denne rasen er kjent for å være snill mot barn.

Og en annen stor fordel er at det er ingen hundelukt av dem.

Tispene har løpetid 1 gang i året, og det er vinter kull de som oftest får.

Basenjiene er også kjent for å finne på de utroligste rampestreker og ugagn. Men vil du ha en hund som bringer frem latteren i en, er dette rasen. Det er en "klovn" som kan finne på å ta salto når en er ute på tur m.m.

Hannhunden skal være ca 43 cm i skulderhøyde og tispene ca 40,5. og vekten på hannhunden ca 10,9, tisper 9,5.

Det er også flere farge varianter:

Rød/hvit (Zico)

Sort/hvit

Tricolor

Brindle (Djinga)

Trindle ( denne er ikke godkjent fargemessig / feilfarget)

Fula Black

Et morsomt særtrekk er den krøllete halen, som er høyt ansatt og ligger på den ene siden av ryggen. Den har og for vane å vaske seg med labbene som en katt, og pannen er full av "bekymrede" rynker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hi hi, høres morsomt ut.

Gjør de det isteden for å bjeffe når noen ringer på da eller?

De jodler kun når de vil :) De er skeptiske til at det kommer fremmende på besøk, Djinga mest da :wink: Men når ungene kommer hjem fra skole og barnehage, kan de jodle noe enormt Banana

Og selvsagt når vi kommer hjem da. De er når de er kjempe glade de gjør dette. Har sett på nettet en Basenji jodle, men finner ikke linken igjen. Prøver å lete meg frem til den siden :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...