Gå til innhold
Hundesonen.no

Er dette en god nok grunn?


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine

Nå trenger jeg hjelp fra dere altså:)

Gym-lærerne våre er utrolig strenge, og vi får liksom ikke slippe unna med noe som helst.

Jeg og ei veninne i klassen sliter begge fryktelig med knærne. Hu har vært til legen, men hun slipper iallefall gym. Men jeg? Nei, jeg MÅ væe med..Ingen som trur på meg.

Etter et fall i asfalten i Desember så har jeg hatt vondt. Når jeg setter meg ned, låser kneet seg fast, og jeg må ofte ha hjelp opp.

Går jeg opp og ned trappa er jeg helt gåen i bena, og klaer så vidt og stå oppreist.

På Mandag sprang vi testløypa(2km eller no) altså...SPURT...

Jeg forbedret meg 6 sekunder siden i fjor, og sprang på 7 minutter og 6 sekkunder.

JEg mener jeg kunne ha løpt mye fortere, om jeg hadde vært frisk i beina.

På den ene siden skulle jeg øke tempoet, men føttene mine bare låste seg fast...Så jeg hadde ikke no valg enn å løpe saaakte.

I morgen har vi enda et testløp...

For dere som er lokalkjent kan jeg si: Hele lade-stien

For dere andre kan jeg si: Sånn ca. 10 km!

Med nesten bare opp og nedover bakker!!

Om jeg ber mamma om og skrive en melding om vonde knær, og at jeg heller kan sykle på sykkel i styrkerommet(som, jeg har hørt skal hjelpe) kan de da si at jeg MÅ være med, bare at jeg skal ta den tiden jeg trenger?

Det har de nemmelig gjort før, men jeg mener- Jeg har jo med meg melding og å slippe, og da kan de jo ikke tvinge meg heller?

Hva mener dere? Er det en god nok grunnn til å slippe? Karakterene ble satt i dag, og det er siste, eller nest siste gymtimen.

Takk til dere som tar dere tid til å svare, det redder livet til mine knær ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Går du på ungdomsskolen så er det nok ikke noe problem å ikke ha den siste eller de to siste gymtimene, særlig ikke når karakterene er satt. Skriver moren din melding i tillegg så syns jeg det er god nok grunn!

Ta hensyn til kroppen din. Når du har vondt, er det som regel noe i veien. Det er noen skader som forlenger heleprosessen med dobbelt så lang tid dersom man pusher på og ikke tar hensyn til kroppen. Jeg hadde slitasje i begge knebåndene og måtte vær så god ta pause fra fotball i 5 mnd :) Hadde jeg ikke gjort det, kunne jeg fått det kronisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå trenger jeg hjelp fra dere altså:)

Gym-lærerne våre er utrolig strenge, og vi får liksom ikke slippe unna med noe som helst.

Jeg og ei veninne i klassen sliter begge fryktelig med knærne. Hu har vært til legen, men hun slipper iallefall gym. Men jeg? Nei, jeg MÅ væe med..Ingen som trur på meg.

Etter et fall i asfalten i Desember så har jeg hatt vondt. Når jeg setter meg ned, låser kneet seg fast, og jeg må ofte ha hjelp opp.

Går jeg opp og ned trappa er jeg helt gåen i bena, og klaer så vidt og stå oppreist.

På Mandag sprang vi testløypa(2km eller no) altså...SPURT...

Jeg forbedret meg 6 sekunder siden i fjor, og sprang på 7 minutter og 6 sekkunder.

JEg mener jeg kunne ha løpt mye fortere, om jeg hadde vært frisk i beina.

På den ene siden skulle jeg øke tempoet, men føttene mine bare låste seg fast...Så jeg hadde ikke no valg enn å løpe saaakte.

I morgen har vi enda et testløp...

For dere som er lokalkjent kan jeg si: Hele lade-stien

For dere andre kan jeg si: Sånn ca. 10 km!

Med nesten bare opp og nedover bakker!

Om jeg ber mamma om og skrive en melding om vonde knær, og at jeg heller kan sykle på sykkel i styrkerommet(som, jeg har hørt skal hjelpe) kan de da si at jeg MÅ være med, bare at jeg skal ta den tiden jeg trenger?

Det har de nemmelig gjort før, men jeg mener- Jeg har jo med meg melding og å slippe, og da kan de jo ikke tvinge meg heller?

Hva mener dere? Er det en god nok grunnn til å slippe? Karakterene ble satt i dag, og det er siste, eller nest siste gymtimen.

Takk til dere som tar dere tid til å svare, det redder livet til mine knær ;)

Hvis du har slitt med det siden desember, burde du jo gått til legen. En legemelding kan ikke skolen se bort i fra...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg igjen.. Har samme typen lås i knærne til tider. Men gym, det skal man ha. Kan ikke fatte og begripe hvorfor gym fortsatt skal være pining og disiplin. Gjør gymtimene morsomme, og ta dem mindre seriøst. Ha det morsomt. Det er min oppfordring til de høyere makter. Jeg skulle ønske gym var et fag uten vurdering, men med Deltatt/Ikke detlall på vitnemålet. Alle har ulike forutsetninger (ja, det samme gjelder teori, men jeg mener det ikke kan sammenlignes).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du har slitt med det siden desember, burde du jo gått til legen. En legemelding kan ikke skolen se bort i fra...

åååååå joda de prøver seg stadig og ofte! da jeg hadde kyssesyken hadde jeg lege melding med og læreren prøvde å presse meg til å være med på idrettsdagen! Stå på ditt Christine! ikke vær med å gjør noe du ikke klarer for da kan du ødelegge skaden du har i kneet enda mer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Joda...Karakterene ble satt i går, så jeg kom meg lett unna...

Ble nok ikke styrke på meg nei, jeg la meg ned på en tjukk madrass.

Bena mine har det gått opp og ned med, og ja, vi har bestilt legetimer, men avlyst, da legene ikke fant noe i veninna misine bein.

Har kommet ordentlig tilbake nå, og det er vondt..

Bestilte legetime for en stund siden, men de har jo ikke ledig time før etter sommeren :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fint at du slapp unna da! :P Da jeg gikk på ungdomsskolen måtte vi alltid løpe en mil før sommeren, men jeg klarte alltid å lure meg unna. Kjekt å ha pollenallergi når løypa går gjennom skogen ;)

Når det gjelder knærne dine... Har du prøvd en knestøtte? Jeg plages også veldig med et kne i perioder, og da er den god å ha! Etter noen dager merker iallefall jeg stor forskjell dersom jeg ikke går med den! Bare ett lite tips dersom du ikke har prøvd det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du skal gå til legen, for å få undersøkt knærne. Jeg er selv plaget med betennelse rett under kneskålene på begge knærne pga telemarkkjøring og et fall og gal belastning etterpå. Etter et år med vonde knær dro jeg til legen, som sendte meg til fysioterapaut for å få satt opp et styrkeprogram for å gjøre i de gymtimene jeg ikke kan delta i. Jeg har også fått beskjed om å ta det rolig. Ingen løping på asfalt, minst mulig trappegåing, ingen telemark :)(hvordan skal jeg overleve?) og andre ting som gjør at knærne blir værre. Hadde jeg ikke dratt til legen ville det tatt ennå lengre tid før jeg blir helt frisk(hvis jeg tar det helt rolig så ville det gå ca 1/2-1 år)

Ta deg en tur til legen for å få undersøkt knærne skikkelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg igjen.. Har samme typen lås i knærne til tider. Men gym, det skal man ha. Kan ikke fatte og begripe hvorfor gym fortsatt skal være pining og disiplin. Gjør gymtimene morsomme, og ta dem mindre seriøst. Ha det morsomt. Det er min oppfordring til de høyere makter. Jeg skulle ønske gym var et fag uten vurdering, men med Deltatt/Ikke detlall på vitnemålet. Alle har ulike forutsetninger (ja, det samme gjelder teori, men jeg mener det ikke kan sammenlignes).

Absolutt helt enig! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...