Livet mitt er helt forandret.....

[Guest Christine]

Nå skal jeg ikke sitte og prate preik her altså..Men tankene mine svirrer rundt, og jeg må ha de ført ned.

Vet det er mange der ute, som har samme problemer, og dette er litt for å vise at man ikke skal gi opp..Aldri...Jeg kommer til å være åpen, og si det som det er...

Det begynte tidlig. Jeg hadde ikke interesse for fotball, jeg brukte heller fritiden min i stallen. Hver dag be jeg mobbet fordi jeg drev med hester. Det var ikke morsomt. Var redd alle som gikk i A-klassen. De var værst. Da veninna mi slutta på ridning og begynte på fotball, ble det værre. Alle skulle være med hun hjem, og bare DE. Ingen andre..Ikke jeg heller, hennes beste veninne.

Hadde får venner av alle i klassen. Jeg var utrolig sjenert, og i samarbeidstimene turte jeg ikke å være frempå. Om noen snakket til meg mumlet jeg bare noe rart til svar. Eldre folk snakket til meg, jeg gikk. "var det noen som snakket? Nei det hørte vi ikke..Hadeeee!"

Livet mitt ble værre og værre. Det ble rett og slett et reint helvette. Jeg ville skifte skole, men fikk ikke lov av foreldrene(som ikke visste hvordan jeg hadde det.) Jeg og to andre i klassen som rei, hadde samme tanker: Vi ville rett og slett ikke leve mer. Lei av mobbinga, folka i klassen og livet, ville vi bare si farvel.

Vi ville gå ut i skogen(vi var på teltur hele klassen, og vi stakk av til en brygge og hadde girl-talk) og bare gå oss vill, til vi sultet ihjel, eller hive oss ut i vannet og drukne. Vi skulle dø, det ville vi.

Som den pysa jeg var, så var jeg redd for at "å dø" var utrolig vondt

Tankene om å dø vandret lenge rundt i hodet mitt. Men jeg trudde at det var den eneste utveien.

Mobbinga og alt det der fortsatte. Nå går jeg i 8. klasse og helt frem til nå har livet mitt vært et helvette.

Som mange av dere vet, så fikk mamma kreft, og Milo problemer med bena.

Jeg var sikker på at jeg var nær ved å miste min mamma, og var så sikker på at Milo hadde beinproblemer, forkalkninger og hodeskader. Jeg skjønte at hunden min ikke hadde lang tid igjen.

Vi dro til dyrlegen med Milo, som jeg brukte alle sparepengene mine på. Denne dagen var jeg i dårlig humør, og gråt en stille bønn om at Milo "bare" hadde litt vondt.

Svaret kom om Milo hadde "bare" lavt blodtrykk...Bønnen min ble hørt

Men ville virkelig bønnen min angående mama også bli hørt?

Mamma ble lagt inn på sykehuset i 3 dager. Jeg hadde fått lite søvn, og jeg gråt hvert friminutt. I timene hadde jeg tårer i øynene. OFte "gik jeg på do" eller ute for å treke luft, og tørke tårer.

Folk merket at jeg var trist. Og det å fortelle andre om kampen mot krefen var fælt.

Ikke så mye bedre ble det da noen fra klassen ringte til noen i tiende og sa jeg ville ligge med han i fjæra. Jeg ble kalt forskjellige ord på skolen hele tiden, og jeg ble "syk" fordi jeg ikke ville få slengt etter emg kommentarer. Dette problemet løste seg så fort jeg fikk mot og fortalte omdet til en lærer.

På sykehusbesøk så mtte jeg mamma igjen. Legene sa at mamma kom til å miste håret, og at hun ble helt frisk igjen.

Dessuten har jeg fått flere venner i klassen. Ingen som mobber meg eller baksnakker meg.

Får ofte høre av andre at flere har endret syn på meg. Om at de har sagt:

"Herregud. At vi kunne ta så feil av Christine. hu er jo drit grei!" Det var rått og høre det..

Nå tør jeg og snakke med de "eldre" og jeg har faktisk blitt så modig at jeg klarte og kjefte opp en tiende klassing som truet med bank...

Jeg har også sluttet på ridning, og livet mitt ble ikke like strevsomt som før. Fikk mer tid til Milo, og ja, det hjalp!

Livet mitt er HELT forandret og jeg smilet, jeg ler, jeg er helt åpen.

Selvtilitten min har vokst fra 0,00 til 99,9...Det har gått fort det...

Eneste problemet mitt nå for tiden er kneproblemer. Det knekker noe enormt, men jeg takler det nok toppers...+ Noen 10 muskelkramper om dagen

Mitt budskap til dere er:

ALDRI gi opp, uansett hvordan situasjonen er! Jeg har villet dø, og bare se hvordan jeg har det i dag.

Jeg er glad, siden jeg aldri hadde trudd dette kom til og skje meg...

Med vennlig hilsen en Strående glad Christine

[Symra&Pippin]

Så flott du skriver Christine! Du er utrolig flink til å sette ord på vanskelige tanker og følelser!

Jeg tror veldig mange har perioder i livet som er fryktelig vanskelige, alt er bare dritt og man skjønner ikke hvordan det kan bli bedre noen gang, og til slutt får man lyst til å gi opp. Men da er det så utrolig deilig å oppdage at ting KAN bli bedre! Og når noen av de vanskelige tingene ordner seg, så er det plutselig håp for alt det andre også! Takk for at du delte disse tankene med oss Christine, stooooor klem til deg!

[ida]

Dette står det respekt av! Du fortjener en lys og glad ungdomstid, med ikke altfor mørke og tunge tanker! Selvom du er alt for ung til på noen måte "fortjene" å ha opplevd alt det vonde du har , så vil Det du har vært igjenom nå kanskje hjelpe deg til å takle vanskligheter senere i livet på en bedre måte enn du ellers ville gjort. Du har også fått en gylden sjanse til å forstå dine medmennesker og deres problemer bedre enn de fleste på din alder. Nå håper jeg du bare har mennesker som vil deg vel rundt deg i lang lang tid og at alt går bra for både deg og mamman din!

[Marthe]

Kjempe flott skrevet Christine! Skjønner veldig godt at du har hatt det vanskelig. Jeg tror det er få som har klart å komme igjennom det så bra som du har gjort nå. Hadde moren min hatt kreft hadde jeg nok vært helt i fra meg. Når jeg var 11 år mistet jeg venninnen min i kreft (hun var 15år). Dette har gjort et sterkt inntrykk på meg. Nå 5 år etter på kan jeg bare begynne å grine av å tenke på henne. Det samme var når hun levde og var syk. Det at du klarer å komme deg på skolen når du har blitt mobbet i tillegg er kjempe bra! Ble ganske sjokket når jeg leste at du "bare" gikk i 8 klasse. Trodde du var rundt 16-17 år Du har ihvertfall masse kunnskap, og er flink til å skrive vil jeg si

Uansett lykke til videre! Håper alt går bra med moren din

[Aya]

Veldig bra skrevet Christine.. Du klarer å håpe, uansett hvordan tng ser ut, og jeg er kjempeglad for at du har det bedre nå! Stå på videre, og kos deg med Milo, mammaen din og ungdomstida=)

[icebluelagoon]

Kjempe bra skrevet Christine!

Jeg vet hvor j**lig det er å bli mobbet, ble mobbet de 7 første skoleåra mine.

Folk mobbet meg for høyden min(er ganske liten), de mobbet meg fordi jeg har Diabetes m.m...

Unger er noen fæle kryp, de mobber oftest fordi de er usikre på seg selv eller fordi de er misunnelige, men det hjelper ikke den som blir mobbet å vite det, det er like vondt å høre de sårende ordene!

Jeg hadde også selvtillit på 00.00 helt til i fjor faktisk, men jeg fikk heldigvis hjelp og noen å snakke med.

Jeg fikk meg coacher og dette hjalp veldig.

Istedetfor å gå rundt og si: Jeg er liten, jeg er stygg, jeg er dum, ingen liker meg, ingen vil være sammen med meg - flere ganger daglig, begynte jeg å si: Jeg er yndig, vakker og petit!

Det hjelper å si positive ting til seg selv, hver gang man sier noe dumt til seg selv kan man gjøre opp ved å si 5 pene ting istedet!

Jeg har heldigvis ikke hatt noen med kreft i familien min, men jeg vet hvordan det er å ha en sykdom som kan være dødelig uten behandling, en sykdom du må tenke på 24 timer i døgnet og som du aldri blir kvitt!

Da er det viktig å ikke la sykdommen styre livet ditt, det er du som skal styre sykdommen!

Du har vært kjempe tøff Christine!

Stå på!

[Djervekvinnen]

Flink jente! Det var godt å høre at du har kommet deg videre som en ny og sterkere person! Dette har du lært mye av og kan komme godt med i fremtiden. Jeg vet også hva mobbing innebærer og det er grusomt! man skal være bra sterk for å klare seg gjennom det og som en sterkere person! Og du er sterk! Og jeg ønsker deg lykke til videre, og husk å ikke gi opp!

[Rambo]

Dette var virkelig bra å høre! Jeg har ikke blitt direkte mobbet, men indirekte, og selv det er ganske fælt, så det må ha vært tøft med "ekte" mobbing. Stå på, det er virkleig flott å høre hvordan du har det nå

[Guest Christine]

Ja, veit ikke hva jeg skal skrive her..

For de som begynner og lure på om jeg er en liten unge som syns synd på meg selv: Grunnen ti lat jeg la ut dette innlegget, er netopp fordi, jeg vet jeg ikke er den eneste som har det sånn i verden.

Jeg har nå ingen problemer som plager meg mer,og er så utrolig glad for det..

Og som noen skreiv oppi her:Jeg har blitt en helt ny person, og helt annerledes.

Må si jeg er utrolig glad for å ha dere sonen folka her..Det var godt blandt alt det vonde...

Klem til alle soniser

[meg123]

kjempebra Christine! Stå på vidre,så går nok dette kjempefint!

[Guest Vicky]

Det står respekt av å tørre å stå frem og si det der. Og ja, du kan hjelpe mange med det du har skrevet. Har selv hatt triste stunder i livet som jeg ikke snakker om, og jeg vet hvordan det er å være lavt nede. Kjempeflott å høre det går bra med Milo og at moren din blir frisk! Det varmet virkelig å høre. Håper din vei videre blir fyllt med lykke og glede! for det fortjener du virkelig!

Stå på!

Klem fra Astrid og lille Vicky

[Vala]

WOW, dette var veldig tungt å lese. Altså, at det er mulig å måtte "gå" så lenge med en slik hemmelighet. For det er jo det det blir når ikke foreldre eller lærere er klar over hvor alvorlig problemet er. Så flott at du endelig fikk sagt ifra til en lærer, og ikke minst, flott at denne læreren tok dette alvorlig!!

Men det er også en fantastisk historie, som det er kjempeflott at du deler med andre! Det står det virkelig respekt av. Og ikke minst måten du har fått frem alle punktene på.

Du har vært igjennom en altfor tøff start synes jeg, og jeg ønsker det bare godt videre i ungomstiden din (som kan være tøff nok bare i seg selv ). Men slik du har klart alt som hittil har krysset din vei, så blir nok resten bare barnemat i forhold!

Du er en skikkelig tøff jente, Christine. Og en person jeg tror at din mor, Milo og alle vennene dine kan være stolt av å kjenne!

Stå på videre,

klem