Gå til innhold
Hundesonen.no

Livet mitt er helt forandret.....


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine
Skrevet

Nå skal jeg ikke sitte og prate preik her altså..Men tankene mine svirrer rundt, og jeg må ha de ført ned.

Vet det er mange der ute, som har samme problemer, og dette er litt for å vise at man ikke skal gi opp..Aldri...Jeg kommer til å være åpen, og si det som det er...

Det begynte tidlig. Jeg hadde ikke interesse for fotball, jeg brukte heller fritiden min i stallen. Hver dag be jeg mobbet fordi jeg drev med hester. Det var ikke morsomt. Var redd alle som gikk i A-klassen. De var værst. Da veninna mi slutta på ridning og begynte på fotball, ble det værre. Alle skulle være med hun hjem, og bare DE. Ingen andre..Ikke jeg heller, hennes beste veninne.

Hadde får venner av alle i klassen. Jeg var utrolig sjenert, og i samarbeidstimene turte jeg ikke å være frempå. Om noen snakket til meg mumlet jeg bare noe rart til svar. Eldre folk snakket til meg, jeg gikk. "var det noen som snakket? Nei det hørte vi ikke..Hadeeee!"

Livet mitt ble værre og værre. Det ble rett og slett et reint helvette. Jeg ville skifte skole, men fikk ikke lov av foreldrene(som ikke visste hvordan jeg hadde det.) Jeg og to andre i klassen som rei, hadde samme tanker: Vi ville rett og slett ikke leve mer. Lei av mobbinga, folka i klassen og livet, ville vi bare si farvel.

Vi ville gå ut i skogen(vi var på teltur hele klassen, og vi stakk av til en brygge og hadde girl-talk) og bare gå oss vill, til vi sultet ihjel, eller hive oss ut i vannet og drukne. Vi skulle dø, det ville vi.

Som den pysa jeg var, så var jeg redd for at "å dø" var utrolig vondt :P

Tankene om å dø vandret lenge rundt i hodet mitt. Men jeg trudde at det var den eneste utveien.

Mobbinga og alt det der fortsatte. Nå går jeg i 8. klasse og helt frem til nå har livet mitt vært et helvette.

Som mange av dere vet, så fikk mamma kreft, og Milo problemer med bena.

Jeg var sikker på at jeg var nær ved å miste min mamma, og var så sikker på at Milo hadde beinproblemer, forkalkninger og hodeskader. Jeg skjønte at hunden min ikke hadde lang tid igjen.

Vi dro til dyrlegen med Milo, som jeg brukte alle sparepengene mine på. Denne dagen var jeg i dårlig humør, og gråt en stille bønn om at Milo "bare" hadde litt vondt.

Svaret kom om Milo hadde "bare" lavt blodtrykk...Bønnen min ble hørt :P

Men ville virkelig bønnen min angående mama også bli hørt?

Mamma ble lagt inn på sykehuset i 3 dager. Jeg hadde fått lite søvn, og jeg gråt hvert friminutt. I timene hadde jeg tårer i øynene. OFte "gik jeg på do" eller ute for å treke luft, og tørke tårer.

Folk merket at jeg var trist. Og det å fortelle andre om kampen mot krefen var fælt.

Ikke så mye bedre ble det da noen fra klassen ringte til noen i tiende og sa jeg ville ligge med han i fjæra. Jeg ble kalt forskjellige ord på skolen hele tiden, og jeg ble "syk" fordi jeg ikke ville få slengt etter emg kommentarer. Dette problemet løste seg så fort jeg fikk mot og fortalte omdet til en lærer.

På sykehusbesøk så mtte jeg mamma igjen. Legene sa at mamma kom til å miste håret, og at hun ble helt frisk igjen. ;)

Dessuten har jeg fått flere venner i klassen. Ingen som mobber meg eller baksnakker meg.

Får ofte høre av andre at flere har endret syn på meg. Om at de har sagt:

"Herregud. At vi kunne ta så feil av Christine. hu er jo drit grei!" Det var rått og høre det..

Nå tør jeg og snakke med de "eldre" og jeg har faktisk blitt så modig at jeg klarte og kjefte opp en tiende klassing som truet med bank...

Jeg har også sluttet på ridning, og livet mitt ble ikke like strevsomt som før. Fikk mer tid til Milo, og ja, det hjalp!

Livet mitt er HELT forandret og jeg smilet, jeg ler, jeg er helt åpen.

Selvtilitten min har vokst fra 0,00 til 99,9...Det har gått fort det...

Eneste problemet mitt nå for tiden er kneproblemer. Det knekker noe enormt, men jeg takler det nok toppers...+ Noen 10 muskelkramper om dagen :P

Mitt budskap til dere er:

ALDRI gi opp, uansett hvordan situasjonen er! Jeg har villet dø, og bare se hvordan jeg har det i dag.

Jeg er glad, siden jeg aldri hadde trudd dette kom til og skje meg...

Med vennlig hilsen en Strående glad Christine :P

Skrevet

Så flott du skriver Christine! Du er utrolig flink til å sette ord på vanskelige tanker og følelser!

Jeg tror veldig mange har perioder i livet som er fryktelig vanskelige, alt er bare dritt og man skjønner ikke hvordan det kan bli bedre noen gang, og til slutt får man lyst til å gi opp. Men da er det så utrolig deilig å oppdage at ting KAN bli bedre! Og når noen av de vanskelige tingene ordner seg, så er det plutselig håp for alt det andre også! Takk for at du delte disse tankene med oss Christine, stooooor klem til deg!

Skrevet

Dette står det respekt av! Du fortjener en lys og glad ungdomstid, med ikke altfor mørke og tunge tanker! Selvom du er alt for ung til på noen måte "fortjene" å ha opplevd alt det vonde du har , så vil Det du har vært igjenom nå kanskje hjelpe deg til å takle vanskligheter senere i livet på en bedre måte enn du ellers ville gjort. Du har også fått en gylden sjanse til å forstå dine medmennesker og deres problemer bedre enn de fleste på din alder. Nå håper jeg du bare har mennesker som vil deg vel rundt deg i lang lang tid og at alt går bra for både deg og mamman din! ;)

Skrevet

Kjempe flott skrevet Christine! Skjønner veldig godt at du har hatt det vanskelig. Jeg tror det er få som har klart å komme igjennom det så bra som du har gjort nå. Hadde moren min hatt kreft hadde jeg nok vært helt i fra meg. Når jeg var 11 år mistet jeg venninnen min i kreft (hun var 15år). Dette har gjort et sterkt inntrykk på meg. Nå 5 år etter på kan jeg bare begynne å grine av å tenke på henne. Det samme var når hun levde og var syk. Det at du klarer å komme deg på skolen når du har blitt mobbet i tillegg er kjempe bra! Ble ganske sjokket når jeg leste at du "bare" gikk i 8 klasse. Trodde du var rundt 16-17 år :rolleyes: Du har ihvertfall masse kunnskap, og er flink til å skrive vil jeg si :P

Uansett lykke til videre! Håper alt går bra med moren din ;)

Skrevet

Veldig bra skrevet Christine.. Du klarer å håpe, uansett hvordan tng ser ut, og jeg er kjempeglad for at du har det bedre nå! Stå på videre, og kos deg med Milo, mammaen din og ungdomstida=)

Skrevet

Kjempe bra skrevet Christine!

Jeg vet hvor j**lig det er å bli mobbet, ble mobbet de 7 første skoleåra mine.

Folk mobbet meg for høyden min(er ganske liten), de mobbet meg fordi jeg har Diabetes m.m...

Unger er noen fæle kryp, de mobber oftest fordi de er usikre på seg selv eller fordi de er misunnelige, men det hjelper ikke den som blir mobbet å vite det, det er like vondt å høre de sårende ordene!

Jeg hadde også selvtillit på 00.00 helt til i fjor faktisk, men jeg fikk heldigvis hjelp og noen å snakke med.

Jeg fikk meg coacher og dette hjalp veldig.

Istedetfor å gå rundt og si: Jeg er liten, jeg er stygg, jeg er dum, ingen liker meg, ingen vil være sammen med meg - flere ganger daglig, begynte jeg å si: Jeg er yndig, vakker og petit! ;)

Det hjelper å si positive ting til seg selv, hver gang man sier noe dumt til seg selv kan man gjøre opp ved å si 5 pene ting istedet!

Jeg har heldigvis ikke hatt noen med kreft i familien min, men jeg vet hvordan det er å ha en sykdom som kan være dødelig uten behandling, en sykdom du må tenke på 24 timer i døgnet og som du aldri blir kvitt!

Da er det viktig å ikke la sykdommen styre livet ditt, det er du som skal styre sykdommen!

Du har vært kjempe tøff Christine!

Stå på! :P:P

Skrevet

Flink jente! Det var godt å høre at du har kommet deg videre som en ny og sterkere person! Dette har du lært mye av og kan komme godt med i fremtiden. Jeg vet også hva mobbing innebærer og det er grusomt! man skal være bra sterk for å klare seg gjennom det og som en sterkere person! Og du er sterk! Og jeg ønsker deg lykke til videre, og husk å ikke gi opp!

Skrevet

Dette var virkelig bra å høre! Jeg har ikke blitt direkte mobbet, men indirekte, og selv det er ganske fælt, så det må ha vært tøft med "ekte" mobbing. Stå på, det er virkleig flott å høre hvordan du har det nå :P

Guest Christine
Skrevet

Ja, veit ikke hva jeg skal skrive her..

For de som begynner og lure på om jeg er en liten unge som syns synd på meg selv: Grunnen ti lat jeg la ut dette innlegget, er netopp fordi, jeg vet jeg ikke er den eneste som har det sånn i verden.

Jeg har nå ingen problemer som plager meg mer,og er så utrolig glad for det..

Og som noen skreiv oppi her:Jeg har blitt en helt ny person, og helt annerledes.

Må si jeg er utrolig glad for å ha dere sonen folka her..Det var godt blandt alt det vonde...

Klem til alle soniser :P

Guest Vicky
Skrevet

Det står respekt av å tørre å stå frem og si det der. Og ja, du kan hjelpe mange med det du har skrevet. Har selv hatt triste stunder i livet som jeg ikke snakker om, og jeg vet hvordan det er å være lavt nede. Kjempeflott å høre det går bra med Milo og at moren din blir frisk! Det varmet virkelig å høre. Håper din vei videre blir fyllt med lykke og glede! for det fortjener du virkelig!

Stå på!

Klem fra Astrid og lille Vicky

Skrevet

WOW, dette var veldig tungt å lese. Altså, at det er mulig å måtte "gå" så lenge med en slik hemmelighet. For det er jo det det blir når ikke foreldre eller lærere er klar over hvor alvorlig problemet er. Så flott at du endelig fikk sagt ifra til en lærer, og ikke minst, flott at denne læreren tok dette alvorlig!!

Men det er også en fantastisk historie, som det er kjempeflott at du deler med andre! Det står det virkelig respekt av. Og ikke minst måten du har fått frem alle punktene på.

Du har vært igjennom en altfor tøff start synes jeg, og jeg ønsker det bare godt videre i ungomstiden din (som kan være tøff nok bare i seg selv :P ). Men slik du har klart alt som hittil har krysset din vei, så blir nok resten bare barnemat i forhold!

Du er en skikkelig tøff jente, Christine. Og en person jeg tror at din mor, Milo og alle vennene dine kan være stolt av å kjenne!

Stå på videre,

klem

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...