Gå til innhold
Hundesonen.no

Å la hunden finne veien hjem....


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine
Skrevet

Tenk deg at du har gått deg bort, og ikke vet hvor du skal. Du har hunden foran deg i strikk. pg han trekker mot den samme plassen hele tiden. Du kan verken snu eller noe, hunden SKAL rett frem. Ville du ha latt hunden få prøve og finne veien hjem?

Hvorfor?

Hvorfor ikke?

Skrevet

Tenk deg at du har gått deg bort, og ikke vet hvor du skal. Du har hunden foran deg i strikk. pg han trekker mot den samme plassen hele tiden. Du kan verken snu eller noe, hunden SKAL rett frem. Ville du ha latt hunden få prøve og finne veien hjem?

Hvorfor?

Hvorfor ikke?

Hmmmm... Er redd vi skulle være veeeeldig lenge hjemmefra før min hund tenkte tanken om å dra hjem frivillig, så er vel sikker på at han i første omgang ville ført meg lenger vekk enn jeg allerede var... :P

Skrevet

Jeg hadde sannsynligvis ikke funnet veien hjem på den måten. Derimot er sjansen stor for at jeg ville finne ut hvor nærmeste tispe med løpetid holdt til :P

Skrevet

Er nok redd jeg hadde fått meg en fryktelig lang gåtur hvis jeg skulle fulgt etter Pondus...Han elsker jo å være ute, og hvis han hadde fått lede meg, så hadde vi nok gått lenger og lenger unna hjemmet vårt.

Med Kara hadde det antakelig gått bedre. Hun er skikkelig hjemmekjær så sjansen hadde vært større med henne. Hadde det i tillegg vært guffent vær ute så hadde vi nok funnet veien hjem ganske så kjapt :P

Skrevet

Tenk deg at du har gått deg bort, og ikke vet hvor du skal. Du har hunden foran deg i strikk. pg han trekker mot den samme plassen hele tiden. Du kan verken snu eller noe, hunden SKAL rett frem. Ville du ha latt hunden få prøve og finne veien hjem?

Hvorfor?

Hvorfor ikke?

Har faktisk opplevd akkurat den situasjonen. Hadde akkurat flyttet til et nytt sted, og på tur i skogen utenom vanlige "folke" stier, begynte det å mørkne på kvelden, og jeg hadde ingen ide om veien hjem. Dvs. jeg visste jo retningen, men den veien var det et stup på flere hundre meter. Så jeg labbet avgårde i den retningen hunden gikk, og fant omsider en traktorvei, som førte oss hjem. Dog tror jeg at det var litt flaks, og om jeg skulle be hundene finne veien hjem, bør jeg nok vente til de er sultne :P Ellers kan det nok bli en laaaaang dag i skogen :P

Skrevet

hmm..veldig vanskelig å si..trur ikke jeg ville gjort det med Ask..han kunne gjerne bodd midt inni skauen :P

Men jeg gjorde nesten dette med en hund på pensjonatet jeg hadde arbeidsuke. Jeg trudde jeg visste hvor stien gikk, men plutselig var vi på en helt ukjent plass. Hunden som var ei tispe, og blanding mellom BC og elghund, var litt av en energibombe, trakk i båndet så jeg trudde hånda skulle falle av. Etter en stund med leting og fjamsing bare lot jeg båndet henge så fritt som mulig, og fulgte hunden der den gikk. Den hadde heller aldri vært der opp før, så det var jo mer flaks :P Uansett, hunden "førte meg" til et myrområde. De store telefonledningene gikk tvers over myren, og da husket jeg at de ledningene førte helt ned til pensjonatet. Så vi fant frem :P Men om det var hundens bragd, er kanskje tvilsomt..men det var jo hun som førte veien akkurat da..

Skrevet

Det hadde blitt spennende å se hvor vi hadde dukket opp hvis Ero skulle lede vei. For det første så har vi sikkert gått rundt hver en busk som er å gå rundt på vår vei. Det har blitt mye sikk sakk gåing, og jeg tviler på at vi har kommet oss hjem den dagen

Skrevet

Med våres hunder hadde nokk dette blitt en smule vannskelig siden de går der vi går og ikke omvendt.

Skrevet

Altså, nå går jeg meg ikke bort. Den eneste skogen jeg går i hvor stisystemet er forvirrende, er Estenstadmarka, men der er jeg såpass kjent at jeg ikke går meg bort. I fremmede skoger går jeg sjelden alene - og uansett så veit jeg omtrent hvor jeg skal gå for å komme tilbake igjen. Og på fremmede steder tviler jeg på at Tinka ville gått tilbake til utgangspunktet (hytte, parkeringsplass hva som helst) fordi hun på en måte ikke har noen hjemfølelse der. Hun vil mye heller gå på tur sammen med meg enn å dra for å komme tilbake til en hytte hvor hun bare må ligge i bur liksom.

Så jeg tviler på at jeg hadde fulgt etter henne om hun hadde dratt og dratt i en retning, siden det mest sannsynlig bare hadde vært et dødt dyr, noe mat eller et eller annet dyr sitt spor hun hadde funnet. Og jeg har nok stedssans og logikk til å enten komme meg hjem av meg selv eller la være å rote meg bort enda verre (i en eventuell leteaksjon er det lurt om personen man leter etter er så nærme utgangspunktet som mulig).

Skrevet

Det KAAAAn være (kaaanskje) at hvis jeg hadde sagt "søk" så hadde Pito trodd at det var en slags spor situasjon og begynt å søke etter de nyeste sporene mine og gått den veien vi kom fra (forhåpentligvis den riktige veien) siden nu er vant med å gå mine spor når vi trener søk noen ganger. Hun vet at det ligger godis i enden av spret. men det er vel heller usannsynlig :P

Skrevet

Da vi bare hadde Solo, gikk jeg mye med henne i skogen på jakt etter turorienteringsposter. Dette var ganske nytt for meg og svært ofte stemte ikke kartet med terrenget i det hele tatt. Merkelig :P !

En ettermiddag hadde jeg rota oss skikkelig bort. Det regnet og begynte å bli mørkt og litt skummelt oppe i lyngen. Til slutt så jeg litt sånn med gråt i stemmen til Solo: "Nå vil jeg hjem". Så fulgte jeg etter henne gjennom litt mose og kratt og etter to minutter var vi nede på blåløypa! :P Jeg vet jo ikke sikkert om hun skjønte hva jeg sa, men det var så trygt og godt å ha henne der, at jeg velger å tro at hun gjorde det!

Skrevet

Hadde ikke vært noe problem det nei, hun finner alltid hjem :P Men det gjør som regel jeg og da :P Kanskje jeg har en liten Lassie?

Skrevet

Lille basenji viser oss veien hjem hun - med årene er det blitt en slags kommando. Alltid når vi var på tur og snudde nesa hjemover, sa vi "nå går vi hjem" og man kunne ikke unngå å se at hun alltid visste hvor vi skulle gå. Så nå stoler jeg på henne 99 % (den siste usikkerhet skyldes at er det skogsfugl i nærheten ville vi nok få en liten ekstra runde for å sjekke ut det..).

Vi bruker henne rett som det er, i de dype skoger er det ikke alltid at kart og terreng overensstemmer så godt, eller det er for få kjennetegn i landskapet til at man vet helt sikkert hvor man er på kartet. Da har vi 2 valg - enten gå på kompasset eller si til basenjien "nå går vi hjem" og la henne vise vei, vi pleier å velge det siste - da er man garantert å gå den korteste veien.

Det som imidlertid er litt spesielt med basenjien, er at hun tilbakesporer ikke nødvendigvis - hun tar snarveier også - og de kan være litt slitsomme for oss 2 beinte. Tett kratt og lavt hengende grener plager ikke den lille, så rett som det er ender man opp krabbende på alle 4 etter henne gjennom alverdens buskas - men hun tar aldri feil! Og så har hun en ulempe til, hun krysser ikke myrer eller våte partier hvis hun kan slippe - da legges det inn omveier ja - hva gjør man ikke for å holde føttene tørre? Har hatt flere tilfeller hvor vi har tuslet rundt myrer istedenfor å gå tvers over, men basenjien hater jo våte føtter så da så..

Guest Christine
Skrevet

Altså...

Jeg gikk en tur på fjellet i dag.

Først satte jeg oss fast på en klippe, der satt vi i en halvtime før vi tok mot til å klatre opp den stupbratte fjellbeggen. Både jeg og hund var nær ved å falle. Hadde det ikke vært for at bikkja var i bånd, så hadde han iallefall stupt nedover...

Men det er en annen historie...

(Js, jeg VET at man aldri skal gå alene på fjellet. Men jeg trudde at hunden var person nummer to jeg? :P)

Så kom vi til toppen av fjellet, og der måtte jeg ta en pause.

Med vann i kneet og verkende føtter+ et svømmebasserng på 50*50 meter i skoa, så var det sannelig ike så lett og gå.

Da startet vi ferden igjen.

Jeg datt tilslutt, og etter det ble alt tåkete.

Etter dette fallet, så visste jeg hverken hvor jeg var(eller, jeg visste at jeg var på fjellet en eller annen plass da) og visste ikke hvor hytta lå. Milo trakk og trakk mot et punkt, og jeg bare lot han trekke meg hvor han ville. Ikke klarte jeg og skifte rettning, ikke klarte jeg og snu.

Det kunne faktisk ha vært en fugl, rådyr eller rev, men gjett hvor vi endte? På den laaange bjørketre aleen til hytta :P

Så ja, jeg har trua på det...

Hilsen Christine som ALDRI skal gå på fjellet alene mer..

Skrevet

Gammelhunden min fikk oss hjem rett som det var. Denne hunden er jeg ikke sikker på :unsure: Tror sannelig jeg skal ut i skogen i morgen å teste det :P

Skrevet

Det er mulig jeg hadde komt meg hjem ved å følge Balder, spesielt hvis det regner :P

Balder vet hva "gå hjem" betyr, dette er en kommando som blir brukt noen ganger i uken og da skal han finne første og raskeste vei hjem. Har bare øvt på dette noen 100 meter fra huset da, så jeg vet ikke helt om det hadde vært like effektivt hvis vi var en mil hjemmefra. Det er en av de kjekkeste kommandoene han kan og jeg finner han logrende, trippende og tydelig stolt utfor ytterdøren :P

Skrevet

Det handler, som flere her er inne på, om å LÆRE hunden hva vi forventer når.

Hvordan skal hunden skjønne forskjell på en vanlig tur, der dere går timesvis i alskens - for den meningsløse - retninger bare for å være ute, og det at den forventes å finne veien hjem?

Derimot, hvis man lærer inn en slags kommando, blir det mer forståelig. Hunder klarer det meste, de! Men de klarer ikke alltid å forstå hva VI mener... siden vi mennesker gjør så mye rart... Jeg har "finne bilen" på min, da kommer vi oss alltid tilbake - hun velger å lete seg tilbake langs sporet vårt i første omgang, men har også bedrevet mer omfattende navigering og likevel kommet riktig ut.

Nå handler det jo om hundens motivasjon også - at den synes det er kjekt å være ute hvis det er tjukt av elgspor og sånn, og ikke fryser... Derimot er den ene hunden her en kløpper til å finne, rettere sagt huske (gjerne i mange år etter at vi har vært der) enhver pølsekiosk i mils omkrets hvis vi tasser i byen - da hender det at jeg lar henne velge retning, og da ender vi ved nærmeste seven eleven.... nær sagt uansett!

DA er hun motivert da!

Guest Belgerpia
Skrevet

Jeg synes jeg ser uttrykket på gammelkaren her i huset om jeg noen gang hadde sagt "nå skal vi hjem" *flir* da hadde han garantert satt seg bak meg og sett på meg og tenkt "jaja - gå først du"

Her i gården tror jeg at jeg må satse på min egen steds og retningssans - kan ikke forestille meg at noen av dem hadde så mye som forsøkt å finne veien hjem...

MEN som Akela er inne på - ville nok vært annerledes om jeg alltid brukte kommandoen "finne bilen" - eller "skyndte seg hjem" eller noe..

Skrevet

Jeg går meg vill hele tiden. Det kan ha noe med at jeg og Hugo liker å gå utenfor stier, eller at jeg ikke eier retningssans på noen måte.

Som regel så labber vi bare rundt, og plutselig er vi ett kjent sted igjen. Men hvis vi har gått langt, og jeg absolutt ikke aner hvor vi er så pleier jeg å spørre hugo om vi skal gå å finne middag. Kommandoen lyder vel omtrent sånn; "skal vi finne middag nå? gå først du.." og den er ikke lært inn med vill presisjon, men jeg har vel sagt det ofte når vi har snudd på turer og sånt.

Men han labber foran, og vi kommer oss hjem. Det som er morsomt er at selv om det har gått flere timer siden jeg spurte hugo om vi skulle finne middag så setter han seg foran kjøleskapet med en gang vi kommer inn. Det gjør han aldri ellers. Han har da prioriteringer i livet, må vite :P

Skrevet

Herlighet Christine! Er det sant? Hjelpe meg, hørtes jo ut som rene Lassie-episoden det der! Hoho.. Flaks at det endte godt da! Det betydde vel at du må begynne å stole litt mer på Milo, hihi :P

Skrevet

Jeg har lært litt om dette de siste ukene. Jeg og Alex har begynt å utforske noen skogsstier i området, og jeg er ikke bitten kjent. Det går på at jeg har hørt rykter om at det skal gå en sti til en strand gjennom der og sånt. 2-3 ganger den siste tiden har jeg vært stabeist og gått forbi en sti fordi jeg trodde vi skulle lenger fremover, og hver gang har det vist seg at stien han markerte var rett. Jeg tviler på at jeg blindt kunne sagt "finn hjem" uten å lære han kommando, men det er tydeligvis håp.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette avhenger nok en del av individ, men jeg tenker nå at både puddel og bichon-rasene er gode alternativer. Jeg mistenker at puddel generelt er mindre sære enn bichon, men de har også sine særegenheter. Jeg vil anbefale dere å dra på utstilling eller rasetreff for de ulike rasene og møte ulike individer og oppdrettere og eiere av alternativene, så får dere litt mer følelse med hvordan de er. En del av de små terrierrasene kan også være allergivennlig. De er strihåret og må nappes. Men de kan også være en del striere, ha mye jaktlyst og krever mer aktivitet.
    • Det kan være verdt å prøve ut ulike fôrtyper, men også gi lakseolje som tilskudd. Hvis hunden allerede er sensitiv så kanskje prøve ut sensitiv-fôr fra noen merker? RC er stort og kommersielt, og er nok helt greit fôr. Selv brukte jeg svenske Robur kombinert med Vom de siste årene og var veldig fornøyd med det. Acana og Orijen er populære merker som er ganske bra. 
    • Hei! Jeg har en Engelsk Toy Terrier gutt på litt over 4år. Han mister nesten all pels på vinteren for så å bli litt bedre på sommeren. Har pels på hodet og labber og litt på ryggen. Men han er så å si nakenhund nå. Pratet med ei som hadde samme problemet med sin Dvergpincher. Men så var det ei venninne av hu som passet hunden i en måneds tid. Og hun hadde visst byttet ut fôret og hunden hadde plutselig fått fin pels over hele. Hun husket ikke hvilket fôr det var, men hun trodde det ble solgt på butikken. Jeg bruker Royal Canin Small Dogs. Og det hadde hun og brukt, men hun synes ikke det var et bra fôr... Har en gutt til som har helt fin pels. De spiser de samme tingene. Ingen av de tåler noe med and i, de blir skikkelig dårlige i magen av det. Lurer på om det er noen andre som har hatt samme problem med sin hund og funnet en løsning?  Det skal sies at han er veldig følsom til vaskemiddelet vi bruker når klærne hans vaskes så vi bruker Nautral for det er det mildeste jeg har funnet.
    • Hei! Vi har en hund som begynner å bli en gammel mann og jeg er derfor på leting etter det som skal bli familiens neste familiemedlem etter han blir borte. I den forbindelse trenger jeg deres kloke hoder. Vi er en familie på tre, med et barn på 8 år. På grunn av allergi har vi vurdert det slik at Bichon Havanais og dvergpuddel fremstår som de mest aktuelle rasene.   Vi har en Havanais nå og han er litt spennende eksemplar. Fra han var valp har han vært ganske sær. Han er blant annet veldig lite kosete, ekstremt lite tilpasningsdyktig og har alltid hatt vanskeligheter med å slå seg til ro, så jeg kjenner vel han egentlig ikke igjen når jeg leser typiske rasebeskrivelser (nå fikk jeg dårlig samvittighet, så må legge til at han selvfølgelig er verdens beste hund!). Sønnen min har noen utfordringer blant annet på skolen og han trenger derfor å komme hjem til en bestevenn. Det var i søken på dette jeg kom over puddel, som jeg ser ofte blir brukt som terapihunder. Men når jeg leser rasebeskrivelser virker det som om Havanaise i all hovedsak er fantastiske med barn, mens det for puddler fremstår mer som om de kan være gode med barn. Så jeg lurer på om dere har noen erfaringer med disse rasene, gjerne begge? Vi kommer til å dele ansvaret med min mor som bor i samme hus, så den kommer ikke til å være noe særlig alene. Pelsstell er heller ikke noe problem. Krysser fingrene for at noen kan hjelpe oss i valget:)
    • Da er operasjon utført og alt gikk fint, vi er snart igjennom første døgnet og ho har gjort sitt benødne også slapper mye av i senga si. Ho har ikke spist enda men det kommer med tiden tenker jeg etter narkose og sånt så er jo det veldig normalt så. Godbiter har ho spist men ikke veldig mat interessert enda. Men alt i alt virker det veldig bra med ho ettersom forholdene. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...