Gå til innhold
Hundesonen.no

Spilleavhengighet


Ulvinne

Recommended Posts

Jeg synes det har vært så mye i media om dagen om akkurat dette i det siste,og jeg har tenkt litt på det.

Er det et kjemisk stoff som gjør man avhengig?

Nå er det jo godt mulig at det er adrealinet e.l som gjør det, mn jeg vil kalle det en psykisk avhengighet. Og å kalle det en sykdom? :rolleyes:

Er man syk om man har spilleavhengighet eller har man rett og slett årlig viljestyrke?

Jeg får intrykk av at disse spilleavhengige bruker dette ordet(diagnosen?) som en unnskyldning for dems egen idioti..

Man blir avhengig av røyk fordi det inneholder nikotin, man kan bli avhengig av Alkohol fordi alkoholen stimulerer(?), man kan bli avhengig av narkotika fordi det inneholder avhengighetsskapende kjemikalier.

Så hva er det med spilleavhegighet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man er syk om man er spilleavhenhgig. Det er en psykisk sykdom. Folk med spilleavhengighet kommer inn i en ond sirkel der de må vinne tilbake det de har tapt. Dette går framfor å betale faste utgifter, og folk spiller seg fra gård og grund. Personer med spillavhengighet blir så fokusert på spilling at de ikke enser/bryr seg om hva som skjer rundt dem.

*Spel kan skapa beroende på samma sätt som alkohol och droger.

*Spel används som ångestdämpande sysselsättning men skapar istället mer ångest.

*Den spelberoende får abstinens när han inte får spela. (http://www.slutaspela.nu/information_fakta.shtml)

Ellers så er det masse informasjon om spillavhengighet på nettet.

Informasjon hentet fra http://spilleavhengighet.org/master.php?ht...org/sykdom.htm

Sykdommen

Spilleavhengighet omfatter mange elementer. Det er en sykdom, det er en avhengighet, det er spill, det er penger, og det er politikk. Her er en del fakta om fenomenet.

Spilleavhengighet

(også kjent som ludomani) er en tilstand hvor en person har blitt avhengig av pengespill, og har mistet kontrollen over sitt forbruk. I diagnosesystemene ICD og DSM er tilstanden klassifisert som en sykdom. Behandlingsmåten har likhetstrekk med annen behandling av avhengighet, som rusmiddelmisbruk.

Et typisk trekk ved spilleavhengighet er personen spiller bort mer enn han eller hun har råd til å tape, noe som kan få store følger også for familien. Det er svært vanlig at personen forsøker å rette opp skaden ved å spille mer, i en irrasjonell tro på at lykken vil snu. Dette resulterer normalt i at problemene blir større. Dersom det skulle ende i en gevinst vil den gjerne bli spilt bort i et forsøk på å vinne enda mer, ettersom den blir tatt som et bevis på vinnerlykke.

I senere år har man i flere land satt søkelys på spilleautomater i forbindelse med spillegalskap. Omlag 80 % av de som søker behandling i Norge oppgir automatene som hovedårsak til at de har mistet kontrollen. Årsakene til dette ser ut til å være tilgjengelighet, rask innsats og rask avklaring, umiddelbar utbetaling ved gevinst og mulighet for høye premier. Spill på internett har også blitt tatt opp i denne forbindelse; også der er tilgjengelighet en viktig faktor.

Sykdommen Spilleavhengighet

(Diagnosis of pathological gambling)

"Pathological gambling" står under kapittel 5, "Mental and behavioural disorders".

Slik systemet i ICD 10 er, består definisjonen egentlig av tre ledd: Først beskrives den store diagnosegruppa som Pathological gambling finnes under (F60-69). Deretter beskrives underkategorien (F63). Innenfor disse gruppene finner en til slutt definisjonen av F63.0, Pathological gambling.

Rusmiddeldiagnosene, inkludert rusavhengighet, er plassert under "Mental and behavioural disorders due to psychoactive substance abuse" (F10-F19). Pathological gambling er derimot plassert under "Disorders of adult personality behaviour" (F60-F69). Om denne gruppa står det generelt: "This block includes a variety of conditions and behaviour patterns of clinical significance which tend to be persistent and appear to be the expression of the individual's characteristic lifestyle and mode of relating to himself or herself and others. Some of these conditions and patterns of behaviour emerge early in the course of individual development, as a result of both constitutional factors and social experience, while others are acquired later in life".

Pathological gambling er under gruppa "Habit and impulse disorders" (F63). Generelt heter det om denne gruppa at "This category includes certain disorders of behaviour that are not classifiable under other categories. They are characterized by repeated acts that have no clear rational motivation, cannot be controlled, and generally harm the patient's own interests and those of other people. The patient reports that the behaviour is not understood and they are grouped together because of the broad descriptive similarities, not because they are known to share any other important features."

Definisjonen av Pathological gambling (F63.0) lyder slik:

"The disorder consists of frequent, repeated episodes of gambling that dominate the patient's life to the detriment of social, occupational, material, and family values and commitments."

Pathological gambling excludes

- excessive gambling by manic patients (F30.-)

- gambling and betting NOS (Z72.6)

- gambling in dissocial personality (F60,2)

Her henvises bl.a. til Z72.6, som ikke er en diagnose. Z-serien er "Factors influencing health status and contact with health services". "Gambling and betting" er under "Problems related to lifestyle" (Z72). Forkortelsen NOS betyr "Not Otherwise Specified".

Fire andre diagnoser er i samme kategori, F63, og derfor sideordnet med pathological gambling. Det er bl.a. Pathological fire-setting (pyromania) og Pathological stealing (kleptomania).

Eksterne linker

...

Kilder og referanser

- Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

- ICD 10 (International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems, Tenth Revision, WHO 1992)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har katchina fått sagt det meste! (Flott innlegg :P )

Jeg tror nok ikke du kan nok om det Ulvinne, når du snakker om det på den måten, og kaller et idioti. Det er en ordentlig diagnose over en alvorlig psykisk sykdom! Vi kan bare litt for lite om det enda. Psykisk sykdom er like alvorlig som mange fysiske lidelser, og skal taes like seriøst. Selv en del leger kan alt for lite om det, i forhold til "vanlige" sykdommer.

Spilleavhengihet, er jo også en blanding av mange andre følelser og diagnoser også. Nå de vinner får de en følelse av kontroll og mestring, i en hverdag de kanskje ikke føler å mestre så mye annet. Når det går keis, prøver de å ordne opp med å spille tilbake de pengene. De blir hjelpeløst avhengie.

De som har spilleavhengihet kan også pådra seg depresjoner også. Det er ikke noen form for idioti og dårlig viljestyrke!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når en person vinner penger produseres det et hormon(husker ikke navnet). Når denne personen vinner mer og mer vil h*a tilslutt bli avhengig av dette hormonet, og vil få abstineser når h*n slutter å vinne og produere hormonet slik som en som en som slutter å røyke vil få. (husker ikke helt detaljene og biologinotatene ligger på skolen)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De over har jo igrunn skrevet det meste. Tenkte bare å tilføye et spørsmål: om du mener at spilleavhengighet ikke er en sykdom, mener du da at spiseforstyrrelser o.l ikke er sykdommer heller? for en person med bulimi blir "avhengig" av å kaste opp, og en person med treningsavhengighet "må" trene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De over har jo igrunn skrevet det meste. Tenkte bare å tilføye et spørsmål: om du mener at spilleavhengighet ikke er en sykdom, mener du da at spiseforstyrrelser o.l ikke er sykdommer heller? for en person med bulimi blir "avhengig" av å kaste opp, og en person med treningsavhengighet "må" trene.

Hvis det er som Nina sier at man faktisk blir avhengig av et stoff kroppen produserer, og ikke bare "et sterkt ønske" om og vinne, så trekker jeg tilbake uttalelsen om idioti. Det var litt det jeg lurte på, er det noe kjemisk de blir avhengig av? Og det har dere forsåvidt svart på.

Jeg kan ikke mye om trenings"narkomane", eller spiseforstyrrelser så det vet jeg ikke om jeg skal kommentere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det et kjemisk stoff som gjør man avhengig?

En kjapp søk på google feks bør gi svar på det.

Nå er det jo godt mulig at det er adrealinet e.l som gjør det, mn jeg vil kalle det en psykisk avhengighet. Og å kalle det en sykdom? :rolleyes:

Hva er din definisjon på sykdom da?

Er man syk om man har spilleavhengighet eller har man rett og slett årlig viljestyrke?

Man er psyk. Jeg har aldri vært i situasjonen selv, men jeg har levd sammen med en som har vært det over lengre tid. Det har ikke særlig mye med viljestyrke å gjøre når man først har havnet i uføret (annet enn viljen til å innse og klare å ta mot hjelp), selvom jeg vil tro enkelte er mer disponert enn andre til å havne der.

Jeg får intrykk av at disse spilleavhengige bruker dette ordet(diagnosen?) som en unnskyldning for dems egen idioti..

De som virkelig er spilleavhengige får du aldri til å innrømme noe som helst og i hvert fall ikke bruke en diagnose som unnskyldning.

Så hva er det med spilleavhegighet?

Tankeflukt, endorfin/adrenalinrush etc, du finner sikkert mengder om dette på feks google. Blir som en annerledes form for selvskading for en del mennesker, noen kutter for å flykte/endre fokus, andre spiller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er ikke idioti. Når man først er hekta er det veldig, veldig vanskelig å stoppe det. De klarer det ikke. Tror det er minst like ille som å røyke, og jeg har stor sympati for de som er spillegale. Mer enn de som ikke "klarer" å slutte å røyke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er ikke idioti. Når man først er hekta er det veldig, veldig vanskelig å stoppe det. De klarer det ikke. Tror det er minst like ille som å røyke, og jeg har stor sympati for de som er spillegale. Mer enn de som ikke "klarer" å slutte å røyke.

Nja..

Vet ikke helt om jeg er enig med massene på dette tema.

At det for de som har blitt "hektet" er like ille som å slutte å røyke - ja, det tror jeg - jeg tror faktisk det er værre. Alt som har vært skrevet over om spilleavhengighet - ja, det tror jeg også, og jeg tror det er værre enn det meste - for det har en ekstra faktor, nemlig etterhvert økonomisk avhengighet av å vinne, ergo spille mer. (I forhold til feks treningsnarkomane, risikosøkende adrenalin-avhengige osv)

Samtidig mener jeg det blir feil å si at det ikke har noe med idioti å gjøre. Jeg kunne vært enig om det var snakk om noen som ble spilleavhengig for noen år siden. Men å si at når folk IDAG eller i morgen blir spilleavhengig, at det da ikke har noe med idioti å gjøre, synes jeg er å være vel snill med folk flest. For i dag kan ingen påstå at de ikke vet at spill er avhengighetsskapende. Ingen kan si at de ikke vet at automater faktisk er farlige. Såfremt man legger lovverket til grunn, så er det snakk om myndige personer også, og da mener jeg det blir som røyking - ikke ei sjel som begynner å røyke idag kan gå til sak mot tobakksindustrien om de senere får alvorlige lidelser av røyking, for det er alment kjent at røyk er farlig og avhengighetsskapende. Når folk idag begynner med å si at "jeg tar bare noen få røyk i helgene" eller lignende, så vet de at muligheten for å bli hekta er veldig stor, og at det beviste valget de tar påfører dem stor risiko av avhengighet. Jeg mener det samme gjelder spilleavhengighet - alle vet idag hvor lett det går galt, og hvor "farlig" det er, så bruker man vettet litt, holder man seg heller helt unna. Kynisk? Ja, kanskje - men jeg er av den mening at voksne mennesker som får reell opplysning om risiko - og likevel selv velger å gjøre det som måtte være risikobetont, har kun seg selv å takke. Vi kan ikke forvente at man har en "mamma staten" som fjerner alt som er farlig eller potensielt farlig, og jeg synes det er en skummel utvikling vi har i Norge, at vi tilslutt får en holdning blandt folk at "siden det er lov, er det sikkert ikke farlig". Sålenge man er opplyste mennesker, må man begynne å ta ansvar for sine egne handlinger når man er voksen, og ikke tro at samfunnet skal beskytte mot alt og alle som kan være farlig.

mvh

HeliX

Lenke til kommentar
Del på andre sider

voksne mennesker som får reell opplysning om risiko - og likevel selv velger å gjøre det som måtte være risikobetont, har kun seg selv å takke. Vi kan ikke forvente at man har en "mamma staten" som fjerner alt som er farlig eller potensielt farlig, og jeg synes det er en skummel utvikling vi har i Norge, at vi tilslutt får en holdning blandt folk at "siden det er lov, er det sikkert ikke farlig". Sålenge man er opplyste mennesker, må man begynne å ta ansvar for sine egne handlinger når man er voksen, og ikke tro at samfunnet skal beskytte mot alt og alle som kan være farlig.

Er med på tankegangen din om at folk først og fremst må ta ansvar selv for sine liv og handlinger. Selv har jeg minimalt med sympati for diverse basehoppere og fjellklatrere som til stadighet må reddes ut fra fjellvegger - bare for at de skal få seg et "kick".

Når det er sagt synes jeg samtidig det er ytterst tvilsomt å skulle tjene penger bevisst på andres ulykke - og det er vel liten tvil om at det spekuleres i avhengighet i ymse produkter og maskiner. Nikotinet i tobakken, pengeautomatenes glorete utseende og innebygde tilfeldighet - som gir spenning og (falskt) håp. Alle spillesidene på nettet som lokker med pengelån osv.

Er prinsipielt mot forbudslinjer. Samtidig synes jeg det er adskillig mer alvorlig at folk med viten og vilje skor seg på andres ulykke - enn at mennesker er svake sjeler (det har vi alltid vært og det vil vi alltid være, det er ikke noen "trend").

Har selv snev av "addictive personality", som det heter - jeg har tendenser til å bli litt vel glad i ting som ikke tjener livet mitt på noen måte. Heldigvi er jeg også utstyrt med med store doser forsiktighet, og klarer å styre ting sånn noenlunde - finner det likevel vanskelig å dømme andre ut fra mitt eget ståsted.

Jeg VET hvor lett man kan bli dratt inn i ting, selv uten et eneste risikosøkende fiber i kroppen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er vel at folk tror at de klarer å styre det. At det går greit å spille et par ganger i uka, eller bare 500,- i måneden. Men så senker de gradvis grensene for seg selv, og havner på kjøret. Akkurat som folk som bare festrøyker i helgene, plutselig skal de bare ha en liten en hver dag, og så begynner de å kjøpe røyk selv.

Jeg tror ikke det hjelper at man vet at det er ulovlig og at det er farlig - enkelte av oss er bare mer utsatte for slike ting. Jeg er f.eks selv avhengig av Internett og kan fint sitte i 4-5 timer fordi tida bare flyyyr avgårde. Heldigvis har jeg en mor som blir hoppende gæren på meg, så det er regulert til en viss grad. MEN i motsetning til en som er spillegal koster det meg ikke masse penger å væer avhengig av nettet! Og siden vi har ADSL hjemme, er det heller ingen som tjener noe ekstra penger på at jeg har en "sykdom" eller avhengighet.

Når man er ordentlig avhengig så klarer man ikke å styre det selv. Man får vel det berømte "suget" etter røyken, spilleautomaten, bare 5 minutter på Internett.. Og så baller det på seg. Uten hjelp er det veldig vanskelig å kontrollere det selv!

Spesielt for spilegale. De blir jo variabelt forsterket av automatene (de er så psykisk lagt opp at jeg blir rasende bare ved tanken, egentlig), og de 200,- de vinner etter å ha brukt opp kanskje 500,- er så forsterkende at de fortsetter å trykke og trykke og trykke og trykke helt til pengene er borte.. Og da putter de gjerne på mer for å vinne tilbake, eller oppleve gleden ved å vinne litt penger igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...