Gå til innhold
Hundesonen.no

Overfladisk?


Mirai

Recommended Posts

Når du blir interessert i en person, har utseendet noe å si for deg da? Er du en som blir betatt, og deretter kjent og så finner ut fordeler og ulemper ved personen, eller blir du kjent først og syns deretter at personen bare blir mer og mer tiltrekkende? Spiller utseendet en stor rolle for deg ved valg av partner?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan gå to veier: Enten blir man betatt av en person pga av at utseendet appelerer til deg og dermed blir du interessert. Eller så blir du kjent med en person og så blir du mer og mer interessert i personen ettersom tiden går og du blir mer kjent. Jeg har mest tro på det siste. Har erfart både det at en person utrolig kjekkas, men så begynner han å snakke og da blir han ikke noe kjekk lengere, bare dust. <_< Og en person man kanskje ikke snur seg etter, men så vips så er jo fyren ganske så bra alikevel, siden han er så utrolig grei og bra osv. Jeg er ikke overflatisk. har brent med så mange ganger på det før, at jeg har lært at det som er viktig er å bli kjent med en person, ikke bare la seg rive med pga et pent utseende /kropp. Men klart, tiltrekkning må man ha. Men jeg er åpen for alle, og unnlater ikke folk pga at de ser ikke ut slik som jeg liker det.. Desverre så kjenner jeg flere gutter som kun må ha slanke, vakre jenter med store bryst, ellers går det bare ikke. og sånnt gjør meg litt kvalm.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du mener som kjæreste?

Vel, nå har det seg sånn at jeg og sambo hata hverandre i begynnelsa, så jeg må si at jeg er en person som faller for personlighet, og så forelsker meg i personen etterhvert. Og jeg må si jeg er VELDIG forelska i sambo! Det er nok ekte kjærlighet! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si at jeg ser litt først på utseende da :P Men dette er ikke det viktigste for meg . Personen må og ha en del i toppen samt ha noe like interresser som meg da. Ellers så blir det ganske kjedeligt... Men jeg liker og å bli kjent med den personen jeg evnt skal ha ett forhold til osv.. Men om han er kjempe vakker og har ingenting i toppen så kan det bare være for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har funnet ut at jeg ikke egentlig har en spesiell smak på guttefronten. Tenker gjennom de jeg har vært sammen med gjennom tidene, og der er det mye rart :D

Men jeg er vel overfladisk på den måten at jeg ikke kan fordra gutter med lacoste skjorter, helst pen frisyre og pappas lommebok også. Men hvordan man kler seg har vel gjerne noe med personlighet også?

Men bortsett fra det så er jeg relativt altetende når det gjelder utseende. (Kan mistolkes, vet det..)

Men de må ha egne meninger, og like hunder. Og ikke like trance.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med kjæresten nå, så var jeg ikke interresert til å begynne med. For jeg hadde hørt så mye negativt om han, også syntes jeg da at han ikke var noe kjekk sånn sett. Men ble jo mer og mer kjent med han så ble han jo bare herligere og herligere,For en humor han hadde og han var jo så snill. Og kjekkere og kjekkere ble han, nå er han jo verdens kjekkeste og søteste :D

Men altså utseendet er jo det første man ser, men er fyren kjekk men personligheten er dritt så driter jeg i det. Jeg går etter personligheten mest iallefall. Men man ser uansett automatisk på utseendet allikevel.

Høres jo ut som om at jeg ikke synes typen er kjekk, det synes jeg jo selfølgelig han er :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt mye rart av kjærester opp igjenom tidene. Jeg har hatt kjærester i usa, jeg har hatt kjærester fra usa som jeg har fått flydd hit. Ja stort sett det meste. Blind dates skremmer fortsatt livet av meg. Enda jeg har hatt så utrolig mange. Men jeg må også si at det pirrer meg litt. Jeg går aldri kun etter utseendet men tar meg tid til å bli kjent med personen. Har også erfart at den pene jenta fort kan være den overfladiske ***** du ikke vil ha noe og gjøre med i det hele tatt. Og noen har jeg forelsket meg i over tid. Noe som er veldig rart innimellom fordi du har sett på personen som en venn og personen har sett på deg som en venn så skal man plutselig plumpe ut med ''Hei du, jeg elsker deg vist jeg, gjør det noe eller?''

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med kjæresten nå, så var jeg ikke interresert til å begynne med. For jeg hadde hørt så mye negativt om han, også syntes jeg da at han ikke var noe kjekk sånn sett. Men ble jo mer og mer kjent med han så ble han jo bare herligere og herligere,For en humor han hadde og han var jo så snill. Og kjekkere og kjekkere ble han, nå er han jo verdens kjekkeste og søteste :D

Men altså utseendet er jo det første man ser, men er fyren kjekk men personligheten er dritt så driter jeg i det. Jeg går etter personligheten mest iallefall. Men man ser uansett automatisk på utseendet allikevel.

Høres jo ut som om at jeg ikke synes typen er kjekk, det synes jeg jo selfølgelig han er :D

hehe sann er det med meg å min også.

hørte masse dritt, så jeg avslo han flere ganger, men ble kjent med han.

etter hvert innså jeg hvor herli han egentli er, så nå er vi sambloere med 3 hunder, 2 hester og masse andre smådyr ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff!

Jeg går absolutt etter utseendet!

Typen skal ha varme øyne m, glimt i, og et pent smil, er dette i orden er gutten stort sett veldig pen uansett!

Etter utseendet kommer selvfølgelig hjernekapasitet og sosialinteligens!

Det hjelper ikke med et pent ytre hvis du ikke har et pent indre*klisjè aktig sakt*

Har funnet ut at jeg er fæl til å flørte med gutter uansett utseende(uten å være noe særlig klar over det selv), det er ikke alltid like morro når du finner ut at gutten har falt pladask for deg, men du har ikke det for han! <_< :D

:D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hehe sann er det med meg å min også.

hørte masse dritt, så jeg avslo han flere ganger, men ble kjent med han.

etter hvert innså jeg hvor herli han egentli er, så nå er vi sambloere med 3 hunder, 2 hester og masse andre smådyr ;)

Ja se der ja, glad jeg ikke er alene ;)

Han vil at jeg skal flytte inn hos han når han overtar ene halvdelen av huset (han bor på gård) også måtte jeg ta med Lucas :D han funderer på å skaffe seg hund selv etterhvert og, så med andre ord det visste seg å være drømmetypen ;) Det er ikke alltid man skal stole på verken førsteinntrykket eller magefølelsen :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan treffe en gutt og tenke: "Hm, han der var jo kjempekjekk!" Men jeg blir aldri forelsket i han. Derimot kan jeg plutselig begynne å like en person jeg har kjent i lang tid, men egentlig aldri tenkt at det var noe spesielt ved. En gutt hjelper meg med noe, er koselig og tar seg tid til å prate med meg - jeg faller. :D

Jeg er forresten også en sånn person som flørter med de aller fleste, uten å tenke over det. :unsure:

Det indre er viktigst. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan treffe en gutt og tenke: "Hm, han der var jo kjempekjekk!" Men jeg blir aldri forelsket i han. Derimot kan jeg plutselig begynne å like en person jeg har kjent i lang tid, men egentlig aldri tenkt at det var noe spesielt ved. En gutt hjelper meg med noe, er koselig og tar seg tid til å prate med meg - jeg faller. :D

Jeg er forresten også en sånn person som flørter med de aller fleste, uten å tenke over det. :unsure:

Det indre er viktigst. :D

vi er faktisk innmari like der altså! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan treffe en gutt og tenke: "Hm, han der var jo kjempekjekk!" Men jeg blir aldri forelsket i han. Derimot kan jeg plutselig begynne å like en person jeg har kjent i lang tid, men egentlig aldri tenkt at det var noe spesielt ved.

Hehe.. Jeg må være veldig enig der. Jostein har vært naboen min i 20 år, men har aldri vært noe forelskelse eller noe inne i bildet. Men i løpet av sommeren i fjor oppdaget jeg hvem han egentlig var, å sånn gikk det..

Nå har vi vært sammen i 8 mnd :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe.. Jeg må være veldig enig der. Jostein har vært naboen min i 20 år, men har aldri vært noe forelskelse eller noe inne i bildet. Men i løpet av sommeren i fjor oppdaget jeg hvem han egentlig var, å sånn gikk det..

Nå har vi vært sammen i 8 mnd :D

Så gøy, da! Jeg husker du fortalte om at dere hadde blitt sammen her i fjor. Det var morsomt å lese, merket at du var glad!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...