Hva mener du en hund skal tåle?

[Minadachs]

Hadde faktsk et tilfelle nå netopp!

Broren min passer en unge som ikke kan og snakke, og han og pappa tuller med å slå hverandre..

Milo som trur han er en inntrenger kommer settende og hopper opp på han. Han var jo høyere enn ungen jo.

Vi lar A_L_D_R_I han og Milo være alene sammen, fordi han går og dytter han osv. Så broren min har hatt en del skjenneprekener..

Ellers kan jeg tilføye at Milo hater broren min noen ganger og. Går ike til angrep, meg hopper opp på han og stiller seg truende.

Det er vel fordi at han slår emg og spraker meg+går til angrep på meg..

Morsomt å se at forsvaret fungerer

Hehe, jepp, lar A L D R I Maja være alene med unger, da hun dytter de, knurrer på de, biter etter de, hopper på de, og blir sjalu på de.. Så det er litt skummelt, men sånn er dachsen, og det kan ikke bikkja no for!! Desverre

[lille_christine]

Tror ikke du skjønte hva jeg mente. Verden ER syk, sier jeg jo. Det skal utrolig lite til før en hund kan kreves avlivet... bare fordi den er en hund og reagerer som en hund. Dessverre.

Sorry, tolket det feil Men er enig med deg ja

[Inustaff]

Hmm..en hund bør ikke tvinges til å tåle noe mer en den faktisk kan..

Dette bør en eier vite.

Vi kan glemme at dette er et levende vesen med helt andre reaksjoner,og tenkemåter i det hele tatt...

Fort gjort og glemme at man som eier og menneske ikke kan ta den type styring og bestemme hva hunden som eget individ skal tåle.

Uansett hvor hardt vi prøver å skvise hunden inn i samfunnet,og forsøke og perfeksojnere den vil det alltid forbli et dyr.

En annen ting er hva man ønsker at den skal tåle,eller hvilke spesifikke ting man ikke vil finne seg i at den gjør.Når det event.er gjort.

Jeg forventer ikke mer av hunden enn jeg vet den klarer,kjenner hunden og vet hva den liker og ikke liker...og det jeg ikke VET kan jeg med hjernen tenke meg til..

så slipper vi ubehagelige situasjoner...

hunden ville nok bli skuffet og muligens litt redd dersom den visste hva vi forventer at den skal tåle...vi fratar den vel kanskje rettigheter til å være det den er,som den er.

[tm100021]

Serchaj skal tåle endel.. Men han skal aldri måtte utsettes får det.

[Mike]

Ergo er min hund syk, "dårlig" og "ustabil"? Jøss.. dyrlegen neste.

Nei, ikke dårlig eller ustabil i den forstand at den må avlives. Men hunden din har av en eller annen grunn dårlig forhold til barn. Det er ditt ansvar å enten holde hunden helt unna barn, eller bedre - lære den at barn ikke er farlige og kan være i nærheten uten at det er noe å reagere på. Er du ikke trygg på hva hunden din kan finne på å gjøre dersom det går et barn på samme side av gata som dere så er det absolutt på tide å gjøre noe med det.

Noe mer JEG har erfart er at det som regel er etter at eieren har skreket til barnet som går på stien mot dem, eller røsket hunden med seg for å komme seg unna barnet at hunden reagerer med utfall. Det er klassisk.

Og en ting til jeg mener er at har du en hund som er redd for barn og reagerer med utfall når det er barn i nærheten så bør du gjøre alt mellom himmel og jord for å at hunden skal bli kvitt skrekken. Klarer du det ikke på egen hånd får du skaffe hjelp.

Det er stor forskjell på at hunden ikke skal trenge å tåle hardhent behandling og herjing fra barn og på å ikke tåle barn overhodet.

[Kristin-no]

Nei, ikke dårlig eller ustabil i den forstand at den må avlives. Men hunden din har av en eller annen grunn dårlig forhold til barn.

Men allikevel dårlig og ustabil? Fordi han ikke liker de uforutsigbare bevegelsene og den "rare" kroppsholdningen barn har?

Han liker heller ikke valper under 3-4 mnd.

Synes det er helt greit, jeg, og ser ikke på han som hverken dårlig eller ustabil.

Det er ditt ansvar å enten holde hunden helt unna barn,

Og tro meg, det gjør jeg. Akkurat som jeg ikke liker en del situasjoner, godtar jeg at hunden min heller ikke gjør det. Innpåslitne og bråkete barn skal han få slippe.

eller bedre - lære den at barn ikke er farlige

Utrolig få foreldre som lar barna være "figuranter", gitt. Jeg hadde heller ikke risikert dette med eget barn. Greit at de ikke blir bitt, men et barn på 1-3 år kan bli ganske skremt av en hund som knurrer, bjeffer og gjør utfall.

og kan være i nærheten uten at det er noe å reagere på. Er du ikke trygg på hva hunden din kan finne på å gjøre dersom det går et barn på samme side av gata som dere så er det absolutt på tide å gjøre noe med det.

Denne/disse situasjonene er ikke noe problem. Hunden min godtar at barn _finnes_, og at de er i nærheten. Han vil bare ikke ha de innpå seg - hverken klapp eller kos eller andre ting. Og som sagt, det slipper han. Jeg setter han aldri i slike situasjoner.

Noe mer JEG har erfart er at det som regel er etter at eieren har skreket til barnet som går på stien mot dem, eller røsket hunden med seg for å komme seg unna barnet at hunden reagerer med utfall. Det er klassisk.

Aldri vært borti slike situasjoner, hverken med egen eller andres hunder.

Det er stor forskjell på at hunden ikke skal trenge å tåle hardhent behandling og herjing fra barn og på å ikke tåle barn overhodet.

Det er det. Og du modererte deg veldig i dette innlegget, sett i forhold til ditt forrige.

[ida]

Noe mer JEG har erfart er at det som regel er etter at eieren har skreket til barnet som går på stien mot dem, eller røsket hunden med seg for å komme seg unna barnet at hunden reagerer med utfall. Det er klassisk.

Nei, vet du hva! Det har jeg aldri opplevd. Jeg har hatt barn i 21 1/2 år og hund enda lengre! Nå har jeg til alt overmål en hund som syns enkelte barn kan være ganske skumle. Jeg er vel av de klassiske hundeeierne, jeg da. Men aldri ser du meg oppføre seg sånn! Skrike til barn og røske med meg hunden, snøft! <_<

[icebluelagoon]

Men allikevel dårlig og ustabil? Fordi han ikke liker de uforutsigbare bevegelsene og den "rare" kroppsholdningen barn har?

En smule O.T, men:

Kan hunden kalles ustabil når den reagerer på samme måte i samme situasjon hver gang?

Jeg mener: hunden like rikke barn, og bahandler barn på samme måte hver gang den møter dem, er hunden ustabil da?

Bare lurer altså

[Guest 2ne]

Men allikevel dårlig og ustabil? Fordi han ikke liker de uforutsigbare bevegelsene og den "rare" kroppsholdningen barn har?

Han liker heller ikke valper under 3-4 mnd.

Synes det er helt greit, jeg, og ser ikke på han som hverken dårlig eller ustabil.

Kan vi definere hva vi legger i å "ikke like" barn? Ikke liker barn som i ikke tåle unger nær seg, eller ikke like barn som i å ikke oppsøke barn, men ikke gjør noe mer med det enn å gå unna OM det skulle bli en form for nærkontakt mellom hund og barn?

Det er forskjellige grunner til at hunder ikke liker barn da, noen er ganske enkelt ikke vant til barn - og det trenger ikke å være et problem så sant man ikke omgås barn daglig, som vi gjør her - mens andre igjen har dårlig erfaring med barn. Det er og stor forskjell på hva hunder gjør med de barna de ikke liker, Gubbelille - som ikke likte barn - ville bare ikke ha noe med de å gjøre, og gikk unna, mens andre igjen utagerer og er aggressive mot barn..

Jeg har selv hatt en hund som ikke likte barn noe spesielt, men han TÅLTE de fint - jeg var aldri noen gang redd for at han skulle finne på å gjøre de noe, de hadde normal omgang (dvs ikke noe mishandling av hund fra barnas side - i tilfelle noen skulle lure). Nå har jeg en hund som elsker barn, han stråler opp og fotfølger barna når de er hjemme..

Den gangen jeg var liten, hadde vi en hund som ikke tålte unger, og rundt han måtte vi passe på å ikke "forstyrre", fordi at da beit han faktisk..

En hund som ikke tåler barn, er etter min mening en dårlig hund mentalt.. Hvorvidt den bør avlives eller ikke, kommer an på eieren, og hvordan denne takler å ha en sånn hund..

[ida]

Våre hunder har alltid elsket barna som hører til flokken og akseptert deres venner. Hun vi har nå, er nok litt usikker på "ville" barn på badeplasser og fotballbaner og slik. Men alle mennesker som hilser "sivilisert" er hun nå trygg på, uansett størrelse.

Like og ikke like, jeg tror nå mange hunder er usikre på barn som oppfører seg uforutsigbart, men det meste går det an å jobbe med. Her i nabolaget er det mange trampoliner. Etter uttallige passeringer, med godbitene løst i lomma, har jeg nå en hund som tar kontakt når hun passerer en trampoline. Det regner jo godbiter når man går pent forbi, ikke sant!

Unntaket kan være trampoliner der det jumper opp og ned "brøleaper" som hiver fotballer og skriker "voff voff", men vi takler det og, vi!

[Mike]

Nei, vet du hva! Det har jeg aldri opplevd. Jeg har hatt barn i 21 1/2 år og hund enda lengre! Nå har jeg til alt overmål en hund som syns enkelte barn kan være ganske skumle. Jeg er vel av de klassiske hundeeierne, jeg da. Men aldri ser du meg oppføre seg sånn! Skrike til barn og røske med meg hunden, snøft! <_<

He he, så bra du ikke gjør det da!

Men dette har jeg faktisk sett med mine egne kulerunde øyne flere ganger. Det mest ekstreme tilfellet jeg har vært borti gjaldt en ung dame med en Dobermanntispe på ca ti måneder. Vi hadde truffet dem flere ganger tidligere og unghunden var usikker på barn. På grunn av mine egne erfaringer med min datter og hund tidligere følte jeg meg trygg på at de kunne hilse. Og det gikk bra hver gang. Eier fortalte meg fortvilet hvordan det pleide å være når hunden hennes fikk hilse på barn. Den bjeffet og hoppet rundt og hadde i ett tilfelle nappet en lue av et barn. Hundeeieren virket usikker, og jeg fikk inntrykk av at dette var hennes første hund og at hun ikke kunne veldig mye om hunder. Men som sagt, møtene mellom denne hunden og datteren min gikk helt fint.

Så en dag vi gikk samme sted som vi hadde møtt dem tidligere gikk det ikke like bra. Datteren min gikk mot dem for å spørre om hun kunne hilse, men dama skriker opp "NEI STOPP FOR F**N" og røsker tak i båndet på hunden for å dra den unna barnet (som fremdeles var flere meter unna dem). Hunden som hadde gått rolig og fornøyd fram til eierens utbrudd kastet seg nå ut i båndet og bjeffet hysterisk (ikke mot barnet egentlig, men mot alt i nærheten...). Datteren min stoppet forvirret og jeg fikk henne unna. Hun var fire år når dette skjedde og hadde aldri blitt skreket til på den måten, så jeg tror ikke hun skjønte at det var henne det ble skreket til.

Jeg blei både fortvila og sinna. Man snakker ikke sånn til småbarn. Og jeg så jo mønsteret i det dama gjorde. Jeg har sett samme ting utallige ganger med hund til hund-møter. Usikker eier vil dra hunden med seg for å unngå bråk mellom to hunder og idet båndet strammer seg rundt hundens hals kaster den seg rasende mot den andre hunden. Neste gang er eieren enda mer nervøs for at hunden skal være sinna og gjør det samme og hunden reagerer på samme måten. (Dere forstår sikkert at jeg skriver forenklet og på spissen her, men dette er da virkelig klassisk for hvordan få fram en hund som er aggressiv mot andre hunder, særlig når den går i bånd!?) I dette tilfellet prøvde jeg å forklare dama at hennes usikkerhet og oppførsel smittet over på hunden, men det trodde hun ikke noe på. Jeg har aldri sett dem igjen, hverken der eller andre steder. Jeg vet ikke hva som skjedde, men enten flyttet de, hunden ble omplasser eller avlivet vil jeg tro.

Ellers møter vi veldig få hunder som reagerer på min datter. Det kan være flere grunner til det. Forhåpentligvis er hovedårsaken til det at det ikke er så mange hunder i området som er redde for barn, men jeg tror at den nest viktigste årsaken er at datteren min har lært at hun alltid må spørre om å få lov til å hilse. Det gjør hun, så da kan eieren si ifra om det ikke passer og dermed unngår både hund og barn ubehagelige situasjoner.

Jeg vet jeg har skrevet om dette før et sted, men vi har også opplevd flere situasjoner som er veldig hyggelige. Det gjelder særlig unghunder som er i en fase der ting skal testes ut og undersøkes og som er viltre og ivrige. Datteren min har lært at når en hund gjør "sånn eller slik" så skal hun ikke veive med armene eller løpe rundt og skrike, men stå helt stille med armene ned langs siden og ikke si et ord. Det gjør hun lydig som hun er. Disse hundene som antagelig er vant til at barn blir usikre og veiver med armene og løper når de blir viltre får mulighet til å undersøke dette lille vesenet som står helt stille. Og de reagerer deretter. Eiere har stått nærmest lamslått og fortalt meg hvor flink datteren min er, hvordan hunden pleier å være mot barn, hvordan barna pleiere å være og hvor stor forskjellen er når hunden nå hilser på dette barnet som har vett på å stå stille. Som mor blir jeg selvsagt veldig stolt over å høre det!

Jeg tror at mye av grunnlaget for om hunder blir trygg på barn eller ikke blir lagt i denne perioden, at det avhenger av hvordan barna og eieren er under møtene. Klart at oppstyr rundt møter med barn gir usikkerhet i mange tilfeller. Og når hunden blir usikker og kanskje bjeffer litt så blir eieren usikker og tror at hunden kanskje er sint på barn, og så er den dårlige sirkelen i gang...

Legg gjerne merke til en liten ting i mine innlegg. Jeg skriver "jeg tror" og "jeg har erfart". Innleggene er altså basert på mine egne erfaringer og de er selvsagt subjektive. Men ikke på noe tidspunkt har jeg gitt meg ut for å sitte på "den store sannheten", det er nettopp derfor jeg skriver "tror" og "erfarer". Dersom dere har andre erfaringer enn meg så er det helt greit. Det er da ikke noe å hisse seg sånn opp over? (Dette var ikke myntet spesielt på deg ida. )

[Carina]

Jeg mener en hund skal tåle det meste fra et barn, og vi har trent på å ta fra hundene våre maten og lekene og ta og plukke på hundene overalt. Selvsagt med masse påfølgende ros. Dette er for å være føre var, så den gangen et barn er uheldig, eller bare ondsinnet, vil hunden heller trekke seg vekk enn å ta igjen på barnet.

Men jeg kan godt bli sint på unger som ikke oppfører seg som de bør, for jeg mener ikke de har rett til å plage hundene. Da er det mitt ansvar å enten fjerne barna fra situasjonen dersom jeg kan det, eller ta hundene med meg og gå. Veldig mange barn i dag hadde sikkert hatt godt av å lært seg en lekse.