Gå til innhold
Hundesonen.no

En historie om tre gode venner


Frisbee

Recommended Posts

Dette er historien om tre gode venner og fantastiske hunder som i juli fyller 10 år.

Det begynte her hos oss i juli 1996. 12. juli ble et født ei lita prinsesse som senere fikk navnet Cassie. Tre dager senere kom den vesle frøkna vår til verden. Hun ble kalt Ayla.

Prinsessa og Frøkna levde sine første uker som alle valper gjør. Med lek og moro sammen med kullsøsknene sine og resten av valpene. Det var 16 valper her den sommeren. Når de to hadde rundet to måneder begynte de andre valpene og dra sin vei, men Prinsessa og Frøkna skulle bli her. En dag dro menneskene deres av gårde og kom til bake med en rar svenske. Den rare Svensken ble kalt Taco og var født 13. juli. Frøkna og Prinsessa bestemte seg fort for å ta Svensken inn i varmen. Og slik ble det de tre.

Deres første leveår tilbrakte de alle her på gården. Det var alltid de tre sammen. De var på sitt første dressurkurs sammen, sin første utstilling sammen og naturligvis fikk de prøve agility for første gang sammen.

Senere flyttet Frøkna og Prinsessen som planlagt til fórverter. Til alles store glede flyttet ingen av dem lenger enn 2-5 minutter unna. Derfor så de hverandre fortsatt daglig. Og slik har det vært i alle år.

Alle tre har vist seg å være fine avlshunder og Svensken har hatt kull med både Frøkna og Prinsessa. Faktisk lå jentene med sine første kull samtidig. Når valpene har blitt så store at de har begynt å gå på golvet har jentene latt pappa ta sin del av ansvaret, og det har han gjort med glede.

Den rare Svensken har blitt Utstillings Champion, mens de to jentene også har gjort det rimelig bra. Men en ting er de enige om alle tre: Utstilling er det kjedeligste som finnes. Da er det gøyere med agility. I en alder av 9 år debuterte de i Klubbmesterskapet sammen.

Da den vesle Frøkna vår var syk av lungebetennelse, ble hun trøstet og stelt med av de to andre. Og når Prinsessa var blitt sterilisert passet de andre på som beste de kunne.

De er nå pensjonister alle sammen. Ikke flere valper på de to jentene, men Svensken har fortsatt dametekke da. Men når vi har valper på gården stiller de ivrig opp som barnevakter alle tre. De er friske og spreke og går ikke av veien for en runde på agilitybanen eller en løpetur på jordet. Om det er sant det man sier: At man ikke er eldre enn det man føler seg… Ja, da er ikke disse noe mer enn unghunder.

De er snille herlige hunder alle sammen, som vi setter stor pris på. De har etter hvert fått ”småsøsken” i huset alle sammen, yngre hunder som har kommet inn i livet dems, men for Prinsessa, Frøkna og Svensken vil det alltid være de tre. Så når de nå i juli feirer 3x10 gjør de det sammen., og da er det klart det blir stort selskap!

I dag var det så fint ute, så vi passet på å ta noen bilder av dem.

110ringene009.jpg

Prinsessa Cassie, Svensken Taco og Frøkna Ayla

110ringene016.jpg

Cassie, Ayla og taco

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...