Sosialisering av hund

[ida]

Etter å ha fulgt en del tråder der begrepet sosialisering blir brukt, sitter jeg igjen med et inntrykk av at mange kanskje legger noe annet i begrepet enn jeg gjør. Etter hvert tenker jeg på sosialisering som trening i sosiale ferdigheter både i forhold til andre hunder og mennesker.

Med sosiale ferdigheter mener jeg sosialt akseptabel atferd. Dette er igjen flere ferdigheter som skal mestres.

1. Kunne hilse på andre hunder uten noe "tull".

2. Enda viktigere: Kunne la være å hilse på andre hunder uten noe "tull".

3. Kunne være løs sammen med andre hunder uten noe "tull".

4. Være løs uten å springe bort til andre hunder uten et "værsågod".

5. Kunne være i bånd og takle at løsbikkjer (eller flexibikkjer) kommer rusende bort.

6. Takle all verdens uforstand fra små og store mennesker!

Er det noen som har en litt annen, eller enklere forklaring?

[jeanette-k]

Det jeg mener sosialisering er at hunden skal kunne tåle både menneser og dyr uten at den skal bli skremt eller aggresiv. Liksom at den aksepterer det..

[Argyr]

Sosialisering er vel bare å lære seg hvordan verden fungerer, og tilpasse seg den.

Forskjellene kommer vel fordi vi vektlegger forskjellige ting hundene skal forholde seg til.

Fra en engelsk ordbok:

The process of learning interpersonal and interactional skills that are in conformity with the values of one's society.

the process by which a human being beginning at infancy acquires the habits, beliefs, and accumulated knowledge of society through education and training for adult status

[molly]

Veldig enig med Ida.

Sosialisering har med mennesker og dyr å gjøre, mens alle andre tilpasninger hunden må gjøre er miljøtrening. Det er det jeg legger i ordene.

[Sirup]

Det jeg kaller sosialisering er å venne hunden til ulike mennesker (barn, tenåringer, eldre, menn, folk i rullestol, med stokk, med hatt, med solbriller etc) og ulike dyr (valper, store hunder, små voksne hunder, tipser hann hunde, katt, hest, kanin, geit etc).

Det Ida kaller sosialsering, kaller jeg oppdragelse.

Miljøtrening er for meg å venne hunden til ulike situasjoner (folkemengder, gå på besøk, ta bussen, kjøre bil, ta båt etc) og underlag (snø, gress, grus, flytebrygge, metalltrapp etc).

[Mud]

Sosialiserings perioden varer bare fram til valpen er 16 uker,da er det viktig at valpen har fått møte litt forskjellige mennesketyper (barn, voksne ec) og noen trygge stabile hunder.Men ikke nødvendigvis alle hunder og mennesker i hele verden...Etter ca 16 uker er den døren lukket og da er det miljøtrening det går i. Ordet miljøtrening rommer for meg alt fra korpsmusikk til andre rare hunder. (Loke`s ansiktsutrykk første gang han hilste på en Shar Pei var ubetalelig ) Rett og slett å møte verden og få muligheten til å lære seg spillereglene. Dette kan trenes på hele livet.Dette er i hvertfall slik jeg har tolket det?

Å passere andre hunder etc kaller også jeg oppdragelse.Desverre var det den biten der Loke hadde fått for lite av når jeg fikk han <_<

[ida]

Å passere andre hunder etc kaller også jeg oppdragelse.Desverre var det den biten der Loke hadde fått for lite av når jeg fikk han <_<

Ser poenget.

[akela]

Lokes poeng er det riktige, nemlig at "ekte" sosialisering skjer i det viktige vinduet frem til fire-fem måneder (er visst litt mer fleksibelt enn man før har trodd, men det er bare snakk om noen uker). Resten er "bare" miljøtrening - og vil ikke sitte like godt.

I den viktige sosialiseringstiden er det viktig at hunden opplever "alt" du vil støte på resten av livet; andre dyr, alskens situasjoner, så mange hyggelige og sosiale møter med mennesker som mulig. Da vil den ha dette som "reservoar" å trekke på senere; når den funderer på om den skal reagere på noe skummelt senere, så håper man at den positive tidlige erfaringen sparker inn, så og si.

(Noen hunder generaliserer mer enn andre, det er stor forskjell på raser når det gjelder hva man bør trene på - noen raser er generelt sett sosial og vennlig og åpen, da bør man ikke "overdrive" det, men trene på ROLIGE og hyggelige møter uten at folk jasser den opp. Mens en særere rase trenger kanskje mer påfyll på "like mennesker"-fronten. Har man en hund som avviker fra rase"normalen", hadde jeg også fylt på mer - i håp om å rette det litt opp som er skjevt.)

En svensk hundetrener sa engang at de hundene man hadde som ung, når man trakk dem med seg overalt, gjerne ble de beste - de ble utsatt for "alt", mens man nå, særlig ifølge Rugaas...., "skåner" dem nærmest altfor mye. Nei, det skal ikke være stress, men det finnes gode mellomting.

Sørger man også for hyggelige hundemøter, med en valp som også har gode firbeinte læremestre som setter TYDELIGE grenser for den, så vil den kanskje ikke få seg en "smell" senere - fra fremmede hunder som for eksempel utsettes for en overivrig, masete, hysterisk hilsende valp. Har selv en slik god læremester, som jeg følger i mitt syn på hundeoppfostring.... og hun "trente" senest en sju måneders helgal retrievervalp nå nylig. Fikk den beskjed om å roe seg, satte den bare opp tempoet - til slutt ble den lagt i bakken med at "nok er nok". Men den ble IKKE REDD. Heller en slik læremester, enn at denne valpen om noen måneder får seg en omgang juling av en mindre tolerant hund som forsåvidt har "retten" på sin side (retten til ikke å bli hoppet på som en trampoline av en unghund som aldri har lært seg å klare å roe seg ned rundt andre hunder)... men som kan gi hunden en støkk.

ALT det andre, mener også jeg er oppdragelse - det har mer med eier å gjøre, enn hva hunden er blitt "sosialisert" på. Men klart, alt har en sammenheng.

Klart miljøtrening senere er viktig også, uvurderlig. Men VELDIG VIKTIG er faktisk det at hunden lærer seg å stole på eiers vurdering - og mestring av situasjonen. Er eier usikker, så vil ikke hunden ha særlig tillit til at eier mestrer situasjonen. Det utskjelte ordet "lederskap" er et sterkt poeng i dette med hunders omgang med hverandre. Da jeg trente med schäferhundfolk med brukshunder i toppklassen, så kunne deres hannhunder gå løs rundt nær hverandre - fordi det ikke var LOV å bråke, bestemt av eier. De gikk på en måte under kommando.

Mine hunder er ikke noen blide engler, men de har positive forventninger til at "dette går bra", de stoler på meg - og mine vurderinger. Men det er samtidig også på en måte et "krav" at de skal gjøre det... og så blir det en GOD sirkel; jeg har jo rett! (fordi jeg skygger banen kjapt hvis jeg ser ekle hunder, kommer det løshunder, så har vi våre måter å takle det på, og blir det noe styr, så går JEG på den ekle hunden jeg også, de må ikke klare seg selv).

[ida]

Lokes poeng er det riktige, nemlig at "ekte" sosialisering skjer i det viktige vinduet frem til fire-fem måneder (er visst litt mer fleksibelt enn man før har trodd, men det er bare snakk om noen uker). Resten er "bare" miljøtrening - og vil ikke sitte like godt.

Mine hunder er ikke noen blide engler, men de har positive forventninger til at "dette går bra", de stoler på meg - og mine vurderinger. Men det er samtidig også på en måte et "krav" at de skal gjøre det... og så blir det en GOD sirkel; jeg har jo rett! (fordi jeg skygger banen kjapt hvis jeg ser ekle hunder, kommer det løshunder, så har vi våre måter å takle det på, og blir det noe styr, så går JEG på den ekle hunden jeg også, de må ikke klare seg selv).

Mange kloke ord. Jeg har lurt litt på hvorfor jeg må jobbe så mye med hun vi har nå for at hun skal tåle situasjoner som jeg med tidligere hunder ikke engang har tenkt på som slitsomme eller "skumle". De har jo alltid vært med meg over alt, fra de kom i hus som små hvalper. Vi vet jo ikke alt Fibi har opplevd, men slik hun var da vi overtok henne, er det stor mulighet for at hennes miljøerfaring var ganske begrenset. Er man usikker, blir det jo gjerne en vond sirkel også, ved at man vil "skåne" hunden (og seg selv) fra situasjoner som medfører atferd man ikke takler. Hmm.

Jeg vil også presisere at jeg aldri har latt Fibi stå alene i situasjoner med ekle hunder. Kommer det derimot rusende bort en løs og glad vimsehund, lar jeg henne hilse og kanskje leke noen minutter før jeg kaller henne inn. Nå har hun blitt såpass voksen at jeg tror hun ganske fort ville svart på en eventuell "invitasjon" til slåsskamp, så jeg unngår stort sett "hilsing" i hytt og gevær. Tror ikke egentlig vi er så uenige, jeg...

[akela]

Sukk.... det er derfor jeg har den store dobbeltmoral, at jeg er FOR omplasseringshunder, men ALDRI ville hatt en sjøl... fordi det er så mye rart som kan ha skjedd. Eller ikke skjedd!

Men det kan til og med være egen livssituasjon som gjør forskjellen. Husker ikke hvor jeg leste det, men det var om en familie som hadde tredje hunden av samme rase. De to første hadde vært supersosiale med barn, de taklet alt, og var flotte familiehunder. Den tredje, fra samme kennel, med samme start etc, den var mer utrygg på barn og oppførte seg "annerledes", mente familien som oppsøkte kyndig hjelp.

En sånn "liten" ting som at familiens egne barn var blitt såpass voksne, at tredje hunden helt mistet den viktige sosialiseringen som barn løpende inn og ut av hage og hus fra den kom i hus var... og at det var blitt generelt roligere og stillere der, kunne bikke det i den retningen, var konklusjonen.

Men så er det dette med arv, da. For noen hunder er jo "løvetannbarn", og klarer seg nær sagt gjennom det meste.

[kimo:)]

Sosialisering kan defineres som den vekstprosess som fører til at individet gradvis vokser seg inn i fellesskap med andre og blir en del av dette. Prosessen skjer i et dynamisk samspill med de sosiale og kulturelle omgivelsene. Prosessen er livslang.

Dette er en definisjon av sosialisering mht. mennesker, men jeg synes den er ganske passende når det gjelder hunder også. Kanskje med unntak av at prosessen er livslang, her er det vel en forskjell ute å går.... Men er litt usikker på hvor lenge i valpens liv man bør kalle det sosialisering, og når det begynner å hete miljøtrening. For hva er forskjellen på sosialisering og miljøtrening?

[henrikke]

så:. før 16 uker : sosialisering, etterpå : miljøtrening??

[akela]

Hva "folk flest" kaller det, spiller jo mindre rolle - mange hundeeiere tror de bedriver sosialisering, mens de i virkeligheten miljøtrener. Begge deler er fint, det er ikke det. Men sosialisering/sosialiseringsperiode er et FAGUTTRYKK, brukt på en spesifikk måte også.

Hvis flere hadde skjønt HVOR viktig og hvor mye man kan lette ting senere i hundens liv, ved å være nøye med å tilrettelegge for riktig sosialisering i denne første fasen... så kunne det nok hjulpet for mange. Jeg lurer på om det ikke er i klikkerboken fra Canis at det står en liten "huskeliste" på hva valper bør ha opplevd innen vinduet "lukkes"? Har lest det i en eller annen bok iallfall...

Jeg tar et par klipp og lim fra denne utmerkede artikkelen som Gry Løberg, adferdskonsulent i Manimal har skrevet:

(http://www.manimal.no/Artikler/Atferdsproblemer%20og%20manglende%20sosialisering.pdf)

-----------------------

"Association of Pet Behaviour Counsellors har i sin årsrapport fra 1997 oppgitt at det er en høyere andel av atferdsproblemer hos hunder som er oppdrettet i kenneler eller i kennel liknende miljøer.

En kennel eller et kennelmiljø er ofte beskrevet som et miljø hvor hundene står i hundegård eller bur for det meste av tiden. Oppdrettere som har slike miljøer, har kanskje stor interesse av avl, men har kanskje ikke mulighet til å sosialisere valpene tilstrekkelig.

Det miljøet som hunden er oppvokst i vil påvirke utviklingen av valpens atferd senere i livet. Erfaringene tidlig i livet påvirker sosialiseringen, kapasiteten hunden har til å benytte seg av sansene, følelsesregulering og sosiale forhold mellom individer (Dehasse, 1994)."

Videre - om sosialiseringsperioden:

"De øvre og nedre grensene for sosialiseringsperioden har blitt bestemt i laboratorieforsøk, hvor valpenes sosiale kontakt har blitt manipulert ved ulik tidspunkt og i ulike perioder (Serpell, 1995).

Valpens sosialiseringsperiode er mellom 3±½ uke og 12±2 uke (Dehasse, 1994). I denne perioden er det viktig å eksponere valpen for de typer stimuli som den kan oppleve senere i livet"

Sosialisering lar seg ikke generalisere (Dehasse, 1994). En valp som skal sosialiseres på ulike dyr (inkludert mennesker), bør møte ulike typer av disse dyrene, slik som ulike kjønn, størrelser, farger m.m. den bør også sosialiseres i ulike miljøer og ting som kan skje i disse ulike miljøene.

Om hunden er sosialisert på f.eks. mennesker vil den med stor sannsynlighet ikke utvikle predator atferd mot mennesker senere i livet. Med andre ord interspesifik sosialisering forebygger predator atferd mot den type individ hunder er sosialisert på (Dehasse, 1994).

Når vi sammenlikner normalt opprettede valper med dårlig sosialiserte valper, ser en ofte at dårlig sosialiserte valper har et mye høyere aktivitetsnivå, mere fobisk atferd (Dehasse, 1994), og at de oftere vider angst enn normalt opprettede valper (Dehasse, 1994)"

"Om hunden er dårlig sosialisert og eier er klar over konsekvensene av dårlig sosialisering, og hundeeier har fått hunden ved 8 ukers alder har hundeeier mulighet til å jobbe aktivt med hunden for å forbedre situasjonen. Sosialiseringsperioden er ikke over for alle hunder ved 8 ukers alder, så det er fortsatt muligheter til å gjøre noe med situasjonen. Forståelse for situasjonen og kunnskaper om hvordan en kan gjøre noe med dette er avgjørende for et godt resultat. Å komme seg på valpekurs er essensielt. Slike valpekurs burde bli startet så fort som mulig, men har liten effekt om valpen er over 3 mnd gammel (Dehasse 1994)"

Den evnen en hund har til å utvikle atferdsproblemer er sterkt knyttet opp mot de erfaringer eller mangelen på erfaringer som hunden har i sosialisering perioden (3½ - 12 ± 2 uker). Hunder som ikke har noen erfaring i å takle ulike miljøer, mennesker eller andre hunder unntagen sine søsken eller foreldre har en tendens til å utvikle frykt, aggresjon, fobier og ritualistisk atferd. Deres evne til å lære, huske og å takle en ekstinksjonsprosess er dårligere.

----------------------

Fascinerende lesning - og nesten litt "skremmende". Da ser man hvor mye gode oppdrettere betyr, og hvor mye man som eier betyr den første måneden!