Gå til innhold
Hundesonen.no

Aggressive hunder


Mirai

Recommended Posts

Hvor går grensa for hva som er en aggressiv hund - eller ikke? Ser så mange som "nei, han er litt dominant" eller "hun liker ikke tisper" mens bikkja står der mellom beina på dem og fråder om kjeften og desperat prøver å gi hunden de ser en verbal overhøvling og slite seg bort til dem. Hunder som står i vinkel bare de ser en annen hund på avstand.

Når blir hunden ansett for aggressiv, hva er aggressive trekk? Kan en hund med dårlig utviklet språk bli sett på som aggressiv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntest grensa går til når hunden glefser og virker sint på mennesker som ikke har gjort noe for å terge hunden. Eller når den blir for ivrig når den leker at den biter hardt og viser anntydning til aggressivtet og gjern biter hardt og glefser igjenn. Da syntest jeg grensa går ganske for langt da. Men mangen hunder viser jo at dem er redde eller usikker i enkelte situasjoner da, men jeg hadde ikke vært særlig høy i hatten om en hund plutselig hadde glefsa til med når jeg passerte den på gata ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når en hund ikke tåler synet av noen hunder, ikke i det hele tatt, og kun vil sloss, og ikke viser hyggwlige signaler i det hele tatt, vil jeg si den er aggressiv. men jeg synes det er kjempevanskelig og skille mellom feks dominans overfor andre hannhunder, og aggresivitet.. hvordan vite om den er dominant, sur osv, eller rett og slett aggresiv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når den glefser til andre hunder som ikke har gjort noenting for å terge hunden. Eller hunden blir for ivrig i en lek.

Hvem definerer "noenting"? Hunden har ufattelig mange signaler vi mennesker aldri oppfatter. For alt vi vet kan de ha hatt en "samtale" over lang tid før det smeller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundeaggressivitet er så vanskelig fordi det er så lite vi vet om hva som har blitt utvekslet av signaler.For meg går det en grense ved hunder som er hissig mot valper, fortsatt angriper hunder som har underkastet seg eller som tydlig ikke har provosert på noen måte (hunder som går forbi uten å ta kontakt eller som står/går med ryggen til) og de som oppsøker andre hunder for å sloss. Lokeliten brummer og snøfter voldsomt ved forbipasseringer nå han og, men han er langt i fra det jeg vil kalle aggresiv. Han er bare stor i kjeften for tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil kalle en hund agressiv når den reagerer på, og gjerne vil destruere alt annet av hunder. At den ikke skiller på kjønn, alder og signaler.

En hund som bare vil være i fred, og ikke sier fra før andre hunder kommer helt inn til seg, vil jeg ikke kalle agressiv, mens en hund som oppsøker andre hunder bare for å sloss er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som Loke beskriver, det er vanskelig å definere, men visse ting bør stemme - som dette med valper, og det med å gi seg når den andre underkaster seg. Vil tilføye en siste gruppe, som har tegn jeg ikke liker: Hannhunder som svarer tisper ganske hissig når tispene prøver å si fra, liker jeg dårlig...

(Dette at noen hunder OPPSØKER andre for å bråke, er like mye opp til eier: Dette legger mange dessverre grunnlaget til når de har valp, og nærmest oppsøker alle andre hunder for at hunden "skal leke". Noen får helt vilt hilsende hunder som "må" bort til andre, og som gjerne ikke er særlig lydige. Når hunden da blir stor nok til at den begynner å prøve seg ut i forhold til andre av samme kjønn, så har eier vært med på å bidra til mye trøbbel sjøl. Se på endel godt trente hunder, lydighets- og brukshunder; de er fokusert mest på eier, og da blir alt så meget enklere - selv om de kanskje kunne tenke seg å egle og tulle, så bruker de ikke all energi og oppmerksomhet på det.... og så kan de faktisk også kalles inn og vekk fra bråket)

Alle hunder kan reagere si eller så i ulike situasjoner. Det som blir viktig, er hundens evne til å hente seg inn - avreagere. Og til å takle opplevelser. En hund som skal fly på alle svarte hunder fordi den ifølge eier engang ble angrepet av én svart hund har nok dessverre en litt lav terskel... der mange andre ville taklet dette uten å bli "rasister".

Eiers evne til å takle hunden, og til både å forebygge og håndtere kinkige situasjoner, blir viktig. Mange forverrer uten å være klar over det en usikker hund, og så blir den å virke "aggressiv" til slutt. Andre eier har hunder som ikke er så festlige, men som de klarer å takle meget greit - så de ikke volder andre problemer. Henger ofte sammen med god lydighet, er min erfaring...

Så som vanlig er det menneskene som har mye å si ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Dette handler jo om individuelle definisjonsspørsmål og er omtrent like vanskelig å svare på som spørsmålet om "hva er en problemhund".

Jeg mener for de fleste av oss på sonen så skal det ekstremt mye til før vi definerer en hund som agressiv eller en problemhund - for andre så kan selv det faktum at hunden bjeffer på forbipasserende være ett stort problem.

Vi har to hunder her hos oss som for mange er ansett å være problematiske - den ene er rett nok ikke problematisk her, men er det til tider hos eier - den andre er førstnevntes mor - og det hender jeg tenker at hun er en skikkelig drittbikkje.......

Sistnevnte er hundeagressiv - dog ikke til det ekstreme - for damen oppsøker ikke andre hunder for å lage bråk - hun forsøker i det lengste stort sett å unngå konflikt ved å holde avstand og å gi avstandsskapende signaler. Så er det sånn da at noen bare ikke kan "lese" og da smeller det og da smeller det ordentlig.

Jeg skriver at hun stort sett er sånn, for til tider kan hun gjøre ting som for meg blir litt i overkant - f.eks. her om dagen så var jeg på tur med henne og gutta (gutta er den gamle og den lille) - og de lekte med ball og koste seg stort i skogen uten så mye som en lyd fra gamla........ etterhvert ble de jo litt slitne - i alle fall de gamle - i alle fall så snublet gamla i ei grøft og det gjorde nok vondt, desverre for den lille så stod han ca 1 meter i fra og gjett hvem som fikk skylda for at hun selv tryna? Jovisst - den lille - og da fløy hun helt uprovosert på han og var helt rabiat - og klart i sånne settinger så har jeg jo mest lyst til å skyte møkkadyret.......

Vi har kanskje en sånn cirka 5-6 krasj i løpet av ett år mellom henne og en av de andre - og for oss så er det relativt uproblematisk - klart om dyret hadde vært pyton til folk, unger, katter og andre dyr også så ville saken vært helt annerledes - da ville hun vært avlivet for da hadde det ikke vært mye å gå på liksom - vi er jo liksom nødt til å ta hensyn til hennes særegenheter og det faktum at hun ikke kan gå sammen med alt av andre hunder - hadde hun i tillegg vært problematisk ellers så hadde det ikke vært mye igjen.

MEN nettopp fordi hun utenom dette med andre hunder er en så suveren hund på alle måter så er vi villig til å leve med hennes noe odde adferd - så her i huset er hun ikke beskrevet som noen problemhund liksom...

Den førstnevnte - altså gamla's sønn - han er livredd andre hunder - og fordi han er så redd så lager han mye støy når vi møter andre - men dersom man slipper han og sier - ok, gå og sloss - så backer han unna og løper i motsatt retning........ Hans problem har vært at han ikke stoler på at vi "tobeinte" kan passe på han - eller rettere sagt - han har ikke stolt på oss - men i dag gjorde han noe som gjorde meg så glad langt inn i hjertet at jeg nesten begynte å gråte...

Vi har fått to hannhunder inn i pensjon - de har vært her før, men det er en stund siden nå....... Lille Zar var fryktelig ukomfortabel i går når de kom - følte seg litt bedre fordi gutta har stått bak garasjen hvor han ikke kunne se dem - men i dag tidlig så var gutta ferdiglufta før jeg lufta han og rottisen - og de står nå i storegarden med gamla og den må Zarten passere når han skal ut og inn - og fra å være eplekjekk og brølete så gikk han nå opp på min side sånn at jeg var mellom han og dem og så opp på meg som om han sa "pass på meg du" ......... og det gjorde han når vi kom tilbake fra tur også - gikk opp på siden min og søkte støtte fremfor å forsøke å skremme gutta selv..........

JIPPIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIII vi har kommet et laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaangt steg på veien til å få en redd liten kar til å forstå at han ikke trenger å ta hele verden på egen hånd...... og jeg er så glad og kan nesten ikke vente med å fortelle eieren hans dette.......

Problemhund? Vel - ikke om han fortsetter som i dag ........... i alle fall ikke for oss og for eieren - men for mange andre ville han vært avlivet for lengst........

Min personlige mening ad hvor grensen går for agressivitet er at en hund som ikke lar seg kontrollere - og gjentatte ganger skader andre hunder - bør avlives.

Jeg ser på de andre svarene her at flere sier "biter for hardt under lek" - "er for tøff med valper" osv. - vel, jeg er dønn uenig - sånne hunder har bare IDIOTER til eiere - for har du en hund som er tøff i trynet og som man vet kan være agressiv til andre - ja, så slipper man den ikke løs med andre hunder og i alle fall ikke med valper og man sier NEI når folk spør om hunden får hilse på deres hund osv.

Det er fullt mulig å leve med en uttaggerende hund - men det må nødvendigvis gå på bekostning av hundens frihet - klarer man imidlertid ikke - tross bånd - å kontrollere hunden så bør man gjøre noe med det og da kan nok avlivning være en løsning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Hva med hannhund som uprovosert (etter hva man som menneske kan se) flyr på en tispe?

Hvem satte han i den settingen og ga han sjansen til å fly på tispen?

Nei, det er ikke normalt - men det er heller ikke normalt at en hund blir sånn over natten - så har man en litt fishy hannhund som rett nok aldri har fått gjort noe - men man innerst inne tenker at den sikkert godt kan finne på noe - ja, så tar man det til etterretning å holder den unna settinger man vet den kan bli ugrei i - dvs. man slipper den ikke løs på steder der det er andre hunder..........

Man lar heller ikke andre hunder ukritisk få komme inn i heimen osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er lit på den andre siden med den ene hunden min for hun hiver seg på andre hunder fråder rundt munnen og virker skikelig aggresivt helt til den hunden kommer bort til henne og da legger hun seg flat og nærmest tisser på seg av redsel. Hun gjør det samme med mennesker. Men jeg vil ikke kalle henne aggresiv hun har noen adferdsproblemer og jeg tror hun har en slags mindreverdighets komplex og er redd. Men de som ser henne på gate tror hun er den aggressive lille rotta. Og jeg tror også at hun er i temperamentet skikkelig terrier men tørr liksom ikke for hun er så liten og at dette skaper en invendig konflikt i henne.

Hva mener dere andre? Er det mulig å trene dette bort? Jeg må også si at bruker jeg en 10 minutter løs med en annen hund som er løs og snill. blir hun kjempe glad og leker mere en gjerne med henne. Og jeg for ikke røre andre hunder en den andre hunden vår for da flyr hun på den andre hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, man kan aldri vite om det er uprovosert. Jeg bare syns det er for mange av dem som sier at "neida, det går sikkert greit siden det er tispe" eller "han er så snill så" når de veit at hunden er utagerende mot andre hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...
Guest Vicky
Vi kan jo aldri vite om det er uprovosert wink.gif

helt riktig. Er mye vi mennesker ikke ser og oppfatter. Som lukt, hørsel, syn osv... Og hundens dempende signaler er ofte ikke lett å se for oss mennesker.

Nei, man kan aldri vite om det er uprovosert. Jeg bare syns det er for mange av dem som sier at "neida, det går sikkert greit siden det er tispe" eller "han er så snill så" når de veit at hunden er utagerende mot andre hunder.

ja, den har sikkert vi alle hørt før... I mitt tilfelle har jeg opplevd veldig veldig mange schæfereiere med schæfer som blotter alle tennene og gjør seg klar til angrep, og eier sier "nei, han er jo så snill jo! han vil bare leke. Kan jeg slippe han løs så de kan leke? Men er ikke for å si at schæfer er noe ille liksom, er bare sånn at jeg har opplevd veldig mange sånne...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...