Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppdrett, første valpekull og erfaringer


Wheaten terrier

Recommended Posts

Skrevet

Hvor mye burde en førstegangsoppdretter kunne egentlig? Og hva mener dere om folk som ikke har registrert kennel eller oppdrett, men som ønsker et kull på tispa si likevel?

Hvilke krav ville dere stille til en førstegangsoppdretter?

Og hvis man skal ha et valpekull på hunden, burde man ha planer om oppdrett?

Håper dette ikke ble for kronglete.

Skrevet

Hvor mye burde en førstegangsoppdretter kunne egentlig? Og hva mener dere om folk som ikke har registrert kennel eller oppdrett, men som ønsker et kull på tispa si likevel?

Hvilke krav ville dere stille til en førstegangsoppdretter?

Og hvis man skal ha et valpekull på hunden, burde man ha planer om oppdrett?

Håper dette ikke ble for kronglete.

Hei,

Jeg synes alle som ønsker å ha kull på tispa si skal ha en klar tanke om HVORFOR - og helst konkludere med at det er til beste for rasen!

Jeg synes også at alle som har ambisjoner om å være oppdrettere skal vite mye om rasen de driver med, historikk, styrker og svakheter, blodslinjer, temperament, pelsstell, spesifikke raseproblemer (sykdommer, temperament, fødselsproblemer, etc) og ha en erfaren, generøs (mht kunnskap og hjelpsomhet!) mentor i ryggen.

En ny oppdretter bør ha respekt for de innspill han får om ansvaret som følger med, og alltid være forberedt på å sitte igjen med valper han ikke får solgt (som alle vi andre må!), ha en god ide om hva det koster å ha et kull (parring, fødselshjelp, veterinærutgifter til valper, registrering, telefoner og foto til nye valpekjøpere, informasjonsmateriell, ev børster og kammer, ekstrafor til mor og barn, ormekurer og "eventualiteter") - og jeg synes enhver oppdretter skal ha så mye erfaring som overhode mulig - helst være voksen (dvs over 25...) og ha noen år som hundeeier på baken!

Jeg synes også at han bør ha endel valpebestillinger "på blokka", være ydmyk nok (som alle oss andre) til å innrømme og forstå rekkevidden av at han ikke er utlært og søke input hos dem som har vært ute en vinternatt før :-) og så synes jeg han (som alle oss andre!) skal spørre seg om tispa er god nok, motivasjonen stor nok, og lommeboka dyp nok til at et valpekull kan komme til verden og gå gode liv i møte - man skal være klar over at man påtar seg et ansvar som varer i 10-15 år framover...

Er disse tingene på plass, og man kan jussen sin, er medlem av nkk og spesialklubben så sier jeg bare:

Lykke til, have fun! Og kos deg! Bortsett fra å få egne barn finnes det ikke noe mer spennende, utfordrende og fantastisk i hele verden!

Klem fra

Lotta

Skrevet

Særlig det der med hvorfor synes jeg er viktig. Jeg drømmer også av og til om å begynne med oppdrett, når jeg tenker på det, så sier jeg til meg selv: Er det fordi du har lyst til å ha en kurv full av snuskenusker å kose deg med, så vil du kanskje oppdage at det blir mye mer strev, utgifter og bekymringer enn kos. Er det fordi du ønsker å beholde en valp selv som har samme egenskaper som moren, så oppdager du kanskje at det ikke er bare å bestille egenskaper, er du identisk med moren din? Er det fordi du mener at det å drive med oppdrett er en naturlig videreføring av din interesse for rasen, så vent til du har en tispe som har alle de egenskapene du (og andre som har greie på det) mener en avlstispe skal ha.

Skrevet

Og hva mener dere om folk som ikke har registrert kennel eller oppdrett, men som ønsker et kull på tispa si likevel?

Og hvis man skal ha et valpekull på hunden, burde man ha planer om oppdrett?

Håper dette ikke ble for kronglete.

Hei!

Jeg er litt usikker på om jeg forstår disse spørsmålene, så jeg gir min tolkning:

Du spør altså om hva vi mener om folk uten registrert kennelnavn? Kennelnavn er ikke noe kvalitetsstempel, det betyr simpelthen at du har hatt nok penger og fantasi til å få noe godkjent. Men når det er sagt, synes jeg kennelnavn er praktisk, fordi det jo sier hvor hunden er fra. I stedet for femten Bamse'r og Ronja'r, vet jeg at det er Bakkebakkens Bamse eller Toppetoppens Ronja - og kan dermed trolig assosiere meg til mer kunnskap om hunden. Men et kennelnavn er intet kvalitetstegn - jeg vet om mange både useriøse og dårlige oppdrettere med kennelnavn.

Det andre spørsmålet ditt - mener du hvorvidt man skal ha et eller flere kull på hunden? Eller om man forplikter seg til å ha flere kull (på eventuelt andre tisper) etter å ha hatt et kull? I så fall må jo svaret bli, som de andre sier, at det avhenger av HVORFOR. Om du har et kull på tispa di og beholder en tispevalp, betyr ikke det at du verken bør eller må bruke den valpen videre. Det kommer jo an på om den har noe å bidra med, har noe som rettferdiggjør et kull. Som de andre svarer mer utdypende enn jeg gidder å gjenta her.

Men samtidig så kan jeg fint finne unntak. Hvis jeg for eksempel har brukt en hannhund som eksempelvis er død eller langt borte, og bidrar med noe rasen trenger, for eksempel levealder, nytt blod i en rase hvor "halvparten" er i slekt, sterk bakpart, så ville jeg forsvare å bruke videre valper fra det kullet, selv om de i seg selv ikke nødvendigvis var så bra. Mange oppdrettere har en veldig langsiktig plan med det de gjør, hvor det i dette kullet satses på front, det neste størrelse, det neste farge, det neste levealder, også videre. Selv om ikke avlshunden er det beste potensiale, kan det likevel legitimeres ut fra blodet og genene hun gir videre. Det kommer jo så veldig an på rasens størrelse og problem, hva man trenger og hva som finnes av avlsmateriale.

Skrevet

Jeg er fersk oppdretter, har hatt et kull, og fikk definitivt oppleve medaljens bakside da tispa døde fra oss når valpene var 8 dager gamle. Til tross for at jeg hadde tilegnet meg masse teoretisk kunnskap så kunne jeg ikke rå over dette.

Jeg mener man uansett fersk eller rutinert oppdretter bør sette seg inn i alle sider ved oppdrett, også den risikoen en drektighet og fødsel medfører, og forsikrer seg om at tispa er sunn og frisk både psykisk og fysisk, og at hun ser ut som den rasen hun representerer. Jeg bryr meg ikke så mye om utstillingstitler og sånt noe, men synes det er viktig at man har stilt et minimum og oppnådd grei plassering. Om en har 10 utstillingschampions i avl så betyr ikke det nødvendigvis at en har 10 gode avlsdyr, for å si det slik.

Jeg brukte god tid på å forberede meg, lette lenge etter en god hannhund, ventet til tispa var ferdig utvokst og moden, søkte råd hos raseklubben, og var rimelig sikker på at jeg gjorde noe som var bra for rasen. Hun var HD - røntget og helsesjekket før drektigheten, og i god fysisk form. Men allikevel gikk det galt... Grunnen til at det gikk galt? Min mangel på erfaring, og et meget uheldig veterinærvalg. (Vel, valg og valg, det var en fredagskveld og vi kom inn hos vakthavende i stedet for vår vanlige veterinær)

Men du verden som jeg lærte av det - på godt og vondt. Jeg unner ingen å reise hjem med et halsbånd i hånda til 6 nyfødte valper som skal ha mat og stell dag og natt, men jeg tror jeg tilegnet meg erfaringer gjennom den opplevelsen som kanskje andre oppdrettere ikke opplever noensinne. Samtidig så har jeg jo heller ikke hatt opplevelsen med et normalt kull, hvor moren lever og tar seg av valpene, oppdrar dem som mødre skal og gir dem mat på egen hånd.

Man må ha mål og mening, og ikke avle kun for at det er hyggelig med valper. Se an markedet - er det mange andre kull på vei i samme rase, som vil gjøre det vanskeligere å få solgt dem? Har man egnet plass til valpene, og utemuligheter når det blir aktuelt? Har man tid til å sosialisere dem før de skal ut i verden? Og hva med økonomi? Det koster å ha valper...

Forøvrig foretrekker jeg at oppdrettere har kennelnavn, men har selv kjøpt hund fra oppdretter uten - med gode erfaringer - så jeg tror ikke det nødvendigvis har noe å si for "kvaliteten" på oppdrettet. Men skal man drive oppdrett mener jeg man bør ta seg råd til å betale for et kennelnavn - det er tross alt en engangsavgift. Og har man ikke råd til det kan jeg ikke se at man har råd til å fore opp et valpekull heller...

Skrevet

Men hvis man da ikke er sikker på om man vil starte et oppdrett og ha kull regelmessig, blir det ikke litt feil å søke om kennelnavn da?

Nesj - folk må da få bruke pengene sine på det de vil? Synes det hadde vært verre om noen hadde følt at de måtte ha masse kull bare fordi de har kjøpt seg et kennelnavn - men det kan da ikke noen seriøst tenke?

Skrevet

Hei der Bardmand, var inne på siden din og den var kjempe fin.

Jeg har noen spørsmål:

Hvorfor vil du ha kull på tispen din og er det den du har på siden din du vil avle på?

Om så, hva kan din tispe tilføre rasen?

Har du sjekket tispen for evntuelle arvelige sykdommer innen rasen?

Jeg jeg vet om flere gode oppdrettre som begynte med et kull uten kennelnavn, men som synes dette var noe de ville fortsette med, registrerte kennelnavn til kull nr to. Synes dette er helt greit.

Som oppdretter forventer jeg at du kan en god del om rasen og har satt deg inn i hvilke blodslinjer og avlsmaterial som finnes. At du har gjort deg en klar mening om vilken "type" hund du vil skal gjelden i ditt oppdrett.

Lykke til! :wub:

Skrevet

Men hvis man da ikke er sikker på om man vil starte et oppdrett og ha kull regelmessig, blir det ikke litt feil å søke om kennelnavn da?

Det finnes veldig mange som har kennelnavn, men likevel har hatt et eller to kull, eller som har kennelnavn som de bruker hvert sjette år. At man har kennelnavn betyr ingenting for verken kvantitet eller kvalitet av det man gjør. Det betyr at man ønsket å betale for det, og hadde et ønske om at valpene skulle dele et navn.

Det finnes sikkert de som tror at et kennelnavn er et kvalitetsstempel, og derfor har kennelnavn - men da må jeg få si at det er mye annet de har misforstått i avlsarbeid også...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...