Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppdrett, første valpekull og erfaringer


Wheaten terrier

Recommended Posts

Skrevet

Hvor mye burde en førstegangsoppdretter kunne egentlig? Og hva mener dere om folk som ikke har registrert kennel eller oppdrett, men som ønsker et kull på tispa si likevel?

Hvilke krav ville dere stille til en førstegangsoppdretter?

Og hvis man skal ha et valpekull på hunden, burde man ha planer om oppdrett?

Håper dette ikke ble for kronglete.

Skrevet

Hvor mye burde en førstegangsoppdretter kunne egentlig? Og hva mener dere om folk som ikke har registrert kennel eller oppdrett, men som ønsker et kull på tispa si likevel?

Hvilke krav ville dere stille til en førstegangsoppdretter?

Og hvis man skal ha et valpekull på hunden, burde man ha planer om oppdrett?

Håper dette ikke ble for kronglete.

Hei,

Jeg synes alle som ønsker å ha kull på tispa si skal ha en klar tanke om HVORFOR - og helst konkludere med at det er til beste for rasen!

Jeg synes også at alle som har ambisjoner om å være oppdrettere skal vite mye om rasen de driver med, historikk, styrker og svakheter, blodslinjer, temperament, pelsstell, spesifikke raseproblemer (sykdommer, temperament, fødselsproblemer, etc) og ha en erfaren, generøs (mht kunnskap og hjelpsomhet!) mentor i ryggen.

En ny oppdretter bør ha respekt for de innspill han får om ansvaret som følger med, og alltid være forberedt på å sitte igjen med valper han ikke får solgt (som alle vi andre må!), ha en god ide om hva det koster å ha et kull (parring, fødselshjelp, veterinærutgifter til valper, registrering, telefoner og foto til nye valpekjøpere, informasjonsmateriell, ev børster og kammer, ekstrafor til mor og barn, ormekurer og "eventualiteter") - og jeg synes enhver oppdretter skal ha så mye erfaring som overhode mulig - helst være voksen (dvs over 25...) og ha noen år som hundeeier på baken!

Jeg synes også at han bør ha endel valpebestillinger "på blokka", være ydmyk nok (som alle oss andre) til å innrømme og forstå rekkevidden av at han ikke er utlært og søke input hos dem som har vært ute en vinternatt før :-) og så synes jeg han (som alle oss andre!) skal spørre seg om tispa er god nok, motivasjonen stor nok, og lommeboka dyp nok til at et valpekull kan komme til verden og gå gode liv i møte - man skal være klar over at man påtar seg et ansvar som varer i 10-15 år framover...

Er disse tingene på plass, og man kan jussen sin, er medlem av nkk og spesialklubben så sier jeg bare:

Lykke til, have fun! Og kos deg! Bortsett fra å få egne barn finnes det ikke noe mer spennende, utfordrende og fantastisk i hele verden!

Klem fra

Lotta

Skrevet

Særlig det der med hvorfor synes jeg er viktig. Jeg drømmer også av og til om å begynne med oppdrett, når jeg tenker på det, så sier jeg til meg selv: Er det fordi du har lyst til å ha en kurv full av snuskenusker å kose deg med, så vil du kanskje oppdage at det blir mye mer strev, utgifter og bekymringer enn kos. Er det fordi du ønsker å beholde en valp selv som har samme egenskaper som moren, så oppdager du kanskje at det ikke er bare å bestille egenskaper, er du identisk med moren din? Er det fordi du mener at det å drive med oppdrett er en naturlig videreføring av din interesse for rasen, så vent til du har en tispe som har alle de egenskapene du (og andre som har greie på det) mener en avlstispe skal ha.

Skrevet

Og hva mener dere om folk som ikke har registrert kennel eller oppdrett, men som ønsker et kull på tispa si likevel?

Og hvis man skal ha et valpekull på hunden, burde man ha planer om oppdrett?

Håper dette ikke ble for kronglete.

Hei!

Jeg er litt usikker på om jeg forstår disse spørsmålene, så jeg gir min tolkning:

Du spør altså om hva vi mener om folk uten registrert kennelnavn? Kennelnavn er ikke noe kvalitetsstempel, det betyr simpelthen at du har hatt nok penger og fantasi til å få noe godkjent. Men når det er sagt, synes jeg kennelnavn er praktisk, fordi det jo sier hvor hunden er fra. I stedet for femten Bamse'r og Ronja'r, vet jeg at det er Bakkebakkens Bamse eller Toppetoppens Ronja - og kan dermed trolig assosiere meg til mer kunnskap om hunden. Men et kennelnavn er intet kvalitetstegn - jeg vet om mange både useriøse og dårlige oppdrettere med kennelnavn.

Det andre spørsmålet ditt - mener du hvorvidt man skal ha et eller flere kull på hunden? Eller om man forplikter seg til å ha flere kull (på eventuelt andre tisper) etter å ha hatt et kull? I så fall må jo svaret bli, som de andre sier, at det avhenger av HVORFOR. Om du har et kull på tispa di og beholder en tispevalp, betyr ikke det at du verken bør eller må bruke den valpen videre. Det kommer jo an på om den har noe å bidra med, har noe som rettferdiggjør et kull. Som de andre svarer mer utdypende enn jeg gidder å gjenta her.

Men samtidig så kan jeg fint finne unntak. Hvis jeg for eksempel har brukt en hannhund som eksempelvis er død eller langt borte, og bidrar med noe rasen trenger, for eksempel levealder, nytt blod i en rase hvor "halvparten" er i slekt, sterk bakpart, så ville jeg forsvare å bruke videre valper fra det kullet, selv om de i seg selv ikke nødvendigvis var så bra. Mange oppdrettere har en veldig langsiktig plan med det de gjør, hvor det i dette kullet satses på front, det neste størrelse, det neste farge, det neste levealder, også videre. Selv om ikke avlshunden er det beste potensiale, kan det likevel legitimeres ut fra blodet og genene hun gir videre. Det kommer jo så veldig an på rasens størrelse og problem, hva man trenger og hva som finnes av avlsmateriale.

Skrevet

Jeg er fersk oppdretter, har hatt et kull, og fikk definitivt oppleve medaljens bakside da tispa døde fra oss når valpene var 8 dager gamle. Til tross for at jeg hadde tilegnet meg masse teoretisk kunnskap så kunne jeg ikke rå over dette.

Jeg mener man uansett fersk eller rutinert oppdretter bør sette seg inn i alle sider ved oppdrett, også den risikoen en drektighet og fødsel medfører, og forsikrer seg om at tispa er sunn og frisk både psykisk og fysisk, og at hun ser ut som den rasen hun representerer. Jeg bryr meg ikke så mye om utstillingstitler og sånt noe, men synes det er viktig at man har stilt et minimum og oppnådd grei plassering. Om en har 10 utstillingschampions i avl så betyr ikke det nødvendigvis at en har 10 gode avlsdyr, for å si det slik.

Jeg brukte god tid på å forberede meg, lette lenge etter en god hannhund, ventet til tispa var ferdig utvokst og moden, søkte råd hos raseklubben, og var rimelig sikker på at jeg gjorde noe som var bra for rasen. Hun var HD - røntget og helsesjekket før drektigheten, og i god fysisk form. Men allikevel gikk det galt... Grunnen til at det gikk galt? Min mangel på erfaring, og et meget uheldig veterinærvalg. (Vel, valg og valg, det var en fredagskveld og vi kom inn hos vakthavende i stedet for vår vanlige veterinær)

Men du verden som jeg lærte av det - på godt og vondt. Jeg unner ingen å reise hjem med et halsbånd i hånda til 6 nyfødte valper som skal ha mat og stell dag og natt, men jeg tror jeg tilegnet meg erfaringer gjennom den opplevelsen som kanskje andre oppdrettere ikke opplever noensinne. Samtidig så har jeg jo heller ikke hatt opplevelsen med et normalt kull, hvor moren lever og tar seg av valpene, oppdrar dem som mødre skal og gir dem mat på egen hånd.

Man må ha mål og mening, og ikke avle kun for at det er hyggelig med valper. Se an markedet - er det mange andre kull på vei i samme rase, som vil gjøre det vanskeligere å få solgt dem? Har man egnet plass til valpene, og utemuligheter når det blir aktuelt? Har man tid til å sosialisere dem før de skal ut i verden? Og hva med økonomi? Det koster å ha valper...

Forøvrig foretrekker jeg at oppdrettere har kennelnavn, men har selv kjøpt hund fra oppdretter uten - med gode erfaringer - så jeg tror ikke det nødvendigvis har noe å si for "kvaliteten" på oppdrettet. Men skal man drive oppdrett mener jeg man bør ta seg råd til å betale for et kennelnavn - det er tross alt en engangsavgift. Og har man ikke råd til det kan jeg ikke se at man har råd til å fore opp et valpekull heller...

Skrevet

Men hvis man da ikke er sikker på om man vil starte et oppdrett og ha kull regelmessig, blir det ikke litt feil å søke om kennelnavn da?

Nesj - folk må da få bruke pengene sine på det de vil? Synes det hadde vært verre om noen hadde følt at de måtte ha masse kull bare fordi de har kjøpt seg et kennelnavn - men det kan da ikke noen seriøst tenke?

Skrevet

Hei der Bardmand, var inne på siden din og den var kjempe fin.

Jeg har noen spørsmål:

Hvorfor vil du ha kull på tispen din og er det den du har på siden din du vil avle på?

Om så, hva kan din tispe tilføre rasen?

Har du sjekket tispen for evntuelle arvelige sykdommer innen rasen?

Jeg jeg vet om flere gode oppdrettre som begynte med et kull uten kennelnavn, men som synes dette var noe de ville fortsette med, registrerte kennelnavn til kull nr to. Synes dette er helt greit.

Som oppdretter forventer jeg at du kan en god del om rasen og har satt deg inn i hvilke blodslinjer og avlsmaterial som finnes. At du har gjort deg en klar mening om vilken "type" hund du vil skal gjelden i ditt oppdrett.

Lykke til! :wub:

Skrevet

Men hvis man da ikke er sikker på om man vil starte et oppdrett og ha kull regelmessig, blir det ikke litt feil å søke om kennelnavn da?

Det finnes veldig mange som har kennelnavn, men likevel har hatt et eller to kull, eller som har kennelnavn som de bruker hvert sjette år. At man har kennelnavn betyr ingenting for verken kvantitet eller kvalitet av det man gjør. Det betyr at man ønsket å betale for det, og hadde et ønske om at valpene skulle dele et navn.

Det finnes sikkert de som tror at et kennelnavn er et kvalitetsstempel, og derfor har kennelnavn - men da må jeg få si at det er mye annet de har misforstått i avlsarbeid også...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...