Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppdrett, første valpekull og erfaringer


Wheaten terrier

Recommended Posts

Skrevet

Hvor mye burde en førstegangsoppdretter kunne egentlig? Og hva mener dere om folk som ikke har registrert kennel eller oppdrett, men som ønsker et kull på tispa si likevel?

Hvilke krav ville dere stille til en førstegangsoppdretter?

Og hvis man skal ha et valpekull på hunden, burde man ha planer om oppdrett?

Håper dette ikke ble for kronglete.

Skrevet

Hvor mye burde en førstegangsoppdretter kunne egentlig? Og hva mener dere om folk som ikke har registrert kennel eller oppdrett, men som ønsker et kull på tispa si likevel?

Hvilke krav ville dere stille til en førstegangsoppdretter?

Og hvis man skal ha et valpekull på hunden, burde man ha planer om oppdrett?

Håper dette ikke ble for kronglete.

Hei,

Jeg synes alle som ønsker å ha kull på tispa si skal ha en klar tanke om HVORFOR - og helst konkludere med at det er til beste for rasen!

Jeg synes også at alle som har ambisjoner om å være oppdrettere skal vite mye om rasen de driver med, historikk, styrker og svakheter, blodslinjer, temperament, pelsstell, spesifikke raseproblemer (sykdommer, temperament, fødselsproblemer, etc) og ha en erfaren, generøs (mht kunnskap og hjelpsomhet!) mentor i ryggen.

En ny oppdretter bør ha respekt for de innspill han får om ansvaret som følger med, og alltid være forberedt på å sitte igjen med valper han ikke får solgt (som alle vi andre må!), ha en god ide om hva det koster å ha et kull (parring, fødselshjelp, veterinærutgifter til valper, registrering, telefoner og foto til nye valpekjøpere, informasjonsmateriell, ev børster og kammer, ekstrafor til mor og barn, ormekurer og "eventualiteter") - og jeg synes enhver oppdretter skal ha så mye erfaring som overhode mulig - helst være voksen (dvs over 25...) og ha noen år som hundeeier på baken!

Jeg synes også at han bør ha endel valpebestillinger "på blokka", være ydmyk nok (som alle oss andre) til å innrømme og forstå rekkevidden av at han ikke er utlært og søke input hos dem som har vært ute en vinternatt før :-) og så synes jeg han (som alle oss andre!) skal spørre seg om tispa er god nok, motivasjonen stor nok, og lommeboka dyp nok til at et valpekull kan komme til verden og gå gode liv i møte - man skal være klar over at man påtar seg et ansvar som varer i 10-15 år framover...

Er disse tingene på plass, og man kan jussen sin, er medlem av nkk og spesialklubben så sier jeg bare:

Lykke til, have fun! Og kos deg! Bortsett fra å få egne barn finnes det ikke noe mer spennende, utfordrende og fantastisk i hele verden!

Klem fra

Lotta

Skrevet

Særlig det der med hvorfor synes jeg er viktig. Jeg drømmer også av og til om å begynne med oppdrett, når jeg tenker på det, så sier jeg til meg selv: Er det fordi du har lyst til å ha en kurv full av snuskenusker å kose deg med, så vil du kanskje oppdage at det blir mye mer strev, utgifter og bekymringer enn kos. Er det fordi du ønsker å beholde en valp selv som har samme egenskaper som moren, så oppdager du kanskje at det ikke er bare å bestille egenskaper, er du identisk med moren din? Er det fordi du mener at det å drive med oppdrett er en naturlig videreføring av din interesse for rasen, så vent til du har en tispe som har alle de egenskapene du (og andre som har greie på det) mener en avlstispe skal ha.

Skrevet

Og hva mener dere om folk som ikke har registrert kennel eller oppdrett, men som ønsker et kull på tispa si likevel?

Og hvis man skal ha et valpekull på hunden, burde man ha planer om oppdrett?

Håper dette ikke ble for kronglete.

Hei!

Jeg er litt usikker på om jeg forstår disse spørsmålene, så jeg gir min tolkning:

Du spør altså om hva vi mener om folk uten registrert kennelnavn? Kennelnavn er ikke noe kvalitetsstempel, det betyr simpelthen at du har hatt nok penger og fantasi til å få noe godkjent. Men når det er sagt, synes jeg kennelnavn er praktisk, fordi det jo sier hvor hunden er fra. I stedet for femten Bamse'r og Ronja'r, vet jeg at det er Bakkebakkens Bamse eller Toppetoppens Ronja - og kan dermed trolig assosiere meg til mer kunnskap om hunden. Men et kennelnavn er intet kvalitetstegn - jeg vet om mange både useriøse og dårlige oppdrettere med kennelnavn.

Det andre spørsmålet ditt - mener du hvorvidt man skal ha et eller flere kull på hunden? Eller om man forplikter seg til å ha flere kull (på eventuelt andre tisper) etter å ha hatt et kull? I så fall må jo svaret bli, som de andre sier, at det avhenger av HVORFOR. Om du har et kull på tispa di og beholder en tispevalp, betyr ikke det at du verken bør eller må bruke den valpen videre. Det kommer jo an på om den har noe å bidra med, har noe som rettferdiggjør et kull. Som de andre svarer mer utdypende enn jeg gidder å gjenta her.

Men samtidig så kan jeg fint finne unntak. Hvis jeg for eksempel har brukt en hannhund som eksempelvis er død eller langt borte, og bidrar med noe rasen trenger, for eksempel levealder, nytt blod i en rase hvor "halvparten" er i slekt, sterk bakpart, så ville jeg forsvare å bruke videre valper fra det kullet, selv om de i seg selv ikke nødvendigvis var så bra. Mange oppdrettere har en veldig langsiktig plan med det de gjør, hvor det i dette kullet satses på front, det neste størrelse, det neste farge, det neste levealder, også videre. Selv om ikke avlshunden er det beste potensiale, kan det likevel legitimeres ut fra blodet og genene hun gir videre. Det kommer jo så veldig an på rasens størrelse og problem, hva man trenger og hva som finnes av avlsmateriale.

Skrevet

Jeg er fersk oppdretter, har hatt et kull, og fikk definitivt oppleve medaljens bakside da tispa døde fra oss når valpene var 8 dager gamle. Til tross for at jeg hadde tilegnet meg masse teoretisk kunnskap så kunne jeg ikke rå over dette.

Jeg mener man uansett fersk eller rutinert oppdretter bør sette seg inn i alle sider ved oppdrett, også den risikoen en drektighet og fødsel medfører, og forsikrer seg om at tispa er sunn og frisk både psykisk og fysisk, og at hun ser ut som den rasen hun representerer. Jeg bryr meg ikke så mye om utstillingstitler og sånt noe, men synes det er viktig at man har stilt et minimum og oppnådd grei plassering. Om en har 10 utstillingschampions i avl så betyr ikke det nødvendigvis at en har 10 gode avlsdyr, for å si det slik.

Jeg brukte god tid på å forberede meg, lette lenge etter en god hannhund, ventet til tispa var ferdig utvokst og moden, søkte råd hos raseklubben, og var rimelig sikker på at jeg gjorde noe som var bra for rasen. Hun var HD - røntget og helsesjekket før drektigheten, og i god fysisk form. Men allikevel gikk det galt... Grunnen til at det gikk galt? Min mangel på erfaring, og et meget uheldig veterinærvalg. (Vel, valg og valg, det var en fredagskveld og vi kom inn hos vakthavende i stedet for vår vanlige veterinær)

Men du verden som jeg lærte av det - på godt og vondt. Jeg unner ingen å reise hjem med et halsbånd i hånda til 6 nyfødte valper som skal ha mat og stell dag og natt, men jeg tror jeg tilegnet meg erfaringer gjennom den opplevelsen som kanskje andre oppdrettere ikke opplever noensinne. Samtidig så har jeg jo heller ikke hatt opplevelsen med et normalt kull, hvor moren lever og tar seg av valpene, oppdrar dem som mødre skal og gir dem mat på egen hånd.

Man må ha mål og mening, og ikke avle kun for at det er hyggelig med valper. Se an markedet - er det mange andre kull på vei i samme rase, som vil gjøre det vanskeligere å få solgt dem? Har man egnet plass til valpene, og utemuligheter når det blir aktuelt? Har man tid til å sosialisere dem før de skal ut i verden? Og hva med økonomi? Det koster å ha valper...

Forøvrig foretrekker jeg at oppdrettere har kennelnavn, men har selv kjøpt hund fra oppdretter uten - med gode erfaringer - så jeg tror ikke det nødvendigvis har noe å si for "kvaliteten" på oppdrettet. Men skal man drive oppdrett mener jeg man bør ta seg råd til å betale for et kennelnavn - det er tross alt en engangsavgift. Og har man ikke råd til det kan jeg ikke se at man har råd til å fore opp et valpekull heller...

Skrevet

Men hvis man da ikke er sikker på om man vil starte et oppdrett og ha kull regelmessig, blir det ikke litt feil å søke om kennelnavn da?

Nesj - folk må da få bruke pengene sine på det de vil? Synes det hadde vært verre om noen hadde følt at de måtte ha masse kull bare fordi de har kjøpt seg et kennelnavn - men det kan da ikke noen seriøst tenke?

Skrevet

Hei der Bardmand, var inne på siden din og den var kjempe fin.

Jeg har noen spørsmål:

Hvorfor vil du ha kull på tispen din og er det den du har på siden din du vil avle på?

Om så, hva kan din tispe tilføre rasen?

Har du sjekket tispen for evntuelle arvelige sykdommer innen rasen?

Jeg jeg vet om flere gode oppdrettre som begynte med et kull uten kennelnavn, men som synes dette var noe de ville fortsette med, registrerte kennelnavn til kull nr to. Synes dette er helt greit.

Som oppdretter forventer jeg at du kan en god del om rasen og har satt deg inn i hvilke blodslinjer og avlsmaterial som finnes. At du har gjort deg en klar mening om vilken "type" hund du vil skal gjelden i ditt oppdrett.

Lykke til! :wub:

Skrevet

Men hvis man da ikke er sikker på om man vil starte et oppdrett og ha kull regelmessig, blir det ikke litt feil å søke om kennelnavn da?

Det finnes veldig mange som har kennelnavn, men likevel har hatt et eller to kull, eller som har kennelnavn som de bruker hvert sjette år. At man har kennelnavn betyr ingenting for verken kvantitet eller kvalitet av det man gjør. Det betyr at man ønsket å betale for det, og hadde et ønske om at valpene skulle dele et navn.

Det finnes sikkert de som tror at et kennelnavn er et kvalitetsstempel, og derfor har kennelnavn - men da må jeg få si at det er mye annet de har misforstått i avlsarbeid også...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...