"Av-strømming" av strømmet hund

[Huldra]

Hvis en hund har blitt strømmet for sau, og man av en eller annen grunn vil at den ikke skal være strømmet for sau, hvordan trener man bort dette?

Grunnen til at jeg spør, er at da vi stilte Tulla i Bergen, fikk hun er kraftig støt av dommeren, og ble veldig redd. Dagen etterpå, da vi stilte for en annen dommer, knurret hun til denne, og fikk KIP. Hvis jeg skal stille henne ut igjen, kan hun jo ikke være slik, og jeg vil uansett ikke at hun skal knurre til dommere eller andre folk. Hvordan trener jeg bort denne adferden? Hun har jo tross alt blitt "dommer-ren"!?!

Det var ikke et vanlig statisk elektrisk støt(det bryr hun seg ikke så mye om), men et av den skikkelig kraftige typen som man kan høre på flere meters avstand. Hun skalv i ringen etter støtet, og jeg hørte det knitret mellom de to dommerne som var der også.

Jeg er redd for at dette kommer til å sette en stopper for alle våre planer fremover, en ting er utstilling, det kan jeg droppe, men jeg tenker på at jeg har lyst å prøve å trene henne opp til å bli redningshund, og da kan hun jo ikke være redd fremmede mennesker. Hun virket redd, og trakk seg unna alle fremmede mennesker dagene rett etter hendelsen. I det siste har hun blitt mer "normal", men hun er ikke akkurat overlykkelig for å hilse på fremmede. Hvordan skal jeg rette opp i dette? Jeg vil ikke ha en hund som er redd fremmede mennesker, uansett hva det blir av henne..

[LouDan]

Etter det jeg skjønner så ga dommeren i en utstillings ring hunden din et elektrisk støt???! Hvordan kan det være mulig!?

Måten å trene det vekk er og lære henne at alle personer har noe positivt. Ha med deg godbiterpå hver tur og gi det til alle som vil hilse på henne. la alle om kommer på esøk gi henne godbiter Snart synes nok hu at fremmede er morsomme igjen

[Guest Belgerpia]

Etter det jeg skjønner så ga dommeren i en utstillings ring hunden din et elektrisk støt???! Hvordan kan det være mulig!?

Måten å trene det vekk er og lære henne at alle personer har noe positivt. Ha med deg godbiterpå hver tur og gi det til alle som vil hilse på henne. la alle om kommer på esøk gi henne godbiter Snart synes nok hu at fremmede er morsomme igjen

Hørt om statisk elektrisitet???

Er bare å ha på seg nylonklær det og være i ett rom med litt tørr luft og gjerne ha syntetiske ting på beina - blir så fint å statisk så.

Her i huset slår det gnister mellom både gubben og meg og bikkjene og meg og det til en sånn grad at man tidvis kan se det med blotte øyet...... Smeller gjør det også - og det er vondt som f...

Her i heimen er jeg den statiske av oss - uvisst av hvilken grunn - men heldigvis så er ingen av hundene redd meg av den grunn.

Nå kan det jo være at dere med hunden ble litt oppskaket også da og forsterket ubehaget og at dere etterpå har laget litt mas rundt dette - man gjør jo gjerne det ubevisst liksom...

Mitt råd - behandle bikkje som vanlig - slutt å lag "unnskyldninger" for tullete oppførsel (ala forklare folk dere møter i lange brede baner om hvorfor bikkja er rar)

[Ingvild]

Utfordringen er jo å få henne til å like dommere - mennesker generelt virker hun jo helt ok med. Riktignok er ikke jeg fremmed for henne, men hun virket da heller ikke som å ha noe i mot å bli med fremmede på joggetur (helt til Tinka fikk henne på bedre tanker). Som jeg sa på treffet i dag, så går det an å få relativt ukjente folk, som gjerne er vant til hund og har masse godbiter i lomma, til å hilse på henne i utstillingsringer som ikke brukes (fordi det da vil virke som en utstilling pga hunder og telt osv selv om hun ikke bedømmes). Problemet er vel det at det er ikke overflod av utstillinger her i Trøndelag i den nærmeste framtida, og dermed blir det ikke akkurat så veldig mange repitisjoner du får kjørt med det siden personen du trener med vil være "ok" etter et par repetisjoner, og da må du finne en ny som sier seg frivillig til å trene med henne.

Hm, jeg veit ikke jeg altså.

[hildand]

Du får la henne treffe masse "dommere" (dvs ukjente mennesker på utstilling) som klapper og tar på henne og gir godbiter og greier, og gjør alt en dommer skal gjøre. Med nok positive responser så går det nok bedre. Hva med å trene kontakt idet dommer kommer? Da må hun se på deg mens dommer diller og daller, og har ikke mulighet til å oppføre seg truende mot dommeren.

[LouDan]

Hørt om statisk elektrisitet???

Er bare å ha på seg nylonklær det og være i ett rom med litt tørr luft og gjerne ha syntetiske ting på beina - blir så fint å statisk så.

Her i huset slår det gnister mellom både gubben og meg og bikkjene og meg og det til en sånn grad at man tidvis kan se det med blotte øyet...... Smeller gjør det også - og det er vondt som f...

Her i heimen er jeg den statiske av oss - uvisst av hvilken grunn - men heldigvis så er ingen av hundene redd meg av den grunn.

Ja, jeg har hørt om statisk elektrisitet, men jeg syntes dette hørtes litt voldsomt ut.

Og kutt ut den skarpe tona

[Huldra]

Hun er ikke så redd fremmede mennesker som hun var de dagene etter hendelsen, men dommere er hun nok redd (ikke at jeg har testet, men er nokså sikker på det).

God idè om å ta henne med på valpeshow og prøve henne i ringen, men det er vel litt trening bak å komme dit også, tenker jeg..?

Hun fikk et kraftig elektrisk støt av dommeren, slike "vanlige" fyker mellom meg og henne til tider, men de bryr hun seg ikke om. Grunnen til at hun nok ble ekstra redd for dommeren, er fordi hun trakk seg litt unna i utgangspunktet, siden hun synes at folk som kommer og bøyer seg over henne på dommer-måten, er litt skumle. Når den i tillegg gir henne støt, kan hun nesten ikke klandres for å bli redd, men det er jo jeg som må trene det bort.. Altså; hun var ikke overhappy på dommere før episoden heller, og ville ikke alltid hilse, men gikk litt unna. Det gjør hun også med fremmede folk, snuser litt, men lar de sjelden få klappe henne. "Hundefolk" er en annen sak, de er greiere, men andre folk synes hun kan være litt merkelige, og vil helst ikke ha noe med de å gjøre, med mindre hun selv får bestemme at de skal hoppes på..

Dyrleger er forresten greie folk, merkelig nok, selv om de stikker og styrer..

Hun ble så redd dommeren på den andre utstillingen, at hun ikke klarte å ha oppmerksomheten på noe annet, så den kontakten er det nok bare å glemme.. Skal temmelig mye distraksjon til for å få henne til å se på meg, og det tror jeg ikke en dommer kommer til å like. Jeg kan ikke komme på noe her og nå som tar oppmerksomheten hennes vekk fra noe hun er redd..

Det er forresten veldig få fremmede mennesker som vil hilse på henne, har ikke møtt på noen de siste månedene, så jeg tror jeg trenger noe mer arrangert enn bare tilfeldige møter, selv om jeg ikke takker nei til det heller.

[Guest Belgerpia]

Hun er ikke så redd fremmede mennesker som hun var de dagene etter hendelsen, men dommere er hun nok redd (ikke at jeg har testet, men er nokså sikker på det).

God idè om å ta henne med på valpeshow og prøve henne i ringen, men det er vel litt trening bak å komme dit også, tenker jeg..?

Hun fikk et kraftig elektrisk støt av dommeren, slike "vanlige" fyker mellom meg og henne til tider, men de bryr hun seg ikke om. Grunnen til at hun nok ble ekstra redd for dommeren, er fordi hun trakk seg litt unna i utgangspunktet, siden hun synes at folk som kommer og bøyer seg over henne på dommer-måten, er litt skumle. Når den i tillegg gir henne støt, kan hun nesten ikke klandres for å bli redd, men det er jo jeg som må trene det bort.. Altså; hun var ikke overhappy på dommere før episoden heller, og ville ikke alltid hilse, men gikk litt unna. Det gjør hun også med fremmede folk, snuser litt, men lar de sjelden få klappe henne. "Hundefolk" er en annen sak, de er greiere, men andre folk synes hun kan være litt merkelige, og vil helst ikke ha noe med de å gjøre, med mindre hun selv får bestemme at de skal hoppes på..

Dyrleger er forresten greie folk, merkelig nok, selv om de stikker og styrer..

Hun ble så redd dommeren på den andre utstillingen, at hun ikke klarte å ha oppmerksomheten på noe annet, så den kontakten er det nok bare å glemme.. Skal temmelig mye distraksjon til for å få henne til å se på meg, og det tror jeg ikke en dommer kommer til å like. Jeg kan ikke komme på noe her og nå som tar oppmerksomheten hennes vekk fra noe hun er redd..

Det er forresten veldig få fremmede mennesker som vil hilse på henne, har ikke møtt på noen de siste månedene, så jeg tror jeg trenger noe mer arrangert enn bare tilfeldige møter, selv om jeg ikke takker nei til det heller.

OK - denne blir nok litt skarp - men helt ærlig - det virker jo som om hunden din er generelt dårlig miljøtrent, enten det eller generelt svak mentalt.

Ikke akkurat typisk springer liksom

Og din holdning "hun er ikke så redd fremmede mennesker som hun var de dagene etter hendelsen, men dommere er hun nok redd " - snakk om å skape problemer for bikkja FØR man har forsøkt da.

Med mindre du begynner å slappe av og late som den øvrige verden er helt normalt og alt dere opplever er helt normalt så kommer IKKE hunden til å bli noe tryggere på noen ting. Dess mer du styrer og årner med trening og fiksing og triksing - dess mer engstlig kommer den stakkars hunden til å bli.

Du har en rase som generelt er særdeles sosial og utadvendt (nesten plagsomt sosiale i alle fall de jeg har truffet og hatt her) - så dersom den er normalt utrustet i utgangspunktet, er normalt godt miljøtrent og folk oppfører seg normalt rundt den - så bør ikke dette bli noe stort problem.

Men det du skriver viser jo at du "venter" deg at hun skal være engstlig og gjett da hva din hund føler når du blir stiv og avventende? - Klart den "leser" at ting er farlig når ditt kroppspråk tilsier at det er det.

Mitt råd - slutt å lag problemer for hunden - jobb med deg selv, jobb med å overbevise deg selv om at livet er kult - når du blir selvsikker og trygg så vil hunden også bli det.

[akela]

Er enig med Belgerpia, problemet her er IKKE den ene episoden i ringen - men at hunden din generelt har et problem i forhold til folk. Det du selv beskriver, tegner jo et helt tydelig bilde av en hund som generelt ikke er overvettes begeistret for folk, og som er såpass usikker på dem at hun ikke helt klarer å "ta seg sammen" etter en opplevelse.

På en "normal" hund, ikke minst av denne rasen, så skal ikke ÈN episode som dette gjøre noe fra eller til - såpass skal en hund tåle, uansett. Det blir som å si at "fordi hunden min ble angrepet av en annen hund, så er den blitt sint på alle hunder" - det sier egentlig noe om at hunden har en svært lav terskel for å bli redd, en FOR lav terskel.

Tipper nok hun er usikker. Og folk som oppfører seg litt "annerledes" - altså ikke-hundevante folk, en dommer som har et annet "hilsemønster" enn ellers - de bekrefter hennes egen frykt og usikkerhet, og gjør henne verre. Når hun er hos dyrlegen, så sier du hun er grei: Ja, da MÅ hun - og hun slipper ikke unna. Da vil nok du også at hun skal behandles, ikke sant, og blir kanskje litt ekstra resolutt?

Ikke se på dette som et "utstillingsproblem" - se på det som et helhetlig problem du tar alvorlig nå. Finn deg en dyktig hundetrener som kan forklare DEG hvordan du skal oppføre deg. Belgerpia er inne på noe vesentlig her. Og jeg snakket akkurat med en hundeeier som vi fikk sendt avgårde til adferdskonsulent med sin bjeffete, usikre hund. Traff dem igjen nå - og hunden er mye, mye bedre. Det eier selv sa: "Nå lærte jeg å bli kvitt redselen som jeg gikk med inne i brystet først, og som hunden min merket"

Lærer du deg hvordan DU bør oppføre deg, så er mye vunnet. Glem hvordan ANDRE "skal" oppføre seg mot din hund, det klarer du neppe å få dem til å gjøre "riktig" allikevel.

Redningshundtrening er fint, da treffer du vettuge hundefolk som vil hjelpe deg med å trene hunden din til å LIKE å finne folk. Men det krever litt av deg også, så jeg hadde altså fått litt hjelp FØRST, til å observere deg og hunden, og så satt igang med trening i en redningshundgruppe.

Det er sikkert ikke så mye som skal til!!!

Men for å snu det... så må du ta det på alvor, og ikke "vente og se".

Alle raser har sine unntak, og kanskje din lille frøken har vært litt ekstra følsom - og så venner man seg til at "sånn er hun". Hadde du hatt litt mer sammenligningsgrunnlag, ville du kanskje sett tidligere at "her MÅ jeg gjøre noe veldig kjapt". Hunder preges ofte av eiernes type. Jeg har hatt hunder av flere, svært forskjellige raser - men de har sine fellestrekk, alle sammen ikke alltid helt som forventet av rasen. Andre jeg kjenner, har "rotete" hunder fordi de er noen rotekopper selv! Er man forsiktig, velger man kanskje en litt forsiktigere valp, og/eller man fremhever de forsiktigere trekkene i hunden fordi de er mer gjenkjennelige.

Klarer man å "SE" dette i seg selv - egne sterke og svake sider, så blir alt mye lettere. Mennesker er nesten verre å trene enn hunder, hehe! For hunder kan trenes til det meste, trenes OM, så og si, så tar du tak nå går det nok bra. Lykke til iallfall.

[Huldra]

Hmm..

Dette var strengt tatt litt hardt å lese.. Vet ikke hva jeg skal si egentlig. Har selv vært inne på tanken om at det har noe med meg å gjøre, og jeg er fullt klar over at hun ikke er miljøtrent på mennesker så godt som hun kunne vært. Men for å ha det sagt; jeg tar kritikken inn over meg, og feier den ikke bare bort. Hvor kan man finne slike trenere som ser på meg, heller enn hunden? Jeg klikker jo, så jeg ser helst at det er en trener som går overens med det synet på trening.

Jeg tror ikke jeg skriver mer nå, i frykt for å rote det til med argumenter og bortforklaringer..

[akela]

BORTforklaringer er en ting, forklaringer noe annet

Jeg ELSKER å fundere over HVORFOR hundene gjør si eller så, derfor vet jeg hvor lett det er å gå i fella. For en ting er årsak, og at det kan være nyttig å vite HVORFOR. Så gjelder det ikke å bruke dette til å "unnskylde" hunden. Men brukt til å finne riktig treningsvinkling og ha forståelse så er det jo greit - så lenge man gjør noe som fungerer, og får hunden fremover så den blir sikrere. Ingen hunder "er sånn", det er utrolig mye man kan gjøre for å få dem til å "virke bedre" i dagliglivet. Det blir en god sirkel, mestring og (positiv) erfaring gir god læring videre - akkurat som onde sirkler gjør motsatt.

Har klikkertrent endel selv, og det jeg fikk beskjed om på et kurs av en som ikke var fanatisk klikkertrener, men som skulle ha ting til å VIRKE (instruktøren hadde tidligere drevet med trening av minehunder...) var at noen litt usikre hunder ikke helt "klarte" alle valgene - og at noen av dem trengte å rettledes mer tydelig. Så stor forskjell på hundene der.

Og særlig hvis man er litt usikker selv på riktig fremgangsmåte, kan akkurat den nølingen og den "observasjonen" av hunden - at man "glor" mer på den, være nok til å tippe det... Din hund er også ung, og har noen naturlige "diller" i alderen sin - og det må også tas hensyn til, samtidig som du IKKE skal ta hensyn til det - hvis du skjønner!

Du har jo Manimal i din landsdel, såvidt jeg skjønner; Gry Løberg er jo dyktig adferdskonsulent så vidt jeg forstår, og det er så mye lettere å gjøre noe med ting før det går for langt, mens det fremdeles bare er "småtterier".

Og det handler jo ikke bare om DEG... men også om hunden din sine foreldre, om hva oppdretteren gjorde i forhold til mennesker da valpene bodde hos ham/henne etc. Skorter det litt, eller det har vært "godt kamuflert" hvis det har vært litt småplukk med en veik mor el.l, så har du mye mindre å gå på - rettere sagt; det er så mye mer du måtte ha gjort. Og det er ikke lett å se

[Huldra]

Vel, jeg tror ikke det kommer av oppdretter eller foreldredyrene. Faren er mentaltestet, og jeg fikk ikke noe negativt inntrykk av moren da vi møtte henne. Oppdretteren har vært flink og tatt med valpene på forskjellige steder, latt andre holde på med de, også barn og hunder.

Tulla virket som en modig dame da hun kom, og var slett ikke redd noen verdens ting. Så ja, jeg er overbevist om at det er meg, og.. uff.. den forrige hunden min måtte jeg avlive fordi han var så redd. Jeg tror ikke han har klart å påvirke Tulla på den korte tiden de var sammen (da de oppholdt seg på samme rom veldig sjelden og jeg gikk tur med de hver for seg). Jeg er redd at jeg påvirket han til å bli så redd, og nå er jeg redd jeg gjør det igjen. At jeg kanskje er for overbeskyttende ovenfor henne, siden jeg ikke vil at hun skal få noen dårlige opplevelser med noe.

Men for å FORKLARE situasjonen litt mer: når vi går tur og møter på fremmede folk, kan hun finne på 3 ting: -gå forbi uten å bry seg (dette kan vel knapt kalles negativt, selv om hun skal være en sosial rase?)

-stoppe og snuse i bakken (sikkert for å dempe)

- bykse imot de for å hoppe opp og hilse

HVIS vedkommende da stopper for å hilse (uansett hvordan hun har oppført seg), går hun logrende bort, før hun ca 30 cm før hun kommer inntil personen, snur, og ikke vil ha noe med vedkommende å gjøre. Da kan hun kaste seg ned i leketstilling og gjerne bjeffe (bjeffe er noe hun gjør mye ellers, men uten å være gneldrete..) Jeg er usikker på hva hun egentlig vil, om hun vil hilse, eller leke, eller holde avstand, men uansett tolker jeg det som at hun vil holde avstand, noe ikke alltid personen som vil hilse på gjør. Dette kan hun også finne på å gjøre med de vi leier av nå, som har hund. De "klager" over at de aldri har fått hilst skikkelig på henne, for hun står ikke i ro, hun skal hoppe, leke med deres hund osv. Et par ganger har hun stått i ro (oppå foten deres), og blitt klødd på siden.

Episoder som har skjedd:

-dette med dommeren, men problemet var jo der før også..

-en gammel dame som ville hilse på henne da hun var mindre (ca 5mnd), stoppet opp, Tulla (mener jeg å huske), oppførte seg helt ok (men skulle hoppe), damen sa hun snakket hundespråket, og begynte å tyte med pipestemme, samtidig som hun småhoppet og trampet i bakken, for liksom å skulle leke med valpen. Tulla ble redd av denne merkelige oppførselen, og løp unna, kastet seg ned i lekestilling, og bjeffet.

Flere mer eller mindre "alvorlige" episoder kan jeg ikke huske. Jeg mener også hun burde taklet dette, men dette er det jeg kommer på at kan ha hatt noe å si for hvorfor hun oppfører seg slik hun gjør. I tillegg til at mange mennesker kanskje har trengt seg for fort opp til henne, men igjen, hun burde taklet det.

Det jeg gjør nå, når hun går løs, er å la henne løpe bort til fremmede, og faktisk gjøre som hun vil, mer eller mindre. Det virker kanskje uansvarlig av meg, men løper hun bort, er det positivt, gjør hun ikke det, er det forsåvidt positivt det også. I den situasjonen vi tross alt er i nå. Hun har valgt å løpe bort til noen, gjerne der det generelt er få folk, og folk som løper, beveger seg raskt. Da løper hun gjerne litt etter de, hopper ikke opp, bjeffer ikke, men bare snuser. Disse har sett litt rart på henne (og meg), men ikke brydd seg mer enn det.

Når hun er i bånd, lar jeg henne ikke hoppe opp på passerende (det er litt drøyt synes jeg..), derfor holder jeg en slik avstand at hun ikke treffer de med beina sine hvis hun skulle finne på å prøve å hoppe opp. Vil ikke lage noe stort oppstyr av å møte andre mennesker, altså å passere andre, og tanken var (før denne episoden/diskusjonen startet), å la det gå sin gang, vente til hun ikke gadd å prøve å hoppe opp på fremmede mer, uten å belønne så alt for mye i hytt og pine for ikke å gjøre det. Ikke straffe for å hoppe opp, ikke belønne for ikke å gjøre det. Tenkte det var en valpegreie, og det har bedret seg når vi har gått i byen, da vet hun liksom ikke helt hvem hun skal hoppe opp på, og velger å ikke hoppe opp på noen.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre i denne situasjonen vi nå har kommet opp i, og selvsagt er det vanskelig for meg å se hva som bør gjøres, siden jeg nok er en stor del av problemet. Det er kanskje ikke så lett for andre (her inne) å vite heller, siden dere ikke ser meg "i action".. Kanskje Wesminster kan si noe mer, siden vi er på hundetreff sammen..

Håper ikke dette blir oppfattet som bortforklaringer, kanskje kommer det mer senere. Vil bare at de som evt svarer, skal vite mest mulig om situasjonen, slik at jeg kan få så nøyaktige svar som mulig..

[akela]

Ta denne forklaringen videre - for du beskriver jo ganske nøyaktig endel situasjoner, som vil kunne si en adferdskonsulent mye

Hun er rett og slett USIKKER på hvordan hun skal møte folk, og prøver seg frem - og tør ikke helt, alltid. Det er ikke episodene i seg selv som er "årsak" til noe, de er mer symptom - og så kan det bli en læring av det etterhvert.

Snusing er ofte en måte å "kontrollere" på, og er ikke hilsing i den forstand.

At hun aldri står stille? Ja, kanskje det blir for mye for henne, det er enklere å sprelle og sprette litt.

Trygg hos oppdretter? Ja, men der var hun på hjemmebane, omgitt av sine.

Og igjen... det er ikke "DEG" det er noe "galt" med. Det er mer samspillet mellom deg OG hunden din som du trenger å få noen tips om. For du skal jo nærmest være adferdstrener for både deg og hunden, og det er ikke like lett - vi gjør alle de rareste ting rundt hundene våre. Men når man har noen som er litt mer lettpåvirkelig, så krever det mer av eier - og da kan det være greit med hjelp. Særlig hvis du er redd for å ta med deg gammel bagasje videre.

Jeg synes du er flink til å observere hunden din, jeg - men driver du med klikker, vet du jo hvilken timing som hunder krever. Og den timingen må DU få inn på deg selv (!), så hunden din kan støtte seg på deg i vanskelige situasjoner. Leser akkurat en bok nå, om hvor forskjellig språk - fra verbalt til kropp - som mennesker og hunder har, og det er fascinerende

Håper du finner noen som kan hjelpe deg - og som SER deg og hunden sammen. Alt dette her inne er bare synsing på data, men det kan gi deg en pekepinn videre. Men brevkurs i kroppsspråk og timing er IKKE lett!

[akela]

En ting til... jeg sier ikke at det er noe "VELDIG galt" med foreldrene, eller med moren alene. Men en litt "vek" mor kan gi utslag i forhold til en valp eller to... som kanskje ikke arver andre av de sterkere sidene til moren som gjør henne helt kurant. Eller faren for den saks skyld.

Ser det hos flere oppdrettere jeg kjenner; kombinasjonen av linjer kan gi litt uventede resultater. Og hunder som er trygge i sine settinger, kan skjule småting som gir større utslag på valper som kommer til eiere som ikke "kan" rasen.

Eller det kan være at oppdretteren har hatt det litt travelt i en periode og ikke rukket like mye med fremmede på besøk, barn som får hilse på valpene etc - og at din lille frøken kanskje hadde trengt akkurat denne biten.

Det er mange nyanser, og mye småtteri som skal falle på plass. Men uansett, det viktige er at du gjør noe for fremtiden - den kan du endre, mens du ikke kan endre det som har skjedd.

[Huldra]

Bare et spørsmål; kan det ikke ha noe med alderen å gjøre? Eller er det en dårlig bortforklaring for folk som ikke klarer å trene hunden sin?

Kan komme med en beskrivelse av hva jeg gjorde før episoden, når vi møtte folk på tur:

Jeg synes generelt det er en uting at løse hunder løper bort til fremmede mennesker, eller hunder for den saks skyld. Men jeg merket kjapt at Tulla egentlig ikke gjorde det, så jeg lot henne stort sett gå løs selv om vi møtte folk. Hun holdt seg til meg, og løp ikke bort for å hilse, selv når hun var liten valp på 4 mnd. Hvis hun fant ut at hun skulle bort å snuse (noe som selvsagt skjedde noen få ganger), kalte jeg henne inn, slik at de vi møtte, ikke skulle gå derfra med sølete bukser og masse irritasjon til hunder. Jeg mener at man som hundeeier må respektere at fremmede msk kan være redd, eller generelt ikke like sølete bukser..

Jeg ser ikke noe galt i det jeg gjorde der, preging på mennesker burde ha skjedd andre steder enn der. Da hun var mindre, tok jeg henne med til kjøpesentre, og satt utenfor og lot alle som ville, klappe den søte valpen min. Vi bodde på den tiden hjemme hos mine foreldre, og der var det mange mennesker, store og små, venner av mine søsken osv, som hilste på henne. Jeg opplevde henne aldri som utrygg.

Det jeg har lagt vekt på i hilsesituasjoner, er at hun ikke skal bli presset til å hilse hvis hun ikke vil. Altså at jeg skal ikke tvinge henne ned i sitt eller ligg, bare for at noen skal få klappe henne. Dette gjelder også besøk, som hun vanligvis overfaller med stor glede.. Jeg tror ikke hun ville vært tryggere om jeg hadde presset henne inn i situasjoner hvor hun ikke følte seg trygg på mennesker, og mener at på akkurat det punktet gjorde jeg "rett". Kanskje skulle jeg heller ha lokket henne til å hilse mer, og vært flinkere til å gi de som skulle hilse på henne godbiter, men på den andre siden må hun lære at fremmede msk oppfører seg annerledes enn hva kanskje jeg gjør..

[Ingvild]

Skal ikke kommentere så veldig mye på noe som helst, for jeg vil ikke tørre å gi råd om kompliserte ting, ting som er utover "hunden sitter for langt unna i utgangsstilling" liksom. Jeg har sett Tulla en del - ja. Men bare blant andre hunder og hundefolk, samt i møte med joggere (hvor hun - om hun bryr seg om dem - logrer litt og løper noen meter etter dem uten å jage, bjeffe, glefse eller noe, bare følger etter, før hun snur og fortsetter videre på hundetreff). Visst er hun litt "virrete" når hun hilser - det virker litt som om hun vil være mange steder på samme tid, hun skal hilse på meg, lukte litt på godbitlomma, leike litt med Tinka, følge med litt på mor innimellom også for å sjekke om det vanker mat hos henne - men sånn er da de fleste hunder. Tinka har heller ikke tid til noen langvarig hilsing på mennesker på hundetreff.

Det jeg derimot hadde tenkt til å si var at om du vil ta kontakt med atferdsterapeut, kan jeg anbefale Turid Buvik v/Trondheim Hundeskole - http://www.trondheimhundeskole.no. Det er hun vi har vært i kontakt med ift Tinkas problem, og det er jo nesten ikke-eksisterende nå. Hun bruker positiv forsterkning og negativ straff, og er forståelsesfull og flink. I tillegg har du Manimal på Steinkjer, som akela nevnte. http://www.manimal.no

[akela]

Da har du fått to gode tips om adferdskonsulenter som kan hjelpe deg. Det burde du forsøke, siden det virker som du er opprådd nå for hva du bør gjøre videre.

Det viktige er jo hvordan hunden din oppfører seg NÅ, og der har du selv "ropt" litt om hjelp. Det høres ut som du har GJORT mye riktig og veldig bra - kanskje det meste, men spørsmålet kan igjen bli hvordan DU er i de situasjonene

Har du en vàr hund, kan den merke det - for eksempel hvis du er litt "anspent" rundt hilsing på fremmede, fordi du er dannet og vil ikke at hunden din skal "plage" dem. Hadde hunden din vært mindre vàr eller oppmerksom på deg (noe hunder som er litt usikre, gjerne er i forhold til eier/hunder i samme "flokk" etc, fordi de er usikre på hvordan de "bør" reagere, og så ser seg rundt etter noen å støtte seg på), så hadde din adferd spilt mindre rolle, ikke sant?

Eller kanskje din hund har hatt lav terskel for skepsis, fordi hun i utgangspunktet ikke er så interessert, og kanskje hadde trengt MER "påfyll" og positiv påvirkning enn den normalmengden hun fikk?

Hadde hun vært av en annen, mer tradisjonelt reservert rase, så hadde dagens adferd kanskje vært mer "normalen" - men som springer spaniel så hadde jeg nok forventet litt mer.... "åpenhet" og blidhet. Det er det typiske, og det som er litt mindre typisk er det grunn til å være på vakt overfor.

Den "joggerforfølgelsen" er jo ikke noe problem i seg selv, mitt poeng - nok en gang - er at det viser en form for kontrolltrang som tyder på usikkerhet. Slike "forfølgere" MÅ liksom gjøre det - og hvorfor det? Jo, fordi de ikke er helt trygge og må forsikre seg om at dette går bra. Ja, mange er vimsete i ung alder. Men vimsing kan også være å ikke å TØRRE å slappe av.

Og tross alt - for å vende tilbake til startinnlegget: Dette er en VALP som knurrer til en NY dommer dagen ETTER at den har fått et elektrisk støt. Altså gikk den greit inn i ringen, ikke sant, greit inn på utstillingsplassen - alt det andre den OGSÅ kunnet forbundet med noe "skummelt" (jfr sauetrening). Det er et nytt menneske den møter også (hadde den knurret til den opprinnelige dommeren, tja, ikke så ille) - og den velger å rette fokus dit. Det er menneskene som blir det skumle.

Hunder har ikke truffet særlig sau før. Det skal hunder ha gjort, og opplevd masse positivt med dem. Derfor blir ikke sauesammenligningen særlig holdbar - fordi de positive opplevelsene på forhånd for en hund med mennesker bør oppveie så mye at én feil ikke skal gjøre om på det.

Din hund er bare en valp ennå, og når den blir eldre, modigere og mer selvsikker - så kan det gå to veier, det kan bli bedre sånn halvveis av seg selv, eller det kan bli mye verre, at hun TØR å si fra mer til alt som er skummelt.

Det er IKKE FÆLT å si at en hund har problemer - nå begynner man å finne litt unnskyldninger eller bortforklaringer her, som Wesminster gjør - men hvorfor ikke heller søke vettug hjelp?

Har så lett for å bli at det er "alle andre" som gjør "noe rart" og at det er "derfor" hunden ikke kan hilse, ikke kan ditten, ikke kan datten. Det viktige er å få frem tillit og trygghet hos hunden, som gjør at den slapper av og tør å ta seg tid og ro, og at eier kan si at "dette bestemmer jeg, dette går bra" og at hunden har tillit til det.

Jeg synes det er flott å gå til dyktige eksperter og be om hjelp... og det som er så synd, er at folk ofte venter for lenge, kanskje fordi man føler man har mislykkes? Ikke tenk sånn - tenk heller at det er flott at det finnes folk med SPESIALUTDANNELSE, mens en selv er en legmann!

[Huldra]

Hadde hun vært av en annen, mer tradisjonelt reservert rase, så hadde dagens adferd kanskje vært mer "normalen" - men som springer spaniel så hadde jeg nok forventet litt mer.... "åpenhet" og blidhet. Det er det typiske, og det som er litt mindre typisk er det grunn til å være på vakt overfor.

Den "joggerforfølgelsen" er jo ikke noe problem i seg selv, mitt poeng - nok en gang - er at det viser en form for kontrolltrang som tyder på usikkerhet. Slike "forfølgere" MÅ liksom gjøre det - og hvorfor det? Jo, fordi de ikke er helt trygge og må forsikre seg om at dette går bra. Ja, mange er vimsete i ung alder. Men vimsing kan også være å ikke å TØRRE å slappe av.

Vil bare kommentere dette; jeg skjønner ikke hvordan du mener hun skulle ha reagert i akkurat denne situasjonen. Du skriver at hun "forfølger" joggere, noe jeg mener hun ikke gjør, hun løp sant nok etter, men det er snakk om max ti meter. Hun var ikke redd den som jogget, hun hoppet ikke på, men hun viste interesse for en person som jogget ved å løpe litt ved siden av/bak vedkommende. Hun glefset ikke, som Wesminster skriver, og ikke bjeffet hun heller. Jeg vil ikke kalle det å forfølge joggeren, og ut i fra at oppfatningen er at hun ikke er overbegeistret for folk, så mener jeg at denne reaksjonen på en jogger var helt rasetypisk. Kanskje hun skulle ha hoppet på for å få hilse, eller kanskje skulle hun ha gjort noe helt annet for å være "mer" rasetypisk. Men jeg skjønner virkelig ikke hva. Denne episoden med joggeren som er beskrevet her, synes jeg vitner om en Tulla som oppfører seg helt korrekt (i alle fall som unghund, av en rase som skal være sosial ovenfor msk). Hun var bare glad, nysgjerrig og syntes det sikkert var morsomt at et fremmed menneske kom løpende. Det var snakk om at hun travet nysgjerrig bak joggeren, med halen der den skal være, glad og logrende, ikke forsiktig eller redd. Når dette er sagt, lurer jeg virkelig på hvordan du mener hun skulle ha reagert på dette; jeg får inntrykk av at hun 1) ikke burde vist interesse, men det kunne oppfattes som at hun var redd, 2) at hun burde vært mer pågående når det gjaldt kontakt med joggeren for å være mer rasetypisk, men da er hun jo blitt en "forfølger". I oppførselen hennes var det ikke noe redsel, ikke noe aggresjon, og hun løp(travet) som sagt etter kun ca ti meter, før hun snudde. Hun snudde ikke fordi hun var redd for vedkommende, men det skal sies at jeg ropte navnet hennes (ikke innkallling), siden jeg ikke synes noe om at hunder løper etter folk milesvis.. Jeg vet ikke om jeg skal skryte på meg at det var derfor hun kom, men det kan jo være. I så fall kan hun kanskje kalles en lydig hund (akkurat da).

Nå har det blitt masse surr her, så jeg spør igjen; hva var galt med reaksjonen på joggeren, og hvordan skulle hun ha reagert? Det kan være du misforstod Wesminster da hun skrev det, at du kanskje trodde hun løp etter lengre, men jeg skjønner ikke hvordan du klarer å tolke at hun er usikker når hun følger etter en jogger i ti meter.. Hvis hun skal leve opp til å være en sosial rase, så skjønner jeg i alle fall ikke hvordan hun skulle reagert.. Du skriver at det ikke er et problem i seg selv, men at det kan være en for for kontrolltrang, noe jeg ikke klarer å helt skjønner hva du mener med..

[akela]

Nettopp, du skjønner ikke hva jeg mener - og er i gang med å "forvanske" det hele. Du har en hund som viser tegn til å være usosial og reservert, da trenger du å lære mer, siden du ikke får til dette på egenhånd - med en valp som ALLEREDE begynner å knurre i utstillingsringen. Det er det UHYRE SJELDEN at valper gjør, for å være ærlig - en ting er å gå unna og vike, en annen ting å knurre.

En svært annen ting!!!!! Når du ser du kommer til kort, og har en hund som allerede begynner å vise slike tegn, da burde du forlengst ha oppsøkt hjelp heller enn å korrespondere om det.

Nå er du i gang med AKKURAT det Belgerpia advarte mot. Og hun hadde nok en grei bedømmelse, det ser jeg nå... jo mer du skriver.

Nei, søk hjelp, det er det eneste. En springer spaniel SKAL være en trivelig, trygg og utadvendt hund. Alt annet er fravikende. Som den jeg kjenner som begynte å knurre til barn, og endte med å bli avlivet fordi hun gikk etter og bet. Hun var hos en hyggelig, men myk og lite resolutt eier, som ikke tok dette alvorlig nok og hadde hele unnskyldningsrekka klar.

Det er ikke lett, derfor har man fagfolk til å kunne hjelpe.

[Huldra]

Nettopp, du skjønner ikke hva jeg mener - og er i gang med å "forvanske" det hele. Du har en hund som viser tegn til å være usosial og reservert, da trenger du å lære mer, siden du ikke får til dette på egenhånd - med en valp som ALLEREDE begynner å knurre i utstillingsringen. Det er det UHYRE SJELDEN at valper gjør, for å være ærlig - en ting er å gå unna og vike, en annen ting å knurre.

En svært annen ting!!!!! Når du ser du kommer til kort, og har en hund som allerede begynner å vise slike tegn, da burde du forlengst ha oppsøkt hjelp heller enn å korrespondere om det.

Nå er du i gang med AKKURAT det Belgerpia advarte mot. Og hun hadde nok en grei bedømmelse, det ser jeg nå... jo mer du skriver.

Nei, søk hjelp, det er det eneste. En springer spaniel SKAL være en trivelig, trygg og utadvendt hund. Alt annet er fravikende. Som den jeg kjenner som begynte å knurre til barn, og endte med å bli avlivet fordi hun gikk etter og bet. Hun var hos en hyggelig, men myk og lite resolutt eier, som ikke tok dette alvorlig nok og hadde hele unnskyldningsrekka klar.

Det er ikke lett, derfor har man fagfolk til å kunne hjelpe.

Jeg føler at tonen du skriver i, er litt amper.. kan være jeg misforstår innleggene litt, men jeg synes ikke det er grunn til å virke sint på meg for noe. Når det gjelder det forrige innlegget, om joggeren, var hele det innlegget formulert som et spørsmål, og jeg prøvde ikke å bortforklare eller unnskylde noe som helst. Jeg resonnerte litt frem og tilbake over alternative oppførsler, men kom ikke frem til noe. Vil gjerne ha et svar på hvordan hun faktisk skulle oppført seg i den situasjonen, så jeg kan sammenligne med noe. Det å høre at hun skal være mer utadvendt osv hjelper lite, når jeg ikke skjønner hvordan hun skulle vært (spesielt akkurat da). Det er min første spaniel, og det finnes ikke flust med andre individer å sammenligne med her, men jeg får se nå i helgen, da skal vi på spanieltreff, blir spennende å høre deres "dom".

Over til noe annet; jeg er ikke en spesielt erfaren hundetrener, men burde jeg skjønt at jeg skulle kontakte fagfolk da hun knurret til dommeren, dagen etter at hun fikk støt, eller burde jeg skjønt det før? Slik som jeg ser det, er det to forskjellige problem, men som henger sammen. Et eksempel; en hund som er redd dyrleger, kan elske alle andre folk, men det nytter ikke å skifte dyrlege, for egentlig er det selve situasjonen hunden er redd for, så hunden hadde antageligvis reagert likt hvis en kjent person (ikke dyrlege), skulle begynne å sette sprøyter osv., spesielt hvis dette skjedde på en dyreklinikk. Det jeg mener er at ja, Tulla er ikke overivrig på fremmede, og det er et problem, men hun kommer ikke nødvendigvis til å knurre til alle fremmede som vil hilse på henne på dommermåten. Jeg ser nå i ettertid, selvsagt, at jeg aldri skulle stilt henne ut den andre dagen, men det er det for sent å gjøre noe med nå. Grunnen til at jeg valgte å stille henne ut likevel, var fordi jeg ikke kunne forestille meg at hun kom til å reagere på det sånn. Jeg trodde at hun hadde glemt støtet fra dagen før. Der tok jeg tydeligvis feil. Jeg vil igjen presisere at det var slett ikke noe vanlig statisk elektrisk støt hun fikk, for de har hun fått før, og kunne vel knapt bry seg mindre. Jeg hørte stor forskjell på det støtet hun fikk der, og andre støt som har vært i lufta. Poenget mitt er at det var tydeligvis et veldig kraftig støt, og noe hun reagerte kraftig på, og siden hun gjorde det, er det en viktig grunn til at hun knurret til dommeren. Ikke en unnskyldning, men en forklaring.

Forresten er hun ca ti mnd, og kan knapt kalles en valp lengre. Jeg vil heller si unghund, uten at det er noen bortforklaring.

Dette var heller ikke ment som noen bortforklaring, håper dere skjønner det, og at dere ikke trenger å være så krass i tonen, jeg skjønner godt hva dere mener om saken (at jeg burde kontakte fagfolk fordi hunden min ikke er trygg nok), men vil gjerne ha deres syn på det jeg forteller, med tanke på hva som kan gjøres/hvordan hun burde vært, spesifikt, ikke generelt.

Og ja, jeg holder på å kontakte fagfolk.

[Huldra]

Vel, jeg får jo tydeligvis ikke noe svar på mine spørsmål, så da komme jeg heller med en oppdatering.

Sist helg var vi nemlig på spanieltreff, og da var det jo mange der som hadde god kompetanse på spaniel, bla flere oppdrettere. Vi fikk også prøve oss i utstillingsringen (bare trening).

FØR jeg fortalte folk at hun hadde fått støt og alt det der med at hun kanskje var blitt litt skeptisk til fremmede, var hun overlykkelig for å hilse på folk. Vi møttes på en parkeringsplass, hundene fikk hilse på hverandre, og de som ville, hilste på hundene. Tulla oppførte seg ikke redd overhodet, og hoppet gjerne opp hvis hun fant det for godt. Så hadde vi en liten samling, hvor vi presenterte oss og hundene og fortalte hva vi kunne tenke oss å bruke helgen til. Temaene var pelsstell og handling og spor. Jeg sa bla at jeg kunne tenke meg pelsstell, og kanskje litt handling, men at vi ikke kom til å stille ut med det første, siden det ikke hadde gått så bra den siste gangen vi hadde stilt ut. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe om episoden, men så spurte de, og jeg fortalte det slik jeg har fortalt det her. Jeg fikk masse forståelse for problemet, og de syntes ikke det var rart at hun hadde knurret. De sa ingenting om at det var en "dårlig" hund siden hun hadde knurret til dommeren, men at det var forståelig siden hun dagen før hadde fått støt.

Da vi kom ut til hundene, ville mange plutselig hilse på Tulla, for liksom å "sjekke" hvor skeptisk hun var til fremmede. De satte seg ned på huk, lokket med godbiter, og i det hele tatt oppførte seg annerledes enn hva de hadde gjort før samlingen vår. Da ble hun skeptisk med en gang, og trakk seg unna, ville helst ikke hilse, men gikk forsiktig bort til de som hadde godbiter. Dermed fikk de bekreftet at hun var blitt skeptisk til fremmede. Helt til jeg fortalte de at hun hadde da ikke oppført seg sånn FØR de visst at hun "skulle" være redd. Det synes det jo var veldig interessant..

Så var vi med på handling. Hun som var instruktør, hadde ikke hørt om hva som hadde skjedd, og jeg fortalte det heller ikke, bortsett fra at jeg sa at jeg ville ta det hele rolig og avslappet, og at hun ikke måtte presse seg på Tulla.. Hun ble jo nysgjerrig, men gjorde som jeg sa. Travingen i ringen var null problem, men så var det heller ikke da hun hadde fått støtet. Jeg vurderte å ikke stille henne opp, siden hun ikke hadde vist særlig skepsis enda, men jeg gjorde det likevel, noe jeg er glad for. Da dommeren skulle hilse, lot jeg egentlig Tulla gjøre som hun ville, jeg holdt henne ikke fast i en "stå-stilling", men lot henne trekke seg unna, eller gå borttil dommeren om hun ville det. "Dommeren" var dame (kanskje det hadde noe å si), men Tulla var litt skeptisk. Hun knurret ikke, og etterhvert som dommeren klarte å vinne litt tillit, gikk faktisk Tulla bort til henne og ga henne "nuss" (et triks hvor hun presser sin munn mot et menneskes munn). Hun lot også dommeren ta henne på snuten (hvor hun hadde fått støt), og gå over henne på kroppen. Faktisk stod hun stille store deler av tiden, og viste lite redsel. Jeg har ikke trent på dommersituasjoner etter episoden, så dette synes jeg var fantastisk. Da "dommeren" fikk høre hva som hadde skjedd, viste hun også forståelse for at hun var slik, og var enig med meg i at jeg ikke burde stille henne før vi hadde jobbet oss gjennom dette. Hun kom også med gode tips til hvordan dette kunne gjøres.

Jeg har skrevet mail til både oppdretter og eieren av faren til Tulla og fortalt hva som har skjedd, og hvordan hun reagerte. Begge to har vist forståelse for at hun knurret, og jeg har ikke hørt et vondt ord om at hun er "ødelagt" eller at dette var hårreisende til spaniel å være.

På treffet snakket jeg også med en spaniel-mann, som har bakgrunn i bla redningshunder. Jeg fortalte at jeg hadde en drøm om å kanskje trene henne opp til å bli det, men at jeg trodde alt var ødelagt nå, eller i alle fall at hunden kom til å kreve for mye av tid/ressurser til at det nesten var noen vits i å begynne. Jeg husker ikke om jeg sa vi holdt på å kontakte adferdsterapeut eller ikke.. Men han sa at dette var slett ikke noe håpløst tilfelle, han hadde trent hunder med mindre interesse enn dette, og at en adferdsterapeut ikke var nødvendig. Dette kunne også ha mye med alderen å gjøre, sa han. (Han underviste oss i spor, og Tulla gikk spor etter fremmede.) Han så selvsagt at hun var skeptisk, men mente som sagt ikke at det var noe krise i den forstand, som jeg har fått inntrykk av her. For å si det sånn, så høres det jo ut på de som har svart her, at jeg kommer til å ha et sabla stort problem om jeg ikke tar fatt i dette NÅ (helst før), og at jeg som eier er ukompetent til oppgaven med å trene denne hunden min, og at det egentlig er "umulig". Etter treffet seg jeg ikke så mørkt på det lengre, og siden de faktisk så Tulla, både når hun var skeptisk, og når hun var "normal", og de har peiling på spaniel, og med den generelle bakgrunnen som bla oppdrettere, spaniel-eiere og redningshundfolk, så legger jeg større vekt på deres vurdering av hunden, enn deres. Jeg kommer likevel til å benytte meg av adferdsterapeut, men jeg gidder ikke å være lei meg pga de kjipe kommentarene jeg har fått her. Jeg synes egentlig at dette beviser hvor feil man kan ta når man ikke ser hunden i "praksis".

[eslaaen]

Hei du!

Så flott at du har fått litt positive tilbakemeldinger fra folk som kan rasen din! Det er lett å få litt dommedagsfølelse etter å ha fått litt "krasse" svar på ymse diskusjonsforum, så det er viktig å stole på egen magefølelse - husk at DU kjenner din egen hund best!

Enkelte hunder er jo litt mer forsiktige og vare av seg, det er ikke dermed sagt at de er regelrette nervevrak, heller...

Lykke til videre i treningen av hunden din!

:icon_fun:

[Huldra]

Hei du!

Så flott at du har fått litt positive tilbakemeldinger fra folk som kan rasen din! Det er lett å få litt dommedagsfølelse etter å ha fått litt "krasse" svar på ymse diskusjonsforum, så det er viktig å stole på egen magefølelse - husk at DU kjenner din egen hund best!

Enkelte hunder er jo litt mer forsiktige og vare av seg, det er ikke dermed sagt at de er regelrette nervevrak, heller...

Lykke til videre i treningen av hunden din!

:icon_fun:

Takk, takk.. Fin hund du har (og nydelig navn..), hvordan ble den feilfarget?

Tror ikke hun er noe nervevrak, men fikk som du skriver, litt dommedagsfølelse..

[eslaaen]

Sendte deg en PM, jeg!