Gå til innhold
Hundesonen.no

Vondeste og herligste opplevelse


Guest Vicky

Recommended Posts

Guest Vicky

Alle mennesker opplever oppgang og motgang. Livet går som en berg og dalbane. Noen hendelser får oss til å se noe muligheter, mens noen gjør at man får lyst til å grave seg ned fra den grusomme verden.

Hva er det aller beste du noen gang har opplevd? Fortell gjerne :P

Hva er det vondeste du noen gang har opplevd? Fortell gjerne, men ikke hvis det er for ubehagelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det beste: 2 ting som står i gyldene rammer i hodet mitt: den dagen jeg fikk Ask, og den gangen jeg hoppet en meter med hest for første gang.

det vondeste: Da farmoren min døde, det var ekstremt tøfft for meg, av og til følte jeg mer nermere henne og mer forstått av henne enn av foreldrene mine. Mange av turene våre går til kirkegården.. Ask finner graven hennes på kommando nå :P :P En annen ting var den dagen mamma og pappa fortalte at de skulle skilles, satt å spiste, å holdt på å kveles. fikk ikke maten opp eller ned. I ettetid er jeg glad det ble slik, og ser at det var til det beste for alle. Tårene for dette og tårene for farmor kom aldri på de tidspunktene folk forventet å se dem, selv ikke i begravelsen gråt jeg. men på turen med ask etterpå knakke jeg fullstendig sammen. Ask har sett mer av tårene mine enn noen andre trur jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De beste: Da jeg fikk Vesla og da Lisa kom. Da jeg var sammen med besteforeldrene mine på hytta da jeg var liten.

Det vondeste: Å se bestefaren min forfalle på sykehjem. Da jeg var syk og "rehabiliteringen".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Var en jente/kvinne som var det beste og verste. Aldri i mitt liv har eg hatt så sterke følelser for en kvinne og aldri har eg vært mer knust enn da når det var slutt og det der. :P

kjenner til det der.... det svir skikkelig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det beste jeg har opplevd vet jeg faktisk ikke. Jeg har opplevd masse som er verdt å sette i huskeboken. Men Pito er noe av det beste som har hendt meg. Det høres "klissete" ut men noen ganger kan jeg bare sitte og se på henne og være så utrolig glad for å ha henne. hun betyr alt for meg!

Det verste tror jeg blir for personlig å legge ut.,. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den herligste: Det må være da vi fikk Lady & Fiona det :P Så enkelt er det :P

Den vondeste: Ja det var da mormor å morfar døde i en bilulykke :P

Jeg lå i senga å så på klokka å merket at den var rundt 9,åå jeg har sovnet av tenkte jeg å gikk ned til mamma, hun å pappa satt å sofaen å gråt, Selsakt kom lillebror ned han å..

Da sa jeg "Vi har sovnet av" Nei sa mamma, Mormor å morfar har kræsjet, de er døde..

Jeg knakk sammen å trodde det ikke var sant. Fredrik sa bare "det er ikke sant,det er ikke sant"

Det er den værste dagen i hele mitt liv :P

Også må det nok være den dagen Pappa kjørte meg til skolen, jeg satt i baksete å så halsbånde til Tayga ligge der. Hun var Gordon setteren vår :P Jeg spurte hvorfor å fikk til svar at hun var avlivet i går :P

Hele den dagen på skolen satt jeg i trappa å gråt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det beste: Da jeg flyttet sammen med samboeren min, og da jeg fikk Buster. Og dette høres kanskje makabert ut men noe av det beste var da jeg fikk se bestefaren min i bårehuset. Jeg fikk en ubeskrivelig ro å fikk på en måte sagt hadet. Det var fult av stearinlys å rommet var så behagelig å han så så fredelig ut. Det var både det verste og det beste jeg har opplevd.

Det verste: Det må være når besteforeldrene mine døde. Bestefaren min døde først, den 01.01.00 om morgenen så fikk jeg telefon om at bestefaren min var død av hjerteinfarkt. Jeg var så knyttet til han å det var helt forferdelig å miste han. I tillegg så var jeg hos faren min på Nøtterøy å måtte vente noen dager for å reise hjem. Bestemoren min døde rett før jul, etter å ha vært syk i flere år. Det å se henne som var så ung til sinns bli så gammel å svak så fort var helt forferdelig. Bilturen hjem samme dagen som jeg fikk beskjed at hun hadde maks en uke igjen å leve er en av de lengste jeg har vært med på. Jeg satt hele veien å gråt å håpte at jeg skulle få se henne igjen før det var slutt. Vi måtte overnatte i huset hennes siden det var så sent å vi hadde kjørt så langt. Mitt på natten våknet jeg å da visste jeg at hun ikke var mer. Morgenen etter så kom onkelen min å fortalte at hun var død. I ettertid er jeg glad jeg ikke så henne for hun var visst så dårlig å så ikke ut som seg selv, i tillegg hadde hun blåøye etter et fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det beste: det er så mye egentlig. men må vel si Lucas og Kjæresten da :P

Det værste: Mye det og,blant annet når oldemor døde. Det er endel år siden nå, men savner henne fortsatt :P

Når vi leverte tilbake den forrige hunden vi hadde, han var og den første så han betyr mye for meg. Den dagen var forferdelig, gråt meg i søvn i flere uker etterpå :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det beste som har hendt meg, og som jeg har friskt i minne var da jeg fikk Chessea, og da bestefar ovelevde hjerteblødning for 3 år siden.

Det værste var når foreldrene mine skilte seg for 3 år siden, og tiden rett etter. Og også det å se bestefaren min i dag, så skrøpelig og stakkarslig. (Han er en fantasktsk mann.. ) Skulle ønske han var like frisk i kroppen, som han er i hodet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det værste hitil må nokk ha vært begravelsen til Jostein sin mormor for bare noe uker siden(huff det var mildt sagt ******) grein mere da enn med min egen farmors begravelse(det sier vell noe om forrholdet til sin egen farmor fremfor samboers mormor).

det beste?? tja det er så mangt få barn, Jostein og ikke minst hundene våres.

Du da Astrid noe du ville dele med oss? :unsure:

Det var jo du som lagde tråden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det beste som har hent meg er helt klart Kali. Det kjekkeste var da jeg fikk vite at jeg faktisk skulle få hund. Tårene sluttet liksom ikke å trille.

Det verste må være litt det samme som maria. Når jeg fikk se Farfaren min bli sykere og sykere. Han var ganske klar i hodet en lang stund, men kroppen ga opp. Jeg synes så sinnsykt synd på han når han lå der i sykesengen på 81 års dagen sin. Mange i familien kom på besøk, og han klarte ikke å snakke med noen. Jeg så på¨hele han at han var flau over at vi så han ligge sånn. Det var trist når han døde, men samtidig en lettelse. Det samme holder på å skje med morfaren min nå, og vi står utrolig nært :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Jaja, jeg skal dele :) Bare glemte det litt bort... hehe. Grunnen til at jeg lagde tråden er vel fordi jeg er litt nyskjerring på hva som er sterke hendelser for andre.

Beste opplevelse: Jeg kom hjem og møtte Mamma og Pappa i døra. Jeg så det var noe spesiellt, men var usikker for de hadde ikke noen spesiell mine. Så spurte jeg om det var valpene som ble født. En stod før meg på liste, så jeg skulle kun få valp hvis det ble født over to tisper. Derfor var jeg veldig spent og gruet meg. De nikket, og jeg spurte hvor mange som ble født. Jeg spurte igjen før jeg fikk svaret og spurte: "ble det født to tisper!?!??!". Da sa de nei, og jeg sukket tundt og tenkte... jaja, jeg får vel vente igjen da.... men så oversket de meg og sa: "Det ble født seks valper! Tre tisper og tre hanner!". Da hoppa jeg så høyt at jeg skalla i taket, men det brydde jeg meg ikke noe om. Hele den tiden fremover levde jeg i lykkerus omtrent :P Mistet mange venner på den tiden, siden jeg kun snakket om hund. Og ble et mobba bare enda mer pga min hundegalskap :P men det brydde ikke meg noe :P

Verste opplevelse: Jeg husker ikke så mye av de verste tingene jeg har opplevd, men jeg husker små glimt. I barnehagen ble jeg misshandlet, og det kom igjen som flashbacks i en periode i 7. klasse. Det var grusomt å gjenoppleve det. Nesten værre enn selve misshandlingen. Det å bli mobba og banka opp på skolen i 7 år var heller ikke så fortreffelig. Gikk rundt som en målskive alle årene. Og mye trøbbel som skjedde i ungdomskolen som jeg ikke vil nevne er også et ubehagelig minne. Det å ikke fungere er det verste må jeg si...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel nesten så kjærligheten er både det beste og det verste.. Men hvis jeg skal svare litt mer konkret:

Det beste: Eso og Jostein :)

Det verste: Ser mange minner sine besteforeldrene, foreldre og andre venner og slektninger sin bortgang/begravelse her. Men jeg har fortsatt ikke mistet noen nære slektning eller venner (Bank i bordet..)

Noe av de verste må vel være da Spira (forhesten min gjennom mange år) døde, og da katta mi Junior en dag var sporløst forsvunnet. Jeg har gått mang en natt og ropt etter gutten min, uten noe tegn til ham :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg har mistet flere familie medlemmer men siden eg såvidt husker de pga vi flyttet fra chile når eg var 7år så ble eg faktisk ikke så lei meg. Var jo trist at farfar og morfar døde men ble ikke noe særlig berørt av det enn den dagen eg fikk beskjed om dødsfallene.

Eg kom forresten på noe annet enn kjærligheten som var det verste.

Før vi flyttet til norge så opplevde eg engang når eg, mine søster og mama var i byn og handlet i chile at det plutselig brøt ut panikk og det var full skyting og granat kasting og fullstending kaos. Så folk som var skutt og folk som løp blødende og greier. Vel eg husker at eg ikke klarte å puste for det var også kastet tåregass granater og eg følte av eg skulle dø der og da siden eg ikke fikk puste da en butikkeier ropte på oss og fikk oss inn i butikk i sikkerhet. Var en ganske traumatisk opplevelse egentlig. Husker det godt enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine beste minner er egentlig ikke en bestemt dag, kanskje mer flash enn noe annet. Men når du er ute i skogen og det er knallgrønn mose, og du plutselig oppdager at du og pelsen er bestevenner. (nå når vi har skjønt at puberteten burde kommet, så er det faktisk ikke alltid..)

Har hatt samme opplevelse med gamle hesten, som plutselig kunne finne på å være perfekt hele turen, litt rampete - akkurat som bestevenner skal være.

og mange flash fra gamle hesten når hun fikk føll, og hendelser under oppveksten.

Når jeg har krangla med pelsen, og han kommer tuslende bort med noe han tror jeg kan synes er fint, og legger den i ansiktet mitt.. Siklete lekemuser kan bringe stor lykke..

Og, kanskje rart, men ett av mine beste minner fra gamle hunden var når han ble avlivet, og tok sitt siste sukk. Selv om jeg strigriner bare av å tenke på det så vet jeg det var riktig avgjørelse, og han hadde hatt ett langt og godt liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Værste: Da Pia, min gamle katt bare forsvant...Leitet hver dag etter barnehagen, men hu var søkk borte :P

En dag fikk jeg høre av noen at de hadde sett hun bli påkjørt av en bil(hun var døv!) og de hadde hivd henne i en kontainer...

Dessuten når bestemor og bestefar døde... Bestefar døde når Pia ble borte :P

Den værste var også da yndlingshesten min Rocky ble kjørt til slakt.

Den beste var første gang jeg så Milo......Har aldrig vært så glad, og hjertet mitt smeltet heeelt.... <3

EDIT: Fikk netopp vite at yndlingshesten min nå for tiden er til salgs... :) Må oppover til stallen en liten tur for å ta bilder da ja.... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...