Gå til innhold
Hundesonen.no

Labrador


Sirup

Recommended Posts

Labradorer er ofte veldig ville som unghunder. De er nysgjerrige, og vil veldig gjerne herje rundt. De er liksom litt barnslige de første 1-2 årene.

Labradorer er ekstremt sosiale dyr, og har lyst til å hilse på alt og alle som rører på seg - både mennesker, hunder og andre dyr. Jeg har slitt med det i to år nå egentlig, men litt omlegging av treninga har gitt suverene resultater, og en hund som kjempeflott klarer å beherske seg, og tar frivillig kontakt om hun ser mennesker eller dyr - selv om hun er løs.

Labradorer simpelthen elsker mat. Altså, det er ingenting omtrent de ikke spiser. Selv om førsteinntrykket av maten ikke nødvendigvis er så god, så gir de ikke opp. Maten skal ned! Labradortispa mi har blant annet spist Doc og rå løk.

En labrador er en hund full av energi og glede! Det er viktig å passe på å bruke dem ordentlig, så de ikke ser ut som svarte, gule eller brune tønner. Det er direkte deprimerende å møte på labradorer som har tre-fire ganger så mye fett på kroppen som de burde ha hatt.

Det er utrolig mye positivt med labradoren. Siden de er så glade i mat, og så glade i å apportere, og generelt sett glade i utrolig mye, er de lette å forsterke. Riktignok må man legge i litt ekstra trening med forstyrrelser så man får en hund som går fot framfor å hilse på dommeren i konkurranser, men det får så være. Det er jo utrolig praktisk å kunne bruke tørrforet som hunden spiser hver dag som belønning.

Labradoren er som tidligere nevnt veldig glade. De er utrolig tolerante (hunden min ser ingen problemer med at jeg stikker hodet nærmest oppi matskåla mens hun spiser fra den). De har en motor som kan holdes igang lenge. De har en utmerket nese (kjempebra i bruksarbeid, ettersøk osv). De elsker å røre på kroppen og bruke hodet sitt ordentlig, men om det et par dager blir litt lite tur så går de ikke på veggen av det liksom.

Kan komme med mer senere, når jeg kommer på litt mer og har tid til å skrive litt mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser du allerede har fått gode svar. Labradoren er som mangen andre raser "delt", utstillingsvarianten og jaktypen, du finner også dual purpose hunder (midt i mellom).

Hos utst.varianten er det typisk med STERK kjønnsdrift hos hannene, de er også ekstremt sosial av seg, litt for mye til tider..... Innkalling kan bli utfordrene dersom det kommer noen kjekke mennesker (for ikke å snakke om hunder) i mot!

Man MÅ være streng med maten, ellers ender man opp med en smellfeit rullepølse fortere enn man rekker å si "ostekake"!

Jakttypen (slik jeg kjenner den) er mer førerorientert, mindre sosial ovenfor verden, mer høflig ovenfor fører kan man si... Ellers er utseende/vekten en vesentlig forskjell.

Min egen (jaktlabbe) er en veldig okei hund for meg som ønsker en hund som vil jobbe med meg.

Hun er rolig inne, aktiv på tur og trening.

Hun synes ikke så mye om kåte hannhunder og voldsomme unghunder men hun gir stort sett tydelige og greie beskjeder. Vanelig at det forekommer pelsdefekter på jaktlinjene (manglende underull, krøller o.l).

Rasen generellt er fantastisk morsom å jobbe med, man bør gjerne ha litt runde kanter ift dommere som skal hilses på osv. Mye humor med en labrador i hus :P

Kan være ektremt aktiv som valp og unghund, mangen labbiser som blir omplassert i en alder mellom 5 og 24 mnd.... Endel folk som skulle ha seg en rolig og grei sofabikkje som har fått seg en real bakoversveis med labbis i hus.

Labbisen BØR få bruke både hodet og kroppen jevnlig.

Mvh Monica

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Deler gjern litt av min erfaring når det gjeder Labrador. Rasen har vært en del av mitt liv i 27 år.

Den første var en tispe. Hun var meget aktiv,godt jakt instinkt, lettlært, rolig inne, "badenymfe" (hun stakk av for å få seg en dukkert), folke kjær, tygget i stykker det hun kom over, frekk, meget flink appotør, morsjons krevende og glad i mat..... altså rasetypisk :)

Neste i rekken var en han. (ca 1 mnd etter at vi mistet Daysi)

Han var bare det mest "snuble søte" vesenet her på jord!

Klossete søt, over hode ikke glad i mat! ..og til tider så han ut som han ikke fikk noe mat heller! Ikke "damegal" selv om han ble brukt i avl til han var 11 år!

Stakk aldri av. Litt "blond". Tygget aldri i stykker noen ting. Fantastisk utstillingshund som ELSKET rampelyset! Familikjær. Glad i vann. .dusjet ofte og sov gjerne i badekaret!

Skulle ha vært puddel!...pelstell,kloklipping, pilling i ører var "hel max". Fantasisk med barn! Lagde aldri noe "krøll" hele livet!

Når Timmie var 2 år kom Valther i hus.

Han var villesterk, pågående, mild, lur, jeger, bedårend frekk, mat glad, kjedet seg lett, (og gav høylytt utrykk for det også!).Glad i "damer", og med arbeids lyst og kapasitet som var beundringsverdig! Likte å få "oppgaver" å løse (sporing, apportering). Var "tussete" etter støyende og aktive barn! (tok gjerne en tur bort i barnehagen :P ) Glemte aldri noe av det han lærte..men tok gjerne en tur på egenhånd om han fikk en mulighet til det!

Labrador er og blir en fantastisk rase!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo nevt en god del her med tanke på positive og negative ting. Kommer veldig ann på eier om tingene blir posivite og negative også.

Sånn etter meg personlig og den labradoren jeg hadde så var den største negative tingen faktisk røyting. Man kan rett og slett ikke fårestille seg at en så korthåret hund kan røyte så mye:) + at det er et hel**** å fjerne disse korte og spisse hårene som stikker seg inn i klær og overalt. Men nå som jeg ikke har han lenger så er det ikke noe mer jeg savner enn disse små , stikkete hårene:)

Ellers er labradoren en nyderlig, morsom og sosial skapning med en intelligens og arbeidslyst som man bare blir mer og mer glad i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labrador retriever er vel som hunder flest, de blir det eieren vil. Min første labrador var fra en typisk utstillings oppdretter, men jeg hadde ingen problemer med å holde den slank , for slank fikk jeg stadig høre av oppdretteren. :) Han ble Utstillings champion og jaktpremiert -brukspremiert, og jeg konk i kl 3 lydighet med han. Om han likte damer ja det gjorde han, men han var ikke mer dame gal en schæferhannene jeg hadde tidligere. Min neste labrador kom fra en typisk dual p. kennel hvor egenskaper ble likestilt med bruks/jaktmeritter en vesensforskjell fikk meg en bokstavelig talt " gjør det selv hund", og jeg har ikke hatt noen annen type siden. Siden jeg er aktiv på jaktprøver og også bruker hunden som redningshund.

Kort oppsummert om labradoren

1.glad og omgjengelig

2 lett lært mht det meste

3 liker godt mat, sjelden kresen

4. Kan virke ville og bli slitsomme i første året, men gi dem noe å jobbe med og de roer seg snart.

5. De kan bli plaget av endel sykdommer , som HD/AA i tillegg er de så uvøren og tar sjanser når de er unge så de lett kan skade seg. Virker som de har en høy smertterskel i forhold til andre hunder.

6 Stort sett snill og omgjengelig med andre hunder.

7 Selv brukslabbisene tåler å ligge i ro, når de blir eldre, Som sagt man får den hunden man fortjener, eller legger opp til.

mvh

Hildur

www.hilkans.no

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...