Gå til innhold
Hundesonen.no

Er ikke så glad mer..


~Marlene~

Recommended Posts

:huh: Jeg er så lei dette med angst, å fikk akkurat vite at man ikke blir 100% frisk.. man må leve med den :P jeg sitter å gråter nå å er helt iffra meg. jeg vet ikke engang hvorfor jeg fikk angst. jeg er så leii sååå lei! og vil så gjerne bli kvitt angsten. jeg prøver å tenke ut hva som har forårsaket det, men klarer ikke finne ut, jeg er så frustrert lei og trist idag at jeg ikke har ord :P

å så er mira så redd store hunder at det ødelegger for oss på treningen, hun blir helt ukonsentrert og hører ikke på meg, spytter tilogme gobiten ut :P

som sagt har jeg det ikke bra og kunne tenkt en og snakke med eller få meg en god latter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære deg da... Jeg har en slektning som sliter med angst. Hun gikk alene omkring med det i mange år, men så begynte hun å gå til psykolog, og hun fikk også noen medisiner som gjorde at hun kunne slappe av. Nå har hun det veldig fint! Hun er fortsatt engstelig for noen situasjoner, men hun blir stadig flinkere til å takle dem, hun er positiv og kjempeglad for at hun merker at hun blir stadig bedre.

Jeg vet at det er tøft, men det finnes hjelp, det er ingen grunn til å se svart på framtida!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg får ikke medisiner :huh: å den forrige jeg gikk på gjor sånn at jeg såvna! d het visst stesolid. å leen sa jeg kunne klare meg uten dette. kan en tante være som en phsykolog? jeg skal opp å snakke med henne nå for phsyokolgen bare sier at jeg skal ut å jobbe ut å jobbe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg får ikke medisiner :huh: å den forrige jeg gikk på gjor sånn at jeg såvna! d het visst stesolid. å leen sa jeg kunne klare meg uten dette. kan en tante være som en phsykolog? jeg skal opp å snakke med henne nå for phsyokolgen bare sier at jeg skal ut å jobbe ut å jobbe

Jada en tante kan meget godt være det! Det viktigeste sånn sett er å finne en person som man kan snakke fritt med om alle små og store ting i ens liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frykt er naturens måte å gjøre oss klare til å flykte fra/møte fare. Uten angst, ville vi ikke overleve. Når frykten blir overveldende i stuasjoner fornuften din sier at du egentlig ikke trenger å være redd, kaller vi det kanskje angst. Det er veldig rart at du har hørt at du aldri kan bli frisk. Det er klart du kan!! Det er kjempefint at du har en tante å snakke med. Det er også mange kjempeflinke psykologer som kan hjelpe deg. Be om å få en annen!! Vær tålmodig med deg selv og vit at det fins hjelp selvom alt ser vanskelig ut nå! Klem fra meg! :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frykt er naturens måte å gjøre oss klare til å flykte fra/møte fare. Uten angst, ville vi ikke overleve. Når frykten blir overveldende i stuasjoner fornuften din sier at du egentlig ikke trenger å være redd, kaller vi det kanskje angst. Det er veldig rart at du har hørt at du aldri kan bli frisk. Det er klart du kan!! Det er kjempefint at du har en tante å snakke med. Det er også mange kjempeflinke psykologer som kan hjelpe deg. Be om å få en annen!! Vær tålmodig med deg selv og vit at det fins hjelp selvom alt ser vanskelig ut nå! Klem fra meg! :huh:

Ja, jeg er enig med Ida her. Klart man kan komme seg ut av dette vi kaller angst! Hos noen sitter "triggerne" mer gjemt enn hos andre og da må man bruke mer tid på å bli kjent med seg selv og hva man må arbeide med. Det er en møysommelig prosess, men man går ut av den prosessen mye mer sterk, enn når man "gikk" inn i den.

Kanskje finner du aldri ut hva som forårsaket dette hos deg, men det jeg tror er viktigst er å forsøke å se sine "begrensninger". Når jeg setter hermetegn rundt begrensninger, er det fordi disse bare er midlertidige hos en som har angst. Mens man jobber med det man er redd for, så vil disse "begrensningene" stadig utvide seg. Nå og da kan man få "set-back's" som gjør at det kanskje kan få deg til å føle at du "aldri blir kvitt det". Men ikke gi deg, og husk å se myyyye opp på himmelen nå når den lysner og dra nytte av det lyset. Forsøk å smil ekstra når hunden din gjør noe i nærheten av det du ønsket den skulle gjøre ;-) Ta små steg om gangen, så går det møysommelig, men sikkert fremover.

Stor klem til deg, nå i natten fra meg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Marlene :)

Skjønner akkurat hva du mener. å ha angst er innmari slitsomt,tøft vondt,men jeg har levd med angsten fra jeg var 11 år(nå er jeg 22),å man lærer seg etterhvert noen knep når det er på det værste.Jeg fikk vite som 13 åring at jeg aldri vil bli 100% frisk,(jeg har andre diagnoser å da),men man må ikke gi opp for det! det er så viktig å finne lyspunktene i livet!

Snakk med en du føler deg 100%trygg på. viktig å snakke om det, ikke holde det inniseg,gjør bare værre.

Si ifra hvis du vil snakke med en som har "erfaring" på det å ha angst,du kan gjerne snakke med meg.

Når det gjelder Mira,kanskje du kunne fått en hundeinstruktør til å hjelpe deg litt?

Hun er ennå ung vet du,så hvis du får litt hjelp og gode råd,å får jobbet litt med det,så tror jeg det ordner seg. stor klem fra meg :D Stå på!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må ærlig talt si jeg ikke har så mye peiling innen dette emnet, men..

De fleste har mer "lyspunkt" i livet enn de vet, tror jeg da..

Som egen helse, familie, venner, eventuelle dyr og sist men ikke minst: tak over hodet :D

ps.. jeg vet ikke hvordan det er å ha angst.

Det er heller ingen skam å gå til psykolog, men om du føler deg bekvem å snakke med tanten din, er det jo hipp som happ.. en psykolog kan ikke utføre noe mer mirakel enn tanten din kan..

Det handler bare om at du kan få snakket om det du føler du vil snakke om og på den måten "venne deg til det", eller hva jeg skal si.

vet ikke om jeg fikk dette ut på samme måte som jeg tenkte det.. :)

Lykke til og husk: snart er det sommer, sol og grilling! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må ærlig talt si jeg ikke har så mye peiling innen dette emnet, men..

De fleste har mer "lyspunkt" i livet enn de vet, tror jeg da..

Som egen helse, familie, venner, eventuelle dyr og sist men ikke minst: tak over hodet :)

ps.. jeg vet ikke hvordan det er å ha angst.

*være streng med*

Lyspunkt har ingenting med angst å gjøre, en angstreaksjon, -sykdom eller -anfall er helt urasjonelt egentlig. Ta meg som eksempel da, hehe, jeg er en person som er flink å se lyspunktene, flink å hente fram det positive, men det har ikke gjort angsten mindre vanskelig. For dem som har opplevd det så vet man at det faktisk er det jævligste som finnes, kunne hatt mye fysisk smerte om jeg hadde sluppet angsten jeg hittil har slitt med.

Å si at angsten blir man 100% kvitt, er ikke så sikker på den, men å lære seg å mestre den gradvis mer og mer til den blir en forsvinnende liten del av hverdagen tror jeg går, eller, det vet jeg. Dog kan man få tilbakefall på de merkeligste tidspunkt.

Marlene, bare pm'e meg om du trenger prate litt, ellers tror jeg at å prate med tanten din er veldig positivt, i hver fall om hun tar angsten din på alvor. Kanskje du kan be om å skifte psykolog også? Når det gjelder medisiner, så finnes det fryktelig mange andre alternativer enn Stesolid, som er et ganske sterkt medikament, og en dyktig psykiater kan finne et som hjelper deg uten å gi deg altfor mange bivirkninger. Ulempen er at man kan bli fysisk avhengig av dem, men de pleier være flinke å passe på at dette ikke skjer eller skjer kontrollert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så snille dere er :)

Jeg er bare så lei de fysiske plagene, jeg får så lett hodepine, nervene inni meg er aldiri ro, jeg kjenner d utvendig, sånne små hopp, blir KJEMPE fort sliten, får banking i hode, kjenensut som det skal sprenges, får så utrolig mange begrensinger md dette, gruer meg å begynne på skolen :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du noen som du kan snakke ut med?

Isåfall kan det sikkert hjelpe deg en del i de verste tidene...

(jeg har ingen peiling på angst da...)

Problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal snakke om. er ikke av den snakkesalige personen og er utroligsjenert dårlig selvtilit osv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hvet åssen du har det marlene har slit med angst i 1.5 år nå. Klarer ikke finne roen å nå er jeg inne i en dårlig periode da :D men har veldig gode venner jeg kan snakke med så det hjelper meg en del:) Jeg hvet ikke åssen jeg skal bli kvitt det men håper en dag at det kanskje går over da. Har funnet ut at det ikke hjelper å snakke med psykolog å medisiner hjelper meg heller ikke så...Men det viktigste er å snakke med noen du stoler på å kanskje har gått gjennom det selv da..Det er så mange så sliter med angst i dag at vi ikke er alene om det, Har ikke peiling hvorfor det akoratt skulle skje med meg da egentlig pga at jeg har det kjempe fint rundt meg. Har heller ikke hatt noe plager i ungdomstiden og barndommen alltid hatt gode venner osv...Men marlene du kommer nok gjennom det skal du se :) Faktisk så hvet ingen folk som ikke har hatt angst selv åssen vi går igjennom dette som er det største ******* på jort...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hvet åssen du har det marlene har slit med angst i 1.5 år nå. Klarer ikke finne roen å nå er jeg inne i en dårlig periode da :D men har veldig gode venner jeg kan snakke med så det hjelper meg en del:) Jeg hvet ikke åssen jeg skal bli kvitt det men håper en dag at det kanskje går over da. Har funnet ut at det ikke hjelper å snakke med psykolog å medisiner hjelper meg heller ikke så...Men det viktigste er å snakke med noen du stoler på å kanskje har gått gjennom det selv da..Det er så mange så sliter med angst i dag at vi ikke er alene om det, Har ikke peiling hvorfor det akoratt skulle skje med meg da egentlig pga at jeg har det kjempe fint rundt meg. Har heller ikke hatt noe plager i ungdomstiden og barndommen alltid hatt gode venner osv...Men marlene du kommer nok gjennom det skal du se :) Faktisk så hvet ingen folk som ikke har hatt angst selv åssen vi går igjennom dette som er det største ******* på jort...

Jeg erhelt enig, ansgt er et *******. og de som ikke har det skjønner ikke hvordan vi har det, ta bestevennina mi, jeg sa at jeg hadde d å så sja jeg hva som sjedde da og da sa hun, da har jeg også det. men det har hun ikke, hun skulle bare VIST hvor ****** det er! :D

Men vi skal komme oss igjennom dette! er dere enig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg erhelt enig, ansgt er et *******. og de som ikke har det skjønner ikke hvordan vi har det, ta bestevennina mi, jeg sa at jeg hadde d å så sja jeg hva som sjedde da og da sa hun, da har jeg også det. men det har hun ikke, hun skulle bare VIST hvor ****** det er! :D

Men vi skal komme oss igjennom dette! er dere enig?

jepp! bare å stå på;) bare å ta kontakt på msn hvis du vil snakke. klemmer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er iallfall ikke alene om å ha angst! Det er jo tydelig, siden det er flere bare her på sonen som plages med angst selv og derfor vet hvordan du har det... Og som flere har sagt: Det går an å lære seg å takle angst, selv om du ikke blir 100% kvitt det, så kan det bli en veldig liten del av livet ditt etterhvert hvis du jobber med saken og får riktig hjelp. Jeg ønsker deg lykke til Marlene!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

ser dette er litt gammelit! men! jeg støtter alle som sliter med angst! har angst selv og INGEN fårstår det utenom de som har det selv... jeg sliter også selv men mye av det skyldes ting jeg har opplevd og er redd for å oppleve det igjen.. det er noe dritt!!

Håper det går bramed deg ellers og at du komme igjennom det! kan bare kontakte meg på msn viss du sliter med noe og trenger å snakke med noen som har opplevd det samme!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

angst er en fæl ting og slite med,slitt med sosial angst i flerfoldige år jeg,med hjelp fra lykkepille og psykiater,ble jeg såpass ,at jeg klarer nå og gå tur med hundene helt alene,noe jeg aldri turte før,jeg tørr ta mer sjanser,og føler meg litt tryggere på meg selv,jeg går ikke på lykkepiller nå lengre da.Men de var faktisk til god hjelp,til å dempe ned de verste følelsene litt,sånn at jeg kunne konsentrere meg om å bli frisk,og tørre å gå ute blant folk igjen,er fryktelig slitsomt å ha det slik,og jeg hadde aldri kommet meg igjennom det uten noen å prate med.Det er den absolutte beste medisinen.

Og jo man kan nok bli kurert fra angst,jeg selv føler meg litt bedre for hver ting jeg tørr å gjøre,så regner med til slutt,kommer jeg ikke til å tenke på det engang..jeg setter meg små mål,og gjør så godt jeg kan for å nå dem..du blir nok bedre du også en dag,bare du får noen du stoler på til å prate med deg,å få ut følelser og tanker hjelper masse..lykke til

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Marlene:

Du sier du ikke helt vet hva du skal snakke om.

Men du trenger ikke ha noe spesielt tema å prate om.du kan jo Prate om det som faller deg inn.Er du lei deg og trist,så kan du jo prøve å sette ord på tristheten.

Det viktigste er at du får pratet med noen du kan stole på. Jeg vet med sikkerhet at det beste midlet er å få pratet mye om deg selv og dine problemer,på denne måten lærer du å kjenne deg selv og sette ord på problemene.

Om du enda er her inne på hundesonen ,ville jeg gjerne ha vist hvilke situasjoner som skaper angst for deg,eller er det kanskje en en snikenede sak som kommer når du minst venter det?

Uansett,du må forstå at dette er vanskelig å løse alene,så prøv å få hjelp så fort som mulig.

Du kan faktisk bli kvitt angsten eller redusere den slik at du kan leve et hekt normalt liv:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hørtes ikke ut som om du hadde det så lett, jeg har ingen større erfaringer med det og ha angst, men jeg håper at du har noen og prate med og muligens kanskje også gå til en psykolog, det kan kanskje hjelpe deg til å takle angsten :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...