Bård

Jeg satte "lyst" i anførselstegn fordi jeg ikke hadde tenkt til å utdype, men kan godt fortelle hvorfor jeg kastrerte Aiko, sjøl om det ikke har så mye i tråden her å gjøre. Aiko har en sjelett-defekt som gjør at hun aldri skal avles på. Det i seg sjøl er selvsagt ikke god nok grunn til å kastrere, men det gjorde avgjørelsen lettere å ta. Hun har alltid vært en stjerne-shiba, omgjengelig, glad, sosial og trivelig. Selvsagt har hun vært voldsom og bestemt, men fram til hun var 1.5 år gammel, hadde den eneste utfordringa med henne vært ressursforsvar på ting overfor andre hunder. Lite dramatisk, i mine øyne. Så fikk hun løpetid nummer to, og blei fullstendig krakilsk overfor andre tisper, og direkte aggressiv overfor de som var yngre. Hun prøvde feks å banke opp bestevenninna si. Så roa det seg gudskjelov, men jeg kunne ikke lenger stole på henne overfor yngre tisper (som vi uansett må forholde oss til i hverdagen, sjøl om jeg ikke slipper henne på frislipp). Etter løpetid nummer tre blei hun en tyrann og drage overfor Imouto, min yngste, og hun nekta å spise, var sinna og streng hele tida, og jeg kjente ikke igjen hunden min.

Jeg skal ha en velfungerende flokk, og for å hindre at Aikos hersing overfor Imouto eskalerte inntil sistnevnte til slutt følte hun måtte svare, og ikke minst for at Aiko skal få fortsette å være fornøyd, omgjengelig og glad, røyk reproduksjonsevnen hennes. Ganske utilitaristisk, men som du nok ser, var det verken for å hindre parring eller stresset med blodflekker på gulvet, men rett og slett for å stoppe radikal endring av atferd som verken var godt for Aiko eller noen rundt henne.

Jeg er ikke rett person for å si hvor terskelen går for kastrering, men i min mening hadde du en skjellig grunn. Men å oppfordre TS til å (iallefall vurdere å) kastrere en hund uten medisinske eller adferdsrelaterte (så vidt vi vet) problemer er ikke helt heldig.

Neida, jeg kastrerte (ikke bare kutta eggledere, men fjerne hele reproduksjonsinnmaten) edste tispa mi nå i høst bare fordi jeg hadde "lyst", så hvis du tar deg en ringerunde og er villig til å betale hva det koster (for billig er det ikke!), og forklarer hva tispa har gått gjennom, så er det garantert noen som opererer henne for deg.

Hva legger du i "lyst"? For meg er det en uting å kastrere hunder, han-hunder eller tisper, "bare" for slippe løpetidsstress og uønskede parringer. Det stiller jeg på samme linje som kupering av hale/øre for utseendes skyld. Det er en grunn til at det er ulovlig å operere på friske dyr.

Har du medisinke eller adferdsrelaterte grunner til å kastrere så er det selvfølgelig OK.

I teorien er det egentlig veldig enkelt å spare. Vær gjerrig, ikke kjøp snop, slutt å røyk, kjøp salgsvarer, kjøp coop/first price varer og så videre. Det vansklige er å følge det opp. Alle sparetipsene i verden hjelper deg lite dersom man ikke klarer å følge det opp. Det er litt som å slanke seg: Man vet hvilken jobb man må gjøre, men det er ikke så lett å faktisk gjøre det.

Det er bare å bruke hotels.com og lignende sider og følge instruksene der. Å finne hoteller, generelt sett, som ikke har tepper tror jeg er vanskelig, men da er det desto viktigere at det er rent.

Det er fult mulig å finne dobbeltrom for under 500 kroner natten. Da får man ikke super beliggenhet og boblebad, men så er det ikke nødvendigvis bare positivt å bo alt for sentralt. En del av de billigste hotellene med sentral beliggenhet har så og si null støyisolering og det kan være irriterende til nattestid.

Og så er det null stress med ta "the tube" eller en buss. Det er billig og kjapt og litt morsomt for oss bygdetullingene fra det kalde nord.

Et tips er å se hva de litt større "billig"-hotellkjedene har tilgjenlig. Som oftes så har de en viss standard selv om de kanskje bare har to stjerner. Det viktigste i mine øyner er at det er rent, og det er i min erfaring sånne hoteller - selv om de er billige.

Begynner ikke denne diskusjonen og spore veldig av fra tema?

De har ingen skrift komma rett og slett.

Flerparten (er "flerparten" egentlig et ord? Heter det ikke "flesteparten"?) av mine elever har ikke pennal komma en gang engang.

Haha! Busted!

Jeg har brent meg så mange ganger når jeg har begitt meg utpå grammatiske diskusjoner, at jeg ikke tørr å kritisere andre som gjør feil. (Med mindre det er en lærer da, selvfølgelig .)

Holder det ikke å si "sannsynligvis"?

Gjør det det? Det kan jo være grader av sannsynlighet også

Min søster las en gang, da hun var en 13-14 år gammel, personifisering som person-fise-ring.

Jeg får litt pepper av en viss person for å si "mest sannsynlig vis". Jeg ser fortsatt ikke hva som er feilen med det.

Vel, egenskapene er der stort sett (i og med at man har lagt ned et minimumskrav), bare ikke nødvendigvis i særlig balanserte forhold. Men guts og drifter er det nok av, og spør du meg, alt for mye til at hvermansen bør gå til anskaffelse av schæfer. Men nå var det i grunnen ikke mentaliteten jeg tenkte på for øvrig. Jeg er mer bekymret for at en hund med så mye pågangsmot og energi skal være fanget i sin egen dysfunksjonelle kropp. Synes du det er greit?

Hvor har jeg gitt inntrykk av at jeg synest det er "greit"?

Dette har veldig lite med hva som er "personlig" for meg og ikke, bortsett fra at hele diskusjonen rundt schæferhunden for meg er personlig, fordi dette er en rase som står mitt hjerte veldig nært. Ærlig talt så handler det ikke om hva jeg valgte å kjøpe meg for konfepengene mine egentlig. Bikkjen min er helt ok, ubrukelig, men helt ok, nå forsøkte jeg bare og illustrere et poeng. Vanlige folk som skal ha seg schæfer, kjøper seg bare en schæfer. Det er ikke noe skille mellom bruks og eksteriør. Og så selges det kreti og pleti av showhunder som både "bruks-" og "familiehunder", enda de ikke egner seg til noen av delene. Og folk kjøper, eksempelvis takket være villende annonser som disse annonsene for hunder etter eksteriørlinjer (og folk som den 16 år gamle Emilie, tror på det som står der, for vi er bare mennesker, ser du nå hvor jeg vil hen?):

Jeg kan også klippe og lime ting fra internett for å få frem et poeng. Det betyr ikke at jeg har rett. Og folk som kjøper sånne hunder har til syvende og sist seg selv å takke for at de sitter med en "ubruklig" hund. Skal dette endre seg så må myndighetene inn å sette krav til valpekjøpere/førstegangseiere og oppdrettere, men det kan vi (desverre) se langt etter. Og før du angriper meg for å være kynisk så sitter jeg trygt plassert i et glasshus med en "ubruklig" hund med helse - og mentalproblemer i varierende grad, men det er min egen feil.

Problemet til eksteriørschæferen er at den havner mellom barken og veden, den egner seg ikke som familiehund og den egner seg ikke som brukshund - det er DET som er realiteten.

Ja, og likevell velger mange den ene og alene som familiehund.

Ja, og det er jo faktisk det folk gjør, de velger bort hele schæferen. Men de fleste lærer dette først etter at de har brent seg, dessverre. Men ja, det blir flere rene bruksavlede schæfere og det blir også færre av rasen, som allerede er forbigått av cavalieren på landsbasis. Men selv om schæferen synker i popularitet, så rettferdiggjør jo ikke dette det faktum at disse krokryggede hundene kunne hatt en alvorlig mye bedre livskvalitet om de var anatomisk, funksjonelt bygget. Ingen ting rettferiggjør dette. Selv ikke at rasen nå ikke lenger, i enkelte miljøer, er å anse som en brukshund.

Dette skjer med de fleste populære raser. Etterspørselen stiger, useriøse aktører kommer på markede og avler i blinde. Cavalieren er i samme båt sammen med flere andre mindre og "søte" raser. Schæferen har vært populær såpass lenge at det er vanskelig å snu den trenden over natta, men at den ser ut til å bli mindre populær kan bare være positivt på lang sikt.

En indikasjon på at rasen ofte havner i feil hender, grunnet feilinformasjon og villedelse fra oppdrettere, er at rasen ligger på omplasseringstoppen. Plassen deler den med blant annet borderen, en annen aktiv brukshund, eller "familiehund" om du vil. Er ikke på langt nær så mange cavalierer som omplasseres.

Det har selvfølgelig med at folk finner seg i mye mer dritt fra mindre bikkjer. En Schæfer med som hopper og glefser er mye mer "synlig" enn en Cavalier som gjør det samme. Ellers så er det naturlig at den ligger på omplasseringstoppen da det er den rasen det er flest individer av i Norge, og den tredje mest populære rasen i Norge i 2010. Det blir som med bitt-statistikken: Det er logisk at det registreres flest bitt av de mest populære, litt større, rasene.

Man er aldri garantert en sykdoms- eller skadefri hund, uansett hvor frisk rasen er. Men det er vel flere raser som regnes som veldig friske. Whippet har ingen typiske plager. Andre mynder regnes som friske, men det er vel gjerne noen ting oppdretterne må være obs på (Mynden, tidsskriftet til norsk myndeklubb, har i hvert nummer en eller flere artikler om sykdommer - enten det er ren informasjon eller artikler fra folk som har erfart sykdommer - så jeg opplever det slik at miljøet er veldig åpent og bevisst på dette, til tross for at det er lite sykdommer på myndene). Jeg mener oppdrettere av typisk friske raser må være like nøye og bevisst på disse aspektene som andre oppdrettere. Hvis ikke kan det gå gale...

EDIT: Faktisk er de pålagt til å være obs på dette. Leser du rasestandarden til en hvilken som helst mynde, står det veldig mye om myndens funksjon, om hva den er bygget for å gjøre. En oppdretter som ikke følger dette, er selvsagt ingen god oppdretter. Og en dommer som ikke belønner god funksjonalitet, er selvsagt ingen god dommer heller.

Det eneste jeg kommer på hos myndene i farten er den italienske mynden som, iallefall som valp/unghund, har lett for å brekke bein når de ska f.eks hoppe ned fra sofaen. Nå vet jeg ikke hvor vanlig dette er, og det er nok store individforskjeller, men det er jo noe man hører om fra tid til annen.

Jeg er helt enig i det du skriver: At oppdretter og raseklubb er åpen og ærlig om rasens feil/mangler er jo meget, meget viktig. Det kan kanskje være det det skorter litt på hos Schæferen. Eller er de ærlige om det, men folk bryr seg ikke?

En schæferhund - fullstendig uavhengig av linjer - er en brukshund. Showhundene kreves å ha visse bruksegenskaper for å gå videre i avl. Beklager, men dette er vrøvl, Bård. Var JEG en useriøs valpekjøper for ni år siden? Nei, jeg var bare ikke så kunnskapsrik angående helse, mentalitet og funksjon på schæferhunden. Og det ER veldig mange valpekjøpere som i dag stiller på lik linje som jeg gjorde den gang. Det er folk som deg, som forklarer at bruksschæferen er for dem som skal "bruke" den og at showschæferen er for alle oss andre, som gjør folk så desillusjonerte. Fordi - alle schæferhunder bør brukes, det ER ikke A4-hunder. Klart de kan fungere som familiehunder, men det betyr ikke at de egner seg best som dette under noen omstendighet. Ønsker du deg en selskapshund, så gå og kjøp deg en cavalier, og drit i schæferen uansett linjer!

Dersom det kreves at Schæferen skal ha bruksegenskaper, hvorfor blir ikke dette da fulgt opp av oppdretterne og hvis ikke det blir det: Hvorfor er dette relevant?

Ikke ta alt så personlig da. Om du var useriøs? Det vet jeg ikke, men du burde helt klart satt deg mer inn i rasen før du valgte den ja dersom du føler ikke fikk det du forventet. Det er jo slik at veldig mange kjøper seg Schæfer som selskapshund i dag - det er realiteten.Jeg prøver bare å belyse at så lenge folk fortsetter å kjøpe Schæferen slik den er i dag, så kommer den ikke til å endre seg med mindre noen andre sier i fra (ref min forrige post).

Og dersom dagens utgave av Schæferen er så håpløs som du sier den er mht å bruke den til noe, så får folk som vil ha en brukshund velge seg en annen rase da, eller eventuelt bruksschæferen. Først da vil oppdrettere/raseklubb få opp øynene - når folk slutter å velge Schæfer.

Kremt.. Hun er blanding av samojed, finsk lapphund, flatcoated retriver og elghund tror jeg det var;)

Hva kjøper man til kjæresten som har alt? Tenkte å legge sånn litt i underkant av tusen kroner i gaven.. Er seint ute, og sliter en del.. Hjelp?

Ølglass er gull! Ellers er det vansklig å komme med tips uten å vite interesser, alder etc.

Jo da, men schæferen er (eller var) jo en brukshund, en hund med stor kapasitet, utholdenhet, styrke og smidighet, både fysisk og mentalt. En flyndreformet og krummet, diger hund, med beina brettet oppunder kroppen som et trekkspill, er ikke funksjonell i den grad man ønsker en belastbar brukshund.

Joda, men denne diskusjonen går vell mest på disse utstillingslinjene? En bruksschæfer ser jo ikke sånn ut som mange av de eksemplene som har kommet frem her. Politihundene vi har i Norge, for eksempel, kan umulig komme fra utstillingslinjer (uten at jeg sitter med kilder annet enn hva jeg observerer).

Seriøse valpekjøpere vil vell neppe velge en Schæfer fra utstillingslinjer dersom de skal "bruke den" til noe utover vanlige aktiviteter. Til syvende og sist er det markede som bestemmer, og det har talt, og konklusjonen er at Schæferen slik vi kjenner den i dag er mer en god nok da dette er Norges desidert mest populære hund. Så er det opp til oppdrettere, dommere og raseklubben å bestemme kriteriene for avl på denne hunden.

Godbitsøk er ikke eget til å slite ut en hund mentalt, det er kun en latmannsaktivitet som hjelper på eiers samvittighet.

Tja. Det ble veldig svart/hvitt synest jeg. Godbitsøk bør ikke være den eneste mentale aktiviteten til en hund som har behov for mental stimuli, men det kan være et finfint supplement til annen mental trening. Så finnes det forskellige grader av godbitsøk: Å slenge noen godbiter ute på plenen, å gjemme en godbit inne i et rom, å gjemme noen godbiter ute i en skog og så videre.

Er det ikke "noe" med de aller fleste populære raser, i en eller annen grad?

Ja, la oss adoptere alt de gjør i USA. Da blir det sikkert bra!

Det er sånn raser blir når man har standardfikserte oppdrettere/dommere som ser på rasestandaren som en checkliste for en "riktig" hund.

Et hversted som har legekontor, har du jobb Og det er vel det samme som andre ingeniører.. Det er ikke bare bare å skaffe seg ingeniørjobb på landsbygda..

Det er det også for bioingeniører.. Det er generelt manko på bioingeniører rundt om i landet, unntatt Trondheim

Men der har du ikke like mye valgfrihet i hvor man skal jobbe. Mye jobber i de største byene, og på sykehus, men ikke mye på "landsbygda".

Jeg husker ikke helt hvem det var, men iallefall en av de større organisasjonene hadde en kampanje der man kunne sende en sms så gav du 20 kroner til en "god sak". Min samboer syntes at dette var en god idè og sendte tekstmeldingen. Men da de hadde fått nummeret hennes inn i systemet, så tok ikke det lange tiden før hun ble oppringt av en som lurte på hun ville bli fadder eller noe sånt.

Hun sa nei, mest av irritasjon og et prinsipp som går ut på at hun ikke gir til slike "telefonselgere". Nå er ikke 20 kroner en stor sum, men de ble gitt. Og de tjue kronene brukte de opp og vell så det på å ringe henne opp, prøve å overtale til å gi noe, før de fikk et kontant NEI.

Jeg har bachlorgrad i "Automatiseringsteknikk" som er en ingeniørtittel. Og for at dette ikke skal fremstå som selvskryt så vil jeg påstå at denne utdanningen er relativ enkel og har en liten arbeidsmengde. Ingeniørtitler generelt sett er veldig oppskrytt. Jeg har aldri vært et skolelys, men jeg klarte tre år på høyskole uten å stryke et eneste fag, og uten å på noen som helst måte jobbe meg i hjel, og i tillegg få helt greie karakterer og etterhvert en god og trygg jobb.

Fordelen med de aller fleste ingeniørutdanninger (kanskje med unntak av Bioingeniør) er at du er nærmest garantert jobb i dagens marked. Lønnen er også god, og startlønnen for en høyskoleingeniør med bachlorgrad er rundt 380 000 - 400 000 brutto. Som ingeniør får man også variert arbeid, iallefall i mitt tilfelle.

Jeg jobber som prosjektingeniør for et større norsk firma som bl.a leverer "IAS" (Integrated Alarm System) til skip verden over. Arbeidsoppgavne er varierte - jeg jobber sjelden med det samme i mer enn to-tre uker om gangen. I tillegg så får jeg reise en del, og i år har jeg vært til sammen ca 6 uker i Singapore. Over nyttår skal jeg sannsynligvis til Kina og Dubai. Det er ikke til å stikke under en stol at på sånne turer så turer så jobber man mye - ca 10-12 timer om dagen 6-7 dager i uken, men det å komme seg ut av kontoret et par månder i året er gull verdt. Iallefall for rastløse meg. Og på disse turene så er det fort gjort å doble eller tredoble månedslønnen også, og det er slettes ikke dumt.

Hvordan har du klart å få 240 000 i studiegjeld, uten å ha fått en utdannelse?

En kollega av meg tar Bachlor i automasjon nå, samtidig som han jobber to-tre dager i uken samt hele sommerferien og tjener dermed langt over 80 000 - 90 000 eller hva årssatsen er for tiden. Nå vet jeg ikke hvordan det er med arbeidsmengden i sosionom/vernearbeider, men de ferreste studiene krever at man jobber 38 timer i uken med faget for at man skal sitte igjen med greie karakterer.

Får å få dette til å gå opp og rundt trenger du selvsagt knallhard selvdisiplin, og du som har hund i tillegg får en enda tøffere hverdag.

Jeg tror, dersom du klarer å komme deg inn på et studie, jobbe hardt og få en utdanning etter tre år, så kommer du til å være glad for at du gjorde det - selv om det var tøft i de tre årene. Å ha en høyere utdanning åpner opp veldig mange dører i det yrkesfaglige livet. Man kan så klart ha et like bra liv ved å ha jobber som ikke krever utdanning, men den valgfriheten man får ved å ha en eller annen grad/fagbrev gjør iallefall at jeg ikke angrer et sekund på at jeg valgte veien jeg gjorde.

Men dersom du ikke er motivert for det så er det selvsakt ikke vits i å begi seg utpå noe slikt. Du må nesten gå noen runder med deg selv, og finne ut hva du vil gjøre resten av livet ditt og hvor mye du vil ofre for å få det til.