SFX

Jeg har aldri brukt klær som mine jevngamle da jeg var tenåring og i tyveårene, jeg Og nå som jeg er på mitt fjerde tiår er jeg jaggu ikke sikker på hva som er ansett som forventet antrekk for min generasjon. Blå sokker, babyblå piratbukse og sort blondesinglet? Det er i hvert fall det jeg har på meg nå, på en daffe hjemme-dag Og apropos, jeg må finne ut hva jeg skal ha på meg i ringen til helga, og derfor først sjekke værmelding.

Men det er da forskjell på Roskilde musikkfestival og den internasjonale dobbeltutstillingen i Roskilde. Jeg kler meg annerledes pent i en barnedåp enn i et jobbintervju enn på en utstilling enn i en bursdag enn i et bryllup. Gjør det noe om det er en tilgjengelig uniform i utstillingsringen, når det også er normer for hva en kler seg i på rave og på stranda og i en konfirmasjon?

Håper dere finner den igjen, hel

På vanlige nasjonale utstillinger med vanlige raser (og dermed tenker jeg ikke på jakt- og fiskedagene i Elverum neste helg) har ofte dommeren på seg dress, drakt, kjole eller andre pene klær. Som ringsekretær gjør jeg det samme - jeg kler meg "som sekretær" (men ikke den typen som sitter overskrevs fanget og tar diktat, men den usynlige høyre hånden som skal veilede dommeren og komplementere denne), selv om jeg tilpasser klærne etter dagen - jeg tar ikke på meg det samme på jakt- og fiskedagene til helga som jeg tar på meg når jeg skal jobbe på EDS i Lillestrøm i 2015. Når jeg stiller, har jeg en nystelt, velstelt, ren og stylet hund jeg ønsker å vise fra sin beste side. Og da er det for meg naturlig at jeg som handler også framstår som en komplementerende del av helheten. Jeg synes overhode ikke det ser rart ut å stille hunden i et pent skjørt og dressjakke selv om jeg ble nummer fire i klassen - jeg interagerer jo med dommeren som er kledd like pent uansett om han gir deg BIR eller null. Jeg synes en fin drakt er fint, og kunne tenkt meg det samme selv om det passet min kroppsfasong. En drakt er stilren og praktisk, ødelegger ikke for hundens første- og helhetsinntrykk, kan fåes i ulike farger for å framheve hunden, og er den prikken over i'en som viser at utstilling faktisk også er en skjønnhetskonkurranse. Som en dommer en gang sa - utstilling skal være fest, og vi pynter oss til fest. Men en drakt skal også være funksjonell - når jeg kjøper klær tiltenkt utstillingsringen bøyer og hopper jeg i prøverommet for å se hvor mye jeg viser, og jeg tester at jeg faktisk kan løpe i skjørtet før jeg drar på utstillingen. Jeg har sett utstillere som må forlenge splitten til langt opp mot trusestrikken når de innser at de ikke får satt beina foran seg i ringen, og jeg har sett for mye rumpesprekker og kløfter til å kunne holde telling på det. Men en må jo ha noe under jakka, og en må tenke på at det kan bli varmt så en vil kle av seg. De årene bukser med veldig lavt liv var moderne så jeg så mye rumpe at dere aner ikke - å sitte på kne eller bøye seg med low waist-bukser er en no-no. Jeg har sett mennesker stille i tights så tynn at når de bøyer seg strekker stoffet seg så mye at du ser mønsteret på trusa under - eller at de ikke har truse under. Jeg har sett mye lite flatterende klær, uansett om du bare skal på Kiwi eller i BIS-finalen. Men jeg har også sett mange stilrene, fine ekvipasjer. For meg ser det i hvert fall ikke dumt ut å gå ut av ringen med en good selv om en har kledd seg opp. En vasker og klipper og steller jo pelsen selv om den får en good også. Jeg er dog mer fascinert over folk som klarer å stille hund i høyhælede sko. Det har sikkert noe med at jeg selv ikke fikser å gå med selv en centimeter uten å miste balanse, gå anstrengt og få dertil vondter i kroppen - langt mindre løpe fort rundt i ringen. Så jeg har ofte stilt hund i sorte joggesko på uteutstillinger for å vite at jeg har noe godt på føttene og ikke forverrer plagene. Men jeg har også et par flate pensko jeg bruker på innendørsutstillinger, hvor det garantert ikke plutselig blir regn, leirete, etc, etc. På grunn av langvarige problemer med en ankel skifter jeg ofte til fornuftige sko når jeg ikke er i ringen - men så lenge jeg er i ringen forsøker jeg å ha på meg pene sko. Men dere vil aldri få se meg i hæler, det hæler jeg ikke

Som ringsekretær er det lett å observere at noen av disse observasjonene stemmer og går igjen uansett hvor og når, gang etter gang. Jeg synes også det er underholdende å gjette hva slags rase folk har basert på klærne. Problemet er de som "jukser" og har et eller flere skift i løpet av dagen, så de ikke skal skitne til handlerklærne før de er i ringen.

Gratulerer så mye, kjempegøy!

Jeg formoder klassene ikke bedømmes i den rekkefølgen, for da kommer jo valpene litt her og der, og det er jo bare snålt. Jeg skummet de tyske utstillingsreglene, og finner ikke noe om bedømmelsesrekkefølge. Når jeg har vært på utstilling i Sveits før, har berner vært fordelt på tre og fire ringer, så vanskelig å anslå hva som er normal praksis. Men atte, de løper jo side om side når du sykler, så da kan du vel bruke noe av det? Jeg ser i hvert fall at vi må ha med bur eller grinder til Foenix, så jeg har armene fri for kelpier

Altså, jeg ser nå at siste påmeldingsfrist ikke har gått ut - så statistikken må jo være midlertidig/pågående. Kjekt for dere med fåtallig påmeldte, så kan dere jo hive dere med i siste liten. Nå er det for eksempel flere bernere påmeldt enn tallene JeanetteH fant tidligere. På siden over statistikk finner jeg nå også klasseinndelinger.

Damen har ikke dømt berner i Norge og Sverige før som jeg klarer å finne - men hun har vært mye rundt omkring, så da er hun sikkert enn allright allround. Noen irer elsker jeg å stille for, andre ikke like mye. Jaja, 12 bernere, da er det sikkert en syv-åtte i åpen klasse tispe, så da får vi forhåpentligvis løpt en del - hun trenger trening på å akseptere å løpe bak, ikke forbi og først i mål, juhuuu! Det nytter ikke å trene på det alene hjemme, når hun kun finner fram racergiret blant andre.

Selvfølgelig blir de fleste sure om de ikke får det de vil ha - utstillere er ofte dårlige tapere. Og jeg har sett spesialer med 80 påmeldte, hvor utstillerne er i harnisk over at dommeren ikke syntes alle var av excellent kvalitet. Det betyr jo bare at dommerne må ha enda mer ryggrad og bli enda flinkere til å bruke hele skalaen - dommeren er ikke der for å tekkes utstillerne, men for å fortelle hva de synes om hunden deres (og det kan sies på en pen måte, selv om hunden skal ha sufficient). I hvert fall på tallrike raser skal det noe til for at kvaliteten er så høy at det ikke er riktig å bruke skalaen. Og det må rasemiljøene ta innover seg, og de må begynne å behandle dommerne med litt mer respekt, og akseptere resultatene. Jeg vet om en dommer som relativt nyutdannet ble invitert til å dømme en spesial. Vedkommende nullet flere championer, fordi de hadde hjørnetenner som gnagde opp i tannkjøttet - en åpenbart usunn, dysfunksjonell og vond feil som er en klar diskvalifiserende feil uansett rase. En skulle jo tro at dommeren ville fått høre det i lang tid etterpå og aldri få flere påmeldte av den rasen, men i stedet for så ble h*n takket for å rette fokus på noe de syntes var et problem, tørre å gi dem den aha-opplevelsen, og ble invitert til å dømme flere spesialer rundt om i Europa for å hjelpe oppdretterne å få øynene opp for et så alvorlig problem. Men jada, jeg har også hørt om utstillingsarrangører som inviterte en bestemt svensk dommer som var kjent for å gi alle førstepremie, for det begynte å bli så mange hunder i det området som ikke var avlsklarert. Ingenting er perfekt. Men det er ikke dommernes feil at det er en premieskala - og jeg synes vi er heldig som har den i Norge. I andre land, for eksempel England og USA, er det jo kun en konkurranseform, så du aner ingenting om hva dommeren synes om din hund om du ble uplassert i en stor klasse, og om det er en liten utstilling skal det veldig, veldig mye til for at det ikke deles ut BIR'et. Mens i Norge må dommer eksplisitt si at denne hunden er av CK-kvalitet for at du skal få BIR'et, det holder i prinsippet ikke å møte opp. Og selv om du ikke blir plassert helt øverst, har du likevel fått en kritkk og en premiering av dommer som gir deg et innblikk i hvordan hunden din er. Vet du, da må du nesten ta dette opp med dommerutdannelseskomiteen i NKK, for dette har de bedt dommerkandidater om å gjøre. De har oppfordret til at det kan være bedre å premiere de minst dårlige, så lenge de ikke er vilt utenfor rasestandarden, framfor å hive ut alt. For å fortelle oppdretterne at de må jobbe mot hunder som ser ut som -> det, framfor å ikke gi de noen føringer i det hele tatt, hvis rasen har så lav kvalitet. Jeg snakker da om en hund som aldri ville blitt champion i Norge, men var det beste de hadde å vise til i Slovenia, for eksempel - jeg mener ikke hunder som ikke ser ut som rasen de er registrert som.

Jeg er litt forvirret, for vi har fått annen dommer, men det er ikke oppgitt i oversikten over dommerendringer. Problemet er at vi hadde ikke fått oppgitt dommer i utstillingsannonsen, så jeg har bare en mail fra arrangør hvor det står noe sånt som at "dommer på berner blir Christine Rossier". Også har vi landet på en annen, og jeg meldte jo delvis på for å få stille for den opprinnelige dommeren. Hun likte veldig godt X'en, så jeg hadde lyst til å stille datteren for henne. Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Men 12 bernere med oppmøte klokka 12, det blir litt teit å sitte hjemme om det kommer en drøss med hunder som er dårligere enn min... Selv om jeg ikke aner en tøddel om hva denne dommeren vil ha. Noen som har stilt for Cathy Delmar?

Søta!

Mmm, middagsrester fra i går og jordbær med litt for søt pisket krem til dessert. Jeg trodde ikke jeg kunne få noe som var for søtt, jeg Nå må jeg pønske ut noe lurt til middagen i morgen. Denne uka har jeg nemlig begynt et nytt og bedre matliv, og det innebærer både frokost og middag hver dag. Men sånt tar jo tid!

Siden du parafraserer meg, så sa jeg det også fordi det vil være ulike formeninger om hva tvangsparring er. Noen mener at hundene skal klare absolutt ALT selv, og helst skal eierne sitte inne og drikke kaffe mens neste valpekull unnfanges. De tar ikke høyde for uerfarne hunder som kan trenge en hjelpende hånd, eller faren for skader når hunder får forsøke på egen hånd. Andre har ingen grenser for hva de gjør for å få til drømmekombinasjonen. Jeg har fått høre om oppdrettere som har en smal bås/stativ-sak tispa står i, hvorpå hannhunden kommer bakfra og bedekker henne. Ingen mennesker holder henne, men tispa får ikke flyttet seg stort. Jeg har hørt argumentasjon som at hannhunden blir for tung for tispa å ha på ryggen (gigantraser), og jeg har hørt argument som går på tidsbesparing. Nedover kontinentet er det de som har oppdrett/hannhund/handling/grooming/hunderiet som fulltidsgeskjeft, og da er tid penger. Jeg tar ikke side her, jeg bare skisserer ytterpunktene.

Du skrev at i din bok var sånn og slik, mens min mening/etter min bok mener jeg noe annet - derav at vi har ulike bøker

Når en hannhund eller tispe er det du velger å kalle kåt, så er det hormoner og instinkt som driver dem, som har som formål å sikre reproduksjon. Så jo, om det i det hele tatt er noen bevisst tanke hos hundene, så mener jeg at valper er det. Dyr er drevet av instinkt, og jeg anser ikke det som parring for nytelsens skyld. Mens mennesker åpenbart gjørt det oftere enn de håper å reprodusere seg. Og selvfølgelig har mennesker sex, selv om de håper at det skal lede til barn. Vi har åpenbart forskjellige bøker om denne saken

Men hva med mennesker som har skikkelig lyst på sex og skikkelig ikke lyst på barn, og som gjør det de kan bortsett fra avholdenhet for å unngå foreldreskapet? Jeg mener at så lenge vi mennesker kan velge sex for sexens skyld, sex for nytelsens skyld, så skiller det oss fra dyrene. Kvinner kan også ha sex hele året, så det er ikke noe som setter hannkjønn uansett art i noen særstilling, mener jeg.

Jeg ser ingen ulemper ved å bli med i klubben allerede nå, etablere nettverk, få kontakter, finne ut om klubben er så god som dere håper, få tips og råd før valpen kommer i hus, og starte hundeholdet på det viset. Jeg pleier også å anbefale de som venter på valp å melde seg inn i raseklubben med en gang, så de kan få klubbens medlemsblad og annen kilde til lærdom om rasen selv om ikke valpen er unnfanget enda.

Men mennesker har sex hele året, uavhengig av hormonell syklus. Hunder parrer et par dager per løpetid, og det er driften om reproduksjon som styrer de. Det er mulig det er nytelse koblet til det, men det hele er en parringsdans, det er et middel til et mål. Mennesker har sex for sexens skyld, fordi det er gøy, moro, spennende (og da ser jeg bort fra de som har sex av feil årsak, for det er jo nok av de, men det fremdeles årsaker som ikke handler om reproduksjon - for eksempel sex fordi en føler en må, for at han skal si han elsker deg, for å skjule dårlig samvittighet, fordi alle andre gjør det, bladdibladdibal). Og om en attpåtil kaller det dyresex, får jeg i hvert fall issues, kjenner jeg. For det er bare nasty, i all min liberale holdning til sex.

Bedre å miste en arm enn å miste huet. Jeg har vært på sonen siden gud vet når, 2006 kanskje, i hvert en eller annen gang i min hundeløse fase. Jeg testet Canis også da, men forsvant fort derfra, for jeg trivdes ikke i det forumet, falt ikke til ro, likte ikke hva som foregikk der. Mens her har jeg blitt. For det meste. Jeg hadde en selvpålagt pause på... trekvart år? Årsak uviktig i dag, men jeg nådde et punkt hvor jeg hadde fått mer enn nok. Men det handlet primært om meg og en annen bruker, og ikke sonen som helhet. Det kunne ikke falle meg inn å skulle endre på hele forumet, fordi jeg og en annen bruker hadde full kollisjon i tone og kjemi. Jeg valgte å rapportere noen av vedkommendes innlegg, og deretter tok jeg en lang pause herfra. Etter hvert meldte det seg et savn og et ønske om å komme tilbake, and here I am. Noen dager føles det som om jeg bor her, og andre dager rekker jeg knapt titte innom. Men jeg har blitt veldig glad i sonen. Mange av de jeg i dag anser som venner har jeg truffet på sonen, og jeg har fått enda flere bekjente og fjes jeg kan skravle med når vi treffes her og der. Jeg har lært masse, jeg liker å tro jeg har hatt et ord eller to med mening å bidra med i diskusjoner, jeg har fått støtte og oppmuntring når jeg mistet en hund og når jeg mistet fotfestet i livet, jeg har fått skryt og søte ord av valpekullet, vi deler gleder og sorger fra utstillingsringen, jeg har lært så mye om LP og bruks her inne at jeg turte å starte selv (og har nå en hund med opprykk til klasse 2 og bestått ferdselsprøve, og for noen er det ingenting, men for meg er det noe, og jeg har mye sonen å takke for dette), jeg har lært vanvittig mye om mentalitet, og jeg har lært mer enn jeg trengte å vite om folks middagsvaner

Spør fjorten mennesker og få sytten meninger. Men atte folkens? Er det bare jeg som synes det er feil å snakke om hunders reproduksjon som sex? På samme måte som at en voldtektsmann ikke hadde sex med offeret? Sex er for meg noe koblet til nytelse, mellom to (eller flere, ok, eller færre for dere som kverulerer) samtykkende mennesker.

Da misforsto jeg deg, ja, jeg trodde du mente en hund kunne ha god type med dårlig hode. Nå forsøkte jeg å bruke belgerne som et eksempel, og ikke nødvendigvis gjøre dette til en diskusjon om denne rasen, enda mindre en diskusjon om ditt valpekull. Men det er mange ulike typer dommere, fra rasespesialister som ikke dømmer noe som helst annet, til allrounds som dømmer absolutt alt. Og jeg mener at alle kan ha noe å bidra med. Det er ikke bra å miste rasedetaljene i hodet, og det er ikke bra å miste sunn konstruksjon. Optimalt er vi garantert enig om at vi vil ha hele pakka. Det raseklubbene kan gjøre, er jo å arrangere dommerkonferanse, hvor norske/nordiske dommere inviteres for å snakke sammen om hva en mener er problem i rasen, hva en ønsker at skal bli slått hardere ned på, hva en ønsker prioritert i bedømmelsen, og det er en mulighet for dommere som har dømt lenge eller er helt nyutdannet å få et dypdukk og en repetisjon av hvordan rasen skal bedømmes. Min raseklubb planlegger for eksempel en slik konferanse til høsten, med et kompendium som er skrevet i samarbeid med rasens hjemland, som er illustrert med en rekke bilder av hva som ansees som CK-verdige bernere, og en framheving av hva vi mener har blitt et større problem på rasen for tiden (for eksempel hoder, haleføring, pelslengde og gemytt). Vi håper dommerne tar klubbens signaler til seg, og prioriterer dette mer framover. Om ti år har vi kanskje en ny konferanse, og ser at vi nå trenger hjelp til å få slått ned på svake haser, små tenner, for mørke tegninger og for lange lendeparti - random examples for the cause of the argument. Dette kompendiet er også til nytte for oppdretterne, og er derfor til salgs blant både norske og utenlandske rasemiljøer. Dilemmaet ligger i den oppdragerrollen en dommer kan inneha. Om en gir samtlige hunder good, lærer ikke oppdretterne noe annet enn at de ikke vil stille for den dommeren igjen. Om en derimot bruker noe mer av skalaen, for å fremheve de som er best av det dårlige, kan en hjelpe oppdretterne å gi en pekepinn. Det er jo en vid skala en kan bruke - om du gir excellent, behøver du ikke nødvendigvis gi CK. Om du gir CK, trenger du ikke nødvendigvis gi CACIB. Så må jeg legge til at jeg tenker ikke nå på Kirkenes og omegns utstilling med to påmeldte i rasen. Jeg tenker på store utstillinger i land hvor en rase har et gjennomgående problem eller av varierende grunner har en lav kvalitet. Jeg tenker på for eksempel en spesial.

Yeah, det er et godt poeng som aldri kan gjentas for ofte - selv om vi har en flere sider lang rasestandard som beskriver idealeksemplaret av rasen, er det likevel rom for tolkninger, samt prioriteringer, og hva en ønsker seg varierer sterkt. Jeg synes for eksempel min egen rase er lite homogen, hvilket gjør at jeg mister avlsmateriale - men jeg parrer ikke tispa mi med en hannhund kun fordi han passer stamtavlemessig, hvis han ikke er det jeg mener er en eksteriørt god representant for rasen, hvis feil ikke matcher tispas, etc. Da hjelper det ikke at han er champion. Jeg synes det er viktigere at en oppdretter har en klar plan og visjon for det en gjør, med en tydelig visjon om hvordan idealhunden i sin rase ser ut - enn de som parrer litt vilkårlig, etter anbefalinger fra et generelt avlsråd, uten å ha noen begrunnelse for hva de gjør - selv om førstnevnte kanskje får fram hunder jeg synes er uinteressante. Både Foenix og X'en har fått kritikk for at de har hode uten riktig kjønnspreg, og den er grei. Jeg er ikke enig, men jeg forstår at noen dommere mener det, når vi har så vidt spekter på hoder i min rase. Jeg mener selv at X'en kunne vært noe mer feminin i sitt uttrykk, men det er langt derfra til å si at hun er maskulin. Utifra hva jeg synes er et godt bernerhode. Og jeg heller gidder ikke bruke nesten 400 kroner for å stille henne for dommere jeg vet ikke liker det hun representerer (hun har også cert fra allrounder og rasespesialst) - det handler ikke om uærlighet eller feighet, det handler om at jeg allerede vet hennes svake sider, hun er stilt sikkert 50 ganger og jeg ser hva som er gjennomgående feil og fortrinn, jeg trenger ikke lenger utstilling for eksteriør vurdering i avlshenseende, hun stilles nå kun for å hente noe. Jeg vet som oppdretter hva jeg vil ha, og jeg har det i bakhodet når jeg velger hannhund. Hennes datter har for eksempel fått et mer feminint uttrykk, fordi jeg fokuserte på det i valg av partner. Men det var ikke det eneste jeg fokuserte på. Og hvordan hennes forrige kull kom ut, påvirker hva jeg fokuserer på i neste omgang av valg av partner. Men jeg vet da om de som ikke ville latt henne gå i avl i det hele tatt, da de ikke synes hun er bra nok. Enig blir en aldri.

Mitt spørsmål var primært retorisk. Om en raseklubb ikke synes dommerne har det fokuset de trenger for å få en bedre fokus i sitt avslarbeid, forstår jeg ikke hvorfor disse dommerne inviteres - eventuelt hvorfor en lar resultat på spesialer telle så mye. For det gjør det - folk fremhever oftere en klasseplassering på en spesial enn i Letohallen for en svensk allrounder. Om en raseklubbs medlemmer ikke er fornøyd med hva styre og utstillingskomité gjør, hadde jeg hatt større forståelse for at en selv forsøkte å påvirke dommerinvitasjonene.

Jeg må bare først få si at jeg ikke deler din definisjon av type - for meg er type helheten av hunden, inkludert konstruksjon, mentalitet, størrelse, pels, rasedetaljer, også videre. Jeg er selv opptatt av gode hoder på min rase, men jeg ville aldi sagt at en hund med et optimalt hode og rake knevinkler er en hund av utmerket type. Men nok om det. Alle som er medlemmer av sin raseklubb har mulighet til å gå inn og påvirke avgjørelsene som taes, ved å melde seg som tillitsvalgt og dermed være med i planleggingsarbeidet og avgjørelsene som taes - deriblant hvem som skal få dømme. Dessuten har det jo blitt sagt opptil flere ganger i denne tråden at en helhetsvurdering av hunden basert på flere utstillingsresultat er å foretrekke, og da gjerne kombinert med også å lese kritikkene og ikke bare lese seg blind på premiegrad. En hund som kan gjøre det godt for både an allrounder og en rasespesialst er virkelig en hund med kvaliteter, da denne gjerne vurderes på to noe ulike grunnlag. Nå kjenner ikke jeg belger veldig godt, og det er ikke meningen å diskutere de rasene konkret, men jeg lar de likevel stå som et eksempel i denne diskusjonen: Mitt inntrykk av belgerne etter å ha hengt på sonen i noen år, er at det er stor bekymring for den generelle anatomien, og at veldig, veldig mange har dårlige fronter. Det er oppfatningen jeg får når belgereiere og -oppdrettere diskuterer belgerne. For dommere er det et dilemma, når en får en rase hvor en majoritet av individene i rasen har samme feil. Skal en gi samtlige very good og dårligere - eller skal en premiere de som er minst dårlige, for å vise i hvilken retningen en bør fokusere avlen, og hva en foretrekker av to onder? Jeg formoder også at folk setter like strenge krav til tispe som til hannhund, når en kritiserer hannhunder tilgjengelig for avl.