Jeg trodde ikke jeg skulle lage kulltråd før noe var bekreftet, men så tenkte jeg at mange bruker sonen som et sted for å lære, og nå skal jeg selv gjøre ting på en ny og annerledes måte, så kanskje jeg vil like å ha denne tråden om noen år når jeg har glemt hva jeg gjorde. Så, prematurt og med en stor grad av nerver, lanserer jeg valpeplaner for 2018 - forhåpentligvis ikke så veldig langt ut i 2018 heller...
Gloria - Latrudas Glorified Money Drain - er i dag med sin fôrvert for å måle progesteronet på veterinærhøyskolen. Hun er på dag 14 i løpetiden, og jeg var med henne i Oslo på fredag for å ta en første måling - da var tallet på 4. Gloria skal insemineres, og det er derfor ekstra viktig å måle progesteronet og finne helt optimalt tidspunkt. Hennes utkårede er snart ti år gammel, og det er derfor anbefalt kun én inseminering. Eldre hannhunder kan bruke lengre tid på å produsere ny sæd, og det er derfor åpenbart bedre å få inseminert én gang på mest mulig optimalt tidspunkt, framfor å inseminere flere ganger med halvgod sæd.
At jeg velger å inseminere er utelukkende på grunn av hannhundens alder - han bor nærme nok til at vi kunne ha gjennomført paring, men jeg vil ikke risikere at han overbelaster seg. Han er i god form for alderen, men det er en stor fysisk påkjenning for en hannhund å gjennomføre en paring. Jeg skal kunne leve med meg selv om han dør om noen uker eller noen måneder - som statistisk sett jo er sannsynlig, han er en gammel berner. Jeg har ikke en gang turt å håpe på at han skulle leve lenge nok til at jeg kunne bruke ham nå, så jeg har hatt en meget mye yngre hannhund i beredskap som stand in. Jeg er takknemlig for hannhundeier som lot meg holde ham på standby som en backup, og som skjønte at jeg ikke nedprioriterte ham på grunn av kvalitet, men at jeg måtte prioritere alder når jeg skulle velge mellom disse to. Alternativ 2 blir tre år i januar, så jeg kan bruke ham på et senere kull. Det er et stort fokus på levealder i vår rase, og denne hannhundeieren hadde heldigvis også den samme forståelsen som meg - en prioriterer gamlisen på nesten ti i en slik situasjon. Men jeg ville ikke risikere å stå med høyløpsk tispe og steril gubbe Sæden kan også ha dårligere mobilitet når en har nådd denne alderen, så ved inseminering vil en hjelpe sæden nærmere mekka uten at den sliter seg ut på svømmeturen.
Det er alltid en million faktorer en skal evaluere og bedømme når en gjør en kombinasjon, og evne til å pare selv er mye omtalt i flere raser. Dette er ikke en faktor jeg har gitt veldig stor betydning i denne sammenhengen, levealder og stor grad av utavl har fått forrang, men det kan jo legges til at hannhunden har paret tispe selv før. Glorias mamma er også superenkel å pare.
Gloria er hjemmelaget, men bor hos fôrvert. Det er første gang jeg skal pare en tispe som ikke har bodd fast hos meg, så det gir jo også noen nye praktiske forskjeller. Jeg tok henne selv til veterinærhøyskolen for progesteronprøve om fredag. Hun bor i Bærum, og det er en grunn til at en ønsker å ha fôrtispene boende i nærheten. Men det er jeg som har flyttet lenger unna Gloria etter at hun kom til sitt hjem, så det endte med nesten 30 mils kjøring om fredag. Hun er en så utrolig trivelig, behagelig og enkel hund å ha med å gjøre. Hun er sååå lykkelig for å se meg igjen (hun bodde hos meg til hun var nesten fem måneder, da det tok tid å finne det rette fôrverthjemmet), og det er aldri noen klønete overgang eller "bli kjent"-fase. Hun spratt inn i bilen, og ble rolig med til Oslo. Dere som har vært hos Thomassen vet jo hvordan det ser ut der - du venter utendørs, og får komme inn på undersøkelsesrommet via en anonym dør i enden av bygningen. Han åpnet døra, og Gloria strenet rett inn, nysgjerrig og med et åpent sinn. Det er kvaliteter jeg liker i en berner; jeg vil heller at de buser litt på enn at de kryper bak meg og er litt Solan Gundersen - "det er kanskje faaaaaali' det her!" Inne ventet det seks veterinærstudenter og Thomassen, og etter at Gloria hadde hilst godt på alle, var det opp på undersøkelsesbordet. En student tok blodprøve, som hun måtte fumle litt med for å få til. En annen student tok vaginalutstryk, som hun også måtte fumle litt med. Full forståelse for det, en blir ikke praktisk ekspert av å lese bøker. Men jeg er imponert over Glorias tålmodighet og ro, hun er altså så håndterbar og ukomplisert, sto rolig mens syv personer diskuterte, pekte, kjente og omringet oss. Da de var ferdig måtte hun ta en ny hilserunde for å sjekke om de hadde godbiter. Det var ingen som hadde godbiter. Urutinert, syntes Gloria
Svaret kom tre timer senere - 4. 30 er optimalt for paring, mens inseminering bør skje rundt 50-80. Det er vanskelig å si hvor fort stigningen vil skje når progesteronet enda er så lavt, derfor tok vi ny prøve i dag (svaret kommer rundt 14:00) - heller ta en prøve for mye, enn å ha for mye is i magen og komme for sent. Noen bøker skisserer med dobling annenhver dag, hvilket vil si 8 i går, 16 i morgen, 32 på torsdag og inseminering på lørdag. Noen bøker skisserer med dobling hver dag, og da skal hun i så fall være på 32 i dag og inseminering i morgen. Men dette kan gå mye fortere. Eller saktere, stigningen fram til 10 er den som har størst variasjon hos tispene, etter hva jeg har lært - regelen om dobling er anbefalt brukt først etter at tispa har passert progesteronnivå på 10. Uansett så har ikke tispene lest disse bøkene. Jeg reiser på tre dagers ferie tirsdag om en uke, så jeg er litt stresset med det. Da er Gloria på dag 22 og sent i løpetiden - men hennes mor var paret på dag 23-24-25 sist gang, så ingenting er umulig. Det er bare veldig typisk at tispene står når det passer dårligst. Gloria er unnfanget på min fars sekstiårsdag, i Danmark langt unna familieselskapet.
Min herlige fôrvert tok Gloria til veterinærhøyskolen for meg i dag, siden det var en arbeidsdag for meg (jeg jobber deltid), og jeg vil heller stokke om på fridagene så jeg er der når hun blir inseminert. Det er veldig viktig for meg at ikke fôrvert skal bli belastet med mine valpeplaner - verken praktisk eller økonomisk. Men det løste seg så fint nå, og siden han bor en liten halvtime unna veterinærhøyskolen var det ikke store oppgaven, mente han. Han skal selvfølgelig bli økonomisk kompensert, han gjør meg en kjempetjeneste. Vi har hatt et suverent fint samarbeid så langt, og jeg er så takknemlig for at Gloria havnet der - selv om hun er "the one that got away", hjertet knuste litt da hun flyttet ut, jeg ville så veldig gjerne beholde henne, men kunne ikke på det tidspunktet.
Jeg kunne selvfølgelig tatt Gloria hjem nå for å gjøre ting litt mer praktisk - enklere å ha henne hos meg enn å hente henne hos fôrvert hver gang. Men jeg har også hannhund hjemme, og jeg tenker det blir mer ro for alle involverte om Gloria ikke bor hos meg nå. Skulle hun pares, så hadde jeg kanskje tatt henne hjem for å bruke Glam som barometer for når jeg skal reise til hannhunden. Men i og med at hun skal insemineres og uansett må ta progesteronprøver av den grunn, så ble dette enklest.
Hannhunden tok sædtest hos sin lokale veterinær tirsdag for en uke siden, og veterinær sa at den var helt utmerket, så da håper vi at det er nok. I og med at vi nå styrer oss inn mot én inseminering er det ikke lenger mulig å involvere backup'en på så kort varsel, da han bor altfor langt unna til at vi kan få inseminert med ham på samme dag. Han er en flyreise unna. Så om sæden ikke holder mål, betyr det med all sannsynlighet at jeg utsetter valpeplanene til neste løpetid. Gloria var tre år i november, så det er ingen hast. Jeg har bevisst ventet til nå, jeg synes tispa kan få bli voksen før hun pares.
Litt fakta om Gloria: Hun er fra mitt G-kull, som faktisk også er mitt forrige kull, det har vært tre år med valpetørke. Noen husker kanskje påskedramaet 2016, hvor Foenix fødte to valper - en dødfødt og en som døde etter ei uke med hard kjemping for å få ham til. Det gjør at jeg kjenner meg både mer nervøs (det var ****** å gå gjennom det tapet i fjor; jeg verken ønsker eller trenger den opplevelsen igjen med det første) og mer avventende enn normalt. Jeg vet så inderlig vel at ting kan gå til *******, jeg tar ingenting for gitt. Men håpet er jo der; ellers hadde en ikke brukt tid og penger på dette. I så måte er det kanskje en fordel at Gloria ikke bor hos meg, så jeg kan legge alt til siden etter insemineringen, og "ignorere" fram til ultralyd, framfor å ha tispa rundt føttene og lete etter tegn.
Gloria er fra et kull på tre, hvor alle er fri fram og bak. Hun er utstilt en eneste gang i offisielle klasser, med excellent. Hun har trengt tid på å utvikle seg eksteriørt, og ble derfor ikke prioritert utstilt som ung siden jeg hadde så mange andre - og penere - bernere å velge mellom Bittet hennes har også vært litt variabelt i oppveksten, men ser nå ut til å ha stabilisert seg og bestemt seg for hva det skal være - hun var overbitt ved åtte ukersalderen, men hjertet var for begeistret for hennes vesen til at jeg kunne selge henne, jeg måtte ha avlsrettighetene. Hun og kullsøsken har gått MH på samme dag, og både hun og broren gikk en knallfin løype, slik som hennes mor og mormor gjorde før henne. Jeg kan altså ikke få skamrost det vesenet og temperamentet hennes, hun er så happy og kul, så trygg og nysgjerrig, men også så avbalansert og fin. Jeg passet henne i en måneds tid i sommer, og hun skled rett inn i flokken hjemme og våre rutiner - det eneste er at fôrvert har lært henne at en går tur på venstre side på hans høyde, mens mine to trekker i lenka framover, så når vi skulle på trekktur var det vanskelig å få henne til å dra. Det er vel kanskje et større problem at mine ikke kan gå pent i bånd da, ja Hun ble også påmeldt ferdselsprøve mens hun bodde hos meg, som hun strøk på - hun er ikke trent i lydighet, hun har bare veldig god hverdagsdressur. Hun reiste seg fra den lange dekken etter nesten halvgått tid, men før det hadde hun gått et kjempefint lydighetsprogram, og første delen med vesenstest var selvfølgelig heller ikke noe problem for henne. Hun er lettlært, kvikk og oppmerksom, og hadde jeg hatt henne noen uker til hos meg så hadde hun lært seg den ti minutters-dekken. Men så viktig er ikke den tittelen, jeg var bare fristet til å prøve når jeg likevel skulle starte med Foenix. Utover en brukket klo har hun aldri vært syk, i den grad det sier så mye om en treåring.
Det er kanskje ikke denne kombinasjonen jeg forventer de store utstillingsvinnerne fra, men hennes mentalitet og vesen er årsak nok for meg til å bruke henne. Hun er jo ikke et troll; hun er ei pen tispe, men ikke av CK-kvalitet i min bok. Faren er dansk og representerer nytt blod i landet som jeg ønsker å få ført videre, og partnerne jeg har valgt til Gloria representerer også linjer som det er lite av nå i landet kombinert med god levealder (både gamlisen og back up'en). Gloria har et par matadorer i sin stamtavle, så det er viktig for meg å matche henne med en så godt som ubeslektet hannhund for å "tynne ut" blodet hennes litt, og gjøre det enda enklere å finne partnere til de neste generasjonene.
Mer informasjon om hannhunden kommer når inseminering er foretatt.
Det jeg skriver kan ikke brukes som veterinærmedisinsk fasit, men er den kunnskapen, erfaringen og innsikten jeg har fått og får underveis i denne prosessen.
Phuh, here goes nothing - som mye mulig kan bli et av navnene til valpene, da dette i så fall er et H-kull. Jeg har 47 potensielle navn på lista, noe må en jo gjøre i tre år mens en venter på neste kull...