Fikk denne tilsendt på mail i dag. *flir*
Historisk språkstrid: En korrespondanse fra høsten 1940 ble lagt ut på nettet i fjor en gang av historikere ved Universitet i Oslo.
Brev fra Noregs Telegrafmållag til Forsyningsdepartementet:
NOREGS TELEGRAFMÅLLAG
Norsk mål vil me i
Noreg hava.
Til Forsyningsdepartementet,
Grubbegata 3
O s l o.
Etter føresegnene om målbruk i statstenesta er hovudregelen at meldingane frå sentraladministrasjonen til ålmenta skal vera prenta i båe mål eller det skal vera ei høveleg mengd på kvart at dei to riksmåla våre (om lag helvta på ny norsk [sic] og den andre helvta på bokmål etter målstode i dag). Departementssjefen eller ekspedisjonssjefen bør nå reøkja etter kor mykje det er synda mot denne hovudregelen om målbrjuket i statstenesta og syta for dei brigde som trengst.
Når det gjelder rettskrivinga bør tenestmennene i Forsyningsdepartementet halda seg for auga at formålet med rettskrivinga frå 1938 er å nærma bokmålet og nynorsk til kvarandre. Av dette fhylgjer at ein bør velja dei ord og former som etter den off. rettskrivinga er sams i båe mål. (Mellom målfolk og bokmålsfolk er det skilde meininger [sic] om dette, men det avgjerande må her vera kva statsmaktene har meint med rettskrivingsreforma).
I det einaste rasjoneringskortet som har komi på nynorsk er det nytta ord og former som ikkje er lovlege i nynorsk, t.d. forma fett og ordet spisefett. I nynorsk kan ein berre velja mellom feit og feitt. Spisefett er ikkje ein gong godt bokmål. På nynorsk heiter det matfeit (-tt). (Jamvel kunnige bokmålsfolk har kritisert ordet spisevogn som ei ring omsetjing av tysk Speisewagen – matvogn).
Etter rasjoneringskorta og lysingane i blada er det serleg direktorata for proviantering og rasjonering og for industriforsyning som kan minst av den off. rettskrivinga for bokmålet eller som mest vantar viljen til å bruka dei ord og former som ligg nærast folkemålet i bygd og by. Nedafor nemner vi døme på ord og former som tenestmennene i departementet må nytta, dersom dei skal vera i samsvar med ånd og bokstav i det samlingsverket som rettskrivinga frå 1938 er: Føresegna, gata, golv, handklæ, høg, lause merke (-r), mjuk, mjølk, sjøl, samband, samsvar, sia sida (bak, fram-), snø (-sokker), stempla, tida, veka (uka).
Alle tenkjande, ansvarsmedvitne nasjonale nordmenn er nå klåre over at det er samarbeid og samling som lyt til også på det språklige [sic] området. Dette er eit av hovudvilkåra for at nordmennene skal bli eitt folk. At vegen heim til mor Noreg og det norske folkemålet samstundes fører nærare det vakre svenske språket er ein føremon og dessutan ein naturleg ting for så nærskylde folk som nordmenn og svenskar.
Noregs Telegrafmållag,
9. september 1940
Vyrdsamt
Knut Knutson Fiane (sign.)
Formann.
Svaret (med rettskrivning av 1917) kommer fra departementet, men visstnok nærmest privat fra en av de ansatte; departementer svarer nå engang ikke slik, selv ikke under så unormale forhold som i Administrasjonsrådets tid (15.4. – 23.9. 1940). Rådets spesielt rettskrivningskyndige medlem, professor Didrik Arup Seip, kan ikke ha sett svaret, men Telegrafmållagets brev var kanskje beregnet på ham? Skjønt særlig begeistret for 1938-rettskrivningen var Seip ikke, enten det nå var fordi han virkelig var imot å gå så langt på den radikale vei, eller fordi han ikke ble oppnevnt i rettskrivningskomiteen.
Oslo, den 12. september 1940
Til Noregs Telegrafmållag
Nordahl Brunsgt. 22,
O s l o.
Jeg har mottatt Deres brev til Forsyningsdepartementet datert 9. ds.
I dette brev beklager De Dem – og sikkert ikke uten grunn – over at Forsyningsdepartementet, og særlig Direktoratet for Industriforsyning, viser liten interesse for forskjellige av de nyere former for norsk ordbruk og rettskrivning.
For om mulig å gjøre det forståelig for Dem hvad dette beklagelige forhold henger sammen med, tror jeg det vil være nødvendig å gi Dem en kort orientering over utviklingen av verdenshistorien i sin almindelighet og spesielt Norgeshistorien i den senere tid.
Omtrent for et år siden inntrådte der på grunn av forhold som historieforskerne ennu ikke har full klarhet over, krigstilstand i Europa.
Noen mennesker her i landet kom da inn på den tanke at Norge med hensyn til tilførsler utenfra muligens vilde kunne komme til å bli berørt av denne i og for sig oss helt uvedkommende begivenhet, og dette gav støtet til at det såkalte «Forsyningsdepartement» blev oprettet.
Forsyningsdepartementets opgave var, så rart det enn kan høres, ikke den å sysle med norsk rettskrivning, men efter beste evne å sørge for landets forsyninger.
På et senere tidspunkt, visstnok i begynnelsen av april 1940, blev Norge, til alle gode menns forbauselse, innviklet i den pågående krig og blev besatt av tyskerne.
At dette fant sted, skyldes blant annet at det her i landet har været brukt for meget tid til politisk kjekl om hvordan bynavn og ord skal staves, og for lite tid til å forberede landet for et slikt tilfelle som det vi kom op i.
Den situasjon som foreligger nu, er at Norge er besatt av tyskerne og blant annet er helt avskåret fra de vanlige oversjøiske tilførsler.
Jeg har funnet det nødvendig å gi dem denne lille historiske oversikt, om hvis riktighet De kan overbevise Dem ved å studere avisene for det siste år.
Denne historiske oversikt turde nemlig gi Dem forklaring på at en i Forsyningsdepartementet og herunder også i Direktoratet for Industriforsyning ikke i første rekke har lagt vekt på om de folk som arbeider der, behersker alle nyanser av den senere tids mange norske rettskrivninger til fullkommenhet.
En har f.eks. i Forsyningsdepartementet ansett for viktigere å dra omsorg for at det finnes fett i landet enn å tenke på hvorvidt der på rasjoneringskortene skulde stå «feitt».
I Direktoratet for Industriforsyning har det av grunner som De muligens vil ha vanskelig for å forstå, været ansett som viktigere å besette stillingene med dyktige tekniske fagfolk på de forskjellige områder enn å skaffe folk som best mulig kan tilfredsstille kravene om å kunne skrive alle brever og avfatte alle kunngjøringer på 3 eller 4 varianter av det norske sprog.
Jeg kan forstå at det fra Deres synspunkt kan være beklagelig at vi er kommet opp i forhold som gjør det vanskelig å anvende så meget tid som før på sproglige finesser, men sånn er det nå dessverre, og selv om De gir uttrykk for en skjønn tanke når De snakker om at man ved en reformering av rettskrivningen skal kunne skape et enig og fritt norsk folk, så er det allikevel viktigere å sørge for at de folk som bor i landet, kan leve i det hele tatt.
Stort annet er det dessverre ikke tid til nu.
Det er mulig at det en gang kommer en tid hvor vi som arbeider i Forsyningsdepartementet, med god samvittighet kan legge alt viktig arbeide til side og søke å fullkommengjøre oss i norsk rettskrivning, men det ser dessverre ut til at dette tidspunkt foreløbig er nokså fjerne, og det kan jo til og med tenkes at såvel sprog som rettskrivning da er blitt helt annerledes enn nu.
Alf B. Bryn (sign.)
Jeeez!
