Huldra

Synes det ser ut som om han går og pønsker på noe lurt...

Her blir det spennende å se om det kommer noen morsomme resultater etterhvert! Og håper han ikke tar helt "nuven" av Salza stakkars da..

Takk 2ne! Du kan argumentere når du blir motivert/provosert (velg selv ) Vi er begge enige om at rykter og drittslening om dommere og andre utstillere er et stort problem! Slik er det over hele linja også i andre hundesports-grener desverre. Det er jo ikke det som er problemet.

Selv om man kan være heldig å få opp øynene til NKK ved å klage så kommer man ikke dritten til livs. Man får tatt enkelt tilfeller men ikke tatt systemet. Derfor er det også et ansvar for NKK å ta tak i problemene og ikke bare skjule seg bak "så lenge ingen klager, er alt bare vel!" Den holdningen har vi vel sett hvor farlig kan være i andre sammenhenger. Og det er de tiltakene jeg syns få her inne vil eller ønsker å ta tak i. JA jeg er enig i at "vi" utstillere og deltakere MÅ gjøre NKK oppmerksom osv, men hvilke tiltak bør og kan NKK selv iverksette?

Vil du forklare meg hva den uthevete setningen skal bety? Hvilket system er det du ikke får tatt med å klage? Jeg må innrømme at jeg ikke har nilest utstillingsreglene, men jeg vil like å tro at NKK ville gjort noe mer enn å gitt en dommer en advarsel eller to dersom det til stadighet ble klaget inn ting angående denne dommeren?

1) Nei jeg har ikke behov for noe fasit, da det ikke er mitt problem.

2) Vi er enige i at å klage til NKK er viktig for de som observerer at en dommer gjør feil

3) Jeg synes det dermed er synd at det ikke går an å akseptere at det faktisk er et problem, slik at man på den måten får en mer allmenn holdning MOT problemet. Ikke bagatellisere det. Et problem blir ikke borte av bagatellisering.

4) For det er nemlig det tillegget jeg har hatt hele debatten: for å få problemet bort må man få en holdning mot det. Du fjerner ikke mobbing med å skrive et regelverk om at observert mobbing må anmeldes til lærer - du driver holdningsarbeid mot mobbing.

Hvem er det som skal endre holdning? Utstillere? Dommere? Tilskuere? Hvis dette er et problem bør det jo tas ved roten, ikke symptomene hvis du skjønner. Det er i mitt hode dommerne som sitter med makten, ergo må man fjerne utro NKK-tjenere, eller hva? Og hvordan gjør man det? Jo, man klager nok ganger til at NKK skjønner at "dette er en trynedommer - få han vekk!". Og slik kan jeg tenke meg det fungerer i skolegården også: det holder ikke at lille Per løper skrikende til læreren om at store Lise slo han kun EN gang. Læreren sier kanskje til store Lise at dette må hun ikke gjøre igjen. Men når store Lise har slått lille Per nok ganger (og hva som er nok er kanskje nedfelt i et regelverk hos NKK for alt jeg vet, som sagt; har ikke nilest) - da griper læreren inn; store Lise blir utvist, må sitte igjen og gjøre ekstraoppgaver i både matte og gym.. og kanskje ta en samtale med BUP.

Og jeg prøver å spørre igjen: hva mener du vi skal gjøre? Helt konkret.

Seriøst? Kan man bli utestengt på grunnlag av en generell diskusjon blandt hundeengasjerte om å forsøke å kartlegge omfanget av svakheter i utstillingssystemet? Her er det vel ingen som blir hengt ut, ei heller stiller NKK i spesielt dårlig lys siden det er så mange som kommer til organisasjonens og aktivitetens forsvar. Om det er noen som blir utestengt etter denne tråden så synes jeg det sier langt mer om NKK enn det gjør om debattantene. Da opptrer de selvhøytidelige, vrange og maktsyke i min mening.

For en merkelig diskusjon forresten. Her er det så åpenbart to parter som ikke leser hverandres innlegg for det de er, og som sannsynligvis står mye nærmere i sysnpunkter enn det de selv tror.

Det var en debatt hvor dommer enten var navngitt, eller var veldig lett å finne ut av hvem var. Jeg har ikke lest debatten, har aldri vært noe særlig på canisforumet, men har blitt fortalt dette av venninnen min som altså ble utestengt.

Diskusjoner på generelt grunnlag, og hvor dommere ikke kan identifiseres, vil jeg anta er greit.

Det er irrelevant for diskusjonen.

Men - som sagt - det er ikke mitt problem! Dere får kose dere med å tro at maktpersoner alltid har rett, det er jo greit å velge det mest behagelige alternativet. Som alltid.

Hundeverdenen slutter aldri å forbause meg, dog mistenker jeg at mange diskuterer kun for å diskutere og eventuelt diskuterer litt rundt grøten nå

Igjen: det er ingen som påberoper seg kunnskap. Jeg påberoper meg ikke å ha rett. Jeg bemerker observasjoner. Forteller om de til folk som har noe med saken å gjøre. Men når de som har noe med saken å gjøre ikke vil høre på det øret, så skal de få ha svindel, bedrag og avtalt spill gjemt godt bak tepper og gardiner så mye de vil. Som dere sier; jeg er ikke interessert i aktiviteten - det er likegyldig for meg.

Jeg quotet deg i håp om å få et svar. Jeg lurer på: hva skal jeg som relativt ny i ringen gjøre dersom jeg mener det foregår trynedømming? Jeg vil gjerne ha et helt spesifikt svar - hvordan skal jeg "samle bevis", for jeg tviler på at det holder å henvise til resultater..

Kan godt gjenta det jeg iallefall har prøvd å framme de siste sidene: Det er synd at dere som driver aktivt med utstilling ikke ser ugresset i deres egen hage da. Og at dere oppfører dere på denne måten (jeg får iallefall ikke inntrykk av at du har spesielt lyst å hverken tro eller høre på det øret) når man nevner det, gjør meg ikke noe annet enn overassket. Hadde noen kommet med slike innspill til en hobby jeg hadde hatt, hadde jeg blitt følelser som f.eks opprørt, bekymret for utviklingen - men kanskje også noe blendet av min egene hellige overbevisning. Dermed også glad for at noen fortalte meg et "utenfor boksen" syn på det jeg hadde holdt på med så utrolig lenge. Jo mer "inngarva" man blir, jo mer blind blir man...

Også du misforstår, da det ikke er noen som har konkludert med at utstilling i Norge slik vi ser den i dag er hverken svindel, bedrag eller avtalt spill. Men at det skjer fra tid til annen både svindel, bedrag og avtalt spill - er poenget. Vil ikke dere som er på mange utstillinger ha dette bort? Vil dere ikke reagere? Vil dere ha slikt i omkretsen deres?

Jeg har ikke nilest og ført statistikk på hva alle har skrevet, men finnes det noen bortsett fra muligen Lotta som har hevdet at dette aldri forekommer? Jeg leser at mange er enige i AT det skjer, men ser at de som har flere år på baken i ringen, påstår det skjer i mindre grad enn de som har vært lite i ringen.

Angående dette å "gjøre noe med det": Si jeg var på en utstilling hvor jeg mente det sannsynligvis skjedde trynedømming. Hva skal jeg gjøre da? Hvilke klare bevis kan jeg sende med til NKK? Hva skal jeg skrive? Skulle jeg klart å dokumentert at det lignet mistenkelig mye på trynedømming, burde jeg aller helst ha filmet hele seansen, jeg burde ha tatt opp på skjult lydbånd hva forskjellige folk sier, jeg burde virkelig ha lagt min sjel i dette - som en annen 007agent!

Grunnen til at jeg ikke gjør det, er fordi jeg er såpass ny at jeg ikke vet når dette vil skje. Og selv om en dommer kan være kjent for trynedømming, så kan man ikke garantere at det skjer der jeg er. Kanskje burde man også samle bevis fra flere utstillinger, også de der dommeren dømte andre raser man selv ikke har? Og en annen grunn til at jeg ikke gjør dette må vi ikke glemme - hvordan i alle dager skulle jeg som vanlig dødelig (tidligere dødelig student) finansiert en slik etteretning? Og hvor går grensen for spionasje?! For å være litt mer seriøs: jeg kjenner ikke så veldig mange, og jeg aner ikke hvordan jeg skulle utformet en slik klage. Bevisbyrden ville vel ha ligget på meg vil jeg anta, og å komme med at man har "en følelse av trynedømming" det holder selvsagt ikke.

Så hva gjør jeg? Jeg skygger unna. Jeg stiller ikke for dommere hvor jeg mener jeg ble forskjellsbehandlet fordi jeg ikke hadde et kjent ansikt. Jeg kan også forhøre meg med andre jeg stoler på, spørre hva de mener om X og Y dommer, og vurdere om jeg vil stille for vedkommende hvis jeg får mulighet. Hadde alle gjort sånn, ville de som vinner fått færre konkurrenter og dermed færre poeng til sine utstillingslister, og dommerne ville fått færre dommeroppdrag. Men nåde meg om jeg eller alle andre hadde tatt feil! Enn å ha "skviset ut" en dommer på denne måten, når det i ettertid viste seg at det ikke var trynedømming, men kun "en følelse av"? Jeg tror man skal være veldig forsiktig med å lable dommere som trynedommere, spesielt når man ikke sender inn en klage selv.

Jeg har forresten en venninne som ble utestengt fra all aktivitet i NKK i et år, nettopp fordi hun skrev slike ting som mange av dere gjør, på canis. NKK fikk nyss i det, fant ut hvem hun var, og vips - utestengelse (sammen med flere som også hadde skrevet lignende ting).

...nei? En connection kan være alt fra at de har hatt kull sammen, kennelsamarbeid på tvers med hanner/tisper, deleierskap (ikke nødvendigvis i gitte hund man reagerer på dømmingen på) og så videre. Rett og slett venner som hjelper venner. En klapp på skulderen; "her får du siste certet du trenger.... Er så greit når jeg kan fikse det enkelt og greit for deg "

Men da liker de jo samme type hunder, ikke sant? Og da er det kanskje ikke så rart om dommer setter opp hunder fra denne oppdretteren som dommeren har samarbeidet med? Det er vel dèt 2ne prøver å få frem.

Jeg veit om en oppdretter (ikke belger) som nekter sine valpekjøpere å stille hund på utstillinger h*n dømmer på, selv om h*n ikke dømmer den aktuelle rasen den dagen/helgen, for å unngå beskyldninger om trynedømming. Jeg syns det er helt fjernt at det skal være nødvendig å bli så ekstrem for at folk ikke skal ha noe å snakke om, jeg

Men bare for å ha spurt - sier folk at de melder på for en dommer fordi de veit at dommeren kommer til å plassere de høyt oppe samme hvor stygg bikkja deres er? Eller sier de at de melder på for den dommeren fordi de veit at den dommeren liker hunden de stiller? Vil du f.eks tolke det som at jeg innrømmer trynedømming om jeg sier at jeg har tenkt å melde på Nora på NKK Drammen fordi at der dømmer den dommeren som ga henne cert på Letohallen? For det jeg mener er jo at jeg har tenkt å melde på Nora for han fordi jeg veit at han likte henne første gangen han dømte henne, liksom..

Forskjellige folk sier forskjellige ting. Noen sier de vet de vil bli trynedømt (og vinne uansett hvilken kjøter de drar med seg, ELLER hvis de har rett hund fra rette linjer med seg), og de sier at hvis de velger å melde på for denne dommeren, så vet de allerede resultatet. Årsaken til at de melder på er ikke nødvendigvis fordi de vet de blir trynedømt positivt, men fordi utstillingen er nær der de bor, for eksempel. Andre sier de melder på for den og den dommeren fordi de vet de vil gjøre det bra, og de ønsker å gjøre det bra. De sier også at de vet han/hun er trynedommer, og at de håper han/hun husker de fra den og den utstillingen. Hmm.. vet ikke om jeg føler jeg får til å forklare meg godt nok, og egentlig har jeg mye mer jeg kunne sagt, men som jeg ikke vil skrive på et åpent forum som dette. Det er også andre sider av saken som gjør problemstillingen mer aktuell, men som sagt er det ting jeg ikke vil skrive om her. Men for å si det sånn: folk melder på for trynedommere fordi de vet de vil bli bedømt positivt for disse, og de sier dette til meg.

Skal man begynne å legge skyld på noen, vet jeg ikke om det er utstillerne som egentlig er riktig valg. Jeg synes folk skal få melde på for hvem de vil, og jeg skulle ønske alle dommere hadde såpass med baller (eller pupper eller hva det nå er som trengs) for å sette gode hunder opp. Og selvsagt vil man stille for dommere som tidligere har likt hundene vi har - og jeg skjønner utmerket godt du vil stille Nora for samme dommer igjen, og jeg hadde ikke hatt skrupler med å gjort det samme selv. Det hadde vært annerledes dersom du kom til meg og sa at du hadde stilt Nora og gjort det bra fordi du kjente dommeren og visste du kunne komme dragende med "hva som helst" i ringen og likevel gjort det bra - det skjønner du sikkert.

Jeg forsøker alltid å forholde meg rimelig nøytral og anonym i ringen når jeg stiller, uansett om det er en dommer jeg er på hils med eller om det er en helt fremmed, utenlandsk dommer. Jeg svarer og konverserer dersom dommeren snakker til meg, men jeg sier ut over det ingen ting. Etter nesten 20 år i ringen er det vanskelig å ikke bli på nikk med enkelte dommere som kanskje har vist noe større interesse for rasen enn andre - og de kjenner jo selvsagt igjen oss som har slept rundt på kjøterne våre i årevis (jeg er til og med på nikk med en del dommeren som IKKE dømmer min rase liksom).

Jeg må innrømme at jeg faktisk synes det ER litt ekkelt å stille flere ganger for disse dommerne jeg er på hils med (nei, jeg er ikke omgangsvenn med noen dommere heldigvis - og det er det vel ingen andre av dem som stiller min rase som er heller) - og jeg har faktisk unnlatt å melde på for noen på småutstillinger fordi jeg synes det blir litt pinlig siden de fleste av dem faktisk også har likt mine hunder - men det er det jo mange dommere fra både inn- og utland som har siden hundene har vært veldig gode hunder. Dog blir det jo også feil å holde gode hunder tilbake nettopp fordi man "kjenner" dommeren, så jeg har meldt på på de store utstillingene dersom disse dommerne er satt opp der. Jeg forventer dog ikke å vinne, jeg vet nemlig at disse dommerne har baller nok til å dømme det de ser der og da og gi en vurdering av hunden og ikke av meg som henger i snøret bak.

Jeg kjenner også dommeren som skal dømme rasen på verdensutstillingen til sommeren. Burde jeg la være melde på for den dommeren bare fordi vi er "på hils" og har treftes gjennom en del år i forbindelse med klubbarbeid og slikt ? Jeg vet at dommeren har likt begge mine hunder før, og tispa mi har blitt BIR flere ganger og BIS-veteranplassert for vedkommende, hannhunden min ble beste hannhund på en briardspesial i fjor for domemren - burde jeg da la være å stille mine hunder i Danmark pga det ?

Jeg vet at denne dommeren har integritet nok til å sette opp de hundene h*n synes er best den dagen, og jeg vet at hunder forandrer seg mye på et år eller fem - og jeg forventer dermed ikke at vi skal gå til topps, men siden de har gjort det bra før er det jo lov til å håpe at vi kan få et bra resultat igjen dersom hundene vises i topp kondisjon. Jeg har derfor meldt på med en forventning om at vi har sjanse til å gjøre det bra, men med en realistisk innstilling om at det slettes ikke trenger å gå bra heller (og hva jeg legger i "gå bra" vet jeg i grunnen ikke - det kommer an på konkurransen der og da. I en klasse på 20 stk er det kanskje ok å bli topp tre, mens i en klasse på 2 er det kjipt å bli nr 2...).

Jeg skjønner utmerket hva du mener, og er helt enig. Synes også du fint beskriver dilemmaet, eller de ambivalente følelsene rundt dette med å stille for dommere man er på hils med.

Når man har stilt ut noen ganger og lært litt om at dommere kan ha forskjellige preferanser ang linjer/type hunder, så er det helt klart man velger å melde på for dommere som foretrekker den typen man har selv. Ser ikke noe galt i det selvsagt. Men som jeg prøvde å si til 2ne, så er det stor forskjell på det, og på å velge å stille for dommere hvor du vet du blir premiert godt fordi du er den DU er, og at hunden har mindre med saken å gjøre.

Fallt litt ut her, måtte plutselig gjøre noe annet. Håper jeg fikk med alt..

At det forekommer trynedømming tviler jeg ikke på. Men jeg aner ikke i hvilken grad. Jeg håper inderlig at det er noe som skjer relativt sjelden, og har inntrykk av at det kanskje kan være snakk om spesielle dommere som gjør dette, og ikke alle sammen.

Jeg er jo så ukjent og har så lite kontakter i utstillingsmiljøet, at de gangene mine hunder har blitt plassert bra, kan det umulig ha vært trynedømming.. Men jeg har snakket med ganske mange oppdrettere av forskjellige raser og grupper som bekrefter at trynedømming forekommer. Dette gjelder faktisk i alle hovedsak oppdrettere som har hatt denne fordelen å bli trynedømt, altså at de har vunnet på det som har fortalt meg dette. Og her er det forskjeller ute og går: noen stiller for de dommerne de synes er interessante med tanke på at de tror de kan like deres hunder, mens andre stiller kun for trynedommere.

Jeg kjenner jeg får en uggen følelse når det kommer oppdrettere/utstillere og sier til meg at de stiller for trynedommere, og at de gjør dette bevisst for å vinne. Jeg vil liksom ikke at det skal kunne gå an, at utstilling skal fungere på den måten.. Utstilling og miljøet rundt er en utrolig sammensatt og kompleks ting; og at folk kjenner folk som kjenner..- det må man jo bare regne med. Hundenorge er ikke så himla gigantisk liksom. Jeg er også i overkant følsom for kommentarer utstillere kan lire av seg, som kan tyde på at de vet de blir trynedømt og de gjør det bevisst. Jeg er også i overkant følsom når jeg ser folk som tydeligvis ikke forventet å vinne, men som gjør det likevel og som kaster seg rundt halsen på dommeren eller ringsekretæren eller den som tilfeldigvis står nærmest - i ren glede og lykke over å vinne!

Jeg kan derfor skjønne at Blondiemamma kan reagere på at en dommer og en vinner går på shopping sammen rett etterpå, og av samme grunn setter jeg pris på at utstillere ikke melder på for dommere de kjenner godt. Det har det jo vært snakk om i denne tråden; å stille ut for noen man i alle fall er bekjent med, og jeg kjenner at der går det en slags grense for meg. Men ja.. som jeg sa så er jo ikke hundenorge så himla stort, så det bør vel være mulig likevel. Jepp, veldig frem og tilbake med meg nå, for jeg vet ikke helt hva jeg mener.

Hvilken terrier har du?

Rase: Cairn terrier

Navn: Fabienne's Summer Skies "Aynï"

Kjønn: Tispe

Alder: 2 år, født 20.02.08

Farge: Brindle

Kennel: Fabienne

Beste utstillings utstillingsresultater: BIM valp, HP i junior

Beste Jakt/agility/lydighet/lurecoursing og andre: Gjennomført en flott MH

Hjemmeside: http://showthem.no

Bilde:

Rase: Engelsk springer spaniel

Navn: Choco Dots Cassandra "Tulla"

Kjønn: Tispe

Alder: 4,5 år (født 03.06.05)

Farge: Lever/hvit

Kennel: Choco Dots

Beste utstillings utstillingsresultater: CACIB, BIR NKK utst., NUCH

Beste Jakt/agility/lydighet/lurecoursing og andre: Gullmerke agility (napp til kl 3), AD-tittel (utholdenhetsprøve), gjennomført MH m/1 på skudd, 2. premie blodspor,

Bilde:

Hjemmesiden: http://spaniel.no

Jeg har oppdatert bloggen. Skrev om da vi ble "angrepet" av en schäfer for et par dager siden..

Spennende Marirari! Hvem er foreldrene?

Hei jeg drar opp denne tråden igjen.. Jeg har et spørsmål:

Vet at det finnes feilfargede gs, som er røde i fargen, eller sort/tan med hvite partier..

Men jeg møtte en som hadde kjøpt en gs med genfeil.

Og den var rød, lite faner, stor og virket ruhåret å ta på..Kan dette stemme??

Dere kan se bilder i bloggen, under 4januar.. Blir glad for svar..

Bloggadressen: http://prikkeprinsessa.blogspot.com/

Nei, jeg tviler sterkt på at det er en GS.  Har selv passet en rød GS, og den lignet overhodet ikke.  Dette er sannsynligvis en blanding..    Synes også at halen så merkelig kort ut, og at ørene var vel store til setter å være.  Harehund inne i bildet en gang for lenge siden kanskje?  

Jeg skiller mellom "godlyder" og piping. Mi lager lyd i den forstand at hun snakker, gurgler og hva nå alle disse lydene måtte være, men er situasjonen jeg vil ha fram. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, settere oppleves kanskje som stressete hunder, piping i den situajonen. Springeren(har i alle fall ikke jeg opplevd) stresser lite og piper ikke i slike situasjoner. Det er andre situasjoner, kanskje det du vil beskrive som vilje. Med poenget er at den framdeles lager lyd? Vilje eller mas?

Jeg er helt enig i at andre raser kan pipe mer, og at det kan komme av stress.  Generelt opplever jeg springer som en veldig lite stresset rase, og at det skal mye til før de stresser slik en del andre raser kan.

Jeg er ikke uenig i at de lager lyd, for det gjør de.  Jeg er bare uenig i når de lager lyd, og hvorfor.  Der andre hunder kan pipe "for den minste ting" (stress), så mener jeg at springere ikke piper "for den minste ting", men at de har en "god grunn" for å pipe; de har vilje, de prøver å påvirke oss til å gi de det de vil ha.  Du kaller det mas, men i mitt hode er det ikke mas, nettopp fordi det er en vilje bak, og situasjonene de piper i ikke er like situasjonene endel andre raser kan pipe i.  

Jeg vil etter min hund heller ikke ha dette med i en beskrivelse, men når jeg snakker med en del springerfolk som opplever dette kan det jo være noe i det? Er derfor jeg vil ha det med. Nekter å tro at mange springerfolk utelater en av/påknapp, for med en så aktiv rase mener i alle fall jeg at det er meget relevant

Selvsagt er en av/på-knapp relevant.  Og at en "uformell" rasebeskrivelse som dette skal inneholde at springere kan pipe, er helt greit.  Men jeg synes det er viktig å si i hvilke situasjoner dette oppstår, og ikke som en generell påstand om at de piper "for den minste lille ting".  Jeg har nok hengt meg opp i at du brukte det uttrykket, men det er fordi jeg mener det er feil.  Ja, de kan lage lyd, men ikke for "den minste lille ting".  

Som sagt har jeg ikke opplevd dette på mi, men på andre individer. Dette var også en av de negative sidene jeg fikk fortalt fra en god del av oppdretterne jeg var i kontakt med. (både jaktspringer og dual)

Om dere opplever det på deres hunder trenger ikke bety at mange individer av rasen har det? Jeg mener i alle fall at det skal stå både negative ting og positive ting i en rasebeskrivelse. At hunden piper trenger ikke ha noe som helst å gjøre med at hunden er avlet fram for å være stille på jakt, det har ikke noe å si i denne sammenhengen. Det jeg fikk i en mail fra en norsk oppdretter var dette: "springeren er en aktiv rase, den har derfor lett for å virke masete, lage vesen av seg og pipe dersom det skjer mindre enn forventet/vanlig" Etter dette var det et helt avsnitt med aktivitetsinformasjon. Det jeg henger meg opp i er "forventet" og "vanlig". De dagene du kanskje ikke har tid til de normale tingene, de dagene du får uventet besøk som kanskje drar ut i mange timer slik at din normale treningsøkt forsvinner, de dagene du er syk osv. Jeg har opplev dette på individer jeg har passet. Jeg hadde ikke tid til de samme tingene, ble for rolig da. Var også syk en av gangene, da gikk hunden og maste.

Mi kan også bli sperret inne på et rom uten å pipe selv om hun ikke er vant til dette, vil heller ikke si at dette har mest med god avl å gjøre? Det går vel mer ut på trening på seperasjon? Vet at foreldrene til mi ikke liker å være alene, de piper(bor ikke sammen), men mi er stille... Det er vel forskjell på å være stille på jakt og stille i hus?

Selvsagt skal/kan det stå negative ting i en rasebeskrivelse!  Men hvis jeg mener at dette med piping ikke stemmer i like stor grad som du fremlegger, så mener jeg at jeg må få lov å si det?  

Hvis du mener "masing" er det samme som du skriver i dette innlegget (at hvis aktivitet uteblir, blir hunden rastløs og får mer lyd), så mener jeg at det er en hund med dårlig avknapp - hvis dette skjer etter kun EN dag vel å merke.  Alle hunder kan bli rastløse av lengre perioder med lite aktivitet hvis de er vant til mye, men en eller to dager bør de tåle uten å begynne å pipe og mase.  Jeg er også klar over at dette kan variere.  

Jeg tror faktisk at nivået av lyd generelt er noe som kan generaliseres i flere situasjoner; lager hunden lyd "for ingenting" hjemme, er sjansen stor for at den vil lage lyd på jakt.  Jeg har store problemer med å forestille meg en hund som piper kjempemye hjemme, men som er lydløs på jakt..  Jeg har selv en hund med temmelig mye lyd (dog ikke så mye piping), og hun lager lyd i veldig mange situasjoner; hun gir utmerket godt uttrykk for hva hun føler og mener ved bruk av lyd; enten det er godlyder, klagelyder, eller andre lyder.  (Det var jo derfor det var viktig for meg å finne en hannhund med minst mulig lyd, siden en springer tross alt skal være en hund med lite lyd, og jeg ser tendensen til at hun vil dra lydlagingen sin inn i jakt (spesielt på klovdyr).)  

At springeren kan "lage vesen" av seg, er jeg helt enig i, men jeg er vil fremdeles ikke kalle den "masete".  Kontaktsøkende, sta (ha vilje), eller med evt dårlig av-knapp; ja.  Masete og pistrete; nei.  

Det jeg mente med at hannhunden kunne være alene på et rom borte fra høyløpsk tispe uten å lage lyd: hvis han hadde anlegg for å lage lyd i mange situasjoner, tror jeg han ville lagd lyd da, men det gjorde han altså ikke.  Jeg vet med sikkerhet at min hund ville lagd lyd i samme situasjon, men så har jo hun også mer lyd.  Men hun kan å være alene, så jeg mener det ikke har noe med seperasjons"angst" å gjøre.  Det handler om vilje; hva hunden VIL og IKKE vil.  Dersom min hund vil være på rommet, er hun stille, dersom hun ikke vil, lager hun lyd.  Men seperasjonsproblemer vil jeg ikke påstå vi har; jeg kan forlate henne alene på hotellrom og i hytter vi overnatter i rett etter at vi har kommet frem.  Men dersom hun hører noen på utsiden hun vil ut til (kjente stemmer), så vil hun lage lyd.  Dette mener jeg handler mer om vilje, enn om masing.  Men jeg har tydeligvis problemer med å få forklart meg på en forståelig måte.  

Jeg holder fortsatt fast på mitt. Jeg sier ikke at akkurat mi maser, for det gjør hun ikke, men har snakket med oppdrettere og "internettvenner" gjennom min jakt på rett hund/oppdretter (både på jaktlinjer og dual purpose siden det var disse som var aktuelle), og får høre det samme som jeg beskriver. Om du kaller det sta eller masete går vel egentlig for det samme? Lyd lager de uansett. Har en bred jegerfamilie som har hunder av typen pointer eller setter av forskjellige slag, de piper lite, men når de gjør det er det av rent stress, det har jeg ikke inntrykk av at spingeren gjør. Merker f.eks. at flere springere (med forskjellige eiere) har lett for å pipe i samme situasjoner, når det skjer for lite eller når de forventer at noe skal skal skje. Vil absolutt ikke blande dette med for lite stimuli, for det er ikke tilfelle. De holder på med forskjellige aktiviteter, alt fra LP til jakt.

Det kan hende jeg ikke synes at springere piper mye, fordi jeg har erfaring med hunder som piper atskillig mer?  Og i tillegg så piper de hundene for ingenting, men når min springer piper, så er det en grunn.  

Uansett; dette med lyd varierer i alle fall (du sier jo selv at din hund ikke piper), og det var et kriterie jeg hadde da jeg skulle finne make til Tulla; at han skulle ha minst mulig lyd.  Da vi var der, ble han satt på et rom alene (noe han ikke pleide å bli), og han var der og holdt faktisk kjeft, til tross for en høyløpsk tispe i hus - og det synes jeg er utrolig godt gjort!  

Synes det er vanskelig å forklare hva jeg mener er forskjellen mellom springere og andre hunders masing, men jeg mener bestemt det er en forskjell.  Jeg har hatt og møtt og passet hunder som går rundt og piper og syter og klager, men det er overhodet ikke tydelig hva de vil.  Jeg føler at springere er mer retningsbestemt i klagingen sin; at man kan få slutt på klagingen hvis de oppnår det de klager etter om du skjønner?  Som du sier; andre hunder kan pipe i "rent stress", men det føler jeg sjelden en springer gjør.  Jeg har også møtt mange springere som ikke piper mye, og som er rolige.  Og jeg tror også det er forskjeller på hvor mye som skal til før en springer piper.  

Jeg vil gjerne legge til at dette er en mer "masete" hund enn mange andre raser. Har til dags dato ikke møtt noen individer som klarer å la være å lage pistrelyder for den minste ting Hører flere oppdrettere også kommenterer dette, så er kanskje noe i det? Selv kunne jeg ikke vært mer fornøyd med rasevalget!

Hadde tenkt å slenge med et bilde, men sonen irriterer meg så grenseløst på disse områder at jeg ikke gidder mer.

Tja.. jeg har ikke samme oppfatning. Jeg skjønner godt hvilken lyd du snakker om, men det er slett ikke alle som klager for den "minste lille ting". Dette kommer uansett inn under hva jeg mener om at springere kan være "sta"; de har meninger om at nå skal ditt og datt skje, og da kan de klage. Men dette kan ikke overhodet sammenlignes med engelsk(/gordon) settere; disse hundene synes jeg pistrer og piper for absolutt ALT, springere kan klage, men ikke i samme grad, og lyden er også mer "behagelig".

At de har denne nesten gurglende klagepipe-lyden, det kan jeg selvsagt bekrefte. Men jeg føler ikke det er et så stort problem som du skisserer. Jeg har møtt mange som er stille og rolige og uten lyd, men blir de frustrert så kan de lage denne lyden. Jeg tror at linjer som kommer fra mer jaktlinjer (av dual purpose) har mindre av denne lyden, men det er bare mine egne tanker. Tror det har en sammenheng med at oppdrettere av hunder til jakt har fokusert mer på lydløshet enn utstillings-oppdrettere, for å si det litt flåsete. En springer skal jo ikke lage lyd når den jakter, og derfor tror jeg disse oppdretterne har vært mer nøye på dette. Tror også at oppdragelse har MYE å si, selv om anlegget for lyd ligger der.

De eneste situasjonene min springer lager disse lydene i, er når det er mat inne i bildet; og siden hun er en ekstremt matglad hund som også har meninger om når maten skal bli servert (kl22 på kvelden), så kommer det lyd i disse tider. Til frokost lager hun ikke lyd, fordi frokosten blir servert til forskjellige tider. Hun kan lage lyd under trening (LP), fordi jeg belønner med mat, men dette kommer når hun blir frustrert og ikke skjønner hva jeg vil hun skal gjøre for å få godisen. Hun har andre lyder ellers også, men disse er annerledes; varsling, godlyder når hun får kos/blir klødd, iver-bjeffing på AG-banen, frustrasjonsbjeffing når noe hun vil ha er utenfor rekkevidde (en leke under sofaen, meg selv som utløser hvis jeg har vært borte og hun ikke får hilse på, når bilen stopper - da vil hun ut fordi nå skjer det alltid noe gøy, osv.)osv.

Jeg opplever ikke springere som masete, men som en rase med meninger; slik jeg forklarte over - min hund som mener hun skal få mat til bestemt tid på kvelden - selvsagt kan dette tolkes som masing, men jeg føler masing er mer på generelt grunnlag og for "ingen grunn", mens det min hund gjør er "godt begrunnet" og forankret i vaner, læring. En hund som maser, er for meg en hund som ikke finner roen når familien ser på TV, som vandrer rundt og piper fordi den vil ha oppmerksomhet i en eller annen uviss form, som ikke har ro i kroppen i visse situasjoner, som ikke helt "vet" hva den vil med masingen. Og slik opplever ikke jeg springere; det er dette jeg mener med at de har meninger, de er sta (kan gi beskjed om hva de vil), men slett ikke på noen måte som jeg synes er veldig negativ.

Tvert imot føler jeg at denne "viljen" gir de også av under trening. Og jeg ville mye heller hatt en slik hund - med vilje - enn en hund som ikke gir uttrykk for behov i noen retning (slik som cairn terriern min som bare er rolig, aldri maser, aldri gir uttrykk for at hun vil noe). Det gjør springere ganske enkelt mye enklere å trene, dvs når man kan ta kontroll over det de vil ha. Men også på dette punktet føler jeg at rasen ikke er 100% homogen; noen er selvsagt enklere å trene enn andre, men jeg tror det bunner ut i motivasjon for forskjellige ting (deriblant mat). Når det er sagt, har jeg fremdeles tilgode å møte en matglad, treningsvillig hund med vilje som IKKE har denne lyden, men på den andre siden har jeg ikke møtt så mange av de mest jakt-rettete dual purpose linjene, noe som nok ville vært interessant i denne saken.

Slenger inn et bilde:

Jeg har blogget om hele reisen til Sverige, noe som må være tidenes lengste blogginnlegg for min del.  Avsluttes med bilder av dårlig kvalitet.    

Jeg vil tro at welsh har minst like mye jaktinstinkt som engelsk, men der er jeg usikker..  Kanskje Marie&Ellie kan svare deg?  Uansett kommer det an på linjer; noen har mer jakt enn andre.  Når det er sagt, så har jeg fremdeles tilgode å møte en "jaktidiot" på lik linje med en setter; mulig at jaktvarianten kan bli slik, men jeg har aldri noensinne hørt om en "vanlig" springer som er slik.  

Slik jaktinstinktet forekommer hos springere flest: de løper i skogen i sikksakk i nærheten av eier, fanger de opp lukt av vilt kan de følge det eller søke mer i nærheten av eier.  De kan spore og ta opp spor etter vilt, og de kan bli ivrige når de kjenner lukten av vilt.  De blir fryktelig sjelden "døve", og de stikker sjelden av.  Det er tross alt en rase som skal jakte i nærheten av eier.  Forskjellig vilt kan virke forskjellig på hundene; noen liker fugl bedre enn klovvilt, noen omvendt.  Men generelt sett er det ikke noe problem å ha en springer løs, selv om det finnes vilt i skogen.  Selvsagt må man trene innkalling, men det må man jo med alle raser.  Man får en lettere jobb når man skal trene en springer til å holde seg i nærheten av eier, i forhold til raser som går større (setter, elghunder, drivende hunder, osv).  Tulla bryr seg for eksempel ikke om fugl med mindre det er fugl i terrenget, men da har hun et nydelig søk hvor hun søker i sikksakk i nærheten av meg.  Når det er klovvilt kan hun gå litt større, men hun har ikke stukket av mer enn en håndfull ganger, og jeg har henne ofte løs.  De gangene hun har stukket av (og vært borte i mer enn tre minutter - noen kaller ikke det å stikke av, men det gjør jeg), så har viltet vært veldig nært oss og hun har fått kontakt med det.  Jaktinstinktet er ikke noe som bør hindre noen fra å kjøpe en springer; de blir ikke tullete om de ikke får brukt det, og kan ikke sammenlignes med settere eller BC'er som er mer renavlet for bruksformålet sitt.  

Når det gjelder hvor enkle de er, så har Marie&Ellie hørt at welsh er vanskeligere enn engelsk, så også der er det forskjellige oppfatninger ute og går.  Jeg vil tro at de nok varierer mer innad i rasen enn mellom rasene, om du skjønner?  At det kommer an på hvilket individ du møter på.  Og ingen av hundene vil kunne karakteriseres som en vanskelig hund!  Personlig så er jeg av den oppfatning at en labbis i sin beste pubertetsalder er en mye vanskeligere hund enn springer..!    Springere, både engelsk og welsh, er lettlærte, enkle å trene, førerorienterte, og relativt enkle hunder å ha med å gjøre.  "Vanlige" ting har aldri vært noe problem å lære Tulla i alle fall; renslighet, hjemmealene, gå pent i bånd, osv.  Joda, de kan være litt "sta", men det kan overhodet ikke sammenlignes med en terrier!    Det er på en helt annen måte; det går mer på utholdenhet føler jeg.  Og det kan være både positivt og negativt; de kan være utholdende med tanke på trening (terping++), eller de kan være utholdne hvis de vil ha noe som ligger under sofaen.  Terriere føler jeg er mer slike som kan lukke ørene og plutselig ikke "kan" ting lenger, som nesten kan virke litt "dumme" (på en intelligent måte - later som de ikke skjønner hva man sier, ikke ta trening så lett fordi det ikke passer dem akkurat da), jeg føler ikke de er utholdende og "sta" på samme måte som en springer.  

Kjempefine Tulla Har noen spørsmål jeg!

- Hvor mange timer må du sette av når du skal stelle hele pelsen? Hvor ofte?

- Hva slags type sakser, kniver, barberingsmaskin osv trengs for en eng. springer?

- Hva pleier de fleste springere å like å jobbe for (vet dette er inviduelt)? Mat, lek, ros?

- Er dette en "forsiktig" hund, en mammadalt hund eller en selvstendig hund?

Har sikkert mere senere, men tar dette i første omgang

(Beklager at innlegget ikke har avsnitt, forumet tuller det til for meg.) Tusen takk! Er jo selvsagt helt enig.. Pelsstell: i likhet med Anette, pleier jeg som oftest å kamme pelsen ca annenhver uke (det kan bli sjeldnere eller oftere, alt ettersom). Oftere dersom det er vinter, pga det klabber og floker mer når det er snø. Klipping av ører er det som er aller mest nødvendig, både fordi det er bra for hunden og fordi det er penest og ørene tross alt er noe som gjør en spaniel til en spaniel. Ørene klipper jeg ca annenhver uke, går det mer enn tre uker, ser hun ikke ut. Ellers stilles hun såpass ofte ut at bortsett fra ører og poteklipp (potene ca en gang i mnd), trenger jeg ikke klippe henne mellom utstillinger. Men skulle jeg ikke stilt ut, kan det nok gå tre mnd minst mellom hver gang jeg hadde klippet henne andre steder enn ørene og potene, uten at det hadde blitt et problem i det hele tatt. Jeg har en moser maskin, en skikkelig eicker effileringssaks (ensidig) og en skikkelig eicker skarpsaks. Så har jeg en med butt ende, billig sak. En karde og en kam. Man kan bruke billige ting til man finner ut at det lønner seg å investere; det tar stort sett bare litt lengre tid med klippingen, og det blir kanskje ikke like fint, men det går. Her har utstyret kommet til gradvis. Trening/gemytt: De aller fleste springere jobber best for mat. En del har også noe lek, men hvis de har lek, er den ofte veldig "mild"; sjelden de kamper skikkelig (men det gjør Tulla, dog har jeg lagt ned endel tid på dette). Ball er en slager. Ros teller jeg ikke med, men selvsagt liker de å få ros. Springere er stort sett mammadalter av varierende grad. Tulla er veldig mammadalt. Samtidig har hun bein i nesen og er ingen pingle. Hun synes det meste i grunnen er helt greit, og har ingen problemer med forskjellige miljø eller å ta imot nye folk inn i flokken. Noen springere kan være litt miljøpåvirket. Noen springere kan også ha perioder hvor de kan være litt skeptiske til å hilse på nye folk (spesielt puberteten). Men springere er ikke hunder som driter i eieren og finner på ting på egen hånd; klart noen kan stikke av på jakt en gang i blandt, men de er generelt veldig samarbeidsvillige, har MYE "will to please", og er utrolig hengiven ovenfor eieren sin. Synes også de er akkurat passe store, de kan "prøve-trenes" i de aller fleste ting (men man blir ikke nødvendigvis verdensmester), og de er sjeleglade for oppmerksomhet. De krever å bli brukt; dvs mentalt stimulert flere ganger i uken; stort sett holder det ikke med tur, selv om de kan bli rolige av det også - men i lengden trenger de altså å få bruke hodet/nesen (noe som ikke trenger å være vanskelig å få til). I perioder kan de selvsagt få mindre enn ellers, som de fleste andre hunder, men dette har jeg også inntrykk av at varierer noe fra hund til hund. Det er relativt milde hunder som trenger trygge eiere som kan å sette grenser. Til gjengjeld gir de 110% hengivenhet tilbake, de er enkle å "få med" på trening, og de er glad i å være med, og være i sentrum av oppmerksomhet. I forhold til welsh: jeg har hørt at welsh skal være enklere, spesielt for førstegangs hundeeiere. De skal være hakket mer medgjørlig, ikke ha så mye egne tanker og meninger om ting, litt mindre sta om du vil. Bare spør dersom det er mer du lurer på - bare hyggelig å svare! Edit: svarte ikke på hvor lang tid jeg bruker på pelsstell: skal jeg bare klippe ørene, kan jeg gjøre det på 20 minutter (til hverdags). Skal jeg klippe hele hunden til utstilling, kan jeg gjøre dette over flere dager, og bruke flere timer hver dag. *vil ikke tenke på*

Jeg kommer ikke inn på bloggen din, Mathea.. Har prøvd begge adressene, enten tar det for lang tid å laste og blir derfor avbrutt, eller så får jeg sidelastingsfeil.

Jeg har skrevet syteblogg.

Jeg har bilder i bloggen for en sjelden gangs skyld.

Hva skjer dersom man ikke behandler ørebetennelse? Jeg har googlet meg til at den først blir kronisk, man får mellomørebetennelse og hunden kan miste hørselen. Deretter stopper liksom google-resultatene litt opp, og sier bare at behandlingen mot mellomørebetennelse og for å hindre døvhet er kirurgi. Men hvis man ikke opererer, hvis man ikke gjør noen ting; hva skjer da? Og hvor lang tid vil dette ta; altså fra den dagen hunden får "vanlig ørebetennelse" til hunden er døv; er det snakk om uker, måneder, år?

Det er liksom ikke noe jeg har så lyst å "teste ut" på egen hånd dersom det skulle bli aktuelt (Tulla har bare hatt ørebetennelse en gang uansett), men noen må vel vite noe om hva som skjer? Hørte om en cairn som hadde fått ørebetennelse og gått en stund (tror det var snakk om et par måneder), og den hadde da utviklet mellomørebetennelse og måtte operere. Men hva om eieren ikke hadde gjort noe da, hva vil skje? Dør hunden til slutt eller?