Huldra

Kan dette brukes til mennesker? Hørtes ut som rene drømmen for meg når smerthelvete står på når eksemen er som verst.

Det er i utgangspunktet laget for oss ja, og det er derfra jeg har mine erfaringer.

Jeg plages selv med legger som er fulle av sår om høsten/vinteren pga kløe (jeg klør meg til blods), og Xylocain smører jeg over de om morgenen og om kvelden, en sjelden gang trenger jeg det midt på dagen også, og da klør jeg ikke. Helt genialt! Sånn apropos; det brukes også for å bedøve før kateterisering (sprøytes inn i urinrøret), og ved noen former for lokale inngrep der feks armen stases og det sprøytes inn venøst og bedøver armen mens inngrepet foretas. Så det er fullstendig trygt å bruke på eksem, og ganske enkelt genialt!! Mitt favorittlegemiddel, hehe..

Er det noen som har prøvd dette? Er det så mye bedre enn vanlig fiskeolje eller annen omega 3-olje? Er det verdt prisen?

http://www.apoteket.se/privatpersoner/radochprodukter/common/produktinformation.aspx?Varuid=241668

Uff, for en fæl situasjon du er i. Jeg vil bare komme med tips til de sårene; jeg har bare skumlest her, men hvis problemet er at de klør/svir, så kan det hjelpe å ha på Xylocain liniment (100ml flaske på apoteket er reseptfritt til ca 100kr). Det kan brukes både innvortes og utvortes, og lindrer kløe, svie, osv veldig raskt, og for en ganske lang tid. Vil tro det holder å smøre henne inn to, max tre, ganger i døgnet. Det er ikke farlig å bruke i åpne sår, da dette stoffet kan sprøytes inn venøs i andre former (lidocain). Det er forresten veldig lite som skal til for å få bedøvet området, kun noen få dråper som dekker sårene og området rundt. Linimentet flyter godt utover.

Da har vi vært hos dyrlegen, og hunden ble funnet frisk på alle punkt. Dyrlegen mente hesheten hadde sammenheng med pensjonatoppholdet; enten at hun hadde bjeffet seg hes, eller at hun hadde hatt kennelhoste uten typiske symptomer. Uansett var det over nå, og umulig å finne ut av ved feks en blodprøve. Årsaken til at hun var hes fremdeles (dog i mindre grad), var sannsynligvis pga arrdannelse i vevet i strupebåndet.

Jeg må vel bare slå meg til ro med at jeg (heldigvis!) har en frisk hund, men som kommer til å bjeffe og pipe i mindre grad enn før. Det er jo forsåvidt ikke å forakte, det er bare litt "kjipt" fordi jeg er blitt vant til en hund som virker gal når bilen stopper når vi skal på tur, eller kommer hjem. Nå som hun tross alt bare er rolig (og faktisk ofte blir liggende), virker hun bare gammel. Alternativt kan jeg jo forsøke å innbille meg at jeg har trent henne til å bli en sånn veloppdragen, normal hund...

Halsbetennelse, vertfall hos menneske trenger absolutt ikke og være forbundet med hosting, jeg får bare skikkelgi vondt i halsen og hovner opp i lymfekjertlene, og får dårlig allmenntilstand, men uten snørr/hosting/slim og andre forkjølelsessymptomer.

Tenkte det samme selv, og joda, det stemmer jo at vi kan ha vondt i halsen uten andre tegn. I utgangspunktet tenkte jeg at pensjonatet hadde løyet om at hun ikke hadde stått og bjeffet, men det kan jo kanskje være noe virus/bakterielt som hun har blitt smittet av da?

Prøv å søk på betente mandler, da bør det komme opp mer. Men ja, dette er et kjent problem på GD, og siden de er ganske lydløse kan de ha betente mandler utrolig lenge før det oppdages og blir behandlet. Vet'en tenker jo heller ikke på å kikke langt ned i halsen på en hund som ikke viser sterke tegn på halsvondt...

Har prøvd å kikke i halsen, men det er neimen ikke lett.. Av det lille jeg kunne se, så det helt ok ut, men jeg er jo ingen dyrlege, og ønsker de lykke til med å få henne til å holde hodet rolig..

De må ta lymfeknuter for å sjekke om kreften har spredd seg. De skal ikke behøve å operere vekk mer enn vaktpostlymfeknuten, sjekke denne for spredning og evt reoperere dersom det har spredd seg. Det er i alle fall praksis hos msk, men vi får jo strålebehandling i tillegg da..

Har tenkt noe i de baner selv, men fikk bare opp kennelhoste når jeg søkte på halsbetennelse, derfor jeg nevnte at hun ikke har hostet. Men for alt jeg vet kan de få halsbetennelse uten å hoste også.

Jeg hadde hunden på hundepensjonat i to uker (begynnelsen av aug). Dette stedet var nytt for henne, men jeg hadde lest mye positivt og det virket bra. Da jeg hentet henne etter oppholdet, spurte jeg spesifikt om hun hadde bjeffet mye, og om hun hadde stått og kjedebjeffet. Svaret var at hun ikke hadde gjort det, men bjeffet når de hadde gått på tur med andre hunder, når det kom biler, osv.

Hun var temmelig hes, noe jeg merket først etter noen dager. Hun har ikke for vane å bjeffe mye, og har ikke bjeffet noe særlig på andre pensjonat hun har vært på. Jeg hadde selvsagt is i magen, og ventet på at det skulle gå over. Nå, halvannen mnd etterpå, er hun fremdeles hes. Ikke så ille som i begynnelsen selvsagt, men litt. Det rare er at det kan virke som om hun er helt frisk noen dager, og så er hun plutselig litt hes/rar i stemmen noen dager senere. Jeg mistenker at det kan være noe "mer" enn vanlig heshet, men jeg aner ikke hva. Noen som har innspill på hva det kan være? Det pleier da ikke å gå så lang tid før de blir helt friske igjen? Jeg har ikke merket noe på allemenntilstanden hennes; dvs hun virker normal, spist som normalt (dvs ekstrem apetitt), ikke hostet. Det eneste "unormale" med henne er at fysisk opptrening går saktere enn hva jeg er vant til, men nå sammenligner jeg henne med da hun var tre-fire-fem år; nå er hun over åtte...

Dyrlegetime er bestilt, men vi var begge enige om at det ikke var noe som hastet, så timen er ikke før om et par uker.

Min hund tørker seg også etter at hun har spist. Overlykkelig for endelig å ha fått mat. Hun kan også finne på å gnikke og gnu seg i gulvteppet sånn helt uten videre (uten at hun har spist). Jeg tenker det er litt det samme som når hester ruller seg; de koser seg. Hun har også en annen sær vane; tørke tunga på sofan etter at hun har drukket.. Jeg har hørt om mye rart som visstnok skal være forårsaket av allergi, men dette har jeg ikke hørt før!

Jeg har 7-seter, men setene er sånn at jeg kan ta ut alle 5 bakseter, og dermed ha rimelig god plass til hundebur. Jeg kan lett ha minst fire hundebur av grei størrelse baki der, og da snakker vi vari kennel Large. Av og til kjører jeg på svenskehandel med venner, og da lemper jeg ut bur, og setter inn seter - veldig, veldig kjekt! Bilen er i lengde som en stasjonsvogn, men litt høyere, og den har ganske god komfort og føles som en helt vanlig bil. Peugeot 806 er den, og jeg tror nok jeg alltid kommer til å ha noe sånt, jeg klarer ikke å forestille meg noen bedre bil så lenge alt virker! Dette er en litt gammel type, så neste gang jeg skal kjøpe, skal jeg se etter samme type bil, men nyere. Det finnes samme type bil hos andre merker også. Det som er av litt vesentlig art her, er at når jeg tar ut baksetene, blir gulvet helt flatt, det er genialt!

Jeg har lignende erfaring selv, og har spekulert mye på hva dette kan skyldes. Det gjelder ikke bare passeringer, men også i andre situasjoner hvor jeg er alene og typen et annet sted. Det har blitt bedre med tiden, er usikker på hva det skyldes. Jeg tror nok uansett at årsaken ikke er et enkelt svar, men at det er flere faktorer som spiller inn. Hunden min kan gjøre utfall mot passerende hunder med bare meg, eller meg + typen. Med typen alene, oppfører hunden seg helt kurant. Nå kan den også oppføre seg bra med meg også, men mulig det er fordi jeg har endret taktikk ved passeringer, jeg vet jammen ikke.

Det gjør seg også gjeldende når jeg er alene med hunden, feks har lagt meg for natta og typen fremdeles er ute med venner. Da skal det boffes og boffes for den minste lille lyd eller antydning til lyd. Med en gang han kommer hjem, blir hunden stille. Akkurat det siste tolker jeg ikke som usikkerhet i den forstand jeg kan tolke passeringer som usikkerhet, og hele opplegget gjør at jeg lurer på hvor mye usikkerhet det faktisk er, om det kanskje bare er dårlig oppdragelse fra min side?? Eller at en mann uansett alltid vil virke mer autoritær enn en kvinne pga stemmeleie.

Jeg har ikke noe godt svar, men jeg synes det blir for lett å si at det enten er sånn eller sånn. Kanskje er det litt av begge deler. Kanskje ligger det usikkerhet i bunnen, kanskje kommer et form for vokter-behov inn i bildet, og kanskje blir det utløst av usikkerheten. Kanskje er det bare at hunden oppfører seg forskjellige med forskjellige folk, fordi vi gjør det også. Jeg har også hørt om flere andre hunder som har forskjellige måter å gjennomføre passeringer på, avhengig av hvem som går med de, eller om det er flere hunder med fra flokken eller ikke.

Jeg har flere eksempler på at hunder oppfører seg forskjellig med forskjellige folk. Feks den ene hunden jeg hadde som var litt passe ulydig og utrenbar med meg, selv om jeg ifølge flere canis-instruktører gjorde absolutt alt riktig og hunden tilsynelatende ble belønnet for de riktige atferdene - det gikk aldri inn i hodet på hunden. Så bodde hun en periode hos en småbarnsfamilie, og de var ikke noen hundetrenere og hadde lite peiling. Der blomstret hun opp og det kom frem en lydig hund man sjelden hører maken til! Jeg kan ikke forklare det heller, i alle fall ikke med utgangspunkt i læringspsykologi, men det viser at hunder endrer atferd når premissene rundt endrer seg. Tilbake hos meg etter et opphold hos de, la jeg vekk treningen, og bare kommanderte hunden. Hun var like lydig mot meg som mot de så lenge jeg ikke hadde ordet "trening" i hodet mens jeg kommanderte, så lenge hun følte hun ble vist tillit. Gud hjelpe meg for en komplisert enkel hund...

Jeg har stiller ikke mer fordi jeg har fått deg jeg vil få på henne (championatet), og fordi jeg ikke kan få noe mer pga alderen hennes (veteran nå), dvs at jeg skulle gjerne stilt henne i utlandet men hun er for gammel. Jeg ser ikke noe poeng i å bruke massevis av studentpenger på å reise med en helt ok hund for ingen premiesjans, sånn omtrent i alle fall.

Edit: Det var grusomt skummelt å stille i begynnelsen pga nerver, men da certene begynte å komme var det gøy. Da hun ble champion ble det bare kjedelig.

Jeg har merket meg at det nå er i ferd med å bli moderne å ta til ordet for det mer disiplinære hundeholdet igjen. Det kan virke som om det i kjølvannet av den første virkelige positivist-bølgen nå fremtvinges en reaksjon på det som har blitt oppfattet som snillisme i enkelte leire? Jeg kjenner at jeg blir litt demotivert og trist av den nye trenden jeg ser antydningen av, den - i mine øyne - ganske empatiløse utilitaristiske måten å se på hundehold.

Juridisk sett vil man alltid måtte forholde seg til minstestandarder, det handler jo ikke minst om ressursforvaltning. Men det betyr jo ikke at alt over "mishandling" er ok. I handlingsrommet mellom "100 % positivt" og "mishandling" vil det nok alltid være uenigheter, nettopp pga våre ulike og tildels fleksible verdisyn?

For å svare på ditt siste spørsmål; ja, det vil det. Ellers så skriver du mye som virker fornuftig, men jeg skjønner ikke helt hvor du vil? Et åpent spørsmål, enten til deg, eller til andre som fronter 100% positiv oppdragelse; ville du latt hunden fortsette å bjeffe midt på natta, selv om du visste at det forstyrret andre folk enn bare deg selv? Hvis ikke; hva ville du gjort?

Jeg synes at begrepet mishandling er upresist og at det i for stor grad overlater til dyreeieren å definere hva som er mishandling og hva som ikke er det. Samtidig er jeg en smule lei av at det meste av "fysisk håndtering" av hunder fra enkelte gruperinger blir definert som mishandling. Etter min mening er det med på å vanne ut hva som egentlig bør betraktes som mishandling.

Lovverket har forbudt uautorisert bruk av enkelte typer dressurmidler fordi det i ukyndige hender lett kan lede til at hunder mishandles. For andre hjelpemidler skriver myndighetene at det er den konkrete bruken som må vurderes før man kan stilling om enkeltstående tilfeller er mishandling eller ikke. Og så sto det i (den forrige loven) noe om at det var forbudt å slå dyr med kjepp.

Jeg skal innrømme at jeg ikke er fremmed for fysisk håndtering av egne hunder, men i hovedsak for å avverge skader på dem eller andre hunder. Som f eks jaging av biler eller syklister, eller utaggering mot andre hunder. En eneste gang kan jeg huske å vært direkte "voldelig" mot en egen hund som uten påviselig grunn startet å gi hals skjedde midt på natta inne i Garnisonen på Høybuktmoen ved Kirkenes. Schäferhunden ville ikke stoppe og bjeffingen skrallet mellom murkasernene hvor folk lå og sov. Da fikk hunden et spark og ubehaget ved å sparke den har fulgt meg i alle årene etter det. Det er ikke noe som jeg ønsker å huske fra mitt hundeliv.

Hva Huldra skulle ha gjort aner jeg ikke. Såvidt jeg forstår har hun omformulert sitt opprinnelige innlegg og har senere lagt inn endel premisser (?) men etter min mening verken "piper" eller "tasser" hunder uten at det er grunn til det. Selvfølgelig er det enkelt å "knøvle" bikkja til den stopper, kanskje ville jeg gjort det samme selv, men når det gjelder å straffe dyr er jeg veldig pysete av meg, så jeg vet ikke her og nå hva jeg burde ha gjort.

Jeg synes det du opplevde med den bjeffende hunden, og det jeg opplevde, er sammenlignbart. Selvsagt er ikke min måte å håndtere den på noe jeg tenker tilbake på og gliser bredt ved. Men i nøden spiser fanden fluer, eller noe lignende. Jeg bruker heller ikke fysiske metoder når jeg trener, jeg klikkertrener så godt jeg kan i treningssituasjoner. Men når det kommer til slike typen situasjoner hvor man føler seg helt låst, så vet jeg at det ikke går an å ty til en klikker, det går ikke an å komme med en pølse, og det er for sent å avverge eller avlede. I etterpåklokskapens lys skulle jeg nok ha kastet hunden i fjøset først som sist, men jeg trodde ikke i min villeste fantasi at litt tassing kom til å ende opp i konstant bjeffing! Det å ha hunden i fjøset vil også si at lyden ble spredd mer i nabolaget og plaget andre folk enn meg. Jeg synes ikke jeg klarte å løse situasjonen på noen god måte, det har jeg aldri hevdet, men jeg vet heller ikke hvordan jeg kunne løst den. Hunden ville ikke være inne, og jeg kan jo ikke slippe den ut.

Avslutt treningen. Det er hardt og brutalt, men lag deg en fast demonstrasjon som du enkelt kan gjøre for å vise at treningen er over. Jeg signaliserer til min hund at hun forsøker på feil atferd med å snu hodet vekk. Dersom hun gjør noe uønsket, feks piper/bjeffer, legger jeg godisen vekk og snur hele meg demonstrativt bort, uten å si noe. Noen har også et ord for når treningen sluttes pga sånt, feks "sorry". Dette funker best om du trener med klikker. Hovedpoenget med denne metoden er at hunden ikke skal oppnå noe med å bjeffe. Verken godis, eller fortsatt trening (for trening = godis + oppmerksomhet). Det kan ta litt tid før hunden skjønner det (i alle fall om den er så dum som min er, hehe), og den kan også prøve å bjeffe høyere/mer når du slutter å trene. Da må du bare holde på ditt og fortsette opplegget. Du kan begynne å trene igjen når hunden har roet seg.

Ikke helt med på hva dere sikter til. Er dette slike fæle drakter man er til salgs i?

Jeg har sett deg på utstilling flere ganger, og har tenkt at du alltid ser så smart ut. Dette har jeg ikke sett før, og må innrømme min første tanke er at denne drakten ikke kler deg. Grunnen er nok at jeg tror ikke det er riktig størrelse (har du slanket deg endel etter at drakten ble kjøpt?), og snittet kommer ikke så tydelig frem, evt så er det feil. Fargen kunne kaaanskje vært litt mer smashy-flashy (synes det kler deg!). Men i seg selv, det å ha skjørt og matchende blazer med en skjorte under; det er helt kurant utstillingsantrekk i min verden, så sant man klarer å løpe i skjørt da. Selv går jeg alltid i bukse, men så vet jeg at jeg må ned og stille opp hund, og da er det upraktisk med skjørt. Jeg har forresten kjøpt en kjole med kun utstilling i tankene. En så stygg kjole kunne jeg aldri gått med ellers, men den har høy (vid) hals (!), og lommer til godis osv, og går langt nok ned, pluss at den matcher bikkja i fargene. Grusom, og jeg tviler på at jeg kommer til å bruke den noen gang, haha!

Heh, det slår meg at disse ville fått et problem med ene bikkja vår, som enkelte dager nekter å gjøre fra seg mindre enn flere hundre meter hjemmefra. Skulle hun stå i et bur i dagesvis uten særlig stimuli utenfra og muligheten til å gå på do tror jeg hun hadde blitt både forstoppa og aggressiv. Kjære vene, hun blir jo galen om jeg ligger forkjøla på sofaen og hun kun har egen hage på et par mål å boltre seg på et par dager.. Nei, hit hadde jeg aldri sendt henne, det skal være sikkert. Om ikke de kan garantere en skikkelig luftetur minimum to ganger om dagen så er det uaktuelt. Noe mindre ville vært likestilt med mishandling - av henne, i alle fall. Skal i rettferdighetens navn åpne for individforskjeller her..

Med fare for at det forstås som om jeg fronter disse, så tror jeg nok dessverre ikke de ville oppdaget det, verken at hun ikke gjorde fra seg eller at hun trengte å få gå flere hundre meter før det ble noe action.. Og de ville nok ikke koblet aggresjonen med forstoppelse heller. Som noen så klokt skrev lengre oppe her; kennel er bare en oppbevaring av hunder, sjelden noe mer.

Min erfaring med kennel/hundepensjonat, er at de fleste steder er som i artikkelen. Med litt variasjoner selvsagt. Der jeg jobbet var det ikke veldig annerledes, bare litt større og finere luftgårder og tepper til alle hundene - MEN kennel er kennel. Det er et oppbevaringssted for hunder, og mer enn det er det ikke. Det kommer jo litt an på motivasjon, kunnskap og økonomi hos innehaveren, men artikkelpensjonatet er heller regel enn unntak. Jeg setter ikke mine på hundepensjonat. Jeg reiser såpass lite uten dem, og jeg har mange som eventuelt kan hjelpe meg med pass, hvis behovet skulle melde seg. Likevel har Venus hatt noen opphold på arbeidsplassen min, noe jeg heller fikk en dårlig erfaring med.

Ble litt nysgjerrig på hvorfor du fikk en dårlig erfaring med det?

Ellers må jeg si at jeg synes folk virker veldig naive, og er enig med Emilie og 2ne om at jeg tror forholdene på mange kenneler er slik. Folk som tror noe annet bør få opp øynene. Det er selvsagt ikke slik overalt, jeg har jo selv jobbet på kennel og der var det ikke sånn. Men bråk, det er det, uansett hvor mye man mosjonerer og aktiviserer og lar de stå ute (mange bråker faktisk mest ute, og minst inne).

Jeg har ikke noe problem med å ha min hund på kennel, dersom jeg vet at den er ok. Nå er jeg litt spent, for denne har jeg ikke prøvd før. Jeg har heller ikke mulighet til vennepass da jeg ikke er i nærheten av noen venner for tiden. Kennelen fant jeg etter anbefalinger her på forumet, så jeg håper de stemmer!

Men - å sette hunden sin på kennel for en uke - det ville jeg lett kunnet gjøre, uten dårlig samvittighet faktisk - de tåler det - en måned derimot? Kanskje ikke. Og forøvrig - om jeg bestilte meg en sydentur nå så kan jeg få en helt ok tur inkludert frokost til under 2000 kroner - det vil koste meg 1750,- kroner å ha EN hund på kennel. Jeg vet jo hva jeg JEG får for de pengene - og da burde i det minste hunden få ett teppe å ligge på.

Tja, nå reiser jo vi som oftest til det billige utlandet til den prisen du snakker om, så det er vel ikke helt sammenlignbart. Men det høres jo ut som en besnærende tanke at hunden skulle fått samme opphold som meg selv til den prisen, for dyrt, det er det, selv om overskuddet til de som driver ikke er så stort at man blir så rik av det. Men jeg tenker også at det å faktisk ha ferie og kunne reise bort og bruke penger på sånt, er en luksusting. I likhet med det å ha hund nå til dags; det koster penger og sånn er det bare.

Ja, jeg var ikke der så jeg vet ikke nøyaktig hva som hendte.

Jeg må ærlig si at jeg ikke er overrasket over at dette skjedde..

Hunden har bitt henne tidligere, men det av samme grunn.. Da prøvde hun å dra hunden ut av buret når hun var mindre, pg han hadde gått inn der for å "slippe" unna litt. Da var alle på vei og sa høyt at hun måtte la han være, men før vi rakk frem glefset han til. Ble bare et rødt merke heldigvis, og vi håpet at hun hadde lært..

Ellers har hunden aldri gjort noe, og i mine øyne snill som dagen er lang.

Barnet bor ikke med hunden, men er nær familie, så hun er innom et par ganger i uken.

Når det kommer til mine hunder har jeg snakket til henne flere ganger, og senest den dagen ifl min samboer, ble hun igjen fortalt at hun må la hundene være, og ikke løfte dem hele tiden. Når de går bort og ikke vil mer, må hun respektere dette.

Jeg stoler ikke på henne med mine hunder, og hun får ikke være alene med dem, men det er fordi jeg vet hvordan hun er når hun er "gira". Og den snilleste hund må forsvare seg når det blir for mye og får vondt.. Dette er hun også fortalt flere ganger.

Syns dette er veldig vanskelig, men jeg har sagt at jeg ikke ville avlivet hunden pga dette..

Jeg er enig i det dere skriver om at de heller burde holde hunden unna i en periode når hun er tilstede, og at om de avliver hunden kommer hun til å føle skyld..

Mulig jeg var en moden ni-åring, men jeg ville skjønt at hunden ble avlivet fordi jeg ikke klarte å høre etter. Hadde nok hørt etter litt bedre etter det, for å si det sånn, men jeg skjønner at det er drøyt.

Jeg ville ikke avlivet. Jeg ville holdt mine hunder borte fra den jenta til hun ble tenåring, minst, eller beviselig er rolig og til å stole på. "Straffen" hennes for å ikke høre etter, er å ikke få ha kontakt med hunden hun sier hun er så glad i, det kan nok være hardt nok for en ni-åring. Ellers er jeg enig i at det er foreldrenes ansvar å forhindre at jenta oppfører seg sånn, og deretter hundeeiers ansvar å skjerme hunden når de ssr at foreldrene ikke mestrer jobben. Jeg har selv måttet skjerme mine hunder fra barn som var på besøk fordi foreldrene ikke evnet å sørge for at de var rolige nok til å omgås hunder; barn som kaster seg baklengs ned fra sofaer og omtrent lander på hundene (deriblandt små valper på 5-6 uker), er IKKE noe som tolereres i mitt hjem. Samme med niåringer; kan de ikke oppføre seg og ta til seg tilsnakk (noe de absolutt er gamle nok til), så hadde jeg stengt de ute fra mitt hjem. Kunne jeg ikke det, feks pga slektskap, hadde jeg stengt hundene vekke. Hundene er de som blir potensielt mest skadelidende oppi dette mener jeg; de kan risikere å bli avlivet. Noe slikt hadde jeg aldri tatt sjansen på, og derfor holdt hundene borte. Skulle hund og barn omgåttes hverandre, skulle det skjedd under tilsyn og veiledning, ikke i vill lek og herjing og da heller ikke innendørs.

Man må bare innse at noen barn har "teken" på dyr, andre ikke. Denne jenta har åpenbart ikke teken. Jeg husker en episode da min lillesøster var bare noen år gammel, og vi skulle få hilse på kattunger. Hun løftet de opp ved å holde de rundt magen, noe som tydeligvis var lite godt for kattungen. Jeg ble så sint da jeg så det, og for å lære henne litt empati, løftet jeg henne opp på samme måte. Effektivt det. (Haha, kanskje de kunne ristet litt i jentungen da, for å vise henne hvordan det kjennes ut å bli ristet i, eller sittet på? )

Dra på dyrebutikker og legg frem saken. Vi pleier å komme tilbake med en hel drøss av ting, inkl fôr! Ellers, FK, sportsbutikker, eller noe annet som kan være relevant. Man kan også spre ordet blandt medlemmene i klubben, og si at de kan komme med gaver fra sitt oppdrett til en valgfri vinner; feks på utstilling kan kennel XXX premiere beste unghundtispe med å donere en gave, feks en flaske vin, tyggebein, osv.

Kan jeg få spørre hva som menes med at "slike tråder kommer med gjevne mellomrom" - for det er nevnt så mange gang nå at det begynner å nærme seg hyppigheten til berømte "det er lov å ha to tanker i huet samtidig" (for de som ikke skjønner hva jeg mener, mener jeg at slike ting er å skrive noe som ser dypt ut, ser smart ut, men egentlig er like meningsfylt som hvit støy på en fjernsynskanal du ikke har lagt inn. Altså null innhold.)

Det jeg synes vi "med gjevne mellomrom" har - er tråder hvor nye medlemmer klager på at de ikke blir inkludert nok, føler seg utestengt eller røfft behandlet. Det er ikke mitt problem og jeg må ærlig si jeg ikke bryr meg.

Denne tråden - og jeg nevner det bare fordi jeg ikke vil det skal misforstås - spør om forumet ønsker en hundedebatt som holder seg til SAK eller om det skal være rom for personangrep selv om det står i forumregler at det ikke skal forekomme. Fordi - slik det skrives i post en - interessante debatter vris om fra sak til å bli drittslenging om debatanten. I mitt tilfelle fordi "som man får som man gir" - at folk har syntes jeg har vært en dass i tidligere diskusjon og drar det med seg inn i andre diskusjoner som på slikt vis blir ødelagt.

Det var altså for diskusjonens del at jeg spurte, ikke fordi jeg har så lyst å bli likt eller få innpass i den harde kjerne. Folk må forsåvidt bare kaste dritt etter meg så mye de vil - hvis det er slik en ønsker forumet skal være - men at man i det minste prøve å bidra til debatten i samme innlegg? At vi kunne prøvd å fjernet de innlegg som *utelukkende* er drittslenging - slik det åpent ble innrømmet at det ble skrevet i tråden som førte til denne tråden som frustrasjonsutbrudd? Jeg bryr meg som sagt ikke om folk mener histen eller pisten om meg, men jeg er nå engang her inne fordi det er interessant å lese om bikkjer - og håper jo at *saken* er av hovedønske å diskutere for andre også. Og at hovedmålet med innlegg ikke er å diskutere hverandre

Jeg regner med at du er en av de som flittigst bruker rapport-knappen når noen går etter deg/andre med personangrep eller noe som grenser til det? Hvis ikke, hvordan skal moderatorene vite hva du reagerer på? Og hvordan skal de du diskuterer med skjønne at du oppfatter noe som personangrep dersom du svarer med samme mynt? Litt inspirert av Lippestad her, men la gå: dersom man ønsker å stå opp for en sak, en urett begått mot en, så må man ikke handle likedan tilbake, man må ikke ta øye for øye, tann for tann. Man må gå foran som et godt eksempel, fronte den saken man selv vil skal vinne (diskusjon av sak og ikke person), og heller bruke rettssystemet (moderatorene). Man kan i alle fall ikke forvente at det skal bli en endring dersom man ikke gjør noe selv. Jeg ville forsøkt å oversett forsøk på personangrep mot meg selv, og bare svart på det diskusjonen faktisk dreide seg om; da ville det nok ikke blitt like gøy å fortsette med personangrepene heller, når de ikke ble besvart.

Totalt OT; men jeg har ikke fått med meg at du har poppet en arving engang.. Grattis og oi!

Sent from my GT-I8190N using Tapatalk 4 Beta

Og dere som syns det er greit å påføre hunden ubehag i "oppdragelses-øyemed", syns dere det er like greit å feks påføre en 2-åring (tobent) samme grad av ubehag med oppdragelse som motiv? Og hvorfor/hvorfor ikke? 

Hva er forskjellen etisk sett (når begge er levende vesener, begge opplever smerte, og begge har omtrent samme grad av "kognitiv forståelse")… ? 

Sent from my GT-I8190N using Tapatalk 4 Beta

Fordi straff, som i betydning ubehag, ikke LÆRER hunden noe som helst. Annet enn at den påføres smerte. Av "noen".

Feil. Straff er per definisjon virksomt, dvs at den som blir påført straff, lærer noe av det. Det samme gjelder belønning forresten. Hvis vi først skal diskutere hunder, kan vi like gjerne holde oss til definisjoner av de ordene vi bruker, som har opphav i forskning på dyr.

Biff på bordet i ni timer? Den hadde nok gått i kjeften til hunden uansett hadde den lagt ute og kost seg så lenge.

Haha, her også!

Jeg forsøkte å presisere at det ikke skulle være en tråd om pølse-trening vs kadaverdisiplin, men ikke alle har fått med seg det tydeligvis.. Det er slett ikke alle ting man trener så forbaska strukturert på, man bare forventer at hunden ikke gjør det. Feks at en voksen hund ikke markerer inne. Når hunden er fire år og husrein, og man ser at den tisser inne, ja - da ville jeg blitt fysisk med den hunden. Nei, ikke hvis jeg mistenkte en uvi (det ser man lett på tissemåten om det er markering eller noe som faktisk plager hunden), og nei, jeg trener selvsagt ikke valper opp til å være husrene på denne måten. Men de få gangene min voksne hund har tisset for å markere, ja da har hun sannelig fått høre det og kjenne det at SÅNN holder man faktisk ikke på! Og man holder heller ikke et svare leven på natta når det ikke feiler man noen ting, da skal man sove. Jeg forventer det av mine hunder, etter at de har fått "trening" i å sove for seg selv, stille og rolig, gjennom hele natta. Det gjøres ikke ved å kjefte på valper og legge de i bakken når de savner flokken sin, ei heller hunder som ikke er kjent et sted og som jeg passer. Men hunder som er kjent, jeg VET de ikke pleier å gjøre sånn, og som ellers ikke feiler noe, de har jeg ikke noe problem med å gi klar beskjed om hva jeg forventer etter at de har fått beskjeden litt penere pakket inn tidligere. Hvis det hadde vært min hund som hadde bråket på denne måten en gang vi overnattet et fremmed sted, hadde hun fått høre det også.

Jeg kan jo fortelle om to andre hunder jeg passet (disse kjente jeg ikke så godt, hadde bare passet de noen uker en god tid tilbake). Begge markerte inne. Jeg hadde tøysofaer, og det funket dårlig med hannhundpiss på de. Jeg klarte ikke å alltid se hvor og når de hadde tenkt å markere, for i begynnelsen føyk de hit og dit for å snuse og gjøre seg kjent. Det var ingen vits i å prøve å si ifra. Enden på visa ble at de fikk bo på badet, der var det litt mer ok å vaske opp og jeg kunne begrense hva de kunne markere på. Det siste verset var at den ene faktisk var så stressa av å være på besøk, at han drakk litersvis med vann og dermed ble inkontinent og det endte med dyrlegebesøk og drikkerestriksjoner. Det er ikke sånn at jeg legger i bakken alle hunder jeg passer, fordi de gjør noe jeg ikke finner meg i.. Men når jeg kjenner hunden og vet hvor jeg har den og hva den kan og ikke kan, da mener jeg at det er helt riktig å kunne fortelle andre sine hunder hva jeg mener når de faktisk er i min varetekt.

Litt pussig det der egentlig. Hvordan det endrer seg. Om jeg ser hvilke jeg liker nå ifht for noen år siden er det veldig mange flere raser jeg liker utseendemessig nå (blandt annet min egen), men mye færre raser jeg liker når det kommer til gemytt og egenskaper.

Skriver under på denne, og vil samtidig tilføye at jeg er enig i at ting kan endre seg i løpet av livet. Raser jeg tenkte at jeg skulle ha "senere" fordi de ikke passet livsstilen min ennå, passer plutselig, selv om jeg trodde det ville ta mye lengre tid.