Ia

Den hvite katten er det vakreste jeg noen gang har sett!

Sonen, I need you! Jeg har vært så dum å love min romkamerat at jeg skulle lese av strømmen mens hun var bortreist. Nå kommer hun hjem i kveld, og jeg sitter her med en nøkkel til et sikringsskap i hånden og aner ikke hva jeg skal gjøre! Jeg dør! Men så slo det meg; Sonen!! Jeg trenger hjelp. Noen av dere vet kanskje hvordan man gjør dette? Jeg bor altså i et borretslag på Bergkrystallen (4. etasje til høyre, til og med), og utenfor inngangsdøren til leiligheten er sikringsskapet. Jeg har kommet så langt som til å åpne opp skapet, se inn, tenke omtrent det samme som jeg pleide å tenke når jeg fikk utdelt en matteprøve, og lukket skapet igjen. Sistnevnte brukte jeg til og med en del tid på, da nøkkelen satte seg fast i låsen. Så dette er ikke min sterke side. HVA I ALLE DAGER SKAL JEG GJØRE? Jeg skjønner ikke en gang hva det betyr. Hvorfor skal jeg lese av strøm. Hvorfor kan ikke strømmen lese selv?! Setter stor pris på all hjelp. Forresten:

Nei. Jeg hadde ikke klonet mamma når hun blir gammel, jeg hadde ikke klonet meg selv selv om jeg alltid har vært nysgjerrig på tanken av å ha en tvilling, jeg ville ikke klonet en maur en gang. Og jeg ville for all del ikke klonet Tinka, selv om jeg elsker henne høyere enn solen. Noe så guffent, da? At om tjue år skal det løpe en Tinka-skapning rundt i livet mitt, som ikke er Tinka? Jeg elsker den hunden, fordi hun er den hun er. Jeg ville gitt verden for å få tilbake Fibi, men å ha en klone ville bare vært guffent. Jeg vet ikke med dere andre, men jeg hadde forventet at det var den samme hunden, tror jeg. Og det ville det jo ikke vært. Som et dritskuffende spøkelse. Nei takk, haha.

Hallå - folk driter seg ut. Ikke kall eier teit. Mannen var teit, men det er da ikke akkurat det første tillfellet vi har sett av "jeg er jo verdens beste hundemenneske, det går så bra så"-syndromet. Eier burde naturligvis passet på, men slike glipper har garantert skjedd alle. Rekk opp hånda alle som ALDRI har vært litt sent ute med en reaksjon, eller tenk seg litt for lite om... Ingen. Så vær stille om det, det er ikke et godt råd å kalle noen teit. Mitt råd; Fortsett å ta med hunden på jobb, hvis det er verdsatt av både hund og kunder. Dette virker som et typisk engangstilfelle, hvis du bare endrer noen ting: 1. Det er ikke nødvendig å gi slik langvarig snaks, før dere har jobbet mer med ressursforsvaret. 2. Prøv å være litt mer oppmerksom på hundens signaler. For meg har det alltid vært viktig at om hunden ikke vil hilse, trenger den ikke det. Hunder kan også ha dårlige dager, eller være skeptiske til bestemte folk uten at vi ser grunnen. 3. Snakk ordentlig med mannen, og si at du virkelig er lei for det. Kjøp kanskje en twistpose eller blomster. Selv om det var hans skyld, er det alltid fint å være den som unnskylder synes nå jeg, da. Og det er hyggelig å vite at neste gang dere møtes, har du gitt han noe. Gå og kos med hunden din, nå. Dere er ikke teite noen av dere.

Mye kan løses med omsorg og forståelse. Kommunikasjon er vel så viktig som alle "fasit"-svarene der ute.

Ikke missforstå, jeg mener heller ikke at det er en god løsning å la det gå ut over andre i så stor grad. Jeg mener bare at det ikke er svart/hvitt, eller noe i nærheten, og at jeg synes det blir feil å si at man kommer over det. Det høres ut som om det er snakk om samlivsbrudd eller tapet av en katt. Naturligvis er det også fint mulig å komme over tap av menneskeliv, og det er også mulig at man kommer over det som vitne.

Du sa at man kommer over det, ja.

Hvordan kan du si at man kommer over det, som den enkleste ting i verden? Å miste et barn, en forelder, en du elsket - er det bedre enn å se "noe grotesk"? Hvordan kan du i det hele tatt sammenligne det på den måten? Jeg hadde egentlig ingen planer om å uttale meg i denne tråden, fordi jeg mener at diskusjonen er bunnløs. Det finnes ingen svar på dette, kun meninger og erfaringer. Men en ting vil jeg si. Jeg har en nær venninne som mistet faren sin til kreft i munnen. Da hun var ni år gammel, så hun sin egen forelder synke inn og forfalle. Hun har etter beste evne beskrevet bildene hun sitter igjen med for meg - mannen i morgenkåpe som til slutt veide knappe 40 kilo. Hullet som ble laget i halsen hans for å gi han muligheten til å puste. Lukten av kreft, hvordan de ble rådet til å alltid ha grønne håndklær i nærheten i tilfelle en uventet flom av blod. Og hvordan huden hans sakte sank inn i kinnbenene. Denne jenta har slitt mye i ettertid. Mye. Og det er ikke lenge siden hun innså at det som sitter mest i henne, er ikke det at han er borte - det er alt hun ble tvunget til å se på i løpet av hans siste seks måneder. Hadde han visst dette i forkant, og valgt å ende livet sitt med piller eller et fall, hadde hun sluppet bildene. Men klart, det hadde hun ikke visst. Man setter vel aldri pris på å slippe unna noe man ikke en gang kan forestille seg. Men allikevel - ville det ikke vært bedre med en telefon, en sorg, og muligheten til å gå videre med savnet? Død er alltid grusomt, og selvmord etterlater ofte mange ubesvarte spørsmål, og følelser som ikke ville kommet om dødsfallet var naturlig - men om det er bedre eller verre? Hvem kan egentlig uttale seg om det? Det er enkelttilfeller det er snakk om her, grusomme historier. Det er definert som egoistisk å sette seg selv forran andre. Men er det ikke da også egoistisk å mene at noen burde lide seg gjennom livet, for å gjøre det lettere for en selv? Kan man leve med det, å vite at noen kun lever for å være grei? Det ble mange spørsmålstegn i dette innlegget. Fordi det er spørsmål. Ingen har vel svaret på dette, annet enn påståelige meninger. Vi har alle forskjellige følelser og erfaringer, men vær så vennlige å ikke forveksle dem med sannheten.

I fantasien min..

Jeg er glad for at sovepillen kicker inn om en tre kvarters-tid, hvis ikke ville konspirasjonteori-tråden antageligvis holdt meg våken i tanker hele natten Hvordan vet jeg at jeg finnes lizzæm?

Uansett hvor drittsekk hovedpersonen er, er det greit. Det er egentlig bare synd på vedkomne. Man trenger egentlig ikke å spise. Eller gå på do. Eller sove.

Jeg elsker å ha en hund som gjerne sover fra 22 til 14! Ligger fortsatt i en ball inntil magen min etter seksten timer i sengen, og sover godt og rolig. Veldig godt å få litt tid bare oss to, merker jeg.

Tror jeg skal begynne å løfte Tinka etter selen hver gang jeg møter en hund jeg ikke GIDDER å hilse på. Kanskje folk slutter å slippe bort i hytt og pine hvis de blir for opptatt av å glo?

Åå, jeg savner dette...

Jeg kjenner jeg er skrekkelig glad for at behovet for bil enda ikke har meldt seg. Jeg håper det holder seg borte for alltid. Det er sikkert fordi jeg er vokst opp med kollektivtraffikk, og elsker både buss og tog! (Takk for at du aldri tok lappen, mamma! Haha.) Jeg blir ofte overrasket over det dere nevner med at bileiere ikke klarer seg uten. Jeg har opplevd at folk ute i Enebakk som jobber i Oslo ikke drar på jobb når bilen streiker. Hallo, bussen går en gang i timen liksom! Vi dødelige klarer det hver dag, det går an!

Det blir sikkert fint og lyst når jorda blir en stor VULKAN Neida. Den går ikke under. Jeg har en yoghurt som går ut i 2013.

Alt jeg vet, er at den dagen kommer til å bli en sliiiitsom dag på facebook (Og at jeg ligger på en solseng i Spania, da, så jorden kan gå under så mye den vil for alt jeg bryr meg.)

Jeg tror veldig mange hunder kunne trivdes med det livet du beskriver - men jeg vil anbeale deg å unngå de rasene som trenger aller mest hjernetrim, siden du nevner at du ikke er interessert i noen typer hundesport. Selv om det stort sett er store variasjoner innen diverse raser, er det noen raser hvor du må regne med et stort behov or mental aktivitet. Border Collie og Toller er to av mine eksempler. Kanskje du også burde unngå de aller minste rasene, pga hesteholdet? Og også de aller største, fordi fremtiden sånn boligmessig faktisk er litt usikker når man er så ung? Og bare en liten sidenote - jeg fikk også min første hund da jeg var 16. Det har gått strålende

Så kom dagen til slutt. Ingen trodde at vi skulle komme så langt. “La henne slippe”, sa de. Vi kunne ikke la deg slippe. Vi verken ville eller kunne, ikke før du hadde levd et godt liv. Du var åtte måneder gammel, og hadde allerede opplevd alt for mye vondt. Du skulle ikke gå bort slik, det var jeg fast bestemt på. Du skulle ha så mye godt før du forlot verden. Mitt eneste mål var å gjøre opp for all urettferdighet mennesker hadde satt deg gjennom. Det tok oss år, men vi klarte det til slutt. Der ser du kjære; det var ikke farlig! Jeg vet at du bare ville passe på meg hele veien, og jeg er så glad for at du til slutt klarte å stole på at jeg passet på deg. For det gjorde jeg, hver eneste dag. Vi var begge barn da vi møttes. Turbulente små barn, med alt for mye bagasje. Takk for at jeg slapp å vandre alene. Du har fått meg gjennom den vanskeligste tiden mitt liv, og jeg er ubeskrivelig takknemlig for at jeg kunne gjøre det samme for deg. Vi klarte oss bra, gjorde vi ikke? Men nå må jeg fortsette uten deg. Ikke tenk på det, vennen, jeg skal nok finne ut av det. Ønsk meg lykke til på reisen, slik jeg ønsker deg lykke på din. En dag møtes våre veier igjen. Husk at du har lovet å vente på meg. Jeg vet at du forstår. Tusen takk for at du viste meg det. For at jeg fikk synge deg i søvn en siste gang, og føle at du visste. Nå kan du endelig hvile, kjære. Jeg skal passe på ting her nede for deg så lenge, til vi sees igjen. Farvel, jenta mi. Vi klarte det. How can you make a rainbow, without a little rain? Jeg elsker deg.

HAHAHAHAHAHHAH!!! AAAAAH, jeg elsker deg, soppen!!! Å, herlighet, dere kjenner meg alt for godt her inne. Dette er ikke sunt Virkelig, jeg... wow. Dette skal noen få lese høyt i bryllupet vårt. Ååh, jeg kommer til å kose meg med dette i måneder fremover!

Nja, alt er vel relativt. En av mine venninner strøk fordi hun kjørte for sakte. Men som IW sier - hadde du ikke vært god nok, hadde de ikke latt deg kjøre opp. Bare tenk at dette kan du, og førerkortet fortjener du, så skal det nok gå fint

Velkommen!

Hahahahahahahahahahahahahah!!!!!

Nåmmen! Tilgitt!

Margrete har skjønt det.