Cams

Everglades! Siden vi reiser dit igjen i år så ønsker jeg ikke å kaste bort så mye av introen min ang parken i denne tråden, så her blir det kortet ned ganske drastisk i tekst… Men parken er absolutt verdt et besøk eller ti! Husk for øvrig myggspray….! Det er for øvrig et sørgelig syn rett før man kommer inn i nasjonalparken, og det er de tomme, tørre åkrene som strekker seg over store områder. Trist å tenke på at hadde det ikke vært for dyrket mark så ville disse områdene vært dekt av sump med et helt unikt og tallrikt plante- og dyreliv. Allikevel så er det dyr som utnytter situasjonen, og her er en bredvinget hauk, Buteo platypterus, som sitter på strømlinjene og skanner åkrene for smådyr. Generelt sett pleier ikke denne haukearten å være så langt sør i USA før november og utover vinteren, så denne var nok litt tidlig ute. Idet du kommer inn i nasjonalparken blir du møtt av et par skilt som advarer mot at i dette området finnes det Floridapanter, Puma concolor coryi. Sjansen for å se en er uhyrlig liten, men ikke umulig! Vi så ingen denne gang… Vi besøkte parken 3 dager. Første dagen var vi litt sent ute og sola hadde allerede gått ned. Og her var det MØRKT så fort sola gikk ned, så da var det frem med hodelykter og prøve å forstå hvordan terrenget var i området. Samtidig hører man ukjente lyder på alle kanter, frosker og padder som kvekker høyt, ukjente insekter som flyr i alle retninger, og et og annet høyt plask i vann i nærheten eller rasling i vegetasjon. Man er ikke så innmari høy i hatten da, men spennende var det absolutt! Første tass vi treffer på er en Amerikansk vannslange, Nerodia fasciata pictiventris. De kan være ganske defensive (biter dersom man plukker de opp), men siden det er forbudt i nasjonalparken å pelle på dyr så fikk vi aldri testet det ut. Poserte fint for kameraet gjorde den i hvert fall! Og enda en vannslange. Dersom man leter etter slanger i Florida så vil man fort lære seg at disse slangene her kommer man til å møte på ofte… De kan minne litt om norsk buorm? Er ikke alle engelske navn som lar seg så elegant oversettes…. En grisefrosk?? Pig frog, Rana grylio i hvert fall. Denne var massivt stor (for frosk å være), og satt nede i vannkanten rett ved der alligatorer gjerne lurker, så nærmere enn dette gikk vi ikke. En sørlig padde, Anaxyrus terrestris. Det var bokstavelig talt padder og frosk overalt i veien, omtrent umulig å kjøre igjennom uten å treffe noen. Og siden vi var i Everglades på slutten av Labor Weekend, så var det stor utfart av parken av folk som har vært i Everglades for å fiske. Dette var svært uheldig både for oss og dyra, da omtrent alle reptilene vi fant første dagen var DOR, Dead On Road. Her er en uheldig båndsnok, Thamnophis sauritus sackenii. Og ser man nøye rundt henne så lå det også dessverre et kull med omtrent ferdig utviklede slangeunger som antageligvis har blitt hastefødt av stress da mora ble truffet av bilen. Får bare håpe noen av ungene overlevde og kom seg unna. Enda en DOR – denne gangen en juvenil vannslange, babyversjon av den første slangen vi fant. Ungene har mye tydeligere og flottere mønster enn de eldre, og vil med tiden miste mesteparten av de flotte stripene sine etter hvert som de vokser. En død frosk, naturens rensefirma hadde det travelt denne natten. Og… er det bare jeg som tar bilder av bæsj? Disse kladdene fant vi 3-4 steder rundt i parken, og etter å ha forhørt meg litt med wildlife-eksperter fra Florida så er det trolig svartbjørn som har etterlatt seg dette. SVARTBJØRN! Hvor kult er ikke det?! Og resten av den første kvelden så fant vi egentlig ikke noe mer, trettheten slo til og vi dro tilbake til hotellet i Miami. Tidlig neste dag var vi på plass i Everglades halv åtte på morgningen. Den herlige stillheten med å være «de eneste» i parken var fantastisk, og vi fikk omtrent alle stiene for oss selv. Vi finner enda en rød kardinal. (og jeg som åpenbart har for høy ISO på kameraet mitt.) Og mens vi står på en liten bru ut mot sumpen så hører vi noen som sakte trasker i vannet under oss… Vår første ville alligator, alligator mississippiensis! Disse dyrene vet at de er på toppen av næringskjeden i sitt miljø og virker overhode ikke redd for mennesker. Denne alligatoren visste klart og tydelig at vi var der, og allikevel så kom den gående forbi oss som om vi var luft. Både skremmende, og veldig spennende! I nasjonalparken er fuglene mer skeptiske til folk, og denne egretthegren lot oss ikke komme nærmere enn dette før den flakset unna. Landskapet her er flatt. Og det ser ut som en savanne, men i bunnen av alt dette gresset så er det altså vann. Økosystemet i Florida er ufattelig fascinerende, noe jeg vil fortelle mer om senere i år. Man følger disse stiene rundt, og som dere så på forrige bilde så er det ikke voldsomt mye skygge her… så langs rekkverket her står det en gjeng svartkondorer og kjøler seg ned i morgensteiken. Disse fuglene er også kjent for å bæsje på beina sine for å kjøle seg ned. Nevnte jeg at gribber var dødskule? Denne slangen er allerede nesten helt spist opp, trolig en av offerne for den tunge trafikken i går. Jeg forteller meg selv at dette var sikkert bare enda en annen vannslange og ikke en annen art jeg gjerne skulle hatt skikkelig bilder av. Det er alltid trist å se store, voksne individer drept, enten med vilje eller ulykke, nettopp fordi jeg vet hvor lang tid det tar for slanger å nå en mektig størrelse. Rengjøringscrewet satt like ved, en gjeng svartkondorer og denne artige krabaten – en kalkunkondor, Cathartes aura. Denne arten er kjent for å spy på deg dersom du kommer for nærme, en fakta vi hadde ingen behov for å teste ut. Noen stier er også på bakkenivå, og her var det også større sannsynlighet for å finne slanger. Og det stemte! En særlig sort racersnok, Coluber constrictor priapus. Kjent for å være lynraske og ha et svært dårlig temperament, men helt ufarlige. Sånn utenom at de kan selvsagt bite, da. I små dammer her og der finner man også andre beboere som bare venter på mørkets frembrudd… Det er kanskje vanskelig å helt skjønne hva slags dyr dette skal forestille, men det er en lærskilpadde, Apalone ferox. De er ofte kun bare noen sekunder på overflaten for å trekke pust før de forsvinner ned i det mørke vannet. Skallet deres har en helt myk, glatt tekstur, og er derfor veldig anerledes enn de typiske andre skilpadder som finnes. Enda en sumpskilpadde, lik den vi fant ved Gatorland. Svartkondor som poserer pent for kamera! En grønnrygghegre, Butorides virescens, som plukket småfisk i vannkanten. Rundt klokka to på ettermiddagen kom vi oss til Anhinga Trail, og helt i starten av stien så ser vi selvsagt en anhinga-hanne som tørker vingene sine. En monarksommerfugl, Danaus plexippus. En «lubber grasshopper», Romalea guttata. En utrolig vakker gresshoppe! Vi går på opphøyde stier over vannet, og ser plutselig denne enorme alligator-hannen svømme sakte mot vår retning. Virkelig imponerende dyr, og et øyeblikk jeg aldri vil glemme. Helt klart denne hannen som bestemmer ved Anhinga Trails, og han har nok brutalt slåss sin vei oppover i rangstigen for å sørge for tronen sin! Langs stien lå damene hans, rett ved der tærne våres er… Igjen, dette er ikke tamdyr som er sosialisert med folk, men 100% ville alligatorer. Når vi hadde tatt turen rundt Anhinga Trail så kom det regntunge skyer i siktet, og vi bestemte oss for å slappe av litt i bilen mens vi ventet på at mørket skulle komme. Regnværet som kom hamret hardt på bilen, og gjorde det vanskelig å i det hele tatt se ut av bilen, men til gjengjeld var det søvndyssende og vi fikk oss et par timer på øyet. Vi våkner opp rett før skumring, og tar en tur til rundt Anhinga Trail for å se hva dyrene gjør nå. Skumringstiden er ofte showtime for de fleste dyr som bor i veldig varmt klima. Sola har så vidt begynt å farge skyene røde i horisonten, og man skal ikke undervurdere hvor raskt det faktisk blir natt i sørlige USA. På under en halvtime kan det gå fra dette til bekmørkt. Og langs stien har alligatorene klatret mer på land. Og ja, det var litt skummelt å gå forbi den på stien. De ser dorske ut, men man må aldri undervurdere hvor kjapt reptiler kan gå fra 0 til 100… Alligatorer er heldigvis mer av den late typen, stort sett. Mørket senker seg… Og når vi kommer tilbake igjen til den alligatoren som lå ved stien, så har den beveget seg nærmere vannet. Himmelen i Florida er omtrent sånn her hver eneste kveld. Et imponerende fargespill med skyer i alle fasonger. Det er så vakkert! Det er rart å si det, men å se på enkelte stemningsbilder tar meg rett tilbake igjen. Jeg husker plutselig alt, lukter, lyder, varmen. Åh, slikt savn! Kribler helt sykt i magen etter å komme tilbake igjen! Når vi kjører ut fra Anhinga Trail så treffer vi på denne fyren som ligger rett ved veien. Idet vi stopper bilen så blir han usikker, og lukker opp munnen som advarsel til oss. Vi gikk ikke ut av bilen, men rullet bare ned vinduet slik at vi fikk tatt et par bilder av han. Når vi forsiktig forsøkte å krype bilen litt fremover, så rygget alligatoren sakte bakover og bare elegant forsvant i det tilsynelatende grunne vannet ved siden av. Ca midten nederst på bildet er det en liten virvel med bobler – nedi der forsvant alligatoren. Vannet ser ikke dypt ut, men det var ved dette øyeblikket jeg fikk virkelig respekt for å ikke gå for nærme vann i Florida. Alligatorer kan kunsten å forsvinne selv om vannet ser grunt ut. Så var det tilbake til road-cruising etter reptiler som legger seg på asfalten for å få i seg de siste varme strålene fra sola. Første tass ut var jeg VELDIG fornøyd med – en bitteliten cottonmouth! Så søt og uskyldig liten skolisse, det er vanskelig å motstå fristelsen å plukke de opp. Disse er derimot giftige og er best å la de være i fred. Vi sørget i hvert fall for at han kom seg trygt over veien. Nestemann ut var en svært defensiv liten strømpebåndsnok, Thamnophis sirtalis. Denne lille hissigfisen hadde et enormt defensivt temperament, og var ikke lett å få til å sitte stille for kameraet. Disse er helt harmløse, og lever stort sett av å spise små fisk og små amfibier. En leopardfrosk, Lithobates utricularia. Ganske tallrik art som finnes over store deler av USA, og er en relativt pen frosk med et veldig stort hode i forhold til kropp. Bildet er elendig, men naturopplevelsen var helt rå. Vi kjører forsiktig på veiene (vi ser jo tross alt etter slanger som ligger og varmer seg på asfalten) og plutselig ser vi bare denne enorme, hvite, flyvende ballen komme rett mot bilen, og lander på veien foran oss. En ugle! Antageligvis ble han så forvirret og blendet av lysene fra oss at han visste ikke helt hva han skulle gjøre, stakkars, og ble sittende på bakken en stund før han flakset opp til nærmeste tre. Her sitter han i treet og studerer oss like mye som vi studerer han. Han er en høvdingugle, Strix varia, og var nok trolig på leting etter det samme som oss – reptiler og amfibier. Vi gikk tilbake til den stien vi tidligere fant svartkondorene som kjølte seg ned i skyggen, og fant denne lille grønne trefrosken, Hyla cinerea. Så kjønn, der han sitter og intenst ser på skiltet han sitter på. Det var så latterlig creepy å komme over han her… Det er nok en lærskilpadde, som vi tilfeldigvis fikk øye på da vi lyste med lommelykt ned i vannet rundt stien vi gikk på. Han her ligger og jakter, og venter på uheldig fisk som svømmer forbi. Og selvfølgelig flere vannslanger… Og enda en.. Til sammen kom vi vel over rundt 4-5 stykk den kvelden. Og nok en sørlig padde. MER I MORRA!

Ja absolutt, omtrent alle rovdyr liker å spise babydiller, selv andre krokodiller spiser babydiller. Tøff verden å vokse opp i!

Tenker du på krokodillene i videoen? Reptiler generelt er jo veldig "stillestående" dyr, dessuten har nok disse dyrene allerede sett folk gå forbi en del ganger per dag, så de reagerer nok ikke så mye på det lengre. I naturen vil de nok også ligge mye stille dersom de tror kamuflasjen holder. Mange reptiler ligger helt muuuusestille, frem til du er 5 cm vekk fra dem, for å så enten reagere med å bite eller flykte i motsatt retning. Hyggelig å høre! Tar rundt 5 timer å sette sammen en post for meg, så jaaa, sowwy, resten blir i morra.

Nå tenker jeg vi amper det litt opp med reptiler! Florida er synonymt med alligatorer. For meg i hvert fall. Andre syns vel kanskje det er synonymt med Disney. Men alligatorer er så mye tøffere! Så for to turister som enda ikke har kommet seg sørover på kartet, så er Gatorland et godt sted å starte for litt Southern swamp experience. Gatorland er privateid og vært så i over 60 år, fremdeles eid av familien Godwin. Den har lite å stille opp med når det kommer til de større, proffere parkene i Orlando, men stedet lever videre på typisk Southern charm, intimt og hyggelig hvor de ansatte ikke er redd for å by på seg selv og slå av en prat. Damen i luken hadde til og med lært seg å si «ha en fin dag» på norsk. Og gribbene sirkler… Gatorland har jo selvsagt mye alligatorer! En stor del av parken er en relativt stor innsjø, hvor alle de største alligatorene er. Rundt denne dammen er det også yrende fugleliv som har valgt området som det perfekte sted å hekke ved. Vi var der i slutten av hekkesesongen, og det var flere fugler som var snart klare for å fly for sin første gang. Så med det sagt så er alle fuglebildene fra denne parken essensielt ville fugler som bare har valgt Gatorland som et trygt sted å være. Denne trestorken var noe mer tam enn den vi traff på ved stranden, og kan vel igrunn innrømme det at det er ikke akkurat den vakreste fuglen som finnes… Men de har en slags rolig sjarm ved seg med måten de rolig går rundt på styltebeina sine og bare sniker rundt hjørner omtrent helt lydløst. Snøhegre, Egretta thula, er virkelig en business in the front and party in the back – type fugl. De kan ha en helt sleak fjærdrakt når de spankulerer rolig rundt på let etter mat, frem til hekkesesongen starter og det er dags å vise partnere hvor flotte de kan være. De drar frem den mest imponerende pønkersveisen en kan tenke seg, og fjær på ryggen stritter i alle retninger. Det er synd jeg ikke fikk bilde av det da, men kanskje neste gang! En snart fullvoksen snøhegreunge, som henger på tørk blant et virrvarr av kvister. Knapt 2 meter rett under er det alligatorer som sikkert har fått seg noen måltider fra unger som har ramlet ut av redet. Jeg tror dette er en prakthegre unge, men vanskelig å si. Unger og voksne har ofte veldig forskjellig fjærdrakter, og fugl er strengt tatt ikke mitt største felt. Og her er en voksenversjon av prakthegre, som titter i vannet etter fisk. Flere snøhegrer under utvikling, her er en som virker svært flyveklar. En gråhegre, Ardea cinerea, som står opp til låret i alligatorvann og venter på uheldig fisk som måtte passere. Et tre fullt av anhinga, også kjent som Amerikaslangehals, Anhinga anhinga. Det er få fugler som «skriker» Florida for meg som det denne fuglen gjør. Hunnene har brun hals, mens hannene har en flott, svart fjærdrakt fra topp til tå. Ei sivhøne, Gallinula choropus, dise finnes også i Norge og kan bli sett rundt Østensjøvannet i Oslo. En svartkondor, Coragyps atratus. Gribber er blant mine favorittfugler! Naturens rengjøringsfirma! Gribber er nakne på hodet for at kjøtt og gørr ikke skal sette seg fast i fjærdrakten når de dykker inn i kadavre. Rett ved siden av selve hovedparken så har de også en liten sti inn i sumpen man kan gå på. Her ble man advart overalt om at det finnes slanger, og at man ikke skal prøve å ta på de dersom de ligger på stien… Så selvfølgelig vekket det vår interesse og alt vi så etter var å finne slanger. Mange turstier i Florida er bygd slik, fordi essensielt er hele Florida en eneste stor sump, og med tanke på alt som lever i sumpen så er ikke det noe man nødvendigvis ønsker å vasse rundt i. Det er forunderlig at levende planteterrarier ikke er mer populært i reptilhobbyen i Florida enn hva det er. Her har man typiske terrarieplanter voksende vilt i skogen overalt! I Norge betaler man relativt store summer for å få Tillandsiaer importert inn, og i Florida kan man plukke de som epler på et tre. Vanskelig å helt se hvilken art av skilpadde dette er siden vi så aldri skallet hans – men jeg tipper det er en Red-bellied turtle, Pseudemys nelsoni, også kjent som red-bellied cooter. Og javisst fant vi en slange! Dette er den første ville slangen jeg fant i USA, en vannmokasin, Agkistrodon piscivorus, eller «cottonmouth» som jeg foretrekker å bruke. Akkurat denne var stor, og lå sammenkveilet ved siden av stien. Hvis du syns det er vanskelig å se «hva som er hva» så er det hvite i midten av bildet haka på slangen som peker mot kameraet. Og mens vi snakker om slanger – Gatorland har jo selvsagt en liten fremvisning av lokale dyrearter, så her får dere se hvordan en cottonmouth egentlig ser ut i godt lys. Cottonmouth er en giftig slange, men man har gode overlevelsessjanser dersom man blir bitt av en ettersom giften er ikke så voldsomt sterk. De foretrekker områder i nærheten av vann, for slik det latinske navnet deres foreslår (piscivorus), så foretrekker disse å spise fisk. Og selvsagt giftslangehelten i Florida – en eastern diamondback klapperslange, Crotalus adamanteus. De har et rett og slett nydelig skinn med flotte kontraster mellom lyse og mørke partier, som dessverre gjør de svært attraktive for å gjøre de om til belter og lommebøker. Jeg har lenge kjent en reptilhobbyist i Florida som avler på pytonslanger, og vi tilbragte noen kvelder med han og familien hans. Vi ble tatt godt imot av besteforeldrene hans, en ufattelig varm og koselig bestemor som gledet seg til å lage middag til oss, og en bestefar som var x-militær som var meget stram i maska. Han var svært opptatt av bensinpriser i Norge, og hvor hinsides dyrt det er. Jeg var med på min aller første bordbønn som jeg sikkert egentlig burde forventet, og idet jeg tittet bort på kompisen min ved andre siden av bordet så mimet han «sorry» med et glis om munnen. Hverken han eller jeg er religiøse, men «when in Rome…», og besteforeldrene takket Gud for de svært hyggelige gjestene de hadde fått fra Norge. Etterpå blir vi fortalt at kompisen min har arrangert en tur til Crocodile Manor, som er eid av Shawn Heflick, en mann som har vært med på Discovery Channel med Python Hunters. På gården sin har han mange arter krokodiller og diverse andre dyr, så dette gledet vi oss vilt til! Shawn Heflick er en svært trivelig mann som har stor fokus på bevaring av diverse krokodillearter. Han eier en stor tomt i Costa Rica som han jobber iherdig med å gjøre om til et fristed for truede krokodillearter, og her hjemme i Florida har han flere avlspar av kritisk utrydningstruede arter. På bildet er det en albino grønn iguan som nyter en banan til snacks. Grønne iguaner har vært svært vanlige kjæledyr i Norge også, men ser heldigvis ut til å synke på popularitetsskalaen. Sannheten er at disse dyrene trives best dersom de har tilgang til naturlig mat og naturlig solskinn, og egner seg sjeldent godt i stua til folk. For å ikke snakke om at disse øglene kan virkelig være tøffe, de har en munn full av sylskarpe tenner og en hale de ikke nøler å piske med dersom de er sinte på deg. Hvis du ikke er av den pysete typen må du gjerne image-google «iguana bite»… Disse fredelige plantespiserne er virkelig ikke noe å undervurdere, og allikevel er det så mange som gjør nettopp det. En voksen hunne… Og en ung juvenil! Generelt sett liker jeg dyr i sine naturlige farger, men må jo innrømme at den intense gulfargen på disse små er virkelig sinnsykt vakkert. Men, vi er jo her for å hilse på krokodiller først og fremst, så Shawn tar oss med på en fôringsrunde på gården sin. Først er vi inne hos noen svært kritisk truede krokodiller som heter Orinoco krokodiller, Crocodylus intermedius. Kan du se hannen? : ) Her ser du han litt bedre. Her inne er det et avlspar, og da vi var der hadde de enda ikke produsert noe kull enda. Det er uvisst hvor mange det nøyaktig finnes igjen i naturen, men et sted mellom 250 – 1500 individer regner de med. Arten ble massivt slaktet ned i 1940-1950-tallet, antageligvis for kjøtt og skinn, da skinnet deres har en fantastisk lysbrun farge som gjør det svært attraktivt å bruke det som lommebok og klokkereimer. Ved hjelp av både private eiere, slik som Shawn, og diverse dyreparker så har det vært flere suksessrike historier med utslipp av unger fra fangenskap og ut igjen i naturen, så forhåpentligvis vil arten klare seg fremover. Her er et avlspar av Morelet’s krokodille, Crocodylus moreletii, og ifølge Shawn er Brutus (hannen øverst i bildet) en utilgivelig jævel som ikke lar deg komme billig unna dersom du gjør en feil. Dette avlsparet hadde også fått unger som vi skal se på litt senere. Mate krokodiller er eksplosivt! En ung slender-snouted krokodille. Lå stille i et sekund og det neste eksploderte den i en voldsom fart ned til dammen sin. Nok en kritisk truet art takket være bushmeat, habitattap og overfisking i de samme elvene som krokodillene jakter. Det her er Lizzy, hun er en cubansk krokodille, Crocodylus rhombifer, som er en relativt liten krokodilleart på stort sett knapt 2 meter lang. I naturen har mennesker omtrent jaktet arten ned til nær utryddelse, og takket være avlsprosjekter i fangenskap så har denne arten en forhåpentligvis lys fremtid. Cubanske krokodiller er den mest bakkelevende krokodillen som finnes, og er den eneste krokodillearten som faktisk kan galloppere! Lizzy, som de fleste andre krokodillene på tomta her, er også trent til å følge kommandoer slik som Kom hit, Stopp, Tilbake til vannet, og til og med lære seg navnet sitt. Krokodiller er nemlig det eneste reptilet som har utviklet en cerebral cortex i hjernen som gjør at de har hukommelse og evner til å lære. Da vi kom til de voksne alligatorene så var det vår tur til å prøve å mate. Alligatorer ser store og skumle ut, og dersom de ikke er vandt til folk så kan de være svært farlige også – men alligatorer er faktisk kjent som den store tamme hundevalpen blant alle krokodilledyr. De er sløve og har ikke helt den eksplosive attituden som andre krokodiller blant annet er svært kjent for. Shawn har det eneste paret av leucistiske alligatorer som produserer avkom. Legg merke til perfekt fottøy for anledningen. Innendørs venter det en spent gjeng med nyfødte baby-morelet’s, som skulle bli plassert ut i utehegn. Tipper disse er noen uker gamle. Og ja, jeg er over gjennomsnittet glad i krokodiller… så når jeg får en håndfull babykrokodiller lagt i hendene så er det klart jeg holder på å dø på meg. Denne lille nydelige alligatoren er albino! Shawn driver også med litt pytonoppdrett, og her er noen av de få han har. Alle er av arten kongepyton, som nå er lovlig å holde privat i Norge også. Utendørs har Shawn et hegn for yngre alligatorer, dyr som er konfiskert av myndighetene eller funnet ute i tette nabolag hvor Game and Fish Department har vært og hentet dyrene ut. Nå er jeg ikke 100% sikker på hvordan lovverket er der ang privathold av alligatorer, om man må søke om tillatelser og slikt, men Shawn snakket i hvert fall om at han nylig fikk inn noen alligatorer som bodde i bøtter på badet hos en som myndighetene har vært og hentet. Og en liten video av diverse småklipp vi filmet da vi var der. : ) MER I MORRA!

Florida 2013 Dette blir en liten teaser, da vi har bestilt tur til Florida igjen nå i mai – og har mange, store, bedre planer, med bedre kameraer og mer kamerakunnskap! Den senere turen i år vil bli forfattet mye i samme stil som Arizona-tråden, men siden dette er en liten teaser hvor jeg bare ønsker å vise dere ørlite av hva Florida kan tilby, så vil jeg holde denne tråden «forholdsvis» kortfattet (haha, yeah right), så sparer vi godsakene til senere! Det vil være noen steder vi var i 2013 jeg ikke inkluderer i denne, for vi planlegger å besøke disse stedene i år. Så, throwback til da jeg var i USA for første gang. Jeg husker ikke helt hva det var som helt inspirerte meg til å ta turen til USA til å begynne med, men etter å ha vært der to ganger så er jeg fullstendig forelsket i landet og hva det har å tilby! USA er f.a.n.t.a.s.t.i.s.k! Og hver gang jeg har reist hjem igjen så lengter jeg bare sterkt tilbake. Så, touchdown Orlando, her skulle vi være i en uke. Vi skulle eeeegentlig ha en SUV, men på et magisk vis endte vi opp med denne i stedet. Bilen fikk kjørt seg på veiene vi skulle kjøre på, for å si det slik. Tidlig på morgningen neste dag tok vi bilen til nærmeste tursti, Shadow Bay Park, og gikk en tur der mens vi spiste Subway-frokosten. Det er sprøtt hvor stille og forlatt steder kan virke, selv midt i travle byer, og allikevel ha et yrende dyreliv. Vi fant flere arter små anoler, vi så fiskeørner og vannskilpadder, og mye spor etter annet dyreliv også. Samt det er ikke rent umulig å treffe på gaupe, vaskebjørn, grårev og andre små pattedyr også. Her er det en hule etter en gopher skilpadde, Gopherus polyphemus. Gopher skilpadder er en truet dyreart, og både skilpadda og hulene de graver er under State Law beskyttelse. I motsetning til Arizona, hvor det er strengt fy-fy å flytte på visse truede reptiler, så er det i Florida helt lovlig å flytte gopher skilpadder ut av veien dersom det er fare for at den kan bli påkjørt. Hamrester etter en slange som har kravlet rundt i bladene. Antageligvis en sort racersnok, Coluber constrictor priapus, som er en av Floridas mange harmløse slanger. En av de mange titalls anolene vi så løpe overalt over veien og i buskaset langs stien. Vi kommer tilbake til disse senere. Tur til bokhandelen er livsfarlig i USA… De har enorme seksjoner med bare dyrebøker. Forsøkte å holde fangsten relatert til hva planene våres var på turen, uten å få overvekt på turen hjem igjen. (det var SÅ VIDT!) USA er seg selv lik. Jesus loves u! Så snart vi hadde fått Orlando og byshopping ut av behovnøden, så var det dags for eventyr og utforskning. En av dagene dro vi en dagstur til vestkysten av Florida, til Tampa. Her var planen Fort DeSoto strand i morgentimene, så Big Cat Rescue Center, og så svippe tilbake til stranda i kveldstimene. Og med strand så mener jeg ikke ligge på stranda - oh no, vi skulle ut og gå for å finne dyreliv! De som kjenner meg godt, vet at jeg er over gjennomsnittet glad i skyer, himmel og vær. Så dere får bare regne med mye «himmelbilder» fremover… Her er vi på broen over til Tampa, og omtrent på hver eneste lyktestolpe bortover satt det sjøfugler som skarv, pelikan og fiskeørn. Det var oss, hundrevis av sjøfugl og ren, skjær strandidyll-stillhet. Denne strekningen er også kjent for å ha delfiner lekende langs kysten, men vi så ingen nå. En prakthegre, Egretta tricolor, en fugl som stort sett holder seg til kysten rundt sørlige deler av USA og Sør Amerika. Egretthegrer, Ardea alba, er det overalt i Florida. Noen ganger er den å ses i Norge også, selv om den helst holder til i litt varmere strøk. I mellom masse buskas i skyggen sto det også en trestork, Mycteria americana. Bare 30-40 år siden var denne arten i drastisk nedgang og ble listet som en utrydningstruet art, men har vist seg å gjøre en kraftig comeback de siste 20 år og er nå veldig vanlig å se over store deler av sørlige USA og Sør Amerika. Denne karen lot meg for øvrig ikke komme nærmere enn dette, og snek seg rolig videre innover i skogen rett etter bildet ble tatt. En fiskerørn, Pandion haliaetus, med fangst, som jeg er ganske sikker på er den samme jeg møtte på en times tid senere. Rødkardinal, Cardinalis cardinalis, en utrolig vakker liten fugl. Hannene er dyprød, mens hunnene er mer brun og kjedelig… Slik det pleier å være i fugleverdenen. Brune anoler, Anolis sagrei, var overalt på hele stedet, og søkte alltid tilflukt i nærmeste palmetre dersom man kom for nærme. Anoler har også party tricks! Hanner har en stor flapp på haken som de kan brette frem for å markere hvem som er sjef i området, imponere damer og skremme vekk rivaler. Litt lengre borti veien så vi denne fiskeørnen, som hadde fanget seg en stor fisk! Vi kom omsider til Fort DeSoto Fishing Pier, en pir hvor det var noen menn som fisket og en hel haug av fugler som kun ventet på når de skulle dra inn fisk på land. Det å se ville pelikaner var virkelig en opplevelse! Hele kysten var full av brune pelikaner, Pelecanus occidentalis, og alle så ut til å være unge individer som enda ikke hadde fått voksendrakten sin enda. En annen ung tass var denne gråhegren, Ardea cinerea, som er mye mindre sky i Florida enn de gangene jeg har møtt på disse i Norge. Han her kunne vi nesten gå helt bort til, og han satt stødig som en påle. Og enda en ung fugl, denne badenymfen er en totoppskarv, Phalacrocorax auritus.Disse fuglene er bygd slik at beina sitter så langt bak på kroppen som mulig…. …Slik at de lett kan dykke etter mat og bruke føttene som en båtmotor! Og etterpå står de i sola og sprer ut vingene sine for å tørke. Jeg vet, måker er kanskje ikke det mest spennende å fotografere… men jeg liker faktisk måker. Bortsett fra når man er på vestlandet og måkene skriker klokka 4 på morgningen… Etter å ha vandret rundt på stranden i noen timer, så var det dags å vende snuta inn mot Tampa igjen, til Big Cat Rescue Center. Her hadde vi forhåndsbestilt to guidinger – en vanlig guiding, og en whole-carcass feeding tour. Big Cat Rescue Center har jeg fulgt på youtube i årevis, og tidligere var jeg også blodfan av dem. Stedet har masse interessant og til tider merkelig historie, som f.eks at hun som eier og driver stedet originalt var ei prostituert, og ble plukket opp av en veldig rik mann som hun tilslutt giftet seg med. De to begynte å samle på kattedyr som gauper og pumaer (i Florida er det lov å eie mye rart), og de startet et roadside-hotell hvor man kunne bestille å ha et stort kattedyr på hotellrommet over natta. (Dette er ikke den delen jeg var fan av, for å si det slik.) Sakte, men sikkert begynte eieren av stedet å få avsmak for det faktum at det er så lett å kjøpe seg store kattedyr som kjæledyr, og stedet ble gjort om fra hotell til et rescuested. Et sted på veien så forsvant også mannen hennes fullstendig sporløst, og ryktene svirrer om at hun drepte mannen sin og matet han til tigrene. I guess we will never know… Den dag i dag er BCRC en av USAs mest kjente rescue-sted for store kattedyr, og «på papiret» så redder de privateide kattedyr fra fortvilte situasjoner. Stedet stinker av kontroversielle meninger, og har i senere tid gått sterkt imot dyreparker og privateie av eksotiske dyr. Mitt inntrykk? Vel, jeg har alltid likt BCRC for hva youtube-kanalen deres står for. De snakker høyt imot å bruke tigerunger som fotoprops, og de har gode berikelses- og aktiviseringsprogrammer for dyra sine, samt gode veterinærrutiner. Jeg er for øvrig noe forundret over hatet til dyreparker, da BCRC er essensielt nettopp det selv. Man betaler for å se dyr. For å ikke nevne at jeg har vært i mange dyreparker som har langt mer imponerende og flotte hegn til kattedyra sine enn hva BCRC har. Er det et sted som har fått meg til å føle som om jeg titter på fengselsdyr, så er det BCRC. Burene deres er designet med runde kanter, for å minske sjansen for stereotypisk atferd som vandring frem og tilbake. Nå er ikke jeg ekspert på området, men ettersom en stereotypisk atferd er et synlig utløp for innvending stress, så klarer jeg ikke helt å se at dette stresset skal magisk forsvinne bare fordi kattedyrene ikke har noen hjørner i buret sitt… Kanskje det er noe jeg har misforstått, ikke vet jeg. Tigre har de i massevis, og ettersom vi står ganske nærme burene så er det imponerende hvor store disse dyrene faktisk er. Absolutt æresfrykt for disse rå kattedyra her! Leoparder er lett en av mine favorittdyr (vel, lista er lang..), og også dèt kattedyret som er mest utspekulert. Tigre, løver og pumaer er til en viss grad relativt forutsigbare og blir relativt «tamme», mens leoparder ligger der og tenker ut tjue forskjellige metoder den skal drepe deg på. De har mindre kattedyr her også, som denne trebente servalen. Historien bak den husker jeg ikke. (buret er større, den er kun i den lille lommen på siden av buret hvor maten blir gitt.) BCRC har også to av de eneste leucistiske servalene som eksisterer, og pga press fra private og shady dyreparker om å kunne avle videre på dem så valgte BCRC å kastrere begge sine for å få slutt på maset. Igrunn likegreit, da slike mutasjoner hos kattedyr sjeldent har positive utløp uansett. Denne servalen heter Tonga og er snart 21 år gammel (dersom han fremdeles er i livet). Nesen hans er fjernet fordi den utviklet kreft i 2011. Det å høre hvor lett disse store kattedyra bare knaser ivei på kaninskaller er ubeskrivelig. Er som å høre noen lett tygge på bråkete potetgull. En tigerpus som venter spent på kaninen sin. Jeg er egentlig veldig overrasket over at de i det hele tatt tar med besøkende på slike fôringer i USA – USA er veldig konservativt, og det å vise «whole carcass feeding» hvor man lett og tydelig ser maten med hud og hår intakt blir sett på som ekstremt kontroversielt og det har skapt flere overskrifter i andre amerikanske dyreparker før. I Europa derimot, er dette et svært vanlig syn, og besøkende flest er helt OK med det. Så etter å ha fått pepret hodet fullt av hvorfor det er dumt å eie tigre privat og hvor skremmende løse lover Florida har på nettopp dette, så vendte vi snuta tilbake til stranda og fikk noen magiske timer i solnedgangen med alt fuglelivet. Gruppe pelikaner i rødsola. Det ekstremt varierende fuglelivet langs disse kystene er helt utrolig – måker, terner, sniper, og til min store begeistring… Saksenebb! Amerikasaksenebb, Rynchops niger, er en den største av alle saksenebbfugler, og bruker nebbet sitt til å filtrere langs overflaten på havet til den finner en intetanende fisk den kan gripe fatt i. De har en halvmeter med vingespenn! Det nebbet vinner kanskje ingen kjønnhetskonkurranser, men er i min bok en veldig tøff fugl! Florida er jo en kjent orkanstat, og jeg bare gjetter at det er det som har skjedd her. Merkelig! Mens i Norge vil fiskeørnen bruke mye tid på å finne perfekte redeområder som er skjult for mennesker langt inn i skoger, så velger fiskeørnen i Florida å lage rede rett ved veien. Og her er muligens ørneparet som eier det? Artig historie idet dette bildet her ble tatt. Vi hadde egentlig satt oss i bilen for å forlate stedet (parken stenger kl 18, og da må alle ut), men da jeg så dette ørneparet sitte langs veien så måtte jeg ut av bilen for å prøve å få et bedre bilde av dem. Idet jeg knipset bildet, så hører jeg noe rasle ut fra buskaset ved veien – og knapt 3 meter fra meg så står det en vaskebjørn og ser på meg. Idet jeg senker kameraet for å ta bilde av den så fyker den tilbake inn igjen i skogen, og reisefølget mitt så selvfølgelig ingenting av det som skjedde. Mot kvelden når det er like før sola forsvinner ned i havet så kommer det en flokk med hvitibis, Eudocimus albus, som skimmer det tykke gresset for insekter. MER KOMMER I MORRA!

test

Det kommer jo veldig an på hva du føler om dyr i park, det. For meg så er SeaWorld absolutt verdt et besøk, og jeg lar meg ikke påvirkes av anti-dyrepark aktivisters påstander om overfølsomt tullball. Animal Kingdom er også fantastisk bra og vel verdt et besøk. Aquatica eies jo av SeaWorld, så dersom Seaworld "doesn't float your boat" så ser jeg ikke helt hvorfor Aquatica skulle vært "bedre." Dyreparker du bør holde deg unna er steder slik som Zoological Wildlife Foundation (Miami) og liknende hvor kosing av babydyr er tilbudet. Miami zoo, Lowry park og Busch Gardens (sistnevnte er også eid av SeaWorld) skal visstnok være innmari bra, men der har jeg ikke vært selv.

Hehe, den har jeg hørt mange ganger før, og med litt eksponering for disse unike dyrene så er det overraskende mange som blir omvendt til å synes slike dyr er utrolig spennende og ønsker å lære mer... Det er iallefall målet mitt! Jeg var i Florida i 2013 også, jeg kuuuuunne jo laget en liten forsmak av den. Den blir isåfall ikke like omfattende som Arizona-turen, men klarer sikkert å diske opp litt av de rare dyrene vi fant der også.

Psst, long time, no see - ny tur er booket til Florida, slanger og generelt dyreliv står på agendaen, så forbered dere på nytt lese-eventyr i sommer. Har store planer for både mye fotografering og filming på denne turen, da min samboer er med til USA for første gang og han er like interessert i både dyr og fotografi som meg. Glad dere alle likte tråden min, god motivasjon for å bygge videre på fortellingene.

Jeg endte opp med å bruke dette bildet her, men trenger et fullt navn dersom du ønsker credits i artikkelen. Ellers så er artikkelen lesbar her! http://herpetologisk.org/2017/06/19/huggormbitt-pa-hund-og-katt/

Tusen takk folkens! Da har jeg det jeg trenger. Jeg poster artikkelen her i kveld, så kan dere få se!

Flott! Tar gjerne imot flere bilder, slik at vi har flere eksempler å vise frem. hvis noen har et bilde som illustrerer selve bittet tydelig ville det vært supert!

Jeg visste ikke helt hvor denne tråden passer, så håper det er greit å legge den her... Jeg jobber for tiden med de nye nettsidene til Norsk Herpetologisk Forening, og vi har fått en dyktig veterinær til å skrive en artikkel for oss ang hund/katt og hoggormbitt. Artikkelen er ferdigskrevet, og kommer opp på sidene nå så fort som mulig, men så kom jeg på - vi mangler jo et bilde av en hund (eller katt!) som har blitt bitt av en hoggorm med tydelige reaksjoner! Så da tenkte jeg at hvilke andre steder å spørre enn Hundesonen? Har en av dere et bilde som NHF kan få lov til å bruke i artikkelen? Navn-credits vil såklart gies!

Blackfish er laget av blant annet tidligere SeaWorld ansatte som ikke engang jobbet med spekkhoggerne, enkelte av dem fikk sparken fordi de mishandlet dyr eller ikke fulgte protokoller. Blackfish er en manipulativ dokumentar designet for å få deg til å føle sterke følelser fremfor å presentere riktig fakta.. så ja, du beit fem på. Dette er ikke en dokumentar, men en fiction.

Ah, ja, da var den nok død når dere fant den dessverre. Det å "tine opp" reptiler kan være vanskelig, samt det å se om skilpadder "faktisk er døde" kan også vise seg å være en utfordring. Men dersom de lukter og øynene skrumper inn så har den nok vært død en stund.

Jeg titter ikke så ofte innom forumet her, så dere får bare ha meg unnskyldt at jeg svarer på en noenlunde gammel tråd. Først og fremst, dyreparken som det er snakk om her fortjener å bli stengt og eieren av parken håper jeg får bøter, eventuelt fengsel for det han har gjort og latt skje. Dette er skikkelig ikke greit, og har sjokkert hele dyrepassermiljøet. Det er trist at det har pågått i så lang tid uten at noe har blitt gjort før, men er systemet noe lik som det er i Norge så vet vi at tiiing taaar tiiiid... uansett hvor klare bevis på dyremishandling man måtte ha. The system sucks, og dyrene lider i mellomtiden. Ellers liker jeg godt argumentet til 2ne. Det finnes flotte dyreparker og det finnes bedritne dyreparker. Samme som det finnes flotte dyreeiere og det finnes bedritne dyreeiere. Skal de bedritne eierne, dyrepark eller kjæledyr, sette lover og begrensninger for hvordan andre skal ha dyreholdet sitt? Nei, selvfølgelig ikke. Ang at dyr lever bedritne, stressende liv i fangenskap, well, I beg to differ. Iallefall for de "typiske dyrepark"-artene. Forskning viser at delfiner i fangenskap har lavere kortisol (stress hormon) enn hva delfiner i naturen har. Dyr som ikke trives vil ha høyere kortisol i systemet, og det vil ha en negativ effekt på resten av kroppen. Som de fleste vet, langvarig stress er "roten til alt vondt", og dersom dyr i fangenskap ville mistrives og stresset og kun drømt om et paradisisk liv i frihet og skjønn natur så ville ikke dyrene blitt stort gamle. Mange arter ville vært umulig å avle på. Reptiler er tilnærmet klin umulig å avle på dersom de stresser, for de tåler stress mye dårligere enn pattedyr. Men realiteten viser en helt annen sannhet enn hva PETA og liknende dyrerettighetsgrupper ønsker at du skal se. For reptiler, og mange andre dyr, trives godt i fangenskap. I mange år har jeg fulgt med anti-zoo anti captivity type debatter og meninger, og de har alle en ting til felles: Ekstrem menneskeliggjøring av dyr. Mange tror at det som er viktig for menneskelig trivsel er også viktig for alle dyrearters trivsel. Og Kanger, det blir svært subjektivt å bare poste bilde av en liten del av innhegninger for å si at "sånn har de det" når det ikke engang stemmer... Chester zoo har to store områder hvor orangutangene kan gå, deriblant her hvor de har mye å klatre i og hengekøyer som de elsker å snooze oppi. Neshornene i Dartmund har også et uteareal de er på. Enorm plass er ikke alfa-omgea for dyr, så lenge de har muligheten for berikelse og tilpasset aktivisering for dyrearten det gjelder så er det ofte nok. Dyr som går titalls km i naturen gjør det jo for å finne mat før de sulter, ikke fordi de elsker å ta en rusletur i skogen. https://www.zoochat.com/community/media/orangutan-outdoor-enclosure-16-02-2011.160255/full?d=1315593984 Dyreparker startet som en luksus. Dyreparker har en stygg start-historie med viktorianske "menageries" hvor dyr ble satt i 4x4m tomme betongbokser som folk kunne glo på. Moderne dyreparker den dag i dag er ikke sånn, og de fleste dyr i EAZA / AZA registrerte dyreparker har det bedre enn kjæledyra til folk flest. På grunn av den tilstanden verden vår er i den dag i dag, så er dyreparker et behov. Barn spesielt, trenger å SE ting med egne øyne for å bry seg. Dette finnes det mange levende bevis for den dag i dag, meg selv inkludert. Kanskje ikke alle mennesker er satt sammen slik, kanskje noen klarer å bli nok inspirert til å bry seg av å se dyr på TV eller i en bok - men jeg vet at det er veldig mange som ikke er sånn. Jeg er forøvrig helt enig med problemet med overpopulasjon. Det virker som at alle går rundt grøten når det gjelder dette temaet, at vi skal "slutte å støtte palmeoljeindustrien", vi må "slutte å bruke så mye plast", vi må resirkulere og ditten og datten... Men elefanten i rommet her er jo soleklart at det er for mye folk i verden. Vi må slutte å produsere så mye barn. Verden trenger skikkelig ikke mer mennesker, den trenger mer natur og fred. Så ja, det suger at naturen nå lider fordi mennesker er egoistiske og alt-etende... Men det er ikke riktig tid å gi opp på viktigheten av dyreparker fordet. Nedhogget regnskog kan vokse tilbake igjen innen forbløffende kort tid... Dyrearter kan bli reintrodusert... Man kan fortsatt redde skogen som er igjen.

Hvis noen ønsker å følge en med litt mindre tradisjonelle dyrearter enn hund også, så kan dere gjerne følge meg.

Sånn for å svare litt mer på det originale spørsmålet i denne tråden; EAZA, AZA og WAZA har kart over hvilken dyreparker de har godkjent. Nå kan ikke jeg snakke varmt for parker jeg ikke har vært i nødvendigvis, men på et generelt grunnlag pga medlemsskapet sitt til disse to organisasjonene så skal de iallefall drive parken sin etter et strengt regelverk som (enkelt forklart) skal forhindre uetisk avl og hold av dyr. Så det gjør jo ting litt lettere for de som ønsker å besøke parker som ikke driver med ulumskheter på siden. http://eaza.net/#map_home http://www.waza.org/en/site/membership-1457346806 https://www.aza.org/find-a-zoo-or-aquarium?locsearch=0176&loccountry=US&locdistance=25&sortdir=distance-asc

Har du fremdeles denne skilpadden?

Poenget er at Chester zoo har vært en pioner innenfor dyreparkdrift og har vært en park med hovedfokus på dyrevelferd helt fra starten av, som bygget sine prinsipper og regelverk med dyrenes vel og ve tatt med i betrakningen. Dèt er det ikke mange parker fra 30-tallet som kan si. Jeg har da aldri i verden sagt jeg støtter en tilfeldig park fra Argentina, hvor det bildet er fra, og sagt at de har en flott og lærerik park. Hvor drar du det fra? Jeg har jo nettopp sagt det at det finnes dyreparker som man virkelig ikke burde støtte, og for alt jeg vet så er denne parken i Argentina en av dem. Jeg har aldri hørt om parken engang, så jeg vet ikke. Du er inne på noen gode poeng her, men jeg vil gjerne gripe sjansen til å fortelle litt mer i dybden om slikt. Stereotypisk atferd er ikke en direkte refleksjon over trivselen til dyret i den situasjonen dyret måtte befinne seg i den dag i dag. Stereotypisk atferd kan ofte henge igjen lenge, i noen tilfeller livet ut, selv om det som opprinnelig trigget atferden nå er ordnet opp i. Eksempler på det er veving hos elefant og vandring hos kattedyr - det blir en vane, og er ikke nødvendigvis lengre en metode dyret bruker for å få release for stress. Grunnen til stereotypen trenger ikke engang å ha skjedd i dyreparken dyret er i nå - særlig i EAZA-parker så er det sjeldent at dyr som blir født der blir boende der livet ut. Dyr hentes og byttes og sendes for å sikre best genetisk diversitet for avkommet. Det betyr også at av og til kommer det dyr inn i dyreparker som kanskje opprinnelig startet livet sitt hos privateiere eller sirkuser eller liknende private fasiliteter, som kanskje ikke hadde velferden på topp. EAZA sender aldri dyr tilbake til slike steder (i de aller fleste tilfeller sendes EAZA kun dyr til andre parker som også er EAZA-godkjent). Et eksempel på det er at København zoo fikk inn en elefant noen år siden som kom fra et sirkus, som hadde sterk trang til veving. Elefantpasserne har jobbet intensivt for å bli kvitt vevingen, og har til syvende og sist gjort en formidabel jobb i å minimere atferden betraktelig - men vevingen vil aldri forsvinne 100% fordi bevegelsen er så "innøvd" og gjort om til en vane. Jeg har selv vært i kulissene bak København zoo og sett de ta frivillig blodprøver av neshorn og fått et innblikk i aktiviserings og berikelsesmetoder de bruker og stoler helt og holdent på at dyrepasserne som jobber der gjør en utsøkt jobb i å ta godt vare på dyra sine. Av alle skandinaviske dyreparker så er det ofte (ikke alltid, så klart) Danmark som trumpher høyest i velferden hos sine dyr. Men så kommer det en besøkende som kun ser på elefantene i 10 minutter...kanskje... statistisk sett bruker besøkende i dyreparker mindre enn 1 minutt per hegn... og ser at denne ene elefanten tilfeldigvis vever med hodet sitt de få minuttene den blir sett... og dømmer en hel dyrepark pga det. Jeg forstår tanken bak besøkende som gjør det (jeg har gjort dette selv før jeg lærte mer om temaet!), men når man tar alt dette andre i betraktning så blir det ikke veldig rettferdig eller korrekt. Mitt første instinkt når jeg fra nå av ser dyr med stereotypisk atferd er å forsøke å få spurt en dyrepasser i området, bare sånn for å vite hvor seriøst de tar problemet og om det er noe de jobber med for å bli kvitt. Særlig hvis jeg er i en park jeg på forhånd ikke vet seriøsiteten til. Og dette er vel litt essensen i hva jeg syns både dyreparker og besøkende er for dårlige på... Dyreparker på generell basis bør bli flinkere på å informere om ting som kan bli tolket feil, og besøkende bør bli flinkere på at istedenfor å komme til sine egne konklusjoner av hva de tror de ser, så spør heller parken og dyrepasserne du møter på. Hvem vet, kanskje i mange tilfeller ville besøkende sluppet å dra hjem med en vond klump i magen fordi de trodde de så noe de ikke likte. Og i den opplyste, kritiske verdenen vi lever i den dag i dag, så er publikum indirekte med på å bestemme dyrevelferden og presentasjon av arter. Dvs, det har skjedd under dyreparkers historie hele veien - når publikum er mer opplyste om at dyr i små betongbur ikke lengre er tilfredsstillende å se, de krever større bur, mer naturlige hegn, mer lykkelige dyr - så må dyreparker endre seg for å fortsatt få betalende besøkende. Dette går altså da litt hånd-i-hånd. Men du skriver som om du sitter på fasiten over hvordan alle skal føle det ang dyr i dyrepark. Følelser er ikke fakta. Hva du anser som umoralskt er ikke nødvendigvis umoralskt for andre. Derfor blir det veldig vanskelig å ta det du sier seriøst. Nå har ikke jeg vært i Dortmund, men det virker ikke som at du har vært i noen andre dyreparker enn Dortmund heller. For å få et litt mer nyansert inntrykk av hva dyreparker er så kan det være en ide og gjøre litt research og besøke parker som er klassifisert som bra. Animal Kingdom i Florida, Randers regnskov og Odense zoo i Danmark er dyreparker jeg varmt anbefaler. Jeg tror ikke du forøvrig helt forstår hva bevaringsprosjekter egentlig går ut på. Det finnes en hel haug av forskjellige grener, alt fra avlsprosjekter for å øke bestander, avlsprosjekter hands-on arbeid ute i feltet, arbeid med forskere for å finne ut av alvorlige sykdommer som utsletter hele populasjoner og til og med hele artsbestander i naturen, veterinærarbeid og liknende som takket være tilgang på dyr på nært hold får gjort hands-on arbeid med dyr i naturen og vet nøyaktig hvordan de skal behandle ville dyr med dosering og minsking av stress. Sånn sett er dyreparker absolutt kritisk og veldig verdifulle. Takket være dyr i hold så får vi bedre forståelse for hva som fungerer for dyrene i naturen på felt som ville vært helt umulig å forske på hos ville bestander. Her er spekkhoggere hos SeaWorld et godt eksempel, for ute i naturen ville det vært klin umulig å ta urin- og blodprøver eller morsmelkprøver. Men fordi hvalene hos SeaWorld er trent til å gi fra seg dette, så får man bedre forståelse for hvordan dyrene fungerer på innsiden, hvilket kan være verdifull informasjon man kan bruke ute i feltet for å hjelpe ville bestander. Dette er ètt eksempel av sikkert mange tusen. Hehe, du får det til å høres ut som at ingen i SeaWorld er marinebiolog... Planeten vår lider av overbefolkning og forsøpling, noen land og områder mer utsatt enn andre. Og mens vi forsøker å finne ut av shit'n vår, så er det kanskje greit å ikke fordømme hele planeten til ******* dersom dagen skulle oppstå hvor økosystemer klarte å overleve. Extinction is forever. Og alt henger sammen, så det er like viktig å redde de minste arter som de store, ikoniske artene. Mister vi de små artene, så forsvinner også tiger, løve og panda. I fare for å høres ut som broken record, så finnes det faktisk utallige avlsprosjekter av dyr som originalt var på kanten av utryddelse i naturen av forskjellige årsaker, som har nå blitt reintrodusert tilbake til de originale leveområdene sine og nå klarer å overleve. Arter som orangutan og sumatraneshorn lider jo voldsomt pga palmeolje og tap av skog den dag i dag, men det finnes greit med individer i dyreparker verden rundt. Med så mye fokus på palmeoljeindustrien så er det gode utsikter til at i den nærmeste framtid at denne vanvittige produksjonen vil bli minsket og ordnet opp i. Studier viser at regnskogen bruker overraskende kort tid på å regenere seg, 65 år, og dersom vi da har hatt et avlsprosjekt i dyreparker gående denne tiden så vil det være mulig å sette ut dyr igjen i naturen. Liknende prosjekter har blitt gjort før, med stor suksess, og det er jo det som er den ultimate planen for mange dyreparker den dag i dag også. Så igjen, hva du anser som umoralskt og forkastelig er ikke engang i samme gate hos meg. For dette som jeg har fortalt om nå er hva jeg vet er sannheten. Dette er hvorfor jeg støtter dyreparker. Dette er hvorfor jeg ønsker å jobbe med dette så lenge jeg kan. Fordi dette er en fremtid verdt å kjempe for. Så hvis dette gjør meg umoralsk, then so be it.

I og med at Chester zoo revolusjonerte hvordan dyreparker på 30-tallet drev til å gå fra bur på betong til åpne hegn og er en av verdens beste dyreparker, så er jeg veldig interessert i begrunnelsen din?

«Empati» og «idealistiske ideer (uten faglig basering) på hvordan dyr anser verden rundt» seg er ikke det samme. Empati er å sette seg i en annen persons følelsestilstand, empati er ikke å tillegge dyr tanker og atferd som de rett og slett evner til å ha. Sammenlikningen din til kjønnslemlestelse og dyr i hold kan rett og slett ikke sammenliknes, selv ikke på grunnleggende prinsipper. Det å med vilje skade et annet individ med formål å dominere og undertrykke andre kan ikke sammenliknes med å ta vare på et individs beste interesse i å leve et fullverdig, berikende liv i god helse, mentalt og fysisk. Dyreparker i visse verdensdeler (som nevnt i forrige post) og dyreparker i gamle tider kan ha startet sånn – men moderne dyreparker har utviklet seg enormt siden den tid og selv ikke nåtidens moderne dyreparker kan sammenliknes med dyreparker fra 1930-tallet. Og når vi først er inne på temaet empati…. Nok en gang… Dette er de grunnleggende retningslinjene moderne dyreparker følger. Dette er ikke retningslinjer skapt av mennesker uten empati for mennesker uten empati. Dette er grunnverdier i hva vårt samfunn anser som gode prinsipper å ha for at dyr skal ha det godt, domestiserte dyr som med ville dyr. Fra Chester zoo mission statement: «The role of the Zoo is to support and promote conservation by breeding threatened species, by excellent animal welfare, high quality public service, recreation, education and science.» Fra Taronga Zoo mission statement: «We will demonstrate a meaningful and urgent commitment to wildlife, our natural environment and the pursuit of excellence in our conservation, recreation and scientific endeavours.» Chester zoo alene har på seks kontinenter utallige in-situ prosjekter for å bedre livet til dyr i naturen og for samfunnene som bor i disse områdene. SeaWorld and Busch Gardens Conservation Fund har hittil samlet inn over 11 millioner dollar til 800 forskjellige organisasjoner på verdensbasis for å bekjempe palmeoljeindustrien, forsøpling av havet, avlsprosjekter for å øke bestander i naturen, prosjekter som fjerner snarer og feller for viltlivet i Afrika og krypskytingproblematikken. Dyreparker står bak mye av inntekten som disse prosjektene og organisasjonene sårt trenger for å kunne gjøre livsviktig arbeid for naturen og dyrene i den. Hvordan våger du å kalle dem empatiløse? Virkelig, hvordan våger du! Fra den tragiske saken med Harambe i Cincinnati zoo i fjor, hvordan kan du kalle dyrepasseren som har fulgt dyra han har hatt ansvar for, for empatiløs? Mannen gjør vondt tvers igjennom pga tragedien som har skjedd! Dyrepassere ofrer sosialliv og familieliv for å kunne jobbe for det de tror på, for mens du er på vei hjem til juleferie, bursdagsfester og nyttårsfest så er dyrepassere på jobb til langt på dag for å ta vare på dyra sine, og det å si at de som sørger over tap av dyr fordi "de mistet en attraksjon for å tjene inn mer penger" ER faktisk fullstendig empatiløst! https://www.youtube.com/watch?v=4vhXT16_FuE «Frihet» er et politisk begrep skapt av mennesker, for mennesker, som i senere, moderne tid har på en magisk måte blitt flyttet over på hvordan kunnskapsløse fanatikere ser på dyr, ultimatisk sett for å skape store organisasjoner som HSUS og PETA for å tjene hauger av penger fra godhjertete pengedonorer. Det er gjort flere studier på om dyr har et begrep om hva frihet er, her kan du lese en av dem. http://journals.sagepub.com/doi/abs/10.1111/j.1467-9248.2008.00742.x Studien er kjempeinteressant, men for de som ikke orker å lese hele studien, så limer jeg inn konklusjonen her: Og som jeg har sagt før, hadde dyr hatt et konsept av hva frihet er så ville det ikke eksistert friflyvende papegøyer og falkonering, og de fleste hundeeiere måtte funnet seg en ny hund så fort bikkja kom løs fra båndet eller hagen. Jeg vet du av en eller annen surrealistisk grunn mener det er annerledes med bikkje i bånd enn sebra i innhegning, men det er faktisk ikke det. Bikkja di er like mye i fangenskap som det sebraen er, uansett hvordan du vrir og vender på det. DU bestemmer når bikkja skal spise, DU bestemmer hva den skal spise, DU sier nei når bikkja tigger etter sjokolade og menneskemat, DU bestemmer når den får gå ut i hagen og tisse, DU bestemmer hvor og når og hvor lenge dere skal gå på tur, DU trener den til å adlyde dine orde. På mange måter så har faktisk bikkja di mindre «frihet» til å velge hva den vil gjøre iløpet av dagen sin, for mens dyreparkdyr koser seg i store hegn med stor valgfrihet om hvor, når og hva de vil spise, når de vil sløve og hvem de vil leke med og sosialisere seg med i flokken i dag så sitter bikkja di i all sin ensomhet i leiligheten din 7-10 timer om dagen 5 dager i uken og bare venter på at noen skal komme hjem. Hvem er det egentlig som er i fangenskap uten frihet til å velge her?

Ser at denne tråden er gammel, men hadde lyst til å delta mtp det som blir spurt om her; "Hvordan sile ut gode dyreparker fra dårlige", for jeg er enig med dere: Det kan til tider være veldig vanskelig! Akkreditasjon En start er å gå på hjemmesidene til parken og scroll rundt på førstesiden. Dersom de er medlem av EAZA ( European Assosciation of Zoos and Aquaria) eller AZA (Association of zoos and aquariums) så er dette i de aller, aller fleste tilfeller et godt tegn. BIAZA og WAZA er også gode organisasjoner som i alle tilfeller jeg har hørt om kun støtter gode dyreparker. Poenget med disse organisasjonene er at de har skrevet sine egne, faste regler på hvordan en dyrepark skal drives, både på etiske grunnlag, dyrevelferdsgrunnlag og mtp sikkerhet. For å få lov til å være medlem i en av disse organisasjonene må dyreparken igjennom en lang, lang liste over regelverk over hvordan ting skal være. Dersom en eller flere punkter ikke er etter standard, så får de ikke lov til å være med i organisasjonen og man mister en rekke privilegium som f.eks lov til å være med i omfattende avlsarbeid og tilgang til å kunne jobbe med utrydningstruede dyr som renartede tigre, okapier og pandaer. Håndtering og bildeposering med store kattedyr og primater Dersom parken tilbyr "kosing" og bildeposering med babydyr av store rovdyr (løve, tiger, andre store kattedyr) eller primater, eller generelt dyr man regner med som farlige i voksen alder så er dette ofte et rødt tegn. Det gjelder uansett hvor i verden man er. I disse tilfellene er ofte ungene tatt fra moren unødvendig, kun for å bli brukt som fotoprops for å tiltrekke besøkende. Det samme gjelder tigre som er fastlenket til bakken slik at man kan posere sammen med dem for bilder. Parker som støtter den slags type greier driver aldri rent og har ofte direkte tilknytning til det illegale markedet med salg av tigerdeler og liknende. Det er like trist hver gang jeg ser venner på Facebook som kommer rett fra Thailand med bilder av seg selv sammen med flaskefora tigerunger eller en gibbon-baby på armen. Ikke gjør det, vær så snill, for dyrenes skyld. Men dyrene har så små hegn! Jeg forstår godt at folk reagerer på størrelsen på hegn i visse tilfeller. Jeg har gjort det samme selv i parker som ellers har gode rykter på seg. Men for at dyrene skal trives så er det ikke kun store hegn som er nøkkelen til suksess - Det handler om aktivisering og berikelse, riktig fôr, familieliv for arter som er sosiale, eller solidaritet for arter som ikke er sosiale. Pattedyr er også veldig anerledes enn f.eks reptiler, og ofte vil man se at reptiler har "små hegn" og terrarier. Grunnen til det er at reptiler ofte vil stresse hvis de blir gitt for stor plass, og reptiler har ikke den samme forbrenningen og bevegelsesbehovet som det pattedyr har for å kunne opprettholde god form og muskulatur. Samtidig kan det være lurt å ha i bakhodet at ofte så har dyr inneområde og uteområde, og av ulike grunner (fødsler, sykdom, veterinærsjekk, foring etc) kan det hende at dyr blir plassert i inneområder en viss periode om dagen. { Dette... Er ikke det samme som dette! Fra gorillahegnet til Disney's Animal Kingdom, Orlando. Aktivisering og berikelse for dyr i dyreparker har blitt et populært tema de siste 10 år, og i de fleste seriøse dyreparker er dette en del av den daglige rutinen, og blir omtalt som nøyaktig like viktig som å gi dyrene mat og ellers stell. Norge henger litt etter her, men vi er på god vei i riktig retning. Sanctuaries ER IKKE det samme som god dyrevelferd... "Sanctuary" høres flott ut på papiret, men realiteten er i de aller fleste tilfeller det motsatte. Sanctuaries sliter ofte med inntekt, og dermed har de ofte mye dårligere råd til å ta godt vare på dyra sine. Sanctuaries drives ofte av folk som kanskje har hjertet på riktig sted, men som kanskje burde tatt en reality-check om at det faktisk koster å ta godt vare på dyr, uansett hvor "non-profit" de ønsker å fremstå... Det er det inngangspenger er der for å støtte og hjelpe til med! Det er ingen skam i å ta inngangspenger for å drive dyrepark. Vi alle som har dyr vet godt hvor dyrt det er med dyrlege - det er mye dyrere (og farligere!) å behandle en tiger for tannproblemer enn en hund. Sanctuaries sliter ofte med å få medlemsskap i eliten av gode dyrepark-organisasjoner, og det er ofte fordi hegnstørrelser, foringsplaner, generell sikkerhet og generell hold ikke møter de høye kravene. Samtidig så betyr det ikke at en dyrepark er dårlig selv om de ikke har akkredidasjon fra EAZA/AZA. Det finnes gode dyreparker der ute med "hodet godt plassert mellom skuldrene" og gjør en formidabel jobb med dyra sine. Grunnen til at de ikke har gått veien til medlemsskap kan være rett og slett fordi parken generelt ikke har søkt om medlemsskap, eller kanskje de ikke er en stor nok dyrepark slik at det lønner seg å være medlem (Det koster mye å være medlem hos akkrediderte organisasjoner) eller at visse retningslinjer man må følge dersom man ønsker medlemsskap ikke passer strukturen til dyreparken. Første (og ikke nødvendigvis det beste) eksempelet jeg kommer på i farta er det er at enkelte parker har veldig hands-on rutiner med elefantene sine, hvor man ikke er beskyttet bak store gjerder når man driver veterinærarbeid eller stell på elefantene. For å være medlem i AZA så er det strenge rutiner på å ha "protected contact" med potensielt farlige og store dyr, og man må under enhver tid ha store barrierer mellom dyret og dyrepasser/veterinær. Det finnes pros and cons for begge måter. Asiatiske dyreparker er ofte...dritt. Det er trist å si det, men jeg tror jeg kan telle på èn hånd over dyreparker som har god dyrevelferd i Asia. Asiatiske land er dessverre ikke kjent for å sette etikk og dyrene sine først, men heller hvordan tjene mest mulig penger på billigst mulig måte. Om det er bevisst eller ikke er nok ikke lett å si, da dette ofte handler om kulturforskjell og forskjellig syn på hva god dyrevelferd er. Dyr som går på betong døgnet rundt i knøttsmå bur er ikke god dyrevelferd etter Europeiske og amerikanske standarder i det 21. århundre og er en dyreparkdrift som tilhører fortiden. Krokodilleshow i Thailand hvor man skal ta hånden inn i munnen på krokodillen er heller ikke parker som driver etisk, og setter dyrepasserne sine i svært unødvendige og farlige situasjoner. Men dyrene ser så triste ut. Det er lett å gi dyr samme følelser som det vi mennesker føler. Et dyr som ligger i et hjørne og sover, eller som sitter og ser "tomt ut i luften"... Men ingen av disse viser noe om dyrets emosjonelle status. Dyr er forskjellig fra mennesker, og dyr er svært forskjellige fra hverandre, og med mindre man har direkte jobbet med dyrearten før så er det veldig vanskelig, om ikke regelrett umulig, å dømme utifra menneskets perspektiv om dyret er "trist" eller "glad". Menneskelige følelser og begrep rundt dette er noe de profesjonelle ofte forsøker å unngå å bruke, fordi dyr opplever verden og situasjoner på så utrolig forskjellige måter enn hva mennesker gjør, og derfor blir "trist" og "glad" altfor generelt for å i det hele tatt beskrive hva dyret måtte føle. F.eks, en atferd som "folk flest" ville beskrevet som en "glad sjimpanse" er ofte en livredd sjimpanse. Hva vi ville beskrevet som en forskrekket sjimpanse er ofte en overlykkelig sjimpanse. Deres kroppspråk er så ekstremt ulikt vårt eget at det er fullstendig umulig å sammenlikne på noe som helst nivå. Løven på bildet er fra et naturreservat i Afrika, fri som fuglen, men så fort man legger på en trist tekst og litt gitter foran så endrer det stemningen i bildet totalt. Det har derimot ingen sammenheng med hva dyret faktisk føler. Er du på besøk i en dyrepark hvor du er i tvil om dyrene har det bra? Spør den neste dyrepasser du kommer over! En del av dyrepasserens jobb er å være imøtekommende til gjester og svare på spørsmål. Men husk at desto mer respektfull og mindre "dømmende" du er, desto mer sannsynlig er det for at du får ærlige, oppriktige svar. Det er få ting jeg liker mindre enn å bli møtt av et spørsmål som oozer forhåndsdømming, for det gir inntrykk av at uansett hva jeg kommer til å svare nå så har personen allerede bestemt seg for å hate det vi driver med her. Sånt er ikke kult og skaper en dårlig start på en samtale som egentlig kunne vært utrolig hyggelig og informativt. Dyrepassere elsker å snakke om dyra sine og arbeidet de og parken gjør, så er du høflig så vil du garantert oppleve dyrepassere som mer enn hjertelig åpner seg for å fortelle om det de kan! Det finnes forøvrig noen dyreparker, selv her i Norge, som jeg ikke ville gitt penga og tiden min til. Det kan se fint og flott ut på "utsiden", men vet man om gromset som skjer på innsiden så ville nok besøksantallet vært et helt annet et. Dyrepark er hva jeg lever og ånder for døgnet rundt , så har man spørsmål eller er i tvil om visse dyreparker eller annet som er relatert så er det bare å spørre.

Junior kan noen få triks, og bre ut vingene er en av dem.

Det er så utrolig sørgelig at dette er sant. Jeg er stressa og bekymret av å tenke på hvordan dette skal gå i 4 år fremover. For å legge til i listen over dritt han finner på, denne muren som han er så besatt av å få bygget langs Mexicogrensen, den vil ødelegge en hel haug for pattedyr, reptiler og amfibier som krysser grensen. Som f.eks jaguar, oselot og puma i Arizona, som krysser grensen ofte. De to førstnevnte har ikke vært sett i Arizona på mange år, før inntil nå og dersom det blir vegger langs hele grensa så vil det sette en stopper for naturlig utbredelse av mange dyrearter, og kan ha en stor påvirkning i forhold til dyr som migrerer for å finne mat. Det må jo mur til i vannet dersom dette skal være effektivt mot ulovlige immigranter, i mange elver og lave innsjøer hvor sjøkuer tilbringer mye tid... Det kan rett og slett være en fullstendig katastrofe for dyrelivet dersom denne veggen kommer opp. Æsj ass, er så utrolig deprimerende å tenke på... Kan enda ikke fatte at han ble president...