Sprettballen

Da høres det ganske safe ut for en gnageWhips

Tja, jeg vet ikke jeg. Jeg tenker at vertskapet kanskje føler seg ille til mote om besøket ikke vil spise maten de har brukt tid på å lage? Jeg spiser en normal porsjon med mat av det jeg får servert, tar evt. litt mindre av det jeg ikke liker. Som regel er det jo ikke noe galt med hele retten. Jeg elsker grønnsaker og saus som regel, og tar heller litt mer av det og så mindre fisk/kjøtt om det er noe jeg ikke er så glad i. Jeg synes det er enklere enn å ikke spise. Men blir jeg invitert på julebord etc. så sier jeg at de ikke trenger å beregne pinnekjøtt til meg, for det spiser jeg ikke. I en slik setting har jeg ingen problemer med å la være å spise fordi jeg ikke liker det som blir servert. Da kommer jeg som regel ferdig spist til selskapet, eller har med meg et alternativ.

Jeg synes det er skikkelig flaut, for når folk snakker om matretter, så er det ofte noe jeg ikke liker, men som jeg ble tvunget til å spise som liten(fikk ikke gå fra bordet før jeg hadde spist opp det mamma syntes jeg måtte spise og som hun la på talerkenen min). Hun har tatt selvkritikk for dette nå da, og det er aldri noe mas om at jeg må prøve eller at jeg bør spise det og det når jeg er hjemme lenger nå. Men nå er liksom skaden gjort da Jeg er et mareritt å kjøpe pizza sammen med f.eks. så jeg foretrekker å velge min egen eller kjøpe halvt om halvt. Jeg skulle ønske jeg ikke var kresen(og prøver å utfordre meg på dette også, men noe er bare no-go. Bacon f.eks. Folk ser rart på meg når jeg sier jeg ikke liker bacon ), for det er både flaut og kleint å ha så mye på liker-ikke-lista. Jeg hater å bli invitert på middag til folk om jeg ikke vet hva som blir servert, fordi jeg er redd for å få servert noe jeg ikke liker. Spesielt hvis det er på no-go-lista. En del mat spiser jeg av høflighet, men ville aldri funnet på å lage selv. Hjemme har jeg tilbudt meg å lage to middager(eller delvis to), til kjæresten og meg, så ikke han skal bli begrensa av det jeg ikke liker.

Jeg ble tvunget til å spise kjøtt og fisk jeg ikke likte som liten. Eller likte, det var ikke smaken i seg selv som var ekkel, men konsistens. Jeg brakk meg av torsk og kjøtt med fett på. Det ente med at jeg ikke spiste noen typer rent kjøtt. Kun bearbeidet kjøtt. Når jeg ble tvunget, så tok jeg biter i munnen og svelget med drikke som om det var tabletter. Jeg sliter nå i voksen alder med at jeg er kresen, fordi jeg nå ikke blir tvunget til å spise mat jeg ikke vil ha. Det er nok ikke "liker ikke" som står sterkest, men mer en dårlig assosiasjon. Fett på kjøtt liker jeg ikke enda, men det skjærer jeg vekk nå. Jeg spiser som regel det jeg får servert, jeg er for høflig til å si at jeg ikke liker det jeg får servert på besøk. Jeg er rimelig sikker på at om foreldrene mine hadde sagt "greit, ikke spis det da. Spis det du liker" så hadde jeg nok spist mer forskjellig i dag. Men å lage en annen middag til barnet enn man spiser selv, det er jeg enig i er å dra det for langt. Men jeg ser fordeler av å lage barnevennlig mat, som barn har lett for å like(det trenger ikke bety usunn mat). Smaksløkene utvikler seg, og jeg liker andre ting i dag enn jeg gjorde som barn.

Såh...ehm...hvis valpen f.eks. får det for seg at den må dø når hun er alene i bilen. Er den da farlig? Det står at den er motstandsdyktig for litt biting og at den er giftfri, men er det som er inni og som holder på varmen også giftfritt? For hvis hun får det for seg så blir det mer gnaging enn "litt biting"

Jeg foretrekker ruffwear-selene kontra hurtta-selene fordi de sitter bedre på mine whippeter. Slet skikkelig med å finne en sele som satt godt på whippetunghunden min som trekker og hiver seg i båndet som en idiot. Jeg har prøvd både trekkseler og vanlige seler og alle har endt med enten harking eller hvesing når hun virkelig legger seg i selen. Ruffwear front range er den eneste selen jeg har kjøpt som hun ikke hveser eller harker i uansett hvor mye hun drar. Den hurttaselen som ligner, den passer ikke til mine. Når det kommer til dekken, så synes jeg Hurtta er OK, nå passer ikke hurttadekken til mine hunder, men jeg har brukt de på tidligere hunder. Synes dog de har tapt seg i kvalitet med årene. Ruffwear-dekken har jeg aldri hatt, så de kan jeg ikke si så mye om.

Opplevde det samme med schäferen Vi var på tur i 6 timer og hun bar kløv hele turen. Brukte ca 2 timer med bil på turen hjem og da sov hun så klart i bilen. Når vi da kom hjem var hun lett på beina og så forventningsfult på meg om vi ikke skulle finne på noe gøy? Hun hadde jo sovet nå og var klar for mer. Jeg var kjempesliten og ville bare ligge på sofaen resten av kvelden Hun var jo fornøyd etter turen, missforstå meg rett, og hun var rolig og sløvet inne slik hun pleide, men hun hadde ikke sagt neitakk til enda en tur eller trening om jeg hadde tilbydd det.

Veldig enig. Det er også mitt inntrykk av de få jeg har truffet. En sky rase som heller løper vekk fra det som er skummelt enn å gå i.

Mulig det ja, men da tenker jeg oppdretter ikke er helt på nett ift. dette å avle friske hunder mentalt og fysisk, fordi selv om hunden er bedre pga. god sosialisering/miljøtrening som valp, så skal man være rimelig blind for å ikke se at hunden likevel ikke er tipp topp. Jeg syntes ikke min hadde god nok mentalitet for avl(nå var hun jo syk i tillegg også da), selv om jeg opplevde henne som en veldig grei hund i hverdagen. Det viste jo også igjen på MH ift. lydberørt og overraskelsesmomenter(hun stakk ut båndets lengde på både skrammel og kjeledress).

I en perfekt verden så synes jeg jo hunder skulle være så sterke mentalt at de ikke trenger mer enn du beskriver, men det er jo ikke realiteten. Jeg syntes jo kullet virket veldig bra når jeg besøkte de, selv når jeg traff de i nytt miljø. De var sosiale, kontaktsøkende, nysgjerrige og virka veldig fine. Min virka også veldig trygg og fin når jeg fikk henne hjem(selv om jeg i ettertid ser små faresignaler som ville fått varsellampene til å blinke litt i dag). Hun virka ikke som den usikre valpen folk velger fordi de synes synd på den liksom. Diverse "spøkelser" kom fram når sosialiseringsperioden var over, ved rundt 12 uker. Da måtte vi begynne å jobbe med miljøet rundt i mye større grad enn jeg har behøvd med de to jeg har nå. I kullet til min yngste whippet var det vel to valper som ble igjen lenger, den ene skulle til utlandet og for den andre passet det vel litt bedre å hente senere og jeg har på ingen måte inntrykk av at de bærer noe preg av det i negativ retning i det hele tatt. Jeg tror min yngste hadde klart seg helt fint med mindre sosialisering, for hun virker veldig trygg og tøff. Det er hun fortsatt, snart ett år gammel.

Jeg er nok en av de som kan finne på å si noe sånt. De blir ikke slitne av å tusle i byen(er jo byhunder), eller at vi går ei mil i bånd rundt vannene her der det blir en del passeringstrening etc., men reiser vi til skogen med flere andre mer eller mindre kjente hunder, der hvert fall minsten så og si løper og leker hele turen, ja, da er hun ganske sliten når vi kommer hjem etter etpar timer. Når jeg sier at mine hunder kommer til å sove godt, så mener jeg akkurat det. Ikke at de faller i koma, men slapper av og sover det meste av kvelden etterpå. Dagen etterpå er de som regel i full vigør igjen. Nå er mine hunder fryktelig kveldstrøtte, så de sover som regel alltid på kvelden, uavhengig av aktivitet på dagen, men det er klart at når rampekråka er sliten, så finner hun på mye mindre ramp når vi kommer hjem Når mine "kommer til å sove godt" så er de godt fornøyde med dagens utflukter. Hakket mer fornøyd enn når vi har gjort våre vanlige greier.

Det handler ikke om å lure noen, men å gjøre livet best mulig for hunden i mellomtilfeller og eier. Som jeg nevnte med kullet til min schäfer. De var 3 tisper, en var igjen til den var 4 mnd(ikke at den ble holdt igjen, den ble bare ikke solgt før) og denne slet mer med det mentale enn de to andre som ble levert ved 8 uker. Nå kan man jo ikke vite, men jeg tror at om den siste også hadde blitt levert ved 8 uker, så hadde den klart seg bedre enn den gjorde. Den var den eneste av de 3 som ble avlivet pga. mentalitet, selv om det mentale ikke var tipp topp hos de andre heller. Selv om min hund fungerte ganske bra i hverdagen, så så man jo helt klart at dette var en hund som ikke var den mest stabile. Det var nok mest synlig for meg, men likevel. Jeg tror ikke hun hadde fungert like bra om hun ble værende igjen hos oppdretter lenger. Så for min del er jo det poenget med å legge litt jobb i sosialisering og miljøtrening med valper, spesielt de som ikke er helt tipp topp mentalt. Det kan gjøre ganske stor forskjell for hunden hvordan den takler verden senere som voksen. Det bør jo være i hunden og eieren interesse, selv om det ikke skulle være noe man behøvde å gjøre.

Det går helt fint å le, nå som det er over så ler jeg også. For snakk om å ha uflaks Svigermor tok det faktisk veldig pent. Hun visste jo at Blitz var dårlig. Rett imponert over hvor fint hun tok det faktisk, da hun i utgangspunktet ikke er noe hundemenneske

Det blir nesten umulig å diskutere leveringsalder basert på anekdoter egentlig, man må se på hva forskningen har funnet ut basert på forsøk med mye større grupper. I ditt tilfelle tipper jeg den genetiske grunnpakka ang. gemytt teller mer enn når de ble levert

Hunden til kjæresten løp og gjemte seg hver gang vi tok fram selen fordi han synes det er ekkelt å få noe over hodet. Jeg løste det ganske enkelt på en liten treningsøkt på stua. Jeg satte meg på sofaen med selen i hånda og godbiter i hånda. Først gikk han for å gjemme seg når jeg kom inn. Jeg satt bare og ventet på han med selen hengende i hånda. Når han nærmet seg, så klikket jeg og kastet en godbit til han. Belønna han for å komme nærmere og nærmere, og til slutt for å lukte på selen. Deretter begynte jeg å belønne for å snuten mot åpningen på selen. Trente helt til han frivillig stakk hodet inn i åpningen og jeg kunne slippe den over nakken på han. Belønna masse når jeg fikk tre den over hodet. Tok den forsiktig av(slik at han ikke begynte å rygge og "kjempe" for å komme ut av løkka) og gjentok prosedyren. Hvis han trakk seg unna når jeg prøvde å legge på selen, så trakk jeg meg tilbake. Slik at det hele tiden ble hans valg og han som hadde kontroll. Så, når vi skulle på tur, så satte jeg meg på huk med selen i hånda og venta til han kom bort og stakk snuten i åpningen. Belønna for dette til han stakk hodet så langt igjennom at jeg kunne legge den på. Det gjør vi hver gang vi skal ut. Han stikker enda hvis han tror vi skal tvinge den på han. Jeg setter meg bare på huk og venter til han oppsøker den selv. Nå går det bedre og bedre. I stedet for 10 godbiter som jeg kanskje brukte i starten, får han nå bare 2-3 og masse ros Det kan virke litt omstendelig, men det går faktisk fortere å bruke noen sekunder til han velger selv i stedet for å bruke tid på å gå etter han for å få på selen. Kanskje det funker for dere?

Det er en stund siden sist oppdatering, men det er nok fordi jeg ikke har så mye å fortelle. Vi gjør lite spennende om dagene egentlig. Jeg har mista det meste som heter treningsmotivasjon, så det blir det ikke så mye av. Det lille jeg greier å hente fram brukes til leksene på instruktørutdannelsen jeg tar. Det viser seg at Happy er rimelig smart og tar ting rimelig kjapt, selv om hun er fluehjerne og har konsentrasjonsevne til et ekorn Det foregår sånn noenlunde som dette: - *holder kontakt* - Oooooh, et løvblad! *kaster seg ut i båndet og prøver å fange, snurrer noen ganger rundt seg selv før hun snur seg* - *holder kontakt igjen* - "En HUND! Vi må leeekeee!!! Hæ? Hva var det nå vi drev med igjen mor?" - "Mamman? SÅÅÅ du det?? Den logra med halen for tenk. Vi må være bestevenner!" - "Se! Det er et MENNESKE der! Vi må hilse på det mennesket, for det har sikkert mat." Hun passer generelt veldig godt det navnet hun har fått. Makan til opportunistisk og bekymringsfri hund Blitz har blitt voksen med stor V og synes livet er best på sofaen eller å tusle en tur og kjenne på godluktene i finværet(noe det er svært lite av her på denne tiden, surt, vått og kaldt). Jeg har bestilt time til fysioterapeut/massasje for begge hundene så hun kan gå igjennom dem og se om alt er greit. Er litt i tvil om Blitz kanskje kan ha noen vondter. Ellers har jeg greid å gi begge hundene sprutdiarè, med påfølgende veterinærtime til nesten 2000,- til Blitz Skulle feite de opp litt, for de begynte å bli så tynne ettersom jeg slurva litt på V&Hen og det ble mest tørrfôr, som de ikke greier å holde vekta på. Så jeg handla inn frysetørka vom og gav en liten håndfull i maten deres morgen og kveld, det gikk bra i 1,5 dag. Det var visst alt for mye . Først ble magen til Happy i ulage, noe som ble fikset igjen på under et døgn med litt cottage cheese og kun V&H. Blitz var ikke like heldig. Hun hadde vanndiarè i tre dager og når det kom mer blod enn avføringsvann ut bak så tok jeg henne til veterinæren. Da hadde jeg også vært ute med henne minst annehver time dag og natt i 3 dager og både jeg, mannen og bikkja var slitne. Jeg var kjemperedd for at hun skulle bli dehydrert, så ga masse vann. Når veterinær tok urinprøve sa hun at bikkja hvert fall ikke var dehydrert. Hun var faktisk så hydrert at hun hadde misstenkt om noe var galt om hun ikke visste forhistorien Vi ble sendt hjem med Canikurtabletter, skånefôr, Idoform og sånn hydreringspose til å blande i vann(som hjelper opptak av vann fra tarmen). Da jeg skulle hente idoformen ut på apoteket på vei hjem, så bæsja Blitz i forsetet i bilen til svigermor. I stoffsetet. Det hadde eksplodert over hele døra. Uten noe å tørke med måtte jeg sitte i den lukta de 20 min det tok å kjøre hjem og mumlende fortelle "mor" at...ehm....Blitz bæsja i bilen din *sprutrød i ansiktet* Jeg vaska med eddikvann og tror jeg fikk det meste. "mor" mente det lukta oppkast i bilen dagen etter...vet ikke hva som er verst jeg? Håper hun ikke enda kjører i bil som lykter oppkast Etter ytterlig noen dager ble Blitz endelig god i magen igjen, etter nesten en uke med diarè. Hvor hun så klart gikk enda mer ned i vekt. Så mye for det liksom. Endte med at stefar min kjøpte resten av den frysetørka vommen, for det ville jeg ikke prøve mer Til sist kan jeg jo nevne at jeg og jentene har flyttet inn til min kjæreste og jentene har nå fått en bonusbror, Oscar. Dansk-svensk gårdshund

Det er 16% fuktighet i det fôret jeg kjøper som godbiter til mine. Det er ganske myke biter som kan deles opp om man vil. De kaller det en blanding av våtfôr og tørrfôr Dyra synes det smaker godt da, men merker på avføringsmengde og konsistens etter mye trening at det ikke er noe jeg ville fullfôra på.

Før oppdateringen av forumet, så ble h-en automatisk fjernet ved publisering. Menneh...det er vel fortsatt lov å skrive valp med h, selv om det ikke er vanlig. Ser forøvrig at andre legger andre ting i sosialisering og miljøtrening enn meg. Trodde det var ganske universelt

Mange av disse kornfrie fôrene har heller ikke mer kjøtt i seg heller. De har bare bytta ut kornet med poteter, erter eller andre grønnsaker. Jeg tror ikke det spiller så stor rolle for bikkja om det er korn eller poteter i fôret. De kan ikke nyttegjøre seg i særlig grad av noe av det uansett.

Hadde det vært min hund, så hadde jeg ikke venta på begjæring om avliving en gang, jeg hadde tatt den med til dyrlegen med en gang selv.

For min del kjøpte jeg ikke whippet for å trene lydighet. Når jeg kjøpte min første whippet, hadde jeg allerede en brukshund jeg trente lydighet med. Jeg synes det er gøy å trene hund, og det gir mange gode erfaringer og hodebry å trene en utradisjonell rase. Derfor begynte jeg å trene lydighet med whipsen bare for morro. Tøysetrening uten noen særlige ambisjoner. Bikkja synes det er dritgøy å trene, derfor fortsetter jeg å trene de begge to, fordi de synes det er gøy. Vi kommer nok aldri i eliten, kanskje ikke i ringen i det hele tatt, men det er jo ikke poenget heller. De fungerer akkurat til det de har kjøpt dem som. Jeg er nok ganske farget av at det miljøet jeg har trent mest lydighet i, knapt har brukshunder på trening. De fleste er selskapshunder av noe slag. Jeg ser ikke hvorfor det skal være så ille å trene lydighet med en rase som ikke er "skapt" for det. Tja, jeg tror ikke det er noe stor fare for det. Når jeg forteller at jeg trener lydighet med mine whippets, så sier jeg som regel i samme setning at det ikke er en rase man velger om man har noe særlig ambisjoner. Det er lettlærte nok, det er ikke problemet. Problemet er at de kan være tunge å motivere, spesielt som voksne og at de er ganske sensitive på vær og vind. De jeg møter på som ønsker seg whippet, har ikke noe ambisjoner om det ene eller det andre. De ønsker seg en enkel og grei familiehund. Jeg tror ikke det er noe fare for at folk kjøper whippet om de har ambisjoner i en hundesport, forutenom LC kanskje. Grunnen til at jeg i det hele tatt nevnte whippet i denne tråden, var fordi TS selv hadde den på lista over aktuelle raser. Det er liten tvil om at det er raser som passer bedre. Jeg kommenterte whippet fordi noen ganger hender det at folk har satt seg på raser de er veldig interessert i og da synes jeg det er dumt å dømme rasen nord og ned på et punkt som ikke helt tydelig kommer fram hvor viktig det er for TS. Jeg holder fast på at om man bare vil teste hundesporter for moro uten ambisjoner, der andre ting i hverdagen er viktigere, så er det ikke noe i veien for å kjøpe whippet. Så aldeles håpløse er de faktisk ikke. Det betyr ikke at det er andre raser som også passer.

Nei, altså, for all del, prøv! Det er ikke noe annet som hadde vært bedre enn om du greide å komme såpass i treningen at dere lykkes.

Sorry at jeg er negativ, men jeg er svært skeptisk til om det kommer til å bli bedre. Jeg kom aldri i mål med min fryktagressive hvert fall. Hun var brøleape i bånd i tillegg, men dette fikk vi jobbet bort. På tur kunne hun være sammen med rolige hunder som ignorerte henne totalt. Hun ble dog aldri trygg nok til å kunne fungere rundt "hvem som helst"(evt. de fleste). Problemet, synes jeg, er at fremmede hunder man møter på tur er en så usikker faktor, at du vil få så mange tilbakeslag i treningen at du ikke kommer i mål. For selv om hunden din kan lære seg å komme til deg, så kan du aldri garantere at den andre ikke vil følge etter, at eier av den andre hunden har tilstrekkelig kontroll, at det ikke er en unghund som aller helst i hele verden vil leke, eller en gretten hannhund som ser på din som en potensiell kranglefant. Jeg ser hvert fall det selv når vi går tur og møter løse hunder: De fleste oppsøker mine.

Jeg vil ikke hente valper eldre enn 8 uker. Kommer jeg borti en oppdretter en gang som vil beholde valpekullet lenger, så styrer jeg unna. Jeg har henta valper på henholdsvis 8 og 7,5 uke. Jeg henter så nærme 8-ukersdagen jeg kan. Jeg er såpass egosentrisk at jeg tror jeg greier å sosialisere og miljøtrene valpen min bedre enn oppdretter. Jeg har tross alt bare en. På hunder som er veldig stødige mentalt, og som er godt sammenskrudd, så tror jeg kanskje ikke det spiller like stor rolle med noen uker ekstra. Men på valper som er bittelitt skjørere, eller som raskere utvikler fryktresponsen sin(f.eks. vokterhunder ofte), så vil jeg inn og forebygge og sosialisere grundig så fort som mulig. Jeg er overbevist om at det har noe å si for hvordan den voksne hunden blir. I en ideell verden er alle hunder gode mentalt, men i en realistisk verden er det et bredt spekter på skalaen fra stabil til nervevrak. Du har alt i mellom. Gjør du en god jobb når valpen er liten, så kan du ende opp med et helt annet resultat enn om du ikke gjør det. Arv har mye å si, men miljøet er med på å forme, forsterke eller minimere resultatet av arven. F.eks. schäferen min. Hun var ikke tipp topp mentalt, men fungerte helt greit i hverdagen. Hun ble hentet ved 8 uker og ble tatt med på "alt". Søstra hennes ble ikke solgt før hun var 4 mnd. Sto mye i hundegård og i bur, samt for det meste sosialiserte seg med husets mennesker og hunder. Hun fungerte så dårlig i nye miljø, mot hunder og mennesker, at hun ble avlivet pga.dette ved rundt 2 årsalderen. Den genetiske pakken til kullet rent mentalt var ikke den beste(det så man igjen på alle valpene), men de to som var levert ved 8 uker, klarte seg mye bedre enn den som ble til den var 4 mnd.

Jeg er usikker på hvorfor du siterer meg egentlig. Jeg føler ikke jeg framstilte whippeten som en hund med brukshundmentalitet, og jeg presiserte at hvis hun ønsker å trene disse grenene mer enn for kos og aktivisering, så er ikke whippet rasen å velge. Det er ikke noe i veien for å kjøpe whippet, om det å teste hundesporter bare er for moro og kos mener nå jeg. Men har man mer ambisjoner enn det, ville jeg valgt en annen rase. Skal man komme langt med en whippet skal man være en veldig dyktig hundetrener.