Perro

Det som folk mange ganger glemmer, er at en hund som kan være alene hjemme ikke nødvendigvis kan være alene på nye steder. Det er vel slik med denne hunden, som dessuten er en veldig ung hund. En slik adferd kan lett smitte over på valpen din. Det var kanskje litt lite gjennomtenkt å passe en annen hund samtidig som du selv nettopp har fått valp. Men, men, nå er det allerede gjort. Hvor lang tid det tar før valpen din kan være hjemme alene er ikke lett å vite, men at det er håp at han en gang skal greie, det er helt klart. Det du kan gjøre nå mens du har den andre hunden, er å trene på å gå fra rommet å la de være alene sammen. Bruk gjerne et gitter, slik at de ikke kan følge etter deg. Men ikke la de være alene hjemme. Når den andre hunden er hentet må du begynne å la valpene være alene så lenge som den greier uten å bli urolig. Det kan gå fort, men det kan også ta lang tid.

Det jeg ser på videon er ikke en sunn lek mellom to valper. De kan godt ha lekt fint tidligere, men akkurat på dette klippet viser boxervalpen med hele seg at den ikke liker leken. Hvis du ikke fjerner rottisvalpen i slike situasjoner kan boxeren lære at det ikke hjelper med et hyggelig kroppsspråk som sier "stopp". Neste gang kan det smelle, og da lærer boxeren seg at det er slik som må til for å stoppe en annen hund. Ikke en lærdom man ønsker hos sin hund. Som andre allerede har skrevet; skill hundene ad og, hvis mulig, gå tur i lag i stedet!

Jeg er usikker på om du ønsker nettsider med info om akkurat spansk vannhund, da flere raser er blitt omtalt i tråden. Men her er noen nettsider angående rasen til klubber fra ulike land. Den engelske nettsiden synes jeg er grei, da de skriver svært nyansert om rasen. http://www.spanishwaterdogclub.co.uk/wordpress/about-the-dogs http://perroklubben.se/?page_id=2882#http://perroklubben.se/?page_id=2882# http://www.spanskvannhundklubb.com/19123307 http://www.swdclub.org/index.php?page=breed-information I Sverige har den svenske klubben latt gjennomføre en omfattende undersøkelse angående adferden til Spansk vannhund. Nedenfor er en link til rapporten. http://perroklubben.se/wp/wp-content/uploads/2014/11/Rapport_beteendeinventering_PDAE_2014-11-03.pdf

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Vi har også en liten engstelig kar med stort kontrollbehov og han har vært slik siden han var valp. Som du har vi lagt ned masse tid på å trene han, slik at han nå i en alder av 7 år fungerer greit i hverdagen, men helt bra vil han aldri bli. Alene-hjemme kan han være, etter mye arbeid, men bare om formiddagene. Om jeg og mannen skal finne på noe sammen på kveldstid har vi funnet hundepasser via finn.no og det fungerer ganske bra. Så det her med å finne tider og pusle sammen, slik at man kan delta på aktiviteter uten hund, kjenner jeg til alt for godt. Og det er et slit! Kontrollbehovet hans vises veldig tydelig når vi har folk hjemme på besøk. Hadde det vært opp til ham hadde han gjerne ruset rett på gjestene når de kom gjennom døra, bjeffet som en galning og hoppet og viset seg veldig farlig. Men det får han selvsagt ikke. Han står bak et gitter og får se, og skal helst ikke være alt for "snakkesalig". Når han har roet seg får han lov å komme og hilse. Hvis gjestene reiser seg og går fra "flokken", vil han gjerne bli med å passe på. Før kunne han også bjeffe og hoppe på den stakkers gjesten. Vi jobbet bort den biten ved å si fra til gjestene at de skulle gi oss et hint i forvei, slik at vi kunne si "Bra!" når de reiste seg og gi han en godbit. Det hjalp, slik at han nå har en forventning til at "nå skjer det noe positivt!" hver gang det skjer . Men fortsatt kjenner jeg at jeg må følge med når noen han ikke kjenner så godt, er på besøk. Slitsomt det også! Det er stress med en slik hund og jeg skulle gjerne ha ønsket meg en "vanlig normal" hund. Vi har også hatt mange mørke stunder og runder der vi har vurdert om det er verdt alt slitet, men vi faller alltid tilbake på at vi vil beholde ham. Han er flott sammen med folk han kjenner og er en hund med masse personlighet. Han er også veldig artig å trene med, et skikkelig arbeidsjern. Og han elsker livet og viser det hver dag og han gir oss mye glede. Da er det veldig vanskelig å ta den avgjørelse om å avlive ham, selv om jeg og mannen min ville ha fått et mer sosialt og enklere liv. Men man er ulike, mange hadde gitt opp for lengst, og ingen kan si at det ene er mer rett enn det andre. Jeg vet ikke om det her var spesielt nyttig eller noe svar på din tråd, men du skal i hvert fall vite at du ikke er ikke alene med å ha et slik hundehold. Av og til kan det være en trøst...

Vi har prøvd instruktører hos Din Beste Venn, Hund i Sentrum og Familiehunden. Vi tok også kontakt med en dame som hadde gått utdannelsen til Turid Rugaas. Alle bruker såkalt positive metoder. Vi skulle sikkert kunnet fått hjelp hos andre flinke hundefolk, som Nina Haaland, Hund i Harmoni, Gry Løberg. Nå ble det Tess og vi er som sagt veldig fornøyde med den hjelpen, og ikke minst motivasjonen til å gå videre, som vi fikk hos henne.

Jeg er veldig fornøyd med hjelpen vi har fått av Tess. Hun er kunnskapsrik, engasjert og veldig hyggelig. Vi prøvde mange forskjellige instruktører med vår fryktaggressive hund, men det var først når vi kom til Tess at vi virkelig fikk hjelp. Har hatt privattimer med henne og deltatt på passeringskurs og aktivitetsturer.

Vi har fått masse hjelp med hunden vår av Tess Erngren, Good Dog (http://gooddog.no/). Hun gjør hjemmebesøk, hvis du ønske det. Tess er kunnskapsrik, trener kun positivt og gir masse motivasjon (noe som kan komme godt med i mørke stunder ).

Jeg lurer også på det her med vår hunds atferd når han treffer flere hunder på tur (en flokk) vs. når han treffer en og en hund på tur. Vår hund er helt grei når han treffer flere hunder på tur eller når han er sammen med en av sine hundekompiser og treffer èn eller flere hunder. Derimot når vi er på tur alene og treffer èn hund, kan han bli helt rabiat om han er i bånd, han hopper, bjeffer og lever røver. Er han løs skal han ofte sette den andre hunden på plass og deretter er det helt greit. Jeg tolker dette som usikkerhet hos hunden vår. Når han er sammen med sin kompis er han mer sikker og da ser han på hundekompisen sin at den møtende hunden ikke er farlig. I en hundeflokk ser han også på de andre hundene at de er trygge sammen og da kan han slappe av mer. Eller er det for at han da ikke tør å markere seg, fordi da kan han bli angrepet av flere hunder?

Bare et lite spørsmål: Hvorfor legger faren din hunden i bakken? Er det noe han pleier å gjøre? Det er skikkelig truende for en hund og kan lett føre til aggressivitet.

Da vi har en spansk vannhund, en kastrert hannhund på 6 år, så har vi møtt mange spanske vannhunder i disse årene. Som andre her har skrevet, så er variasjonen i mentalitet stor innen rasen. Fra dem som er herlige, sosiale skapninger til dem som er veldig reserverte og som grenser til angstfulle. De er meget lojale mot familien sin og skikkelige brukshunder som er gode både i agility og spor. Personligen kommer vi ikke til å velge spansk vannhund igjen, hvis vi skal ha en ny hund etter denne. Vi fikk en hund med veldig mange "issues", mye pga et høyt stressnivå fra fødselen av. Det verste har nok vært hans redsel for fremmede mennesker, som har satt store begrensninger i våre liv. Vi har lagt ned mye i arbeidet med å få ham trygg nok, slik at han kan fungere i det normale livet. Nå fungerer han greit, men vi får hele tiden passe på og være i forkant. Jeg tror at det er mange som hadde gitt ham opp for lengst, men man blir jo utrolig glad i disse dyrene, uansett. Han er kjempekoselig når det gjelder folk som han kjenner og det tar ikke lang tid før han blir fortrolig med folk. Han er en super sporhund, og jobber som en helt i sporet. Jeg har en følelse av at oppdrettere av rasen er blitt mer bevisst på disse problemene i mentalitet som rasen har slitt med. De er mer nøye på hvilke hunder de avler på. Jeg håper at det er riktig, for det kan være en helt herlig hund hvis de er skrudd sammen på riktig måte.

Det er vel ikke noen her som mener at man ikke skal stelle hunden sin når det gjelder klør og pels, etc, selv når dette ikke er populært hos hunden. Jeg er helt enig med idastef, hvordan man takler det er en balansegang. Det å lytte til det hunden sin sier betyr IKKE at man unngår situasjoner som hunden synes er ubehagelig. Det betyr bare at man trener hunden på disse situasjonene på hunden sine premisser. Om min hund er redd fremmede så tar jeg ikke med den til Karl Johan en lørdag og går i vrimlet av folk, men jeg starter på en måte som hunden takler og jobber meg videre. Å "sette en hund i en situasjon hvor den får lov til å stresse og kave seg opp ved å utagere, vokte, trave hvileløst rundt, what ever" som Emilie skriver, ja det er dårlig velferd, dèt! Da tar jeg heller ut hunden fra den situasjonen. Å dempe hundens sitt språk ved å "leke diktator" gjør jo neppe at hunden mår bedre.

Emilie: Ja, jeg mener at velferd går på det fysiske så vel som det psykiske. Å tvinge hunden til å delta på noe som den absolutt ikke har godt av, fører selvfølgelig til at den ikke mår bra psykisk.

Hunden formidler jo hele tiden med både lyder og kroppsspråk hvordan den har det. Jeg tror at det er mange av oss som overser disse signalene og t.o.m. mistolker dem. Ikke nødvendigvis pga av at vi vil være diktatorer eller slemme men mer på grunn av at vi har alt for lite kunnskap (og ja, en del mener nok også at hunden skal finne seg i det meste av det den blir utsatt for). Når vi overser det hunden formidler så påvirker det helt klart hvordan hunden mår. Bare for å illustrer med et lite eksempel "fra virkeligheten". Når hunden vår var omtrent året deltok vi som mange andre gjør i et grunnkurs i lydighet. Hunden vår har alltid vært veldig lettstresset og på dette kurset med nytt miljø, masse nye hunder og mennesker, ble det alt for mye. Han gjorde øvelsene greit nok, men han signaliserte med hele seg at det her var ikke ok. Han gjespet, slikket seg om nosen, vende seg bort fra oss og deretter begynte han å hoppe på oss og bite i halsbåndet. Han virket absolutt ikke som han koste seg. Jeg sa fra til kurslederen, men hun nektet for at han var stresset og syntes bare vi skulle fortsette. Men det gjorde vi ikke. Jeg tok han ut av kurset og begynte trene ham på egen hånd i roligere omgivelser. Selvsagt kunne vi ha fortsatt kurset, men skulle det være på hundens premisser eller våre? Jeg synes ikke at det er enkelt å tolke hva hunder formidler, men jeg forsøker så godt det går. Jeg synes at det er min skyldighet som hundeier. I tillegg til hundens velferd er også mange farlige situasjoner som man kan unngå ved å lytte til hunden sin.

Jeg er nok enig med Tabris at det å ta hensyn til hundens språk og adferd er en del i hundens velferd, i tillegg til de fysiske behovene. Det er virkelig ikke noe for spesielt interesserte uten noe som alle hundeiere burde ha litt kunnskap om. Man trenger neppe noen høyre utdanning for å kunne lære seg noe om det.

Passering med en hund som utagerer kan være en tålmodighetsprøve. Jeg har vært der selv med hunden vår og grått mine modige tårer. Vi har brukt kindereggmetoden som Tabris foreslår og som skrevet er det kjempeviktig med stor nok avstand og timing. Det har betydd at vi mange ganger måtte ta store omveier rundt hunden som vi skulle passere. Vi har gått opp i skråninger og inn i skauen og fått mange undrende blikk fra folk. Men det tok lang tid for å forandre hundens måte og være på, fordi det er jo så vanskelig å kontrollere omgivelsen. Plutselig dykket det opp en hund rett foran oss, eller det kom folk med hunden i flexibånd og som bare lot hunden trekke seg (nesten) fram til hunden vår. Så var det i gang og hunden vår fikk nok en mulighet til å oppføre seg som en dust. Sukk! Vi holdt på å gi opp og bare la han holde på. Men så en dag var det som polletten endelig datt ned og hunden skjønte vad som var lurt å gjøre. Da fikk han "jackpot"; en hel neve av hans favoritt-godteri. Etter dette begynte han å sladre som bare det hver gang vi så en hund. Fortsatt kan han utagere hvis hunder kommer veldig brått på, men det kan vi leve med. Så det jeg ønsker å komme fram til er at selv om det ser helmørkt ut så er det store sjanser å lykkes om man bare har tålmodighet og ikke gir opp .

Utfra min erfaring med vår hund støtter jeg nok det Tabris skriver. Hunden vår ble i begynnelsen veldig stresset de ganger som jeg var lei meg. Han kom fram og slikket meg, hoppet og visste ikke hva han skulle gjøre. Jeg klappet han alltid da og koste med ham og da ble han roligere. Nå bryr han seg ikke lenger om at jeg griner og hulker. Ligger der rolig og ser på meg eller bare sover videre. Om det er vår hund som skiller seg ut og kanskje mangler empati vet jeg ikke. Kanskje er han bare lei all grininga mi og synes at nok er nok . At hunder reagerer på vår sinnsstemning og at de har et bredt følelsesregister synes jeg er helt klart, men hvorvidt de føler empati når vi gråter er jeg ikke helt sikker på.

Hei! Vi bor på Mortensrud og går gjerne turer sammen med dere. Hunden vår er en 5 år gammel, kastrert hannhund. Vi er dessverre ikke fullt så mobile på ukedager, da jeg ikke kjører selv og hunden vår ikke liker å kjøre kollektivt sammen med masse folk, blir veldig stresset. Men har du lyst å komme hit er det kjempehyggelig.

Balanseøvelser er bra for kroppskontrollen. Du ser jo ut til å ha nært til naturen så la ham balansere på ulike ting du finner der ute, enkelt og greit. Det kan være ujevne steiner eller stubber som han får hoppe opp på og der han kan gjøre ulike triks; gi labb, sitte bamse, gå i sirkel rundt seg selv, osv. Balansere på trestammer som falt ned og deretter snu å gå tilbake, krype under "halvliggende" trestammer. Strø ut godbiter i litt ulendt terreng slik at han må balansere mens han søker. Det finnes sikkert masse annet man kan gjøre, men det her er det vi gjør, mer eller mindre hver dag.

Det høres ut som om hunden din er ganske lik hunden vår når han var ung. Han var en veldig usikker hund med mye stress i seg. Dette førte til at han bjeffet på alt som han så og det var et mareritt å gå tur med ham. Vi hadde forsøkt å få hjelp fra ulike instruktører, uten å komme videre. Det toppet seg når han var omtrent to å, da var han helt rabiat. Vi kontaktet da en atferdsekspert og det var redningen, både for oss og hunden. Det har vært mye jobbing, men i dag er hunden mye bedre. Vi har brukt sladremetoden og nå synes hunden vår at det er helt topp å passere mennesker og hunder (og hester),- det kan jo bety en godbit eller to . Bortsett fra sladremetoden har vi også latt hunden utføre selvstendige oppgaver, for å sterke selvfølelsen hans. Det kan være små søksøvelser ute og inne, spor og agility. Mange ganger har jeg ønsket at vi hadde en hund som var litt enklere. Men samtidig har vi lært oss utrolig mye om hund og vi har også fått veldig fin kontakt med hunden vår. Så om du er beredd på å jobbe med hunden din så tror jeg at dere begge kan få et bra hundeliv. Jeg håper at du får tak på en bra "hundepsykolog", det er gull verdt.

Hun kaller seg Kikopup og er en glimrende hundetrener. Her er linken til videon som du nevner (Dog Training Tutorial: Training your dog to get over his fears) Håper at linken fungerer. Ellers er det bare å søke på Youtube.

Har endelig funnet gode skor som er slitesterke og sitter godt. Dyre, ja, men som sagt veldig gode. Men, til tross for at de sitter godt, så har vi mistet en sko og det er skikkelig ergerlig! Finnes det noen som vet om man kan få tak på en sko. Økonomien tillater ikke en fire-pakking akkurat nå...

Hunden vår har også vært veldig skeptisk til fremmede mennesker og har bjeffet og gjort utfall på tur. Veldig slitsomt, så jeg skjønner godt at du synes at det er tøft. Vi begynte også å bruke Clomicalm, sammen med trening (vi bruker sladre-metoden), og det har hjulpet veldig. Det har imidlertid vært viktig i den her tiden å ikke utsette hunden for noe den ikke har mestret. Det har i vårt tilfelle betydd å hele tiden ha god nok avstand til folk som vi har passert. Mange ganger har vi vært nødt til å gå lange omveier eller hoppe ut i skauen for å unngå folk (folk har mange ganger sett veldig rart på oss, ja, he, he, he!). Vi flyttet t.o.m ut fra storbyen til et sted der vi hadde god oversikt og der vi kunne trene i det tempoet som hunden vår taklet. Steder med mye folk har vi unngått helt. Vi begynte også å gå mye spor, noe som vår hund er kjempegiret på. Etter hvert som hunden ble mer trygg begynte vi også på agility. Det å gå spor og det å klare de ulike hindrene i agility, ga hunden mye selvtillit. Men etterhvert ble agility-treningen alt for stressende for han og stressen førte til mer utagering! Så nå er det kun spor som gjelder. Selv med Clomicalm har det tatt sin tid. Men nå sladrer han som bare det og vi har begynt å gå turer i mer urbane strøk med stort hell. Vi har jo også blitt flinkere til å se situasjonen an og ha "øyner i nakken". Jeg håper virkelig at Clomicalm hjelper, slik at treningen når bedre fram. Lykke til!

Hei, hei! Beklager at jeg er litt treg! Jeg har spansk vannhund - en rase mindre på listen...

Jeg er helt enig med Mari; høres ute som bøllegreier fra schæferens side. Din hund liker det helt klart ikke og gir sikkert en masse dempende signaler som schæferen ikke tar hensyn til. Når hunden din sier fra har det gått ganske langt og det skal ikke være nødvendig. Ingen av hundene lærer seg noe av dette; schæferen får fortsette å bølle og din hund lærer seg at dempende signaler ikke hjelper. Ikke bra. Gjør som Mari og Caro sier; hold hundene fra hverandre.

Joda, vi trener fortsatt passeringer og det er kjempefint å få nye hunder å trene sammen med. Slik vi har gjort det til nå er å trene med et stort nok avstand slik at hundene ikke begynner å slå seg vrang, utagerer og lever røver. Hunden ser på den andre hunden, vi belønner og nærmer oss den andre hunden langsomt og i det tempoet som hundene greier. Vi lar ikke hundene leke i første omgang. Men etter noen ganger med slik trening, da hundene har blitt vant med hverandre, kan man gå en liten tur i lag, fortsatt med avstand. Vi bor jo ikke så langt fra hverandre, så vi kunne finne en plass som passer for slik trening en ettermiddag eller under en helg. Så bare si fra hvis dette kan passe for deg og hunden din.